[Oslo kommune, Byarkivet]

SLIK DET ENGANG VAR

ERINDRINGER AV ANTON ANDRESEN. TILEGNET BARNEBARN

 

Det skrives så altfor mange overflødige bøker og jeg har tvilt på om disse enkle erindringer tjener noe formål, blant annet fordi det ikke er noe som helst oppsiktsvekkende eller spennende ved disse opplevelser, som jeg har delt med tusinder av arbeiderunger fra Kristianias østkant. Det blir altså rett og slett bare noen erindringer fra «mannen i gata», men kanskje de også kan ha en betydning ved å føie noen streker til det billedet en kan danne seg av det samfunnsmønster som preget tiden omkring århundreskiftet. Og kanskje det engang i framtiden kan få en viss interesse for barnebarna mine, Per – Kari og Siri, så de kan følge noen av sin slekts røtter bakover i tiden.

 

 

Tekst: Anton Andresen født 1890, Silovn. 8,  Oslo. Innsamlet av Edvard Bull, Arbeiderminner 1962

Slekten

Som de fleste arbeiderunger på byens østkant kjente ikke jeg heller slekta lenger tilbake enn til besteforeldrene. Av etterlatte papirer ser jeg at min far, skredder Ole Andresen var født i Eidsberg sogn i det daværende Smålenene Amt i 1852 av foreldrene Andreas Andersen (Olsøn?) og Live Olsdotter på en liten gård eller plass som het «Kjøtta». Senere ble han stallkar på herregården Lindhol hvorfra han blant annet hadde fått et diplom fra Norges Vel for god hesterøkt. Omkring 1890 har besteforeldrene flyttet til byen og hadde en liten leilighet i Platougt. og bestefar var stallgutt i Hestesporveien. Stallen lå visstnok i Sporveisgt. og jeg husker at jeg var med ham engang dit, men det var etter at han hadde sluttet der.

 

Senere da besteforeldrene ble gamle og ikke kunne klare seg selv, bodde de delvis hos oss og hos en eldre søster av far. Det forårsaket uenighet mellom de to søsken som tilslutt endte med brudd mellom de to familiene. Det var i grunnen ikke noe rart i det, for begge satt i trange kår – lite husrom, stor familie og ingen offentlig hjelp; dette var jo lenge før det var nok snakk om alderstrygd. Slike små tragedier utspiltes det nok i de fleste familier – det var vel verst for de gamle.

 

Bestefar var en saktmodig og stillfarende mann, stor og kraftig, men det jeg husker best var de store flak av noen hender med krokete og sprikende fingre, mishandlet gjennom et langt liv med bruk av hestetømmer. Bestemor var lita og munnrapp – kom ofte i krangel og trette med folk og som oftest gikk det utover bestefar som tålmodig fant seg i det. Hun var snill mot oss barnebarna. […] Min bestefar døde omkring århundreskiftet 78 år gammel mens han bodde hos oss i Herman Fossgt. Bestemor kom da på et gamlehjem eller en fattiggård i Eidsberg (?) hvor hun etter hva det ble fortalt, levde til hun var 90 år. […]

 

Far var den 3. av 4 barn. […]

Av vedlagte presteattest fremgår det at far var født 1. februar 1852, døpt 15. februar, konfirmert 1866 og utflyttet til Kristiania 1871, altså 19 år gammel. Hvorvidt han hadde vært med noen skredder på hjemstedet eller om han hadde vært i noen lære her i byen, vet jeg ikke. Ikke finns det noen papirer og heller ikke hørte jeg noe om det, uten at jeg minnes at han fortalte at han som andre unge svenner hadde vært på loffen. Han hadde vandret på sine ben til Drammen og jobbet der, senere på Hønefoss og i lengere tid hos en skreddermester på Hadelands Glassverk – Randsfjord.

 

Av mange senere erindringsbrokker har jeg sluttet meg til at han i sin ungdomstid førte det vanlige svenneliv. Jeg husker han blant annet fortalte at han hadde vanket på Klingenberg (det senere Tivoli) og danset. Det kostet en eller to skilling for hver dans. Han ble senere religiøs. […]

 

Om min mors slekt vet jeg følgende: Av gamle attester som er bevart framgår det at hun var datter av hemmansägare Anton Anderson Delefors, Gesäter sogn, Elfsborgs län, Sverige, og født 23. juni 1856. Utflyttet til Norge i 1877. […]

 

