![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Drøyt fem års arbeid med å ordne arkivsakene etter magistraten i Kristiania er nå avsluttet. 175 hyllemeter med ca. tre tusen bind og bokser er nøye sortert, merket og katalogført. Katalogen, som er på ca. to hundre sider, inneholder ikke bare en kort etatshistorikk og en opplisting av serier og enheter, men også mye tekst som forklarer magistratens arbeidsoppgaver og hva de forskjellige arkivaliene har hatt som funksjon.
Av Leif Thingsrud
Kristiania magistrat har sine røtter langt tilbake i middelalderen, og eksisterte til 1922, da den ble erstattet med kommunalt tilsatte rådmenn. Antallet magistratsmedlemmer skiftet noe over tid, og de hadde titler som magistratspresident, borgermester eller rådmann. De var fra 1600-tallet av kongelige embedsmenn, men hadde som oppgave å administrere byen og - etter innføringen av det kommunale selvstyret i 1837 - å avgi innstillinger til for-mannskap og representantskap (bystyre).
Magistraten opptrådte i utgangspunktet som et kollegium hvor alle sakene ble behandlet i fellesskap og registrert og arkivert samlet. Men allerede tidlig på 1800-tallet ble det en viss arbeidsfordeling mellom borgermesteren og de to rådmennene. I 1864 ble også kontorordningen lagt om, slik at de tre herrene førte hver sin brevjournal, hver sin kopibok og dannet hvert sitt saksarkiv, i tillegg til de mange spesialarkivene som fulgte med spesielle funksjoner som bestyrelse av legater, ledelse av skifteretten osv.
Bortsett fra spredte enkeltdokumenter i andre arkiver finnes det imidlertid få skriftlige vidnesbyrd om denne institusjonen før ut på 1700-tallet. Enkelte arkivalia fra de neste hundre år finnes bevart i Statsarkivet i Oslo, men det meste av det de der har registrert som "magistratssaker" fra Kristiania, er saker etter forskjellige kommisjoner og ytre virksomheter underlagt byens myndigheter. En del er også rene bedriftarkiver.
Journalsaker hylle ut og inn
Rent volummessig utgjør den alminnelige korrespondansen den klart største delen av magistratsarkivet. Den eldste bevarte årgangen er 1816, og deretter er arkivet stort sett komplett. Med noen få unntak, rutinemessige personalsaker på teknisk sektor o.l., har det heller ikke forekommet kassasjoner. Derimot er det alltid et problem med arkiver fra før kopimaskinens tid at originaldokumenter sendes nedover til underliggende organer, i dette tilfellet; de forskjellige kommunale etatene, etter fullført saksbehandling.
Korrespondansen er - med unntak av II avdeling for tiden fra og med februar 1916 - ordnet som journalsaker. Det vil si at sakene ble registert i journalen og i det alfabetiske avsenderregistret og arkivlagt etter stigende journalnummer. Lenkinger, det vil si at tidligere dokumenter i en sak ble lagt som bilag til nyere, ble etterhvert vanlig, og gjør at framfinning ofte blir nokså tidkrevende.
Papir var lenge dyrt. Det hadde selvsagt positive konsekvenser for arkivenes størrelse. Etter ca. 1870 kom imidlertid billig papir, laget av cellulose og slipemasse, i handelen, og dette medførte at papirforbruket økte. I saksarkivene finner vi nå også brevkonsepter. Tidligere fantes gjenparter av utgående brev bare i kopibøkene. Disse endrer også form. Tidligere var de avskrifter; nå kommer presskopiene inn for fullt.
Alt dette medførte lettelser i kontorrutinene og sterkt øket arkivvekst. Mens man på 1860-tallet kan legge hele magistratens samlede saksarkiv for et helt år i to arkivbokser, kommer man allerede omkring 1880 opp i to - tre bokser årlig for hver av de tre avdelingene. Og veksten skulle på ingen måte fortape seg de kommende årene. Men dette hadde selvsagt også sammenheng med både det økte kommunale engasjementet i samfunnsutviklingen og at Kristiania var inne i en periode med nærmest eksplosjonsartet folkevekst.
Saksmengden tvang også fram en deling av saksarkivet i flere seksjoner i to av magistratsavdelingene. Allerede i 1879 ble bevillingssakene, som avd. B håndterte, skilt ut. Andre klart utskillbare saksområder skulle etterhvert slå følge. I 1922 hadde magistraten i alt ti saksarkiver, foruten betydelige protokollserier og spesialarkiver. Katalogen gjør nøye rede for dette.
Kopibøker, journaler og registre til disse finnes også nærmest komplett bevart for perioden fra ca. 1815 av. Sammen med arkivet etter "Borgerrepresentantene" eller "De eligerte Mænd", og fra 1837 av; "Formannskapet", gir dette oss muligheten for å følge saksgangen i detalj i nær sagt alle saker gjennom drøyt hundre år.
En større del av saksarkivet,er det såkalte "eiendomsarkivet". Dette er saker som opprinnelig hørte med blant journalsakene, men som tidlig ble tatt ut og ordnet etter et eget register. Eiendomsarkivet inneholder korrespondanse, målebrev og skjøter vedrørende de eiendomserverv kommunen gjorde fra ca. 1880 til 1922. Stort sett dreier det seg om ørsmå snipper til utvidelse av gater og plasser, men vi finner også en del store erverv for å få gjennomført regulering av nye bydeler.
Borgerbrev og ølbevilling
Den delen av arkivet vi kaller "Borgerskapssaker" domineres av tre saksområder. Det er saker vedrørende utstedelse av borgerskap, bevillinger til salg og skjenking av sterkere drikkevarer og valg- og manntallsvesen.
