[Oslo kommune, Byarkivet]

De reisende i byen. Romanimanuš ando baro foro

De reisende, eller romanifolket, har en lang og viktig historie i Oslo. Dette er historiene til noen av dem som slo seg ned i storbyen.

 

 

Tekst: Kai-Samuel Vigardt

Det finnes flere feilaktige forestillinger om romanifolkets historie i Norge. Ettersom romanifolkets liv har vært nettopp som reisende, er det i stor grad livet på landeveien som er løftet fram. Hest og kjerre og et omflakkende liv står sterkt i fortellingene, mens de reisendes liv i bymiljø eller tilknyttet faste samfunnsinstitusjoner, som militæret, ikke har blitt vektlagt.

  

Mine kildestudier i forbindelse med slektsgransking og bistand med dokumentasjon for enkeltpersoner har gjort det mulig å kartlegge slekter tilbake i tid. Det gir muligheten til å tegne et bilde av flere fortellinger om hvordan reisende har levd i Norden de siste to-tre hundre årene. De reisendes historie i byen Oslo - Romanimanuš ando baro foro - er tidligere blitt oversett av forskere, men er en viktig del av fortellingen om de reisendes historie i Norge.

  

Flere romanifolk slo seg ned i byen mer eller mindre fast, mens andre var på gjennomreise eller var blitt tvunget til byens mange institusjoner. Dette er noen av deres fortellinger: Fra 1700-tallet om min forfar kursmed og dyrlege Valentin Blomsterberg, fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet om livet i arbeiderforstedene og ved elvene i Kristiania og sist om min tippoldefar Godin Fredriksen som ble bosatt av staten på 1900-tallet.

 

Valentin Blomsterberg - kursmed og dyrlege

Et interessant eksempel på en reisende families tidlige bytilknytning er min forfar Valentin Olsen Blomsterberg. Han var i flere perioder bosatt i forstedene til Christiania og oppga selv at han hadde vært vervet soldat ved Akershus.

  

Historiker Arnvid Lillehammer har skrevet om Valentin Blomsterberg i artikkelen «Møtet mellom reisande og fastbuande mellom 1700 og 1850. Ei etterprøving av nåtidas førestillingar». Han hevder her at møtet mellom reisende og fastboende er underkommunisert i den historiske litteraturen.

  

Christiania på 1700-tallet var en liten by, men med militærforlegning og viktige markeder som Christiania marked og hestemarkeder. Den var et viktig knutepunkt for gjennomreise på Østlandet. Det er vanskelig å se for seg at romanifolket som reiste over store deler av landet, og hadde røtter og nettverk i og utenfor Norden ikke hadde oppsøkt markedet i Christiania. Det er rart om de ikke hadde opplevd storbyen som en magnet med muligheter og tilbud som så mange andre folk i landet, og at et mobilt folk som drev handel med spesialiserte varer og tjenester over store områder ikke skulle drive denne handelen også mellom by og land og i forstedene. Kunne det stemme at heller ingen hadde vært vervet ved Akershus festning etter flere hundre års spesialisering i den svenske hæren?

  

Valentin Olsen Blomsterberg må etter ulike aldersopplysninger være født ca 1730. Han giftet seg i 1764 med enken Helena Karlsdatter og fikk datteren Maria Katarina i 1765 i Gøteborg og datteren Inger i Christiania i 1768. Han oppga flere ganger at han var født i Fredrikshald, men også Gøteborg.  På den tiden de fikk Inger kom de til Christiania og bodde ifølge Arnvid Lillehammer fast på Grønland i mange år. De døpte en datter i Gamlebyen i 1768, samme år som en annen reisende familie. I kirkebok fra Gamlebyen i 1768 finner vi Ingers dåp 17. januar med foreldre oppgitt som Fallentin Olsen Blomsterberg og Lene Carlsdatter. 12. mai døpte Wilhelm Palm og Kristine Pedersdatter datteren Magdalena. Begge familiene var sterkt tilknyttet Oslo-området.