I de fleste biografier fortelles det om hva mor og far har fortalt fra deres barndom. Jeg har få erindringsbilder i så måte. Enten det nå skyldes at det av og til ble vanskeligheter i familien – sykdom, fattigdom og en daglig kamp for tilværelsen som ikke ga overskudd til den slags – eller det skyldtes en manglende evne til å fortelle og en slags hemning – blyghet eller unselighet til å fortelle eller utlevere seg selv. Et trekk som jeg tror meg å ha iaktatt både hos mine søsken, meg selv og mine to gutter. Derfor vet jeg lite om mine foreldres barndom, ungdom, giftermål og tiden inntil jeg får små erindringer om mine egne opplevelser fra de siste 10 år av det forrige århundre. Men for å få en bakgrunn for min egen oppvekst, får jeg streife noe av det jeg har funnet i gamle papirer fra den tid og hva jeg har hørt av andre. På mine foreldres vielsesattest fra 1881 står far nevnt som skreddersvenn.

 

På senere papirer og i hele min oppvekst kalte han seg skreddermester. Jeg tror ikke han hadde verken svennebrev eller håndverksborgerbrev som det kaltes. Det var nokså løse forhold i de fleste håndverksfag i siste halvdel i forrige århundre. De forskjellige bestemmelser for dem ble først samlet i håndverksloven av 1913.

 

I 1887 meldte far seg ut av Statskirken og derav fulgte at de tre siste barn, min søster Anna, min bror Ole og jeg verken ble døpt eller konfirmert. Far var i denne tid blitt religiøs, antakelig i forbindelse med en såkalt vekkelse – av en svensk legpredikant Fransen, som samlet en menighet «Betlehem» i et forsamlingslokale av samme navn, og som fremdeles ligger i Møllergt. I denne kreds var det sikkert en del mellomklassefolk.Håndverksmester, kjøpmenn og lignende, for jeg hørte ofte i min oppvekst at han talte om sine tidligere venner, murmester Hansen, gipsmaker Andersen, kjøpmann Wamnes m.fl. Formontlig var det også denne kreds som dro ham inn i den hektiske jobbetid i 90-årene.

 

Dette er vel blant årsakene til at vi så ofte skiftet boliger i min barndom. Skjønt det med å skifte leiligheter var et vanlig trekk hos arbeidsfolk i de tider. Det hadde mange årsaker.

 

De steder familien bodde var så langt jeg kan bringe på det rene følgende:

 

Da mine foreldre giftet seg, bodde de i Vålerenggt. Senere i Vinkelgt., Vika, hvor min eldste bror Karl ble født. Derfra til Trondheimsveien 60 hvor Oskar er født, og muligens Anna. I slutten av 80-årene kjøpte han et lite småbruk, Nordlie, i Oppegård, hvor han samtidig var en slags banevokter. Dette ble solgt eller byttet bort med et lignende bruk «Fossebek» i Ski. […]På denne gård er jeg født i november 1890. Vi var der nok kun i en kort tid, for jeg var visst bare en måned gammel da den ble byttet bort med en gård på Enerhaugen, Johannesgate.

 

På alle mine papirer står det at jeg er født i Oslo. Deretter kjøpte han en gård i Totensgt. 7 […] Det er herfra jeg har mine første minner. Jeg var da ca. 2-3 år gammel […] Det er rart med erindringer fra så tidlig alder. Det er akkurat som bare enkelte situasjoner – omtrent som et øyeblikksfotografi – sitter fast. Totensgt. 7 var en stor gård med uthus, stall og et snekkerverksted, bygget rundt en firkantet gårdsplass. Mor drev samtidig en melkebutikk i gaten […] Av butikken husker jeg ikke annet enn at jeg fikk noen bittesmå sukkertøygryn av forskjellige kulører i småposer. Det er altså rent materielle ting som gjør inntrykk på en i den alderen.

Ikke for det – det er et annet bilde av en helt annen karakter som også sitter fast. I mellom meg og min yngste bror Ole, var det en bror (som også het Ole) som døde som spedbarn. Jeg bærer på et bilde av en stor tom stue hvor det midt på gulvet sto en vugge eller seng, hvor denne bror lå på likstrå. Det måtte ha vært en uhygge eller høytidsstemning som grep meg, ettersom bildet sitter så fast. Så måtte jeg antakelig blitt jaget ut.

 

– Ja, så var det ikke mer.