Magistraten utstedte borgerbrev, og de skulle ha brevene tilbake når borgerskapet ble sagt opp. En del tilbakeleverte borgerbrev er bevart, og katalogen inneholder et alfabetisk register over disse. Brevene kan gi verdifulle opplysninger om personene, blant annet fødselsdato, fødested og hvilke attester som ble lagt ved søknaden. Det siste gir gode muligheter for å kunne følge en persons karriere fram til han eller hun tok borgerskap i Kristiania.
Borgerbrev fantes i flere kategorier. De gjeveste - og dyreste å løse - var handelsborgerskap. Det ga rett til å drive såvel detalj- som engroshandel - også på utlandet. Brevet var forbeholdt menn, mens enker og eldre frøkner kunne løse et billigere brev som handelsberettiget og få drive småhandel. Andre kategorier var skipperborgerskap og håndverksborgerskap. Fram til ca. 1860 ble det også utstedt høkerborgerskap, som ga innehaveren rett til småhandel med visse varer. Etter opphevelsen av magistraten ble behandlingen av borgerskapssakene overført til byfogden, og mye av arkivet fulgte også med dit. Senere er det havnet i Statsarkivet i Oslo.
Når det gjelder sakene om salgs- og skjenkebevillinger, er det svært lite som er bevart. Og det bør vi vel være glade for, for her var det store mengder rutinemessig korrepondanse, særlig i fornyelsessakene. Fra 1845 ble alle bevillinger avgjort av formannskapet etter innstilling fra magistraten. Først i 1916 gikk man over til å behandle de fleste av sakene i form av store "ølpakker" - samlesaker med lange lister av søkere som ble summarisk behandlet.
Kjøp ei myr og få stemmerett!
Stemmerettsreglene ble endret flere ganger i løpet av 1800-tallet, men antallet stemmeberettigede ble straks så stort at det krevde store ressurser å holde manntallene ajour. Magistratsarkivet inneholder flere serier stemmerettsmanntall, kronologiske såvel som alfabetisk ordnede.
Blant de mer kuriøse ting her er en fortegnelse over "myrmenn" fra 1882. Før 1884 var et av stemmerettskravene at man eide eller bygslet matrikulert grunn. En del funksjonærer og arbeidere skaffet seg da stemmerett ved å kjøpe ørsmå eiendommer, enkelte ganger helt verdiløse myrteiger, noe som ga dem betegnelsen "myrmenn". De som står i denne fortegnelsen var imidlertid stort sett godt etablerte folk; jurister, filologer, lærere, håndverkere og kunstnere.
De "myrene" de krevde stemmerett for, var da også for en stor del villatomter på Grefsen og hyttetomter spredt rundt om i det indre østlandsområdet. I alt inneholder fortegnelsen 128 "myrmenn" og 23 "stormyrmenn". De siste var imidlertid mest arbeidere og håndverkere, så her var nok eiendomskjøpet styrt av det samme ønsket som hos eieren av plassen "Stemmeretsholm".
Dissenterne sendte årlig melding
Blant de mange innberetningene magistraten mottok hvert år, er dissentermenighetenes meldinger blant de mer volumiøse. Fra 1893 til 1921 er det bevart - men dessverre ikke komplett - innberetninger disse pliktet å gi over inn- og utmeldte, fødte, døde og ekteviede i menigheten. Materialet gir en viss anledning til å følge utviklingen innen noen av disse trossamfunnene; særlig de lutherske frimenighetene, de katolske menighetene, metodistene og jødene.
Utstedte separasjonsbevillinger
Blant magistratens oppgaver var også å forhandle fram separasjonsavtaler når prestens megling ikke hadde klart å skremme ektefellene fra å gå fra hverandre. Det skulle da settes opp en avtale som fordelte boet og som fastsatte hvor mye mannen skulle utrede i bidrag til kona og barna, og hvor lenge han skulle betale dette.
I magistratsarkivet finnes åtte protokoller for separasjonsforhandlinger fra 1837 til 1910 samt to bokser med bevillingsbrev fra 1870 til 1909. Magistratens befatning med separasjonene opphørte med den nye skilsmisseloven av 1909.
Innkvarteringskommisjon og rodemenn
Blant magistratens oppgaver var også å møte i en rekke styrer, eller kommisjoner som det het dengang. I ordningen av magistratsarkivet har vi holdt disse kommisjonene utenom, med ett unntak; Innkvarteringskommisjonen.
Garnisonsbyene hadde fra gammelt av plikt til å innlosjere de militære mannskapene som var samlet der, og i Kristianias tilfelle kunne det dreie seg om hele kompanier. Innlosjeringen var dermed en ganske tung byrde som hvilte på byborgerne. I 1840 tok staten på seg å dekke utgiftene, men byene måtte stadig skaffe "de for Indkvarteringen fornødne Lokaler". Det viktigste her var selvsagt husrom, men også ekserserplass måtte til. Det siste fikk man på Etterstad, mens forlegningen av soldatene skjedde rundt om i de private hjem helt fram til 1881.
En annen militærrelatert oppgave var å oppnevne rodemenn for soldatutskrivingen. Selve oppnevnelsen lå hos formannskapet, men det var magistraten som måtte innstille. Rodemennene skulle ha oversikt over alle menn i utskrivingsalder i sin rode og sørge for at de ble innkalt til sesjon. Dette var selvsagt ikke noe ettertraktet verv, men et ombud byens borgere var nødt til å ta om de ble pålagt det. Når funksjonstiden gikk mot slutten fikk de imidlertid et brev fra magistraten hvor de ble bedt om å fremme to forslag på ny rodemann. Og riset bak speilet var ikke særlig godt skjult: Hvis de unnlot å fremme forslag, ville de bare bli gjenoppnevnt.
TOBIAS 1/96