[Oslo kommune, Byarkivet]

Oslo hospital: herberge, sinnssykehus, kirke og storkapitalist

«Fangen Marthe Aslesdatter, der indkom i Tugthuset den 6d September 1843 paa 9 Aar for Børnefødsel i Dølgsmaal, reqvireres herved som sindsvag indlagt paa Oslo Hospital. Christiania d. 3d Juli 1851»

 

Tekst: Kirsti Gulowsen

Denne korte (ovenstående) meldingen, raskt nedtegnet på et lite ark, rommer en livsskjebne. Den ulykkelige fangen var dømt til straffarbeid på Tukthuset i 9 år for å ha født et barn i skjul. Marthe ville ha sonet ferdig i september 1852, men et drøyt år før dette ble hun overført til Oslo Hospitals Sindssygeasyl. Det knappe, forretningsmessige dokumentet ligger i saksarkivet for 1851. Under ligger en trist virkelighet som vi bare kan ane konturene av. Den som vil finne mer om den bakenforliggende historien der rettergangen er dokumentert, må til Statsarkivet i Oslo.

  

Oslo Hospitals arkiver er en rik kilde til personhistorie ikke bare i Oslo, men også på Østlandet generelt. Selve hospitalet ble opprettet i 1538, rett etter reformasjonen, som herberge for verdige fattige og syke som ikke hadde familie til å ta seg av dem. Tidligere hadde kirken tatt seg av disse. For en slektsforsker er det mulig å spore opp slektninger som har bodd på Oslo Hospital, som har vært innlagt ved Oslo Hospitals sinnssykeasyl, begravete på Hospitalskirkens kirkegård, folk

som har festet gårder som tilhørte hospitalet, for eksempel Mortensrud og Bøler, i eldre tid langt opp i dalene, og ikke minst låntagere i Oslo Hospitals betydelige formue.

 

Sinnssykeasylet i Oslo Hospital

Oslo Hospitals Sindssygeasyl har rommet mange tunge skjebner. Oslo Dollhus, som det het da det åpnet i 1778, var en avdeling av Oslo Hospital. Der skulle «afsindige» forvares.

  

Pasientjournaler for alle som har vært innlagt i sinnssykeasylet siden 1850 finnes bevart i Oslo byarkiv, alltid med pårørendes navn, bostedskommune og adresse ved eventuell utskrivning. Overlege ved Oslo Hospitals Sindssygeasyl, Herman Wedel Major, var far til den store reformen i sinnssykepleien som ble gjennomført i Norge i 1848. Hans pietetsfulle innførsler er ofte meget informative. Det vil til enhver tid være 100 års klausul for innsyn i pasientjournaler, og eldre psykiatriske journaler vil ha en helt annen form og andre diagnoser enn hva vi kjenner i dag. Kostnadene for hver enkelt pasient er listet opp i årsregnskapet.

  

Hva skjedde med Marthe på asylet? Overlege Major beskrev henne slik i pasientjournalen: «Liden og svag af Legemsbygning, Holdningen foroverbøiet og sammensunket, Gangen vaklende og usikker, Talen stammende og besværlig. Lider af Smerter i Lemmerne og i Baghovedet. Tungen hvidlig belagt. Blikket undvigende og sky.» Hun var nå under behandling og hadde fått en diagnose, Melancholia. Året etter ble hun utskrevet «i bedring» og utsatt på gården Skartum i Sigdal. Dette var vanlig for folk som ikke kunne ta vare på seg selv. I den statlige folketellingen fra 1865 finner vi henne ikke oppført, men gårdkonen på Skartum het Kristine Aslesdatter. Hun var født i 1808 og altså tre år yngre enn Marthe. Ganske sannsynlig var hun Marthes søster og hadde tatt henne til seg. Den som vil lete videre må til kirkebøkene for Skartum og til Statsarkivet i Kongsberg for å se om det er noen opplysninger om Marthe der.