Mine neste minner er fra Lakkegt. 28.  Jeg var vel da tre-fire år. […] Ved den tiden kjøpte far et lite småbruk «Bingen» ved Sørumsand. […] Vi var formontlig ikke lenge der, for herfra har jeg ingen erindringer uten at jeg husker «Glomma» som mektig og bred fløt forbi eiendommen og at mine eldre brødre fanget trost i hestehaggelsnarer med rognebær som lokkemat. […]

 

Straks etter flyttet vi til Hølandsgt. 7, Kristiania. Og her begynner mine erindringer å anta fastere former. Hølandsgt. 7 var en stor 2-etasjers tregård som stakk langt ut i gaten, så Hølandsgt. Derfra var et trangt smug med små lave hus helt bort til Jordalbekken, hvor det lå et jernstøperi hvor vi oppe fra gaten kunne se hvordan det gnistret og spraket når de tømte det glødende og flytende jernet.

 

Vi bodde i 2. etasje i en stor stue og kjøkken. Senere fikk vi i tillegg et lite kammers, samt et kvistværelse hvor besteforeldrene levde. I 1. etasje var det kolonialhandel – kjøpmann Olsen. Han eide gården og bodde ved siden av butikken – det var rene overklassen. Ute på fortauet ved hjørnet av huset sto en gassløkt. – Ja gass var det nok ikke. Det var en trestolpe med en parafinlampe på toppen. […]

 

Inne på den store gårdsplassen var det foruten de nødvendige vedskjul, utedoer, vannpost, også en stor stall med mange hester (de hadde også en stallbukk-sau, og i Totensgt. kan jeg også huske at de hadde griser i forbindelse med stallen, så det å holde «juleslakt» var nok almindelig på den tid i byens utkant). Det var jo bare hester i transporten i Kristiania den gang. Den første bilen her i byen kom vel først i 1902 eller 03, derfor var det almindelig med stall nesten i hver gård i utkanten av byen. Det var også almindelig i bakgårder eller skur på åpne tomter at det sto store skilter – «Her selges Fourage – Hø – Halm – Hakkels m.m» Det var noen liknende forretninger hvor det sto «Her selges Kull – Koks, ved, parafin». De siste var gjerne kombinert med avfallsforretninger. «Her kjøbes Filler – Ben – jern, metaller, flasker m.m» Disse husker jeg særlig, for det var her vi smågutter skaffet oss en del av våre beskjedne inntekter. […]

 

Før jeg var seks år begynte jeg på «Arbeidsstue for Børn» (skomakerskole). […] På denne «Stue» gikk jeg i alle de 7 år jeg gikk på skolen. Det ble nok bestemmende for at jeg ble skomaker da jeg ble så gammel at jeg skulle velge yrke. Det var forresten ikke noe valg. Jeg lærte å reparere sko der. Foruten små viseguttjobber – avisbud m.m., så var vel dette mitt lille bidrag til familiens underhold at jeg reparerte skotøy så langt jeg kunne. […]

 

Som jeg nevnte, var far – i all beskjedenhet selvsagt – kommet med i «jobbetiden» i nittiårene. Han hadde kjøpt og solgt alle de hus vi hittil hadde bodd i. Denne jobbetiden gjaldt jo mest byggesektoren. Mange av de hus som ennå står i Oslo, skriver seg fra den gangen. Og penger tjentes det. Det gikk lenge frasagn om murere som sto på bygget i flosshatt og drakk champagne (i parentes bemerkes, så var dette med flosshatt et vanlig utstyr for håndverkere i nittiårene etter hva gamle svenner fortalte da jeg senere kom i skomakerlære. De fortalte ondskapsfullt at en skredder kunne en kjenne igjen overalt på flosshatten, bonjour’en, stripete benklær, det svarte stivetøyet og skjeve heler. Nå – stort likere var det nok ikke med skomakerne, for det fortaltes om en svenn (kjeppen) som senere ble stormester i Oslo, at han som ung svenn bar fana i et av de første 1. mai-togene at han gikk i det samme utstyr, men han eide ikke noen vest. Så derfor tøt det fram en forferdelig møkkete skjorte fra den åpne bonjour’en, der han gikk og bar fana. Det ble også sagt at sosialistførerne gikk i dette utstyret, Jeppesens flosshatt var jo bekjendt. For håndverkernes vedkommende var det vel de siste rester av den sosiale anseelse som skilte håndverkerne fra de andre. Alt dette var dog slutt da jeg kom i læra, men sin egen flosshatt oppbevarte far i mange år. Jeg har en vak erindring om rykkerbrev – innkallelser o.s.v. og en setning som sitter fast – «Jeg har falt i sakfører-klør». Detaljene vet jeg intet om. Han ble vel dratt med i dragsuget av den høykonjunkturbølge som ebbet ut omkring århundreskiftet.

