[Oslo kommune, Byarkivet]

Nr. 13.

Fortellingen om én enkelt

bygård handler om hele verden

 

Grav der du står! sier journalister. Jeg ble inspirert av deres graveteknikk, og begynte å grave der jeg bor.

 

 

Tekst: Bodil Stenseth

Bygården, Jacob Aalls gate 13, ligger i kvartalet mellom Bogstadveien og Majorstuveien. Altså på vestkanten. Gården var og er en middelklassegård. Og jeg hadde ikke bodd lenge i nr. 13, som er en liten gård med åtte leiligheter og to butikklokaler, før jeg begynte å høre fortellinger. Fortellinger som spinner tråder tilbake til gårdens fortid og nåtid, som aldri er helt de samme og som ofte viser lettbent omgang med fakta.

 

Gravingen resulterte i Nr. 13 – en vestkantfortelling som utkom i 2004. Boken gir et gruppeportrett av bygårdens beboere fra ca. 1920 til i dag. Nettopp gruppeportrettet, eller den sosiale typebiografien, ga meg en spennende inngang til å lese det 20. århundres byhistorie. Hvordan ser historien om byen ut når den oppleves fra innsiden av en bygård? Hvordan har den store verden slått inn i bygården og påvirket menneskenes liv der og relasjonene dem imellom? Det er slike spørsmål jeg er opptatt av i boken. Kort sagt, boken handler om mikrohistorie. Altså historien om det store i det lille. Her vil jeg fortelle hvordan boken ble til.

 

Jeg var kommet ganske langt med kildegraving og skriving, og jeg syntes at jeg hadde funnet ut ganske mye om mange av mine «ukjente» hverdagsmennesker i gården og i nabolaget. Adressebøker for Oslo var en viktig kilde til å rekonstruere nr. 13s beboer- og nabolagshistorie. Dessuten hadde jeg en fantastisk innsidekilde i en nabo, Anne Sofie Norberg-Schulz som er født og som har levd et langt liv i gården. Hun stilte også sitt private arkiv til min disposisjon. Ja, naboene mine – nåværende og forhenværende naboer - viste enestående interesse for bokprosjektet og bidro med sine fortellinger.

 

Men så ble jeg gjort oppmerksom på de kommunale folketellingene fra Oslo. Du verden! Først da kom jeg virkelig inn i den fortidige byen. En hel mikrohistorisk verden åpnet seg for meg. Jeg fikk ikke bare rede på fruene i gården, men også familieforhold, (tjeneste)piker, losjerende og hybelboere. År for år kunne jeg gå inn i hver enkelt leilighet og se hvem, og hvor mange, som bodde der.

 

Adressebøker, klipparkiv med mer

Litt om Oslos adressebøker. De er tilgjengelig i Oslo byarkiv og i Oslo Museum, og i digitalisert form på Riksarkivets hjemmeside. Adressebøkene har to innganger. Du kan slå opp på etternavn og få rede på adressen, sivilstand og noen ganger også yrke – i alle fall hvis det er menn. (jfr. telefonkatalogen) Der fins også bransjefortegnelser over melkebutikker, jernvarehandler, kortevarebutikker etc. som er uvurderlig under rekonstruksjonsarbeidet med landsbyens eller nabolagets butikkliv.

 

Videre, i adressebøkene kan du slå opp på adresse, gate og gatenummer, og da finner du navnet på folk som bor i den enkelte bygården. Ja, så sent som i 1950-årene kan du også finne hvilken etasje folk bor i. Men adressebøkene gir ingen fullstendig fortegnelse over alle som bor i hver enkelt etasje. Fruene glimrer ofte med sitt fravær. Hvis en fru «n» er oppført er hun enten enkefrue, yrkesaktiv eller formodentlig fraskilt. Det er som regel ektemannen med yrkestittel, og kanskje en voksen sønn eller datter, som er oppført.

