[Oslo kommune, Byarkivet]

«I vår egen krets» Harry Koritzinskys jødiske slektsreise

Harry Koritzinsky var en lidenskapelig slektsforsker som holdt sin jødiske slekt og identitet høyt i hevd.  I 1933 reiste han til Litauen og Polen for å søke sine røtter.

 

Tekst: Kai-Samuel Vigardt og Johanne Bergkvist

Historien om Harry Koritzinskys slekt i Oslo byarkiv begynner i 2001 med at det ble levert en liten koffert med det som sto igjen i kjellerboden hans etter hans død i 1989. Nå er dette et privatarkiv som inneholder bruddstykker fra et liv i form av foto, dagbøker og forretningsbøker. Arkivet er et lite kikkhull inn i Harrys liv, og sammen med det rike kommunale og statlige arkivmaterialet får vi omfattende slektsopplysninger om familien Koritzinskys liv i Oslo. Vi finner dem i en rekke kilder i Kristiania og Aker, og Harrys omfattende boksamling finnes hos Holocaustsenteret. Familiens slektsreise er uløselig knyttet til jødisk identitet og historie.

  

Harry Meyer Herman Koritzinsky ble født i Kristiania 25. juli 1900 av foreldrene Ruben Koritzinsky og Ragnhild Lea, født Nissalowitz, som var første- og andregenerasjons innvandrere fra Polen og Litauen. Harry var i mange år en klippe i det jødiske samfunnet i Norge. Han var forstander i Det Mosaiske Trossamfunn (DMT) i nesten 30 år, fra 1946 til 1975. Allerede fra 1920-årene var han en innflytelsesrik sekretær i trossamfunnet, og skulle på mange måter bli synonymt med DMT. Han var en aktiv, om enn noe forsiktig, debattant og skribent.

Fra 1936 var han eneinnehaver av familiefirmaet A. J. Koritzinsky & Co hvor han drev import av sveitserur og engroshandel. I 1940 deltok han i krigshandlingene i Trøndelag og Bodø, og i 1942 flyktet han med store deler av familien til Stockholm, hvor han ble sjef ved flyktningkontoret. I 1970 mottok han kongens fortjenstmedalje i gull for sin krigsinnsats.

 

Historien om en jødisk familie i Kristiania

Jødisk innvandring i Norge startet først etter opphevelsen av § 2 i Grunnloven i 1851. Paragrafen hadde fram til da forbudt jøder adgang til riket. Norge er derfor et spesielt land i europeisk sammenheng med sen og liten jødisk innvandring. Ved folketellingen av 1875 var det registrert kun 25 fastboende jøder i hovedstaden. Kombinert med økt passfrihet fra 1860 åpnet den økte religionsfriheten for jødisk innvandring til Norge mot slutten av 1800-tallet. Hovedgruppen av jødiske innvandrere kom først i perioden 1880-1920. De kom særlig fra dagens Litauen, Hviterussland og Polen. Bakgrunnen for innvandringen var regelrette pogromer, voldelige forfølgelser, i det russiske tsardømmet.

 

Harrys far, kjøpmannen og handelsborgeren Ruben Koritzinsky, var født i 1870 i Raczki i den russiske delen av Polen og kom til Kristiania i 1890. Han fulgte da etter sin eldre bror Abraham Josef (A. J.) Koritzinsky som hadde bodd i hovedstaden siden 1885 etter å ha drevet forretning i Karlstad i Sverige fra 1881. Fremmedlovgivningen satte en ramme for bevegelsesfriheten og hva som ble registrert, og er dermed en viktig pekepinn for personsøk i kildene.

 

I Kristiania magistrats borgerrulle (1879-1889) finner vi at Harrys onkel A. J. løste borgerskap som skredder 22. juli 1885 og igjen borgerskap som urmaker 7. november 1894. I Magistratens manntall over stemmeberettigete fra 1894 er det oppgitt at A. J. avla ed allerede 16. november 1882. I protokollen «Udlændinge med norsk statsborgerret» finner vi begge brødrene Ruben (Robin) og A. J. (Abraham) Koritzinsky oppført. Det er oppgitt at A. J. fikk statsborgerskap 4. april 1889 og Ruben 12. august 1902.

