[Oslo kommune, Byarkivet]

Fire besteforeldre: Kollektivbiografi og samfunnshistorie

«The poetry of history lies in the quasi-miraculous fact, that on this earth, on this familiar spot of ground walked men and women as we are today. Thinking their own thoughts, swayed by their own passions, but now all gone, vanishing after another, gone as utterly as we ourselves shall be gone like ghost at cockcrow. »

- G. M. Trevelyan, Sitert etter Simon Schama, i The Guardian Weekly 6/10 1991

 

Tekst: Knut Kjeldstadli

Biografi betyr livsskrift, eller å skrive livet. Med utgangspunkt i en bok om fire liv, Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge, skal jeg søke å si noe om verdien av en slik biografi for samfunnshistorie. La meg kort presentere de fire:  

  

Farfar Lars Kjeldstadli, født 1870 og død i 1934, var husmannssønn fra Synnylven. Han reiste rundt som blyglassmaker på bygdene og ble anleggs- og gruvearbeider før han slo seg til på Rjukan som en i første generasjon Hydro-arbeidere.

  

Morfar Daniel Grini, født 1878 og død 1954, var sønn nummer to på en gård i Gjerpen ved Skien, ble journalist og redaktør og til slutt generalsekretær i Norsk Bladeierforening.

  

Farmor Beate Lotsberg var født i 1880 og døde i 1965; hun var datter av en tidligere matros som prøvde å slå seg gjennom som småbruker i Fræna, så ble hun tjenestejente hos de kondisjonerte, rallarkokke og arbeiderkone.

  

Mormor Elisabeth Mathiesen, født i 1884 og død i 1935, kom fra en handverkerslekt i Skien, hadde en enkemor som livnærte seg som spillelærerinne og dreiv sjøl barnehage før hun giftet seg.

  

Boka er en form for slektsforskning. Men den sikter altså ikke etter å nå lengst mulig tilbake slik en gjør med anetavler. I stedet for å få slektstreet stort, men nokså nakent, har målet vært å få blader og blomster på treet.  Boka kombinerer genealogiens orientering mot flere mennesker med biografiens nærhet til personene – og søker å skrive norsk samfunnshistorie inn i disse livene. De levde i den tida da Norge ble et moderne samfunn på brei basis. Resultatet kan kalles en kollektivbiografi, én form av dette.

 

Geniets eller de sosiale typenes biografi?

Biografisjangeren rommer flere undertyper, som skiller seg fra hverandre i begrunnelsen for å skrive om et liv.

  

En første type er fortellingen om den store enestående, geniet eller den moralske helten. Noen ganger fungerer biografien til å vise fram en helt, stille opp et forbilde. Historien skal da være livets læremester – en historia magistra vita – som en sa i eldre tid.

  

Iblant vil personen være enestående fordi vedkommende fikk stor innflytelse på andre, hadde stor årsakskraft, som en del framstående statsledere og politikere. Eksempel kan være Winston Churchill og hans lederskap under andre verdenskrig eller Otto von Bismarck og samlingen av Tyskland. En radikal variant av orienteringen mot den store mann viser den engelske forfatteren Thomas Carlyle i Heroes and Hero Worship (1841), der han så verden nærmest som et rom hvor gigantene ropte til hverandre gjennom verdenshistorien.

  

Et menneske kan være enestående også i kraft av å være annerledes, marginal, en avviker fra det gjengse, som «Anna i ødemarka». Noe av det interessante ved å studere den marginale, er at allmenne normer lettest ses når de brytes. Når noen avviker, artikuleres det som ellers slumrer.

  

Boka om de fire besteforeldrene gjør ikke krav på at de er enestående, snarere tvert i mot. De er interessante i kraft av å være vanlige. De var blant dem som den ungarske marxisten og litteraturteoretikeren Georg Lukács kalte «historiens middelmådige helter». De middelmådige heltene var ifølge ham personer som deltok i de sosiale prosessene og de politiske kampene, uten å være sentrale ledere. I kraft av at de var lokalt aktive i arbeiderbevegelsen på farssida og i den nasjonal-demokratiske Venstre-rørsla på morssida, hadde de gløtt inn til lederskapene. Blikkene til besteforeldrene kan kaste noe lys over de valgene lederne gjorde. Morfar hadde som ganske ung mann en krangel med Venstres «høvding» (som en den gang sa), Viggo Ullmann. Farfar stod sterkt på tanken om grunnplansmakt i arbeiderbevegelsen.