 

Da den var over, var det nok mange større karer enn han som sto ribbet igjen, for alt. Men far var jo skredder og da vi bodde i Hølandsgt. begynte han å arbeide for «Festningen», det vil si det militære verksted på festningen. Han måtte som de aller fleste skreddere og skomakere, sitte hjemme og arbeide, og det var min bror Oskar og jeg som hadde jobben med å frakte disse store tøybuntene frem og tilbake. […]

En annen inntektskilde var å motta «uekte» barn i pleie. Det hente jo den gang at tjenestejenter og fabrikkjenter som det het, kom i uløkka og fikk en «lausunge» som det så vakkert het. Det var ingen morspensjon den gang og jentene måtte sette bort unga til pleieforeldre mot en liten godtgjørelse, fra 30 til 50 kr. pr. mnd. (Se Morgenposten for de årene

omkring århundreskiftet, så vil De se mange annonser om at barn ønskes bortsatt eller mottatt i pleie. Det lå nok mange tragedier bak disse avertissementene, både for barna, jentene og pleieforeldrene). Fra jeg var 8 a 9 år og til jeg ble voksen var det minst 5-6 slike unger hjemme som ble oppdratt sammen med oss. Et par av dem var der i mange år.[…]

 

Når jeg tenker tilbake undrer det meg at mor holdt ut og at hun klarte å holde familien sammen da det knep som verst. Det var et livslangt slit og en stadig kamp med fattigdom og sykdom som varte til hennes død i 1944 på det Katolske gamlehjemmet i Urtegt. […] Vi barna merket så godt når hun var sint eller bedrøvet, for da brøt det gjennom svenske ord fra hennes barndom. Jeg husker en setning hun ofte brukte når det så riktig svart ut: «När skal alla jordens sorger sluta».

 

Far var av en annen type. Hadde religiøse anfektelser. Nervøs. Hadde et hissig gemytt som ofte førte til uhyggelige tretter. Han hadde sikkert sine vansker å slite med. Sykdom og motgang brøt ham ned etter hvert, men han levde allikevel til han var 77 år gammel.

 

Han var uten tvil en dyktig håndverker, for i perioder han var frisk, skaffet han seg stadig arbeide og arbeidet flittig. Det var aldri snakk om arbeidsledighet, som vi så ofte hørte om fra naboer og kjente. Det var kun når sykdom rammet ham og familien at det kunne være vanskelig av og til, men sikkert ikke verre enn i andre arbeiderfamilier på den tid. Jeg kan blant annet aldri huske at vi sultet, slik som jeg har hørt og lest om fra andre arbeider- og husmannsminner. Noe særlig rikholdig kosthold var det nok ikke. […] Det vesentligste av kostholdet besto av kaffe og smørbrød. Den kaffen var sikkert tynn. I lange tider ble det forresten brukt rugkaffe og det ble også kjøpt råkaffe som mor brente i en stor gryte og siden malte på en håndkvern. På brødet ble det brukt den billigste margarinen og av pålegg husker jeg ikke annet enn tørr mysost som vi kalte «murstein», men mest og best – sirup, fra den lyse fine, til den mørke, svarte «melasse» som nå bare brukes til kufor.[…]

 

Gammelt brød fikk vi også ofte til middagsmat i form av øllebrød. Pottøl fikk vi kjøpt i melkeforretningen fra dunk, i medbrakte spann. Det svever noe for meg om at det kostet 5 øre literen. Brødet ble skåret opp i små firkanter og stekt med sukker på. Potteøllet ble antakelig spedd opp med melk. Det var virkelig godt. Middagens spiseseddel var forøvrig svært lite variert. Det var lungemos, spekesild, fiskeboller, kjøttboller, makrell, velling, grøt og merkelig nok lever. Det regnedes dengang for simpel mat. Om søndagen var det fast takst med fersk suppe og kjøtt om vinteren. Kjøttkaker og sviskegrøt om sommeren. I magre tider ble suppa kokt på kjøttbein (knoker) som det var noen kjøttrester på. Disse knoker ble kjøpt i Kirkeristen, som også hadde utsalg av hestekjøtt som også ble regnet som simpel mat som vi liksom skammet oss over. Julekvelden hadde vi bestandig Dyrestek og risengrynsgrøt. Som sagt besto nok det vesentligste av kostholdet av kaffe og brød og skummet melk. Til kveldsmat var det som oftest graut – vassgraut formontlig av rug. Det er et fint ord som heter Idiosynkrasi. Det betyr i overført betydning motvilje mot blant annet enkelte matsorter og det har jeg hele mitt liv hatt til grøt. Den er like sterk den dag i dag.