 

Gjennom Oslos adressebøker – de utkom årlig og er utrolig tykke bind – hadde jeg klart å rekonstruere beboerhistorien i nr. 13 og «landsbyen» på Majorstuen - med sine mange småbutikker og institusjoner anno 1927 da bygården ble oppført. Jeg visste for eksempel at melkemadamen i nr. 13 het Alma Ølnæs, at hun var frøken og aldri giftet seg. At hun drev melkebutikken i nærmere 30 år og at hun hadde privatadresse i Thereses gt 7. Jeg regnet med at Alma Ølnæs var innflytter. I Adresseboken for 1926 fant jeg en frk. Ølnæs oppført sammen med en fru Ølnæs på Grünerløkka, og sannsynligvis var det mor og datter. Før 1926 var det ingen fru Ølnæs å finne i Adresseboken.

 

Det var takket være min innsidekilde i nr. 13 at jeg fikk opplysninger om gårdens fruer. Deriblant Norberg-Schulzs mor, fru Holm som var pianolærerinne. Men min kunnskap om fruene, og også andre hverdagsmennesker i gården, var mangelfull. Hverdagsmennesker eller vanlige folk – hvis de finnes – hva vet vi om dem når tiden har beseglet deres liv og glemselen senker seg over dem?

 

Noen av mennene i min bygård var ikke helt glemt, for i Nasjonalbibliotekets gamle biografiske klipparkiv fant jeg nekrologer som hadde stått på trykk i aviser eller tidsskrifter. Dessuten hadde flere av de tidligere mannlige beboerne i nr. 13 fått sin minibiografi i oppslagsverk som Studentene av … og yrkesmatrikler over ingeniører, jurister etc.

 

En mikrohistorisk gullgruve

Vel, slik var situasjonen før jeg ble gjort oppmerksom på de kommunale folketellingene fra Oslo. De forvaltes av Byarkivet og er tilgjengelige for brukere i sin originale form av papirskjemaer. Og opplysningene er nedskrevet med penn eller blyant, som regel av én – husfar eller husmor - i hvert enkelt hushold.

 

Folketellingene i regi av Oslo by er meget detaljerte. Der står fullt navn, fødselsår, fødested og sivilstand på alle personer i husstanden. Videre, ektefeller med husfar og husmor, deres barn, fødselsår og fødselssted. Eks: Skoleelev, voksen hjemmeboende sønn «kontormann» eller datter «intet erhverv». Videre, bestemor, enkefrue. Losjerende fantes i to kategorier: «losjerende» som bestemor, eller en kusine fra landet, og «enslig losjerende» studenter eller en hel liten familie. Alle i husstanden måtte oppgi «livsstilling» eller «livserhverv». Også hvor de hadde bodd året før. Det gjelder også gårdens piker eller hushjelper.

 

Ja, i Byarkivet fikk jeg en utrolig spennende jakt og jeg tilbrakte ukevis på lesesalen. Fra 1927 til 1952 fikk jeg en fullstendig oversikt over alle som hadde bodd i nr. 13. Jeg kunne virkelig beskrive og analysere gården som et mikrosamfunn. Jeg kunne beskrive og analysere byens sosiale og kulturelle kropp.

 

Statistikeren i meg våknet. Jeg gjorde små statistiske undersøkelser.  Jeg tok for meg gårdens alderssammensetning, familiemønstre (kjernefamilie, storfamilie, antall barn) og sosiale sammensetning. Husholdenes størrelse og leilighetenes bruksmåter. Hvor stor andel av beboerne som var innflyttere og hvilke landsdeler (eller land de kom fra). Hvor lenge eller kort familiene bodde i gården, og hvor eller hvilken adresse de senere flyttet til. Hyppigheten av piker i husholdene, og hvor lenge eller kort pikene ble hos en og samme familie. Det samme med de losjerende. Videre undersøkte jeg kvinneandelen i gården. Så vel fruer som frøkner fikk jeg god rede på.