  

Selv om Harrys far Ruben oppga fast bopel i Falsens gate i Kristiania, står det i statsborgersaken at han reiste som handelsmann, vesentlig i Lofoten og Finnmark i hele perioden 1890-1897. De fleste jøder som bosatte seg i Norge i denne perioden var fattige og mange drev derfor omførselshandel i starten fordi kapitalbehovet var lite. Tilbake etter noen års omreisende handelsvirksomhet, slo Ruben seg ned i hovedstaden hvor han opparbeidet et grunnlag for å starte en engrosforretning i ur- og manufakturbransjen.

  

Samme år som A. J. innvandret til Norge opprettet han sitt firma innen urbransjen med firmanavn A. J. Koritzinsky & Co. Den første butikken åpnet i Brugata 7. Senere flyttet firmaet til Karl Johans gate 7, så Karl Johans gate 2 og endelig til Kirkegaten 15. Firmaet ble etter A. J.s død i 1928 først overtatt av sønnen Theodor. Da han døde i 1936 overtok hans fetter Harry, som etterhvert gikk over til utelukkende å drive med engrosvirksomhet. I et intervju i Aftenposten i anledning forretningens 100 års jubileum i 1985 oppga Harry at han i en alder av 85 fortsatt hadde bestillinger hver dag, men ingen «klokketro» på at de mekaniske urene ville overleve kampen mot de batteridrevne. På veggen hang fortsatt kvitteringen for firmaets første betalte skatt i glass og ramme.

   

I 1898 giftet Ruben seg med Ragnhild Lea Nissalowitz. Hun var født inn i det jødiske miljøet i Malmø i 1877 og hadde sine røtter hos noen av de tidligste jødiske innvandrerne til Sverige og Norge – trekløveret Lapidus, Nissalowitz og Schwartzman kjenner vi igjen fra sønnen Harrys trykte slektsregister. Ragnhild Lea flyttet til Kristiania i 1898, og samme år fikk hun og Ruben sitt første barn, Rosa. Vi finner Ragnhild som Rachel Lea Koritzinsky innmeldt i DMT 19. mai 1898 i arkiv etter Magistraten, Innberetninger fra dissentermenighetene 1898-1899.

  

Harry kom som nummer to i søskenflokken i 1900. Senere kom barna Hildur i 1902, Charles Klaus i 1904, Grete Edel i 1909 og til sist Alexander Hansten i 1913. Vi finner dem alle i fødselsmeldingene fra Helserådet som er ordnet på fødselsdato. Fødselsmeldingene gir nyttig informasjon om foreldre og bosted og kan være startpunkt for videre søk, for eksempel i de kommunale folketellingene.

 

Et jødisk samfunn

De fleste jødiske innvandrere slo seg ned i Oslo og Trondheim, hvor det ble etablert menigheter og jødiske foreninger. Så mye som halvparten av alle jøder i Norge bodde i hovedstaden. I folketellingen av 1891 ble det registrert 136 jøder i Kristiania. I starten bodde de fleste i Hausmannskvartalene og på Grünerløkka,

selve kjernepunktet i jødisk bosetting i Oslo. I folketellingen fra 1920 finner vi det høyeste antall jøder i landet. Av 1457 jøder bodde 852 i Kristiania. Medregnes Aker og Bærum øker tallet betraktelig. I tillegg kommer de med jødisk bakgrunn som ikke tilhørte noe trossamfunn.

  

Dissenterlovgivningen av 1891 åpnet for større religionsfrihet og vigselsrettigheter til flere trossamfunn. I 1892 ble «Det Mosaiske Trossamfund i Christiania» (DMT) dannet og var rundt århundreskiftet det største av flere jødiske trossamfunn. 1. september 1893 ble 104 personer ført inn i medlemsregisteret og rapportert til Magistraten. I Magistratens arkiv kan dissentere fra ulike trossamfunn følges år for år fra 1893 til 1921. Innberetningene skulle inneholde alt det menighetene i statskirken normalt tok seg av: oversikt over medlemmer, innmeldte og utmeldte, fødsler, død og inngåtte ekteskap.