 

Hva klær angikk tror jeg vi var heldig stillet i det far var flink til å sy til oss unntagen i sykdomsperiodene. Undertøyet ble foruten det som mor sydde selv, kjøpt av «ulljøder» som gikk omkring i husene. Det var kramkarer - mest jøder kanskje - jeg husker godt en «Rotterman» men også andre. De gikk med en kjempestor bylt på ryggen som inneholdt strømper og alt slags ull og undertøy og når de kom og bredte ut all denne stas på gulvet, var det spennende. […]

 

På beina hadde vi plugstøvler som var kjøpt på «Basaren» eller trebunner. Jeg kan dog ikke huske at jeg hadde det mer enn en eneste gang. Men jeg kan huske at mange andre gutter hadde det. De hadde til og med et stort lager på skolen som ble utlånt til dem som det ble sendt lapp til skolen om at den og den ikke kunne komme på skolen fordi de ikke hadde noe på beina. Om sommeren hadde vi turnsko, men til søndagsbruk ellers gikk vi jo barbeint og det hadde vi såmen ikke vondt av. Forøvrig var det bukser, skjorter og bluse med strikk i rundt livet. I godvær var det selvsagt bare bukse og bluse. Om søndagene var det ren bluse, gjerne med en sjømannskrave og halmhatt eller sjømannslue, Skottelue, med lang sløyfe bak.

 

En og annen gang knep det nok med klær til såvidt mange barn. Jeg husker således engang vi bodde på Kampen at jeg av «foreningen for fattige Børns beklædning», en jul på et lokale nede i Møllergt. ble oppkledt fra topp til tå. Undertøy - en tykk, stri vadmelsdress, trebunner som klampet så herlig, men som også ropte lang vei at her kom en av de "værdig Trengende". Jeg tror jeg lærte hva «Skamfølelse» var dengang.

 

I denne perioden tror jeg ikke vi hadde av «fattigkassa». Jeg husker iallfall ikke at jeg hørte noe om det og det hadde jeg nok, om så hadde vært tilfelle – for det sto skrekk av den inretningen. Under en senere sykeperiode i Herman Fossgt. måtte nok mor gå den tunge gang dit for å få distriktslegen "fattiglegen" og medisiner til far. […]

 

Som små hadde vi den store gårdsplassen å tumle oss på. Det var livlig virksomhet der. Stor stall med mange hester. Kjøretøyer. Vognmannsgutter. Disse vognmannsgutter var en stor yrkesgruppe, kjent for sitt saftige språk, nært beslektet med kutørjsgutta. Senere hadde vi gatene omkring, Jordalbekken, Klosterenga og løkkene bak Kampens skole, hvor det ofte lå store drifter av kuer og sauer.      Etterhvert utvidet «verden» seg. Vi dro nedover Åkerbergveien forbi Aksjebryggeriet, Bodsfengselet med et kjempehøyt plankegjerde som dengang gikk helt ned til Berggata. Det var for oss gutta noe mystisk, det som befant seg innenfor dette gjerdet. Her lå Enerhaugen Bad - Grønlands Kirke og skole og ved siden politi- og brannstasjon med alle de fyrrige hestene som det var en opplevelse å løpe omkapp med for oss gutta, når det var brannutrykning. Nede på Grønlandsleret skramlet hestesporveien. […]

 

Et yndet opholdssted - ihvertfall da vi var små, var et butikkvindu på hjørnet av Grønland og Bekkegt., hvor Caspara Nilsen hadde «kortevare- og leketøysforretning». Der sto vi og klemte nesa flat mot ruta og ropte: «Fritt for det» og «Fritt for det» om eller for alt det herlige leketøyet som sto utstillet i vinduet. Rundt omkring Grønlands Torg - jeg hørte aldri annet enn «Kutørje» - lå mange kjøttforretninger og slaktehus. Inntil torget lå forresten også Frysjuhall, en beryktet dansebule som jeg hørte mange drastiske historier om fra de gamle svenna, da jeg kom i læra.[…]   

 

Om søndag formiddag var torget besatt av klokkebyttere. De sto i små grupper og solgte, kjøpte og byttet, ikke bare klokker, men alle mulige små saker, især sølv, men klokkebyttere kaltes denne gruppen, hvorav det ikke var så få rene spesialister. […]

 

På en oppbygget steinterrasse langs Vaterlandselva, ved begynnelsen av Vaterlandsbrua, var det fisketorg med en livlig virksomhet som vi kunne stå og se på fra brua. Om sommeren kjøpte vi horngjell og makrell her. […]

 