 

I de kommunale folketellingene ligger mang en livshistorie gjemt, og jeg fikk gode opplysninger til å skrive «minibiografier» over flere av gårdens beboere. Minibiografier, dvs. korte livshistorier som fokuserer på tiden som vedkommende bodde i nr. 13. Og disse minibiografiene holder jeg opp mot et bredt kultur- og mentalitetshistorisk teppe. Ja, minibiografien kan kalles et «biografisk tidsdokument». Jeg legger stor vekt på det siste leddet – tidsdokumentet. Stadig tar jeg meg selv i å bruke det første leddet – biografisk - nærmest som et påskudd for å beskrive og analysere fenomener eller mentaliteter. Slike som er ullne og komplekse og ellers er vanskelige å komme til.

 

Og jeg ble overrasket over hvor mange av kvinnene i nr. 13 – både fruer og frøkner - som var yrkeskvinner, familieoverhode og -forsørger. Og jeg ble overrasket over andelen fruer uten mann. Flere av dem var fraskilte. Ikke minst, jeg oppdaget hvordan krakket på Wall Street slo inn i gården. Flere av ektemennene og familieforsørgerne mistet arbeidet (det fremgår av folketellingen) og måtte finne seg et annet. Som fru Holms ektemann som var kontormann, og som ble selvstendig næringsdrivende. Godt hjulpet av hustruen begynte han med produksjon av ansiktsvannet Morgendugg, skjønt han klarte ikke å forsørge familien. Fru Holms inntekter som pianolærerinne ble avgjørende. Deres nabo i femte etasje, Thrap Meyer, som var i shipping, trappet opp med losjerende i familieleiligheten. I flere år drev han det rene pensjonatet der.

 

Ved hjelp av Oslos folketellinger kunne jeg altså rekonstruere nr. 13 som mikrosamfunn. Der bodde middelklassefolk av alle kategorier. I 1928 var leiligheten til disponent Lars Nesset, som var innflytter fra Sunnmøre og drev Real motorfabrikk, gårdens folkerikeste. I alt 12 personer, en gammeldags storfamilie med sju barn og bestemor som var «familielosjerende», samt to studenter som var «enslig» losjerende. Bare én leilighet hadde to beboere, ekteparet Holm. Men så ble denne leiligheten også brukt til næringsvirksomhet. Pianolærerinnen mottok elever hjemme. Året 1928 hadde nr. 13 alt i alt 51 beboere. Senere, på 1930-tallet sank beboerantallet til 39-40. I dag har nr. 13 mindre enn 10 beboere.

 

I nr. 13 var hele Norge representert. Innflytterne har alltid vært i flertall i gården. Og det var forskjell på naboer. Noen hadde gamle penger og andre var uten bakgrunn. Noen var klassereisende nedover – de deklasserte - og andre var klassereisende oppover. Noen hadde dannelse - med eller uten piano, som folk sa. Noen hadde pike og andre hadde losjerende. Under krisetidene bodde det nærmere 20 losjerende i nr. 13. Og de losjerende måtte dele ett vannklosett og én utslagsvask nede i første etasje. I leilighetene sov folk i stolsenger og på divaner, og kunne kanskje få litt privatliv bak et skjermbrett.

 

 

Skjønnlitteratur

Det er ikke fritt for at jeg ble fascinert av alle de sterke kvinnene i nr. 13. Det er historier om utilsiktete kvinnefrigjøringsprosjekter. Ja, jeg fant at i middelklassen fins det også heroisme. Middelklassen – the class that dare not speak it’s name - er jo ikke heroisk. Middelklassen er den selvhatende og selvfornektende klassen. Heroisme er forbeholdt arbeiderklassen, slik den blant annet er skildret i Rudolf Nilsens dikt «Nr. 13». Skjønnlitteratur – den samtidige skjønnlitteraturen - er for øvrig en fantastisk kilde til å riktig komme inn i vanlige folks hverdag.