  

Jean-Paul Sartre har skrevet om en fransk forfatter: «Valery er en småborgerlig intellektuell, men ikke alle småborgere er Valery.» Vanligvis utlegges sitatet slik at vi alle er individer og at noen er mer individer enn andre. Sant, kanskje. Men meg interesserer første del av sitatet like mye. Besteforeldrene er interessante fordi de var sosiale typer, typiske for den nye middelklassen og for arbeiderklassen. Å studere livene deres kan gi innsikter i mer generelle prosesser, hvordan mennesker ble formet og hvordan de prøvde å forme omgivelsene og handterte livene sine. Denne de sosiale typenes biografi har et slektskap til det som er kalt samfunnskritisk dokumentarisme:

  

«Fremstillingene […] beretter om en rekke skikkelser som står hverandre nær i kraft av at de er knyttet til samme geografiske eller sosiale situasjon. Deres historie er ikke interessant i seg selv, men som illustrasjoner på et sakskompleks, som eksempler på forskjellige relasjoner til en konflikt […] historien om den sosiale organiseringen og de samfunnsmessige konflikter som står i sentrum […] mulige utviklingsmønster og reaksjoner innenfor en bestemt samfunnsmessig sammenheng.» (Rønning 1979)

 

Individ og samfunn

Ambisjonene bak boka mi er mye de samme. Den er et eksperiment i å se hvor langt en kan komme i en dokumentert historisk fortelling om vanlige folk, hvor langt en kan fange inn samfunnsstrukturer gjennom å forske på livene til personer. Den står i skjæringsfeltet mellom individ og samfunn, mellom aktør og struktur, mellom de mange historiene og Historien med stor H.

  

På den ene sida legger samfunnet føringer og griper inn i menneskenes liv på flere vis:

• Samfunnet intervenerer og gjør krav på individene. Den moderne staten institusjonaliserer livene: Besteforeldrene skulle koppevaksineres, følge skolegang, gjerne gå i kirken og utføre militærtjeneste.

• Fenomener diffunderer, spres. Fra det tidligste i våre liv gjennomtrenges vi av det samfunnsmessige, av språk, gester og får en primær og sekundær sosialisering. Denne pregingen kan være felles for hele samfunn. Men pregingen kan også skape klassespesifikke habituser, disposisjoner i oss, som tenderer til å sende oss ut i visse livsbaner.

• Samfunnet transformeres, omdannes. Nye strukturer legger nye premisser for handlinger. Nye strukturer kan både åpne for muligheter, som at veksten i avisene åpnet et nytt arbeidsmarked for journalister som morfar, og de kan skape et press som stenger muligheter, som at samfunnsutviklingen der flere ble lønnsarbeidere, gjorde det vanskeligere å starte sin egen virksomhet.

• Samfunnet kan invadere og okkupere menneskers liv. Dette kan skje blindt, dramatisk, som når «det store hjulet» kjører over individene under kriser og krig. Historien griper inn i, og overstyrer, de enkeltes historier eller personlige biografier.

  

På den andre sida skapte også menneskene nye samfunnsmessige strukturer. Mange menneskers liv og valg adderte seg opp til et forandret samfunn. Flytting og utvandring skapte en annen demografisk situasjon og et annet arbeidsmarked for dem som ble tilbake. Mange kvinners valg om å bruke prevensjon ga færre barn og påvirket sammensetningen av befolkningen. Mange menneskers valg om å gå inn i foreninger, som arbeiderbevegelsen, skapte nye kollektive aktører, nye handlende historiske subjekter som kunne endre maktforholdene.

  

Forcen ved en biografisk tilnærming er at vi slik kan studere prosesser nært innpå og i detaljer. En kan se hvordan det å vise seg drukken under en streik er en «solidaritetsforbrytelse», men også det sosiale ved å ta seg en dram i godt lag. I en biografi vil det kunne være noen historier som rommer mer allmenne innsikter, som viser til Historien. Når en kar på Hydro på Rjukan skal ha sagt at «i år er bolaget jævlig, i år har de lagt 17. mai på en søndag», så vitner det om den allmakta selskapet ble tilskrevet. En arbeidskonflikt kan i seg sjøl være interessant, men også romme «fortettet historie» og blottlegge mer allmenne konfliktstoff og holdninger.