  

I 1778 dro Valentin til Sverige for å besøke venner av kona, men ble arrestert på grunn av et slagsmål på turen. Mens han satt i arrest fortalte han selv at han hadde vervet seg til Livgarden i Stockholm (i greve og oberstløyntnant Gyldenstolpes kompani) hvor han sto til tre uker før jul da han deserterte. Men det finnes ikke spor etter vervingen i svenske kilder. På veien møtte han en annen kone som reiste fra mannen sin og for dette forholdet fikk han tukthusstraff.

  

Senere var Valentin og Helena mye i Christiania-området. Vi finner Valentin nevnt flere ganger i rettsprotokoller fra Aker (sorenskriveri), blant annet i 1783 da

han sprang etter en annen reisende hesteskjærer innover Grønlandsgata og ville pryle han. I 1786 ble han beskrevet som «Betler eller Skøier».

  

Etter at Helena døde giftet Valentin seg på nytt med korgbinderske Lovise Hansdatter. Valentin oppga at de giftet seg i Karlskrona i Sverige ca 1785-1786. Lovise satt på tukthuset i Christiania fra 16. april 1795 og oppførte seg godt, mens Valentin «maatte fri at være». De hadde reist før, men særlig etter dette tok de i følge Lillehammer ut på hyppigere og lengre reiser i Norge - mot Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Valentin døde i 1816 på gården Tejen i Hedrum. Han ble i kirkebøkene da han skulle gravlegges kalt Faltin Blomsterberg og ble omtalt som omvandrende «Cuursmed» og «Dyrleger». Dette var yrker som flere reisende hadde på 1700-tallet.

  

Slektsforskning i Sverige viser at mange reisende var svenske soldater på 1600- og 1700-tallet. Historiker Anne Minken legger i sin doktorgrad om reisende i Norden før 1850 vekt på at reisende i Sverige også fikk en betydelig posisjon i den svenske hæren og at de i enkelte byer oppnådde byborgerskap med tilhørende privilegier og muligheter for sosialt opprykk. Min slektsgransking tegner ikke helt samme bilde for Norge som Sverige, men vi finner noen av de samme trekkene. I en rekke kilder fra 1700- og 1800-tallet finner vi reisende nevnt som bosatte eller på gjennomreise i byen.

 

«Kampen, det er der de reisende bodde»

I Byarkivets kilder er det mange spor etter de reisendes liv og virksomhet fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I folketellinger og i Helserådets fødsels- og dødsmeldinger finner vi slektsforhold, bosted og yrker. Fattigvesenets hjemstavnsforhør og dagbøker gir innblikk i livshistorier. Vi kan dermed rekonstruere viktige sider av deres historie som leveforhold, flyttemønster og slektskapsbånd. Det varierer hvordan personene er omtalt i kildene; oftest som omstreifer, noen ganger som tater eller kun innskrevet av Norsk Misjon Blant Hjemløse på ulike institusjoner. Andre kan kun gjenfinnes gjennom slektskapstilknytning. Navn og yrker gir en pekepinn.

  

Hvor bodde romanifolk i Kristiania på denne tiden? Før 1890 var bosettingen i Oslo mer sporadisk, og de fleste var kun på gjennomreise. Flere fikk faste boliger og verksteder i arbeiderforstedene fra rundt 1890 og framover. Som blikkenslagere og håndverkere slo mange reisende seg ned i byen. Mange videreførte tradisjonelt liv i tilpasning til storbyen der romanispråket og tradisjonelle yrker som metallarbeidere, knivsmeder og beinarbeidere, ble holdt i hevd. Flere bodde i båt langs Akerselva, men de fleste slo seg ned i arbeiderforsteder som Kampen og Vålerenga. Da jeg spurte bestemor hva hun visste, sa hun «Kampen, det er der de reisende bodde». Det stemmer med kildene jeg har undersøkt.