 

«- Statistikk, gutten min, sa mor. – Ja, alle bruker visst det nå for tiden. Det, ja. Alle brukte det. Statistikk var et pulver, et hjelpemiddel i forretningslivet, en parallell til skrujernet for en snekker, eller benzoetsurt natron på kjøkkenet i syltetiden. Benzoetsurt natron? Kjære – alle bruker det nå for tiden. Statistikk? Vips, så greitt og lettvint å tømme oppi forretningen …»

 

Sitatet er klippet fra Hans Geelmuydens roman Kontoret fra 1942, og det er mor og sønn, kontormannen Reidar Dahl, som snakker sammen. Romanen er ikke bare fornøyelig lesning, den gir også ubetalelige opplysninger om datidens hverdagsliv. Hvem vet hva benzoetsurt natron er i dag? Hjemmesyltingens tid med Norgesglass i kjellerboden har jo for lengst tatt slutt. Selv om romanens hovedtema er kontor- og forretningsliv, får man atskillig med på kjøpet. For eksempel innflytterens opplevelse av Oslo-gutten.

 

«Reidar Dahl, ja. Høy, flott, lyshåret og blåøyd vestkantgutt. Typisk Oslogutt – akkurat den sorten Anders instinktmessig hadde mistanke til. Litt for velkledd. Litt for slepen i språket. Full av sjargong og krasse sammenligninger, revet flåsete ut av øyeblikkets stemning.» Og ikke nok med det, vestkantgutten fra Oslo hadde, ifølge Geelmuyden, også tak på jentene og danset godt. Han kunne snakke til kelnere, rødmet aldri og ble aldri våt i hendene. Gjett om jeg kjenner ham igjen! For over tretti år siden kom jeg reisende fra Fredrikstad til hovedstaden, så vestkantgutten har jeg opplevd. I Oslos typegalleri er han en gammel kjenning.

 

Romanen til Hans Geelmuyden (1906-1969) fanger fremfor alt datidens mentalitet og livserfaring. Ja, i Kontoret får vi høre historien om «en ulykkelig generasjon av unge menn». Det var de som slapp til for sent i forretningslivet til å komme med i de gode tidene under og etter første verdenskrig. Mange druknet da krisen kom for fullt, skjønt de som var noe tess, karet seg oppover igjen. «De klorte seg fast i stillingene sine, aller nederst. Så kom ny ungdom under dem. Da det så gikk nedoverbakke etter kjempesammenbruddet da verdenslagrene var blitt fulle, ble de litt eldre igjen i sin stilling. De heldigste var avdelingssjefer. De uheldigste havnet nederst i firmaene – men ble sittende.»

 

Fiksjonens kontor var ikke grepet ut av løse luften. Geelmuyden hadde merkantil utdannelse, og da han i slutten av 1930-årene ble forfatter, journalist og oversetter, hadde han både vært arbeidsløs og kontormann. I et lite forord opplyser han at Kontoret var blitt til etter års inntrykk og samtaler med en generasjon av samtidige. Kontoret var heller ikke noe bestemt kontor. Det fiktive «Actieselskabet Den Norske Atom-Motorfabrik Fortuna» i Oslo kunne ha vært et hvilket som helst kontor. Men folk som fulgte litt med i hovedstadens forretningsliv, visste at modellen for Kontoret lå i Wilh. Wilhelmsens rederi. Nærmere bestemt Geelmuydens tidligere arbeidsplass.

 

Nettopp en av urbeboerne i virkelighetens nr. 13, Henrik Thrap-Meyer, hadde i en mannsalder kontorpost hos Wilh. Wilhelmsen. Først som kontormann, så som leder av rederiets statistiske avdeling. Dessuten drev Thrap-Meyer i alle år et teagentur hjemmefra. Rederibransjen var konjunkturømfintlig, og han hadde tidlig skjønt at det var lurt å ha to ben å stå på.