På den andre siden av elva, ved enden av brua, lå det et helt rukkel av gamle treskur, hvor det bestandig var et eller annet gjøggel å se. Her så eller hørte jeg den første fonograf - forløperen for grammofonen. Det var et apparat hvorfra det gikk en masse gummislanger og som sto midt på et rundt bord, og der sto vi unga rundt med gummislanger i ørene og hørte på vidunderet. Det kostet 5 øre. Dette må ha vært i 1895 eller 96. […]

 

Da jeg var en 6-7 år var jeg med de eldre brødrene mine på «marken». Det var 3 dager i februar. En «fest» som alle så fram til. Da var hele Youngstorget og omliggende strøk fyllt med bønder som solgte sine produkter. Alle mulige slags bruksvarer, og leketøybuer med det herligste utvalg. Dessuten en masse gjøglerbuer med «sterke menn», «skjeggete damer», «havfruer» - vokskabinett, musikere, visesangere - dverger. Levende gorilla som etter sigende ble avslørt som en vaskeekte utkledt Kampe-gutt. Men det vi mest forbandt med marken var foruten leketøyet, alle honningkakebuene hvor vi fikk en stor deilig brunstekt honningkake med sukat i midten, for 5 øre.   Senere da jeg kom i læra husker jeg de gamle svenna fortalte om sine opplevelser fra tidligere markener […] rå og brutale historier om slagsmål, overfall - fyll - bondefangeri o.s.v., så det var ikke noe rart i at politiet tilslutt fikk det forbudt. Det var visst i 1898. Siden var det bare hestemarken på den årstid i mange år fremover, men den sto det ikke slik glans av. […]

I forbindelse med hestetrafikken gikk det i gatene et korps av renovasjonsarbeidere med sopelime og et stort «søppelbrett» som var malt gult innvendig, og sopte opp hestemøkk fra gata. Det ble kalt for det gule kor, og vi gategutta sang:

 

Her kommer det gule kor.

En hestekraft det bor.

For alt som skinner gult,

det har makten her i nord.

 

Uten at vi visste noe om det, henspilte det for det første på den bekjente Borgerbevebning fra midten av det forrige århundre som på grunn av sine praktfulle uniformer ble kalt det gule kor, og det andre til den gule fargen i det svenske flagget. Dette var jo i Unionsstridens dager.

 

En annen gruppe vi ofte var nede og så på, var en liten tropp - en 10, 12 menn kanskje, som i grå vadmelsklær med en liten lue, kom marsjerende og med fangevokter eller gevaldiger ved siden av, fra Mangelsgården i Storgata (Magnusgården sa forresten vi gutta) eller Prinds Christian Augusts Minde. Det var Tvangsarbeidsanstalt dengang. Og disse stakkars fangene måtte da gå spissrotgang gjennom Storgata, Stortorget, Kirkegata og ned på Festningsplassen, hvor de vel hadde et eller annet slags arbeide. Et bedrøvelig syn. Mens jeg nevner Festningsplassen, så minnes jeg det første politiske møte jeg var på. Det måtte vært ganske tidlig for jeg husker ikke når det var eller hva det var. Jeg husker bare gategutta som løp omkring og ropte: «Stem med venstre, så får vi mere graut». Ellers hørte jeg aldri noe om politikk hjemme.

 

Et annet trekk i gatebildet var alle musikantene og gatesangerne. En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer «Daisy Bell». Jeg tror den var ny dengang. Ellers gikk det sigøynere med tamme kakaduer i bur som leverte «lykkobrev» for 10 øre. «Fredens engel» var vel kjent, men hun gikk mest i de finere bydeler. Det var ei lita tykk kjæring med ei lita, så lita og tykk datter, som dro ei lirekasse på en gammel barnevogn om sommeren og på en kjelke om vinteren, og vi unga sang til en av lirekassa´s melodier:

 

 

Se Fredens Engel svever

omkring på fire hjul.

Om vintern´n brukes meier

om sommer´n bruker´n hjul.

 

Det ble fortalt at de var katolske og det var noe veldig mystisk noe. Det var mange andre med lirekasse, mest italienere som streifet landet rundt og gjorde noen gjestevisitter i byen. Flere visesangere med gitar og trekkspill. Blant andre «Blinde Kal», en anleggsarbeider som hadde fått ødelagt ansiktet ved en mineringsulykke. Han ble en fast institusjon gjennom mange år på veien til Holmenkollbakken, der han satt med sitt uhyggelige vansirede ansikt og spilte en enkel melodi på et toradig trekkspill.