  

Et oppslag i Fattigforstanderens dagbok for 8. krets, det vil si Kampen, for året 1904 gir en rekke treff på reisende. Som andre i byen trengte de hjelp ved sykdom og nød. Av 485 registrerte personer er 16 personer eller familier av kjent reisende slekt. Blant dem er det noen familier vi skal se nærmere på: Min tippoldefar Godin Fredriksen med familie og en slektning av hans kone Anne Marie - «Vakre Ludvig» med familie.

  

Faren til Godin Fredriksen, Adolf Fredrik Nicolaisen (nr. 782) er omtalt som gjørtler og blikkenslager da han ble skrevet inn i Fattigforstanderens dagbok i 1904. Det er oppgitt at hans nåværende bolig i 1905 hadde vært Opplandsgaten 7 i tre måneder, tidligere Totengaten 13, men at han var «Stadig omreisende». Om «Vakre-Ludvigs» hustru Johanne Sofie Almqvist står det at hun er «Omstreifer, bolig ukjendt» selv om det er oppgitt at hun hadde bodd i Skedsmogaten i 7. krets tidligere. Begge var som reisende flest oppgitt «Statskassen tilhørende» ettersom Fattigvesenets utlegg for reisende skulle refunderes av staten.

 

«Bopel: Baat i Akerselven»

«Vakre-Ludvig», Ludvig Andreas Andreassen Ros, og familien finner vi i mange kilder. De bodde i båt i byen og Ludvig er av Kasper Flekstad i den omfattende, men rase- og arvehygienisk orienterte boken Omstreifere og Sigøynere fra 1949 beskrevet som «båtfant i Oslofjorden». Foreldrene hans, Andreas Olsen og Karoline, hadde reist over store områder i Norge og Sverige. Ludvig var født i 1872 i Kristiansund. Ved dåpen står det om foreldrene «Taterpige Caroline Carlsdatter og tater, kobberslager Andreas Olsen av Bergens stift». Ludvig giftet seg i Kampen kirke med Johanne Sofie Almkvist november 1891.

  

Ludvigs bakgrunn kjenner vi også fra rettsforhør og fra Flekstads detaljerte familieskildringer. Faren Andreas var en flink blikkenslager og skomaker, og døde på Trondheim tukthus bare 50 år gammel i 1884. I en rettssak fra 1877 finner vi foreldrene Andreas og Karoline, sammen med den da fem år gamle sønnen Ludvig, på vei til Grundset marked som hestehandlere. De kom kjørende med hest og slede. Andreas Olsen var kledd i skaftestøvler, reisetullup av grått klede med saueskinnsfor og schubskinnskrave, og med et svart- og rødrutet ullskjerf om halsen innenfor en brun skinnvest. Dette vitner om en viss velstand. På vei til markedet møtte de andre reisende, Carl Carlson Lundberg med familie.

Det endte med krangel, men andre forsto ikke hva det gjaldt da de snakket romanispråk: «Hva de ble uenige om, skjønte ikke folket på gården. De forsto ikke det språket de snakket når de trettet med hverandre».

   

Ludvig og familien var bosatt i båt over mange år. I 1922 lå Ludvig med sin jakt «Måken» i Tønsberg. Her bodde han med kona Johanne Sofie og datteren på 11. Åtte andre barn var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Flere av barna ble utsatt av Kristiania vergeråd og ble da skrevet inn som «Statskassen tilhørende». I perioden 1923-1927 finner vi han nevnt flere steder som bosatt i båt ved Schweigårds bro og i Akerselven. I Omstreifermanntallet fra 1927 er det av Fremmedkontoret i Oslo politikammer oppført på familien: «Bopel: Baat i Akerselven».

  

Flekstad skriver at «Vakre-Ludvig» hadde «som tallrike andre omstreifere søkt å skjule for myndighetene at han var av omstreifer-slekt ... Han ville altså bli betraktet for å være av fastboende småkårsfolk på landet». Historien viser at flere reisende levde i tilpasning til det nye bysamfunnet som vokste fram. Særlig i byens arbeiderforsteder hadde de verksteder med tradisjonelle yrker eller var del av den voksende arbeiderklassen som tomtearbeidere, dagarbeidere og løsarbeidere. Men slektsbånd, språk og kultur ble videreført selv om noen ble mer eller mindre fast bosatt. Romanifolks kultur er mer enn reising og bevaringen av identitet og slektsbånd viser det.

 

«fulgt strømmen til Oslo»

En kjent hendelse i 1904 belyser bymiljøet reisende levde i ytterligere. Da ble Andreas Larsen Ros drept i et slagsmål ved Loelva. Historien er viet stor plass hos Flekstad. Andreas fortalte selv at han var født i Sverige ca 1855 og at han hadde reist med mora til hun forlot han på en reise i Valdres som 8-åring. Siden reiste han sammen med andre reisende eller alene over hele landet.

  

Flekstad skriver at noen dager før Andreas ble drept hadde han ligget med skøyta utenfor Loelva med kone og barn og hadde hatt flere kjenninger på besøk. Her var det et uvennskap med et annet reisende par som førte til et basketak der Andreas ble drept. To vitner forklarte seg. De to bodde i Strømsveien 31 og mannen drev handel med bein og filler og vanket hos Andreas Ros mens han lå med skøyta utenfor Loelva.

  

Flekstad skriver at da Andreas Ros ble drept bodde han i en skøyte og hadde nettopp reist rundt og kjøpt opp avfall av forskjellig slag som han hadde fraktet inn til Kristiania. I Kristiania solgte han skrapavfallet til M.P. Olsens jern- og kludeforretning. Kvitteringen for oppgjøret ble funnet i lomma hans og var på 60 kroner og 71 øre for til sammen 1500 kg skrap bestående av 188 kg sams, 106 kg ben, 85 kg tang, 2 ½ kg zink, 292 kg malm, 13 kg seilduk og 819 kg jern.

  

Det interessante med familien er deres bo- og leveforhold i byen, som delvis bofaste i arbeiderforstedene, hvor de delvis bodde i båt og arbeidet med handel og håndverk. Flekstad beskriver deres tilhørighet i byen slik: «Vi har et eksempel på et hyppig forekommende trekk i fantefolkets liv: de to flyttet til byen og fikk fast bolig. Tallrike andre innen fantefolket har fulgt strømmen inn til Oslo og blitt der. De har gjerne slått seg ned i utkanten av byen. Som regel lever de under dårlige boforhold og i fattigdom.»

  

Da Andreas Larsen Ros døde kom flere av barna under Kristiania fattigvesens omsorg. Historien til seks av barna finner vi i materialet fra Fattigvesenets kontor for utsatte «Protokoll over omstreiferbarn 1907-1912». Kilden kan leses i digital versjon på Byarkivets fattigdomsportal. Folkeminnegranskeren Thor Gotaas har sammen med Roger Kvarsvik ved Sjøfartsmuseet i Bergen skrevet boka Magnus «Wolf» Larsen. Sjømann og bokser (2012) om et av barna til Andreas Larsen Ros.

 

På vei til å bli bofast

En annen av Andreas Larsen Ros’ sønner, Magnus Vilhelm Roos, sto til konfirmasjon sammen med min tippoldefar Godin Fredriksen. De ble begge konfirmert på Botsfengselet i Kristiania, som flere andre reisende ble på denne tiden. Godin var 19 år. Magnus hadde blitt døpt bare måneden før på Botsfengselet den 12. august 1903.

  

I kirkeboka for Botsfengselet (13. september 1903) står det om Godin at han hadde god kunnskap, god oppførsel og et alvorlig livssyn «men hans Taterbyrd og Opdragelse indeholder liden Bergen for Fremtiden». Magnus var oppført sønn av «Omstreifer» Andreas Vilhelm Larsen Roos og pige Anne Marie Torgersdatter. Det er skrevet i kirkeboka at han hadde god kunnskap og oppførsel, og et alvorlig livssyn, «men han er Halv Tater og Standhaftigheden derfor problematisk». Synet myndighetene hadde på romanifolk spådde en dyster fremtid for dem og andre av romanifolket.

  

Godin ble født i Grong i Nord-Trøndelag i 1882. Da han ble døpt ble det oppgitt at foreldrene var gjørtler Adolf Fredrik Nikolaysen og Anne Marie Jacobsdatter. I den kommunale folketellingen for Kristiania fra 31. desember 1905 finner vi begge foreldrene og to av barna bosatt på Grønland. Her er det oppgitt at de hadde bodd i byen siden 1898. Husfaren Adolf Fredrik Nicolaysen var metallarbeider og kona drev med småhandel. I samme leiegård finner vi en av sønnene, og bror til Godin, oppført som knivarbeider. Hans kone drev også med småhandel.

  

I skiftet etter Adolf Fredrik Nicolaysen i 1908 er det oppgitt at enken Anne Nicolaysen bodde i Gruegaden, hadde åtte umyndige barn og at hun «Eide intet». Stesønnen var oppgitt som blikkenslager bosatt i Enebakkveien. Da broren til Godin, Hjalmar, ble konfirmert i Botsfengselet i 1909 ble foreldrene omtalt som Omstreifer Adolf Fredrik Nicolaisen og hustru Anna Marie Rasmusdatter, men med anmerkningen at «Hans familie har ellers en Sort fast bopel her i Christiania, hvor moderen boer som enke. Familien er paa overgang til at blive fastboende».

 

Bosatt av staten

Godin giftet seg i Kampen kirke i 1908, men i 1910 ble han skrevet inn på Svanviken arbeidskoloni med kone og tre barn. Her var de ett år før de ble bosatt av staten i nytt hus på Strømmen utenfor Oslo. Da de reiste fra Svanviken ble det skrevet i rapporten om Godin, som befinner seg i arkivet etter Norsk Misjon Blant Hjemløse:«Godin Fredriksen med hustru og 3 barn, optat paa Svanviken 17/3 1910, avreist fra Svanviken 16/7 1911, blev bosat paa Strømmen, hvor han har faat fast arbeide ved Strømmens trævarefabrik. Det har gaat ham og familjen godt.»

  

Godin dannet i 1933 sammen med flere andre «De forsømtes Mission», som en motkraft til Norsk Misjon Blant Hjemløse. Godin reiste også rundt som evangelist og predikant i pinsebevegelsen i mange år. Han skrev flere sanger og romanisangeren Elias Akselsen er en av flere som har sunget Godins sanger. Han spilte inn «I en sportshall» i studio i 2001. Godin skrev en rekke brev til generalsekretær i Norsk Misjon Blant Hjemløse, Ingvald B. Carlsen. Her får vi et innblikk i hans liv, og kritikken mot Misjonens virke er til tider bitende. Den 22. august 1933 skrev han fra Strømmen, som svar på forespørsel en hilsning i anledning 25-årsjubileet for Svanviken arbeidskoloni:«Angaaende min erfaring og Oplevelse som kolonist på Svanviken i 15 måneder og min bosættelse under Staten på Strømmen i 4 år vil jeg ikke uttale mig noget om. Men nogle bemerkninger tager jeg friheten at komme med. Vore det ikke mulig at vi som er fast bosatt og har norsk borgerrett og som er omfattet av Omstreifermisjonen at få vor fulle Stemmerett og danne et eget værgeråd? Det høres dessverre ofte klager fra disse folk og fra kommunerne. En omlægging av Omstreifermisjonens arbeide i denne opplyste tid synes praktisk set nødvendig.»

  

I 1937 flyttet familien til Movatn i Aker. Huset i Sørbråten 95 ble først kjøpt av Godin, men ble på et senere tidspunkt kjøpt opp av Norsk Misjon Blant Hjemløse.

  

I folketellingen fra 1953 står Misjonen som eier, og at Godin som leietaker er «Bosatt av Staten».

  

Det var stor boligmangel i Oslo, noe utbyggingen av de første drabantbyene skulle løse. I nærmere ett og et