  

Den biografiske tilnærmingen kan gi overraskende resultater. De store folkelige bevegelsene og sosiokulturelle miljøene – norskdomsrørsla, kristenfolket, avholdsfolket og sosialistene - var ofte i konkurranse, ja var til dels fiendtlige overfor hverandre. Men går en inn i livet til farmor, ser vi at hun både var sosialist og hadde bevart barnetroen. Bjørnstjerne Bjørnsons verselinje «Elsk din neste, du kristensjel» summerte opp begge tilhørighetene for henne. Og min revolusjonære sosialistbestefar hadde åpenbart sans for det norske. Én sønn nummer to ble døpt Sverre Arnljot Breste, nummer én het Kåre Ottar Ingemann. Farfar ville at han skulle hete Kveldulf, etter farfar til Eigil Skallagrimson. Men da sa farmor nei.

  

En annen innsikt en får ved å bruke lupen, er hvordan samhold og solidaritet ikke var allmenn og gitt i. Farmor har skildret hvordan arbeiderkvinnene, «madamene» som hun sa, kunne kives mye innbyrdes, og også hvordan ledende mannlige kadre i bevegelsen gjorde narr da arbeiderhusmødrene ville organisere seg.

  

Nærstudier viser hvordan mennesker tar skritt for skritt, som gradvis kan ta dem vekk fra utgangspunktet uten at dette var planlagt. I ettertid ser en hvordan det skjedde. Farmor dro fra hjembygda Starheim i Nordfjord for å bli tjenestejente på Sandane, trolig i 1899. I 1911 var hun arbeiderkone på Rjukan. Livet leves ikke etter en mesterplan. Som Karl Marx skreiv i 1852: «Menneskene skaper sin egen historie, men de skaper den ikke eget godtykke, ikke under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert.»

 

Kollektivbiografier

Med en kollektivbiografi, der boka om besteforeldrene er ett eksempel, menes en biografi som ikke har ett, men flere menneskers liv som sitt objekt og emne. Disse kan være forbundet på ulike vis, og ikke nødvendigvis kjenne hverandre. Farfar og mormor døde etter måten tidlig, og morfar og farmor lærte hverandre først å kjenne godt opp i åra. Flere opplegg er mulige.

  

Ved prosopografien studeres livsløpene til mennesker som deler et interessant og avgjørende kjennetegn, at de var romerske adelsmenn, engelske medlemmer av Parlamentet, industrigründere eller fattiglemmer i Christiania, framstående tillitsvalgte i arbeiderbevegelsen. Dette er en sosialhistorisk mikrohistorie, der en rekke opplysninger om de mange enkeltpersonene over tid summeres opp til å gi et felles portrett av hele kategorien eller gruppa. Når en studerer mange, vil en etter hvert se noen mønstre, noen fellestrekk.

  

En britisk prosopograf, Katherine Keats-Rohan har skrevet: «[…] prosopografi er klart forbundet med, men klart atskilt fra både biografi og slektsforskning. Mens biografi og prosopografi overlapper, og prosopografen er interessert i detaljer om individenes liv, så er en prosopografi noe mer enn biografi i flertall. En prosopografi er ikke bare hvilken som helst samling av biografier – livene må ha tilstrekkelig til felles til at forhold og forbindelser kan avdekkes. Genealogi, slik dette praktiseres av familiehistorikere, har rekonstruksjon av familierelasjoner som sitt mål. Og som sådan kan en godt utført slektshistorie danne grunnlaget for en prosopografi, men målet til prosopografisk forskning favner vanligvis videre.»

  

Også andre typer kollektivbiografier finnes. Med kretsen, tankekollektivet tenker en på et fellesskap som har høy grad av indre kontakt og deler mange synsmåter. Et eksempel er den nasjonale og frisinnete såkalte Lysaker-kretsen, med folk som Fridtjof Nansen og malerne Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, som historikeren Bodil Stenseth har skrevet om.