  

Viktige drivkrefter bak opprettelsen av menigheten var behovet for religionsundervisning for jødiske barn og regelmessige gudstjenester. Brødrene Ruben og A. J. spilte begge en betydelig rolle i DMT og Ruben sto bak menighetens begravelsesselskap «Chevra Kadischa».

  

Ruben og broren hadde på vellykket vis etablert seg med egne forretninger i Kristiania. De hadde tatt den lange reisen fra forfølgelse, til omførselshandel og videre småbedrift i sentrum hvor de fleste ubemidlete jøder holdt til rundt århundreskiftet. I 1899 bodde Ruben med familien i Youngs gate 1 i Hausmannskvartalet. Vi finner dem her i de kommunale folketellingene flere år, men i 1912 flyttet familien til en leiegård i Løvenskjolds gate 3 i Frogner bydel, før de i 1915 flyttet inn i villa «Clara» i Håkon den godes vei på Vinderen i Vestre Aker.

Vi finner Ruben oppført som handelsborger i Kemnerens skattekontobok fra 1900. Han var da bosatt i Youngs gate 1 og oppført med en relativ høy formue på 10.000 kroner og en inntekt på hele 2.000 kroner. I Kristiania bys matrikkel fra 1899 får vi svar på at formuen hans er en bygård, Falsens gate 24. De første årenes iherdige innsats som omreisende handelsmann hadde båret frukter.

 

Tette slektsbånd

I 1946 ga Harry ut heftet Slektsregister over familiene Lapidus Nissalowitz Schwartzman i Norge-Sverige-Danmark basert på sin egen slekts historie. Ideen fikk han allerede da morfaren Klone Nissalowitz feiret sin 75 årsdag 1. mai 1925. Da var store deler av slekten samlet til feiring i Malmø. De eldre kunne da fortelle at morfaren var i familie med den etablerte Lapidus-ætten i Sverige og at mormor Malina var fra familien Schwartzman. De tre familiene hadde så lenge de eldre kunne erindre vært inngiftet med kusiner og tremenninger. De ble regnet som «mischpocho», fra det tysk-jødiske språket jiddisch i betydningen en utvidet familie.

  

Harrys slektsregister var ferdig utarbeidet i 1938, men manuskriptet gikk tapt under andre verdenskrig sammen med slektstavler over andre av hans slektsgrener: Eppstein, Koritzinsky og Neumark. Kun deler av mellomkrigstidens slektsforskning fra reiser til Polen og Litauen ble rekonstruert etter krigen. I forordet til slektsboken beskriver Harrys slektning Hirsch Nissalowitz betydningen av de tette slektsbåndene i samspill med utøvelsen av den jødiske kulturen: «I denna vår ‘mischpocho’, i vår egen krets, var allt gemensamt: vad som var mitt, var ditt, mina sorger voro dina sorger, min glädje var din. Där härskade i liv och anda de sköna judiska kulturtraditionerna, rena och obefläckade, Guds ord var på våra föräldrars läppar, och deras omsorg gällde, hur än det dagliga livet med sorger och småting tog deras tid i anspråk, städse barnen och familien.»

 

En reise etter røttene

Mens ønskestedet for europeere er Chicago og for jøder Eretz Israel – Israels lovede land – er det de færreste som kan tenke seg å legge ruten til Litauen-Polen, skriver Harry i sine reiseskildringer fra Litauen og Polen i det jødiske månedsbladet 1933 Hatikwoh, hvor han også var redaktør i årene 1929-1939. Sammen med vennen Martin Feinberg og broren Alex reiste han sommeren 1933 med bil og medbrakt telt til disse landene «i den gamle verden». Hans reise til Polen og Litauen var en oppdagelsesferd etter forfedrenes slekt og sjel, en andre- og tredjegenerasjons innvandrers søk etter «røttene».