 

Nettopp agenturbransjen hadde Geelmuyden kjennskap til. I Kontoret maler han dette bildet: «De negative bare klager og synes de har rett til mer lønn. Mange utfører arbeidet sitt bra, men nekter å gjøre noe positivt for å komme videre. De går klokka fire, og dermed har de opparbeidet seg moralsk rett til å furte. Den andre typen klager kanskje også, men går dessuten på med krum rygg. De får seg agenturer så snart de ser klart at det er fåfengt å komme noen vei i kontortiden, uansett åssen de henger i.»

 

Det var ikke måte på hva man kunne få til å gå i et agentur. Hermetiske plommer og sardiner, tomatsaus og olje, gummiartikler og armbåndsur, undertøy og sportsutstyr. Pussig nok, romanens kontormann nevner ikke te, importproduktet som virkelighetens Thrap-Meyer hadde agenturlisens på.

 

Selvfølgelig fins det opplysninger om agenturer i datidens adressebøker og matrikler. Men oppramsing av firmanavn blir sjelden stemningsfull sakprosa. Så hvis jeg ikke hadde hatt Hans Geelmuydens roman å ty til, måtte jeg ha «diktet» et stemningsbilde på grunnlag av fakta. Men stemningsbildet i Kontoret er utvilsomt mer autentisk. I dette tilfellet tjener skjønnlitteraturen som en hverdagslivets seismograf.

 

Under arbeidet med Nr. 13 hadde jeg også stor glede av Sigurd Hoels En dag i oktober (1931), som inneholder skildringer av slikt som forgiftet nabolag, stusselige hybler og innflytterens ensomhet. Jeg må dessuten nevne Gunnar Larsens I sommer (1932). Der bor romanens melankolske helt i en stille gate – antakelig i den nedre delen av Jacob Aalls gate, hvor det den gang lå villaer inne i store hager. Gatevandringen som Larsen lar sin fiktive helt foreta, er en sosiologisk avhandling i miniatyr.

 

Hele verden

I løpet av mine uker på Byarkivet - bøyd over folketellinger - måtte jeg revidere mitt eget syn på Oslo.  Men så er jeg, eller rettere sagt var, som Oslo-folk flest, innflytter. Og innflyttere har vanligvis innflytterens fordomsfulle bilde av Oslo. Østkanten for eksempel er østkant, og vestkanten vestkant. Og Oslo er den delte byen med Akerselva som grenseskille mellom arbeidere og borgerskap.

 

Da nr. 13 i Jacob Aalls gate sto ferdig bygd høsten 1927, var vestkanten ikke bare vestkant. Naboskapet var mye mer sosialt sammensatt enn jeg trodde. Vegg i vegg med nr. 13, som var en middelklassegård, lå en arbeiderklassegård. Det kan man ikke se bak den flotte fasaden. Men gården med den samme flotte fasaden på den andre siden av gaten var en overklassegård.

 

I arbeiderklassegården var det toromsleiligheter med gammeldagse dumpedoer. I overklassegården hadde folk romslige forhold, bad og vannklosett, og nesten alle hadde pike. I nr. 13, middelklassegården, var det to stuer på rad og moderne badeværelse, og halvparten av familieleilighetene hadde pike. Dessuten var det mange losjerende der. Ikke bare enslige losjerende, men hele familier. Det var også en bakgårdsleilighet i nr. 13. Den første som bodde der var en frisørdame og hennes mindreårige barn, og senere en ekspeditrise i Samvirkelaget.

 

Jacob Aalls gate, som er en meget lang gate, hadde (og har fremdeles) en sosialt sammensatt befolkning. Nedre Jacob Aalls gate, i kvartalene nær Vestkanttorget, var et fasjonabelt strøk med villaer og lave bygårder med gammeldagse forhager. Det var forhager som beskyttet mot innsyn og hegnet om privatlivets fred. I den øvre delen av Jacob Aalls gate, Jessenløkkens boligkomplekser som hadde store parkaktige gårdsrom og moderne forhager med lave jernbånd og hekker, bodde den bedrestilte middelklassen. Både i øvre og nedre Jacob Aalls gate var det dessuten plass til bjerketrær på geledd langsmed fortauet. Midt i mellom øvre og nedre Jacob Aalls gate var det verken bjerketrær eller forhager. Der var mer by. Nr. 13 ble liggende i gatens halvfine del. Så Majorstuen var ikke bare vestkant.