  

Stenseth har også latt en leiegård, Jacob Aalls gate 13, være rammen rundt en kollektivbiografi, der gården og beboerne blir et prisme for allmenne moderniseringsprosesser. Det samme sujettet finnes i Sigurd Hoels kollektivroman En dag i oktober (1931). Sjøl har jeg ønsket å lage en bok som skulle hete Klassebilde. Den skulle følge barnas liv, fra familiene og inn i en skoleklasse og også livene deres etter skolen. Tittelen er ment å ha en dobbeltmening, det skulle også være en studie av hvordan sosial klasse spilte med i livsbanene deres. Men denne ideen forblir kanskje med drømmen. En variant på grensa av kollektivbiografien er å skildre kvinneliv fra fire generasjoner, inkludert seg sjøl, som den danske historiker Bente Rosenbeck har gjort.

  

Hvordan plasserer boka om de fire besteforeldrene seg som kollektiv biografi? Hva ser en når en studerer mennesker sammen? Livene deres spente over neste hundre år. Og omtales noen av deres aner, blir tidsrommet raskt 150 år, fem mannsaldrer. Dette gir et langt tidsperspektiv, slik at en for eksempel ser flertrinns sosial mobilitet, ikke minst knyttet til den sosiale stigen som utdanning kunne utgjøre.

  

Et neste moment er at besteforeldrene var «gunstig» plassert på det viset at de på fars side kom fra Vestlandet, fra bygde-Norges allmue, og kom til å høre til i arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. På mors side kom de fra Østlandet, mormor var byjente, de tilhørte middelklassen og rørslene som sirklet rundt partiet Venstre.

  

Da kunne en sammenlikne og se likheter og ulikheter mellom familiene. Middelklassen hadde mer og mer solide materielle goder, som et maleri av den etablerte maleren Gustav Wentzel, og ikke et «skjelderi» på papp, og møbler som var av så god kvalitet at de kan brukes i dag, mens en stol etter farmor knakk da en venn satte seg solid i den.

  

Familierelasjoner ser en også skarpere i biografier om flere mennesker.  Den emosjonelle stilen var ulik i de to familiene, litt taus i arbeiderklassefamilien, litt mer inderlig - «kjæreste du» - i middelklassen. Kanskje hang det også sammen med at de her var to jenter, mens det var to gutter i den andre. – Men det var også likheter, som at slekta spilte en viktig rolle, både som kilde til praktisk og materiell hjelp og som psykisk og emosjonell støtte. 

  

Så kan en spørre: Hvor langt inn i familielivet, i privatlivet, bør en biograf gå? Om dette har det gått flere debatter. Noen tar det asketiske standpunktet at bare personens offentlige virke er relevant. Andre vil blottlegge mer, ja nesten til det libertinske. Det er vel en slags konsensus om at privatlivet i det minste må omtales når det har hatt betydning for hvordan personen spilte sine samfunnsroller. I en biografi om sosiale typer er svaret i grunnen klart – hverdagslivet er en del av temaet, og privatlivet må da med, med respekt.

 

Metodiske sluttpoeng

Hva kan en slik familiefortelling bygge på?

  

Fotografier har vært svært nyttige, ikke minst for å få et personlig forhold til mennesker, av hvem jeg bare hadde møtt to og bare husker ett. I noen grad har jeg også drevet den vanskelige sport å lese mening ut av bilder, ikke bare lese egen mening inn i dem. Betyr det at farfar på et atelierfotografi satt sentralt omgitt av kone og barn at han var en pater familias? Eller var dette sjangeren? Andre, mer uformelle bilder viser en annen oppstilling.

  

Jeg var så heldig at personer i familien i perioder bodde i ulike byer, at de var brevskrivende, og at svært mye av korrespondansen ble tatt vare på. Farmor på Rjukan skreiv til sønnene i Oslo og på Løkken og fikk brev tilbake. Morfar skreiv til døtrene når de var i utlandet, og brev gikk tilbake. Far og mor vekslet brev mens han var på Rjukan under krigen, og seinere på studieopphold i England og USA.  Uten brevene ville det nok ha vært umulig å krype dem så nær.

   

En annen utrykt, skriftlig kilde var eventyr som farmor skreiv for barnebarna og som rommet en moral og mange detaljer som belyste oppveksten hennes i Fræna og Starheim. Videre etterlot hun seg oppskriftbøker, noen kalendrer hvor data var ført inn. Farfar hadde en liten svart notisbok der han hadde notert visdomsord, og arbeidsboka med attester fra alle anleggene han arbeidde ved. For mormor kunne en minnebok gi innsikter i kjønnsroller.  Brev – til hverandre, fra morfar til døtrene før krigen, mellom far og mor under krigen, mellom farmor og oss etter krigen, mellom far og mor når han var i England eller USA. 