 

Om sommeren hente det at det kom små hornorkestere, 4-5 mann, og spilte i gårdene. Det var mest tyskere. Det var ellers mange originaler å se på gatene, mange halvtomsete og åndssløve, f.eks. «Nit Niten go´ gutt fra Sagene».

Den sosiale forsorg var jo ikke så sterkt utbygget dengang, så mange av disse gikk på gatene. Det var mange tiggere også - skjønt betling visstnok var forbudt. […]

 

Et annet trekk i gatebildet var Fillepellerne. De gikk med en pose eller sekk på ryggen. Noen av dem med en gammel barnevogn, samt en kjepp eller jernkrok som de gravde i søppelkassene med for å finne filler-bein-jernskrot eller annet avfall. Denne geskjeften holdt seg i mange år og det måtte ha vært mange av dem. […] Det var en kolonialhandler i gården. Han kastet ofte ut skjemt frukt. Appelsiner, epler o.l. og vi så ofte at fillepellerne åt dette direkte fra kassa etter at de hadde skjært bort det som var skjemt. Det var vel mest i sentrum og bedre strøk at disse fillepellerne gikk, for i utkanten sørget nok småguttene for at filler og jernskrot og især flasker ikke gikk i søppelkassene, for det var en del av små inntekter. Det var som nevnt en rekke sånne avfallsforretninger rundt omkring i byen. De profesjonelle fillepellerne hadde derimot sin sentral hos en skraphandler i Hausmandsgt. rett imot Gassverket, der som «Blå Kors» nå ligger. Der var det et stort treskur hvor avfallet var sortert med filler i ett hjørne og bein i et annet og med hauger av kopper, sink og jernskrot og ikke å forglemme flasker. […]

 

Men det var da muntre innslag i gatebildet også. Det var avisguttene som i sentrumsgatene høylytt reklamerte for sin forretning. «Kjøp aviser Di - 5 øre». Utpå dagen gikk det nok tre for 10 øre også. Det var mange aviser den gang. Intelligens-seddelen, Verdens Gang, Aftenposten, Ørebladet, Forposten og ikke å forglemme Sværta (Morgenposten). Det var nok den mest utbrette. Det var aldri noen annen avis hjemme i min barndom og det var nok tilfelle i de fleste arbeider- og middelklassehjem. Det gikk det ordtaket at: «e kjæring som ikke bodde til gata, og ikke leste Sværta - hu visste ingenting». […]

 

Nå, avisgutta brydde seg vel ikke om hva slags aviser de solgte.  […] De var både stemmesterke og taleføre, disse gutta.

 

Det samme var også utroperne foran kinomatografene. Den første kino med levende bilder ble åpnet i Stortingsgt. 12 omkring 1903 eller 1904. […] Senere ble det en flom av kinoer i butikk- og lagerrom og andre lokaler i hele sentrum, Møllergt., Torggt., Storggt., Brogt, o.s.v. og utenfor hver kino sto en utroper i en spraglete uniform som delte ut programmer samtidig  som han med sterk stemme og rikt ordvalg anbefalte stykket som spiltes derinne - Et storslagent drama i 5 akter og 12 avdelinger - 10 øre for barn - 25 øre for voksne. […]

 

Det var dengang som nå, at en begynte på skolen i den år en fyllte 7 år, men ettersom jeg var født i slutten av året, og skoleåret dreiet fra april til april, så var jeg ikke mere enn 6 år og 4 mnd. da jeg begynte på Kampens skole i april 1897. Skolen var relativt ny. Bygget i 1888, tror jeg. Det var store, lyse klasserom, men det trengtes nok også, for det var fra 35-40 elever i hver klasse, og skoleundervisning både om formiddagen fra kl. 8 til 12 og ettermiddagen fra kl. 12-4. De fleste gutta ville gjerne gå om formiddagen for å kunne få viserguttjobber om ettermiddagen. [skole …]

 

I mine første skoleår var det nå ikke mye lesestoff. - Ja, vi holdt «Sværta» selvsagt, som alle andre skikkelige folk - ellers var det mest religiøs litteratur. Bibler, andaktsbøker, «Aandelige sanger og psalmer» o.s.v., også «Kneips Vandkur». Eller «Kneips Testamente» tror jeg den het. […] Dessuten gikk det mange kolportører på dørene og solgte bøker som kom i 10 øres hefter. […] Senere ved 10-12 års alderen, da vi flyttet til Herman Fossgt. begynte jeg å bytte på Deichmann som da lå i Kristian den 4des gt. […] Hjemme var det bare religion. På verkstedet der jeg var i læra, var det bare fyll og griseprat. Det var først da jeg kom i arbeide ute på Høvik verk at jeg kom i forbindelse med arbeiderungdomslaget. […]