  

Reisen til Litauen ga et godt grunnlag for genealogiske studier. Fra grensebyen Neustadt-Schirwindt mellom Preussen og Litauen (dagens Kudirkos-Naumiestis) hadde mange forfedre på midten av 1800-tallet søkt over til Skandinavia. Her var Harrys morfar Klone Nissalowitz født i 1850 og mormoren Malina Schwartzman født året etter.  Det var også deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre så langt Harry har registrert tilbake til sin tippoldefar Markus Lapidus født 1770 i Neustadt.  Også Harrys kone Rut Selma Dolowitz hadde røtter i Neustadt gjennom sin morfar Israel Schwartzman. Lenger tilbake var Harry og Rut knyttet sammen gjennom deres felles forfar fra Neustadt - Markus Lapidus. I reiseskildringen i Hatikwoh beskriver Harry sine motiver for reisen hit:

  

«Det skal ikke glemmes at den generasjon, som har bygget opp jødedommen i Norge netopp stammer fra disse egne, hvor deres forfedre har bodd i generasjon etter generasjon, ja århundrer. Om jeg ikke gjør meg skyldig i en biologisk feiltagelse, søker våre røtter naturlig i den retning hvor vårt opphav gjennom tallrike slektsledd har festet grunn. Og således som Erez Israel lokker og vinker med sine totusenårige ennå i vår bevissthet levende historie, så drar naturlig disse østjødiske land, hvor jødedommen ennå - upåvirket av vestens sivilisasjon - er bevart i sin opprinnelighet, vårt sinn og vår fantasi med en uforklarlig tiltrekning».

  

Neustadt - Schirwindt var en «dobbelt-by», både litauisk og tysk atskilt av grenseelva Njemen. Den tyske delen hadde noen jødiske familier, mens Neustadt var en shetl - et velorganisert jødisk samfunn med en jiddisk-talende befolkning og med talmudister og lærde. Tidlig på 1900-tallet snakket de fleste av Kristianias jøder sammen på jiddisch, særlig de fra Øst-Europa. Andregenerasjonsinnvandrerne som gikk i norske skoler behersket etterhvert jiddisch stadig dårligere, mens innflyttere ikke snakket så godt norsk og ofte hadde en særpreget uttale. I den jødiske shetl var stemningen en annen og det norske følget slappet av og snakket jiddisch høyt og fritt. Vi får inntrykk av at Harry opplever å ha kommet «hjem»: «Jødene var faktisk talt de enerådende og jiddisch summet oss i ørene hele tiden. Når vi jøder taler jiddisch oss imellem på Oslos gater, senker vi uvilkårlig røsten; i disse hjemlige omgivelser åpnet vi for våre lungers kraft, og snakket som i egen stue uten sjenerende naboer».

  

I Litauens eneste havneby, den tidligere tyske byen Memel (Klaipėda), fikk Harry og vennene et nysgjerrig besøk av områdets bønder da de slo opp sitt telt. Lokalbefolkningen visste ikke at reisefølget de møtte på var tre unge jødiske menn. De fortalte om hvordan jødene slaktet kristne barn for å nyte deres blod hver påske, men måtte innrømme da de ble imøtegått at de ikke kjente noen som hadde vært vitne til slike ritualmord. Harry spør seg selv «hvad rummer ikke disse av fare for de litauiske jøder?». Hitlers maktovertakelse og innsettelse som rikskansler januar samme år og oppløsningen av Riksdagen i mars med nazistenes påfølgende oppfordring til boikott av jødiske forretninger, leger og advokater, hadde lagt en skygge over det jødiske samfunnslivet.

 

Antisemittismen satte spor etter seg også i Norge og skapte en ny utrygghet. Svaret på Harrys spørsmål skulle komme kort tid etter hans siste reise hit i 1939 for å komme i kontakt med familiemedlemmer som bodde der. Holocaust resulterte i nærmest total utslettelse av litauiske jøder.

 

«`Jøder og Gojim` og annen antisemitisk smuttslitteratur»

Hjemme i Oslo deltok Harry aktivt med motsvar til antisemittiske utfall. Høyesterettsadvokat Eivind Saxlund utga den antijødiske og raseteoretiske Jøder og Gojim i 1910. Skribenten Paul Gjesdahl (Pueblo) omtalte i 1923 boka som «antisemitisk smuttslitteratur», noe som førte til at Saxlund gikk til sak mot det han mente var æreskrenkende uttalelser. Resultatet var at saken kom for meddomsretten. Som sekretær for DMT ble Harry trukket inn som eneste jødiske vitne, sammen med blant annet de to historieprofessorene Edvard Bull og Halvdan Koht. Saxlund fikk ikke medhold, men utga etterpå det stenografiske referatet av rettssaken og her finner vi Harry Koritzinskys uttalelser.