  

Avisartikler av og om tre av dem sa noe om plasseringen deres i de lokale offentlighetene. Offentlig arkivmateriell ga ikke så mye, men jeg har hatt nytte av folketellinger og lokale adressebøker. Noe har jeg funnet i lokalhistorier og organisasjonshistorier, i gards- og slektshistorier og bygdebøker.

  

Når jeg har funnet så vidt mye, skyldes det også at personer i ulike deler av slekta har tatt vare på materiale og stilt det til rådighet. Noen slektninger hadde jeg intervjuet før, noen hadde jeg retrospektive intervjuer med, som iblant ga viktige innspill. Men i ettertid ser jeg at disse samtalene skulle ha startet tidligere og vært mer inngående.

  

En kilde har også vært egne minner om fortellinger, særlig fra mor og farmor. Jeg ville ikke ha vært dem foruten i dette arbeidet. Men det har også vært lærerikt hvordan hukommelsen bearbeider slike minner og skaper mening og sammenhenger der de vitterlig ikke fantes. Jeg mente som ungdom lenge bestemt at morfar døde i 1931, i snøen på vei hjem etter å ha vært på et møte der fagorganiserte tillitsvalgte på Rjukan ventet på resultater fra forhandlinger med arbeidsgiverne under det som ble kalt storlockouten, den siste virkelig omfattende og lange arbeidskonflikten i Norge. En stor hending i norsk historie ble koplet med en tung, viktig dag i familiens historie. Haken er at farfar døde i i 1934, tre år etter lockouten. Men for en radikal student på 1970-tallet «passet» 1931 svært godt.

  

Blir det å skrive om egen familie til en hagiografi, en helgenfortelling? En håper jo ikke det. En vaksine mot heltedyrking ligger forhåpentlig i egen trening som yrkeshistoriker. Tidsavstanden gir analytisk avstand. Når det var besteforeldrene, gikk det å gjøre dem til et studieobjekt. Det kommer ikke noe bind to om foreldrene, sjøl om det ligger tjukke brevbunker etter dem.

  

Samtidig opplevde jeg at disse fire menneskene var «mine», at jeg derfor på et vis hadde «rett» til å trå dem nær, nærmere en jeg kanskje ville ha gjort med andre mennesker. For å unngå et preg av hyllest eller skryt, unnlot jeg også å ta med mange positive utsagn i kildene, for eksempel om morfar som journalist. Å sitere mer enn ett utsagn kan lett bli smør på flesk.

  

Kanskje hadde det vært vanskeligere om jeg hadde funnet trekk ved dem som jeg hadde vært fundamentalt kritisk til. Men det kildene har fortalt, har jeg fortalt. Uten fratrekk eller tillegg. Lyter og laster, i tillegg til dem de hadde, har jeg ikke diktet opp. Jeg håper jeg heller ikke har diktet opp dyder. •

 

 

Litteratur

Kjeldstadli, Knut (1991): «Kan det sies noe nytt om de muntlige kildene?» I: Dugnad 4, Volum 17

Kjeldstadli, Knut (2010): Mine fire besteforeldre. En familiefortelling om framveksten av det moderne Norge, Oslo

Lukács, Georg (1962): The Historical Novel, London

Marx, Karl (1852/1970): Louis Bonapartes attende brumaire I: Verker i utvalg, Bind 3, Oslo

Njølstad, Olav (2008): Fullt og helt. En biografi om Jens Christian Hauge, Oslo

Rosenbeck, Bente (1990): Kvindekøn. Den moderne kvindeligheds historie 1880-1980, København

Rønning, Helge (1979): «Dokumentarisme» I: Pax Leksikon, Bind 2, Oslo

Sartre, Jean-Paul (1971): Existensialism och marxism, Stockholm

Stenseth, Bodil (1993): En norsk elite. Nasjonsbyggerne på Lysaker 1890-1940, Oslo

Stenseth, Bodil (2010): Nr. 13 – en vestkantfortelling, Oslo

 

TOBIAS 1/2013