 

Hospitalslemmer og Hospitalsdamer

Langt bedre enn Marthe hadde de det som bodde i Oslo Hospitals herberge for «Een deel fattige och forarmede Christen Mennischer, og Guds Lemmer». Ved opprettelsen av hospitalet i 1538 var det 16 lemmer, i gode tider på 1700-tallet var det plass til omkring hundre lemmer, men i dyrtiden på begynnelsen av 1800-tallet sank antallet igjen. Fra da av bodde det bare kvinner på hospitalet. Institusjonen ble hetende Damehjem, og lemmene ble hospitalsdamer. En betingelse for å tas inn på hospitalet var at alle private eiendeler tilfalt Oslo Hospital når man døde. Da ble eiendelene auksjonert bort og overskuddet gikk inn i hospitalskassen.            

 

Auksjonsprotokollene er bevart sammenhengende fra 1760 til 1958, da praksisen opphørte. Det ble auksjonert bort alt fra sølvknapper og klær, til sengetøy, gryter og møbler. Den eldste protokollen er skjør, og blir neppe allment tilgjengelig. For øvrig vil det være 60 års klausul på personopplysningene. De fleste hospitalslemmene, senere damene, var barnløse, og hadde kanskje ingen direkte etterkommere. Materialet kan likevel fortelle mye generelt om en familie, i søknadene om plass og de vedlagte anbefalingene. Årsregnskapene viser kostnader og inntekter for hver enkelt også her.

 

Oslo Hospitals Kirkes menighet og begravete

Kristiania vokste med rekordfart på slutten av 1800-tallet, og Hospitalskirken ble stilt til rådighet for den raskt voksende Oslo menighet. På kirkegården ble det begravet mennesker fra mange menigheter i Oslo. Men så lenge Oslo Hospitals kirkegård tilhørte hospitalet, var det forstanderen som administrerte begravelser og skjøtsel av gravstedene. I protokollene til kirkegården vil man kunne finne dato for begravelser, hvem som lå i gravene, menighetstilhørighet, festetid og hvem som var ansvarlig for festet.    For eldre begravelser viser årsregnskapet for kirken hva som ble betalt for hver gravlagte. Sognet en familie til Oslo Hospitals kirke, går det også fram av regnskapene hvem som har leiet stoler i kirken, hvor fine plasser de hadde og hva de hadde betalt for det.

 

Festere, forpaktere og låntagere

Oslo Hospital var de første århundrene finansiert gjennom eiendom. Hele 267 gårder over hele Østlandet svarte festeavgift i form av naturalia. Jordebøkene forteller hvilke gårder det var, hvem som sto ansvarlig og hva de svarte i smør, korn eller øl. Etter at de fleste gårdene i Oslo Hospitals eie ble solgt midt på 1700-tallet, gikk Oslo Hospital over til å leve av kapitalinntekter. Grev Wedel Jarlsberg hadde i 1753 en gjeld på 15000 riksdaler (Rd) og betalte 750 Rd i rente, mens Jacob Jensen på sin 60 riksdalers gjeld svarte 3 Rd rente. Det vanligste var å låne 100 til 200 Rd. Noen betalte ned på gjelden, andre nøyde seg med å svare rente. All gjeld og rente er sirlig oppført i de årvisse regnskapene med opplysning om låntaker, eiendommen det er tatt pant i og takst.

  

Arkivet etter Oslo Hospital gir liv til både høy og lav som har vært i befatning med denne sentrale institusjonen i Oslos historie. •

 

 

Kilder

Oslo byarkiv, Oslo Hospital, Da 21, Forstanderens saksarkiv 1851 og Fa 02, Pasientprotokoller 1851 og 1852

Digitalarkivet, Den statlige folketellingen fra 1865.

Lest på: http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/sok/1865

 

Litteratur

Abrahamsen, Pål, red. (1988): Fra Dollhus til moderne psykiatri. 450 års jubileum. Oslo Hospital 1538-1988, Oslo: Selskabet for Oslo Byes Vel

Semmingsen, Ingrid, Gerhard Fischer og Arno Berg (1939): Oslo Hospitals historie, Oslo: Aschehoug

 

 

TOBIAS 1/2013