 

Hvem vet at Einar Gerhardsen var elev ved Majorstuen skole? Etter skoletid var han løpergutt for en av bydelens kolonialkjøpmenn. Den unge Einar Gerhardsen og hans familie bodde i den delen av Hammerstads gate som var «østkant». Det forteller han i sine erindringer: Innenfor et bestemt område bodde arbeidsfolk. Utenfor bodde «de fine». «De ville ikke ha noe med oss å gjøre,» skriver Gerhardsen, «og vi holdt oss langt unna dem.» Den gang som nå, i bydelenes gater gikk det usynlige grenser, og der fins fine, halvfine og mindre fine strøk.

 

I slutten av 1920-årene sto fremdeles den gamle tradisjonen med å bo i nærheten av der man arbeider, ved lag. På Majorstuen (selv om flere kvartaler lå i Vestre Aker) fantes verksteder og industriarbeidsplasser. Der var verksteder for Sporveien (Gerhardsens far var rodemester), og nymotens automobiler; med Sørensen og Balchen som den største. Der lå Lorenz Mineralvann, Majonesfabrikken og Elektrisk Bureau (som opptok store kvartaler vis-á-vis inngangen til Frognerbadet). EB var en av Norges største eksportbedrifter og produserte telefonapparater, grammofoner, kjøkkenkomfyrer og andre moderne fornødenheter. En av nr. 13s ingeniører som ble arbeidsløs og hadde hustru og tre barn å forsørge, hadde en tid jobb som strykejernsmontør i EB.

 

Det er ikke få ingeniører som i årenes løp har bodd i nr. 13. Mange av dem hadde arbeidsplass på Thunes mekaniske verksted på Skøyen. Dit er det gangavstand fra nr. 13. Før krisetidene slo inn hos Thune hadde det mekaniske verkstedet fått et hemmelig oppdrag å bygge ubåter for Forsvarsdepartementet! Men det Thune var berømt for, var lokomotivet Dovregubben og andre fartsvidundre på skinner. Verkstedet kunne også levere hele cellulosefabrikker til utlandet. Under verdenskrisen måtte Thune leie ut deler av sine kontorlokaler. Der holdt et internasjonalt margarinkonsern – hollandske Van den Bergh – midlertidig hus. Og hos Van den Bergh var en av de «enslig» losjerende i nr. 13, frøken Jansen, kontordame.

 

I likhet med frøken Ølnæs som drev melkebutikken i nr. 13, var mange av kjøpmennene i nabolaget kvinner. Hun ble litt av en heltinne i fortellingen min. Etter at boken min utkom, fikk jeg en telefon fra en niese av Alma Ølnæs. Niesen fortalte at hun hadde arvet et piano etter tanten. Ølnæs hadde vært pianist og hadde livnært seg som kinopianist. Det var i stumfilmens dager. Tilfeldighetene ville at det samme året som Ølnæs åpnet melkebutikk i nr. 13, ble den første lydfilmen «The Jazz Singer» produsert. Og med lydfilmen - en teknologisk innovasjon som fant sted på den andre siden av Atlanteren - skulle snart en hel yrkesgruppe – kinopianistene – bli utradert. I Norge som i resten av verden. Alma Ølnæs kunne prise seg lykkelig at hun allerede hadde etablert seg som melkemadam. Fortellingen om én enkelt bygård handler om hele verden. •

 

Artikkelen er basert på Bodil Stenseth, Nr. 13 – en vestkantfortelling, Aschehoug, Oslo, 2004.

 

 

 

TOBIAS 1/2013