  

Rettskilder er ofte rike personkilder. Selv om denne rettsaken handlet om bokens gjengivelse av jødedom og sionisme, finner vi også personlige opplysninger om den 23 år gamle Harry. Han beskriver her hvordan han hadde gått i ortodoks jødisk religionsskole i Kristiania i åtte-ni år fra han var seks til han var 14-15 år. På spørsmål om han hadde møtt fiendtlig stemning mot jødene, svarte han at han i sin barndom ikke hadde møtt antisemittisme: «Da jeg var 10 aar gammel kunde jeg selvfølgelig ikke føle noget av jødehatet, og heller ikke da jeg var 15-18 aar. Det er kun i de sidste par aar jeg har kunnet merke noget», blant annet fra medsoldater på Gardermoen, noe han mente Saxlunds bok hadde bidratt til.

  

I likhet med andre jøder i Norge måtte Harry flykte for å berge livet under okkupasjonsårene. Som redaktør av en jødisk avis og sekretær i DMT var han synlig og fortalte senere at tyskerne stadig var etter ham. Han unnslapp arrestasjon og kom seg til Sverige i båt etter en dramatisk flukt i 1942. Etterkommere etter både overlevende og drepte i holocaust kan her finne mange svar. Vi finner Koritzinsky-familien sammen med de fleste norske jøder i flere av disse kildene.  På Digitalarkivet finnes en egen oversikt over frigitte kilder fra andre verdenskrig. Her finnes blant annet spørreskjema for jøder fra Statspolitiets arkiv utfylt av 1.419 jøder i 1942, navneregister over nordmenn som flyktet til Sverige (Flyktningekontoret i Stockholm, Kjesäterkartoteket). Andre kilder er bomappene fra jødebooppgjøret fra Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, og trykte publikasjoner som Våre falne og Nordmenn i fangenskap.

  

26. november 1972, 30 år etter deportasjonen av de norske jødene, samlet 200 norske jøder seg til minnesamling på Helsfyr gravlund. Martin Feinberg, Harrys reisekamerat til Polen og Litauen i 1933, var en av de arresterte norske jødene som ble sendt fra Berg krigsfangeleir til utryddelse i naziregimets leire. I talen for å minnes de døde 30 år etter deportasjonen, snakket Harry om «våre nære slektninger tildel, nære og fjerne, alle ble de revet vekk fra oss». Han plasserte dette inn i den 1000-årige historien med forfølgelse det jødiske folket hadde vært utsatt for: «Egypt, deportasjonen til Babylon, templenes ødeleggelse og også utvisningen fra Spania i 1492, fram til de tsariske pogromer, som våre dagers jøders nære forfedre klarte å overleve.»

 

Tilbakeblikk

Etter krigen gjenopptok Harry sitt virke som forretningsmann i Oslo og tok som forstander fra 1946 tak i det møysommelige arbeidet med å gjenreise DMT. De skriver på sine sider at «Harry K» i 30 år ble synonymt med DMT og: «Med sin akademiske utdannelse innenfor økonomi og sin militære bakgrunn som kaptein i den norske hær, ledet han menigheten med stø kurs gjennom 30 år og holdt orden på menighetens finanser.»

  

I august 1988 deltok den 88 år gamle Harry på en reise Oslo-Swinoujscie med Vennskapsskipet «Bolette» som brakte hjelp til Polen. Vi finner klipp fra et avisintervju i hans privatarkiv. Alder og dårlige ben hindret ham fra å gå i land, men han syntes det ikke var så farlig ettersom han hadde vært i Polen tre ganger før. Han fortalte om problemene som oppsto da han sist var i Polen, i 1939, da russere og tyskere invaderte landet fra hver sin kant. Det norske flagget ble tatt for å være det tyske, og Harry ble arrestert:

  

«Jeg måtte true med at Norge ville gå til krig mot Polen hvis de ikke slapp oss løs. Da gav de seg med en gang» fortalte han smilende 50 år etter. Men tankene var også alvorlige. Forrige gang han var i Polen, hadde han mange slektninger i landet. Nå var det ingen igjen. De ble alle drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Nå er opplysningene om slekten bevart fordi han skrev bok om dem. Året etter denne siste reisen til Polen døde Harry 23. juni 1989, nesten 89 år gammel. Han ble gravlagt på den jødiske kirkegården på Helsfyr syv dager senere, en kirkegård hans far hadde arbeidet iherdig for å få i stand. Forstander i DMT, Kai Feinberg, skrev i nekrologen i Aftenposten at «Han representerte på mange vis en lang og betydelig epoke i det jødiske liv i Oslo». Dette er kun en smakebit fra kildene om Harry og familiens liv. •

 

Kilder

Aftenposten Arkiv, søkeord Harry Koritzinsky

Oslo byarkiv, Privatarkiv A-11023 Harry Meyer Koritzinsky

Oslo byarkiv, Folkeregisteret, Folketellinger Kristiania/Oslo og Aker 1899-1954

Oslo byarkiv, Folkeregisteret, «Udlændinge med norsk statsborgerret»

Oslo byarkiv, Folkeregisteret (Valgstyret), Stemmemanntall Kristiania 1915

Oslo byarkiv, Helserådet, fødselsmeldinger og dødsfallsprotokoller

Oslo byarkiv, Magistraten, Innberetninger fra dissentermenighetene 1893-1921

Oslo byarkiv, Magistraten, Borgerskapsaker, Borgerrulle 1879-1889

Oslo byarkiv, Magistraten, Manntall over stemmeberettigete, 1894

Oslo byarkiv, Kristiania bys matrikkel 1899

Riksarkivet, Flyktningskontoret i Stockholm 1940-1946, Flyktningeregisteret (Kjäseterkartoteket)

Riksarkivet, Folkeregisteret, Folketellinger, Folketelling 1910

Riksarkivet, Justisdepartementet, 2. Civilikontor C, Statsborgerskapssaker, Serie M/27 (Ruben Koritzinsky, 1902)

Riksarkivet, Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, Likvidasjonsstyrets «bomapper» med tilknyttede kartotek og registre, Jødeboer

Riksarkivet, Statspolitiet, Hovedkontoret, Osloavdelingen, 1942, Spørreskjema for jøder i Norge

Statsarkivet i Oslo, Oslo skifterett, bomapper (sluttede bo), Rekke B, avd. 1, 34aj/Ruben Koritzinsky

Statsarkivet i Oslo, Oslo skifterett, dødsfallsprotokoll og skifte

 

 

Litteratur og trykte kilder

Bruland, Bjarte (2007): «Jødisk liv i Norge – mer variasjon enn mange tror!» I: Lokalhistorisk magasin. Meldingsblad for Landslaget for lokalhistorie og Norsk lokalhistorisk institutt 03/2007. Trondheim

Det Norske Mosaiske Trossamfunn: «Jøder i Norge». [Lest på:] http://www.dmt.oslo.no/no/joder_i_norge/historie/

Gjernes, Marta (2002): Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarane si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942. Hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo

Mendelsohn, Oskar (1969): Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Bind 1. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget

Kjeldstadli, Knut (red.): Norsk innvandringshistorie. I nasjonalstatens tid 1814-1940. Oslo: Pax forlag

Koritzinsky, Harry Meyer (1933). «Fra en reise i Litauen og Polen», I: Hatikwoh i tre deler 08, 09 og 10 1933

Koritzinsky, Harry Meyer (1946): Slektsregister over familiene Lapidus Nissalowitz Schwartzmann i Norge-Sverige-Danmark.

Samlet og utgitt av Harry M. Koritzinsky, trykt manuskript, Stockholm 1946

Kristiania/Oslo adressebok 1890-1989

Lokalhistoriewiki.no / Harry Koritzinsky

Saxlund, Eivind (1923): «Retssaken om Jøder og Gojim. Stenografisk referat av resforhandlingene i meddomsretssak i juni 1923: Høiesteretsadvokat E. Saxlund mot Journalist Paul D. Gjesdahl (Pueblo)». Christiania

 

 

 

TOBIAS 1/2013