I 1900 flyttet vi til Herman Fossgt., riktignok i en bakgård med baksiden mot en steil fjellvegg, men det var 3 vær. og kj. Noe stort bedre plass ble det nok ikke de første årene allikevel. Besteforeldrene flyttet med og de hadde det ene kammers. Det andre var skredderverksted og under de perioder da far var arbeidsfør var det bestandig

en svenn eller sypike som hadde losji der. […]

 

Selv etter at vi hadde flyttet til Herman Fossgate […] fortsatte jeg å gå på Kampen skole inntil våren 1902. Det var en lang skolevei fra St. Hanshaugen til Kampens Skole og den gikk over Kampens Vannbasseng - de åpne løkkene bak den Botaniske Have - Rodeløkka - Øvre Foss og hjem. Her hadde jeg mange spennende opplevelser, især på de delvis krattbevokste løkkene mellom Havegt. og Trondhjemsveien. De var et yndet oppholdssted for byens utskudd av begge kjønn om sommeren - kortspill og fyllelag. Det var ofte razziaer av ridende politi her og det hendte flere ganger at jeg så de hadde knepet en synder som med håndjern og armene oppstrakt, dinglende og småspringende mellom de to politihestene, ble bragt til nærmeste politistasjon. Et sørgelig syn. Senere kom politivognene (Svartemarja), lave, åpne vogner med messingrekverk rundt så en kunne se all elendigheten. […]

 

Ved hjelp av læreren på «Arbeidsstuen for Børn» hvor jeg hadde gått i alle år, kom jeg da i skomakerlære. Men før jeg kom så langt, hadde jeg gått ut 6. og 7. klasse på Møllergatas Skole, hvor jeg sluttet april 1904, snart 13 1/2 år gammel. Som nevnt var far utmeldt av Statskirken og da jeg ikke var døpt, ble det følgelig ikke noen kirkekonfirmasjon, men det betød ikke at vi ikke fikk den "nødvendige kristendomsundervisning", tvertimot.

 

Foruten religionstimene på skolen - 6 av de 24 ukentlige skoletimer - hadde vi minst to ettermiddager i uken bibelskole i det disentersamfunnet (Kristi Menighet) hvor far sto pluss søndagsskole og alle de bønnemøter vi måtte overvære. Så jeg skulle tro jeg var mere bibelsprengt enn noen slags prest. Som avslutning på skolegangen ble det holdt en slags konfirmasjonsfest i menigheten eller rettere sagt en avhøringstilstelling hvor vi måtte redegjøre for våre kunnskaper. Og hjemme var det fest hvortil jeg, som alle de andre gutta fikk min konfirmasjonsdress - lange bukser for første gang - stivetøy og lue med blank skygge. Den vanlige gave, ur med klokkekjede, var det nok ikke råd til, men jeg fikk den obligatoriske present - paraply, sigarettmundstykke og etui. Sigaretter hadde jo jeg som de fleste Kampegutta røkt fra før vi begynte skolen. […] Ja, så var en da voksen og skulle ut i arbeidslivet. Og de «lykkelige» barnedagene var forbi. •

 

Kilde

Arbeiderminner, Anton Andresen 2599. Nedskrevet av Anton Andresen i 1962. Transkribert og forkortet av Johanne Bergkvist. Overskrifter og mellomoverskrifter er satt inn av Tobiasredaksjonen, med unntak av hovedoverskrift satt av Anton Andresen selv.

I Oslo byarkiv finnes kildekopier av minneberetningene fra Oslo. Originalmaterialet med korrespondanse og

fotosamling finnes ved Norsk folkemuseum: NF/ARK-1001-33/N/0001/03 /Oslo Anton Andresen (Emne 9 tekst) og NF/ARK-1001-33/N/0001/04 / Oslo Anton Andresen (diverse)

 

Arbeiderminner

1950-1962 var historiker Edvard Bull ansatt ved Norsk folkemuseum hvor han la et stort arbeid ned i å samle inn beretninger fra arbeidere og husmenn over hele landet. Edvard Bulls arbeiderminner var et bevisst forsøk på å gi en stemme til de som ellers var stemmeløse. Bull var en pioner innen sosialhistorie og arbeiderhistorie, og han var en av de første historikere til å arbeide systematisk med innsamling av muntlige kilder. Intervjuene og minnesberetningene han samlet inn for Norsk Folkemuseum i årene 1950-1962 er livsløpshistorier som spenner fra fortellerens barndom til voksne liv.

 

 

TOBIAS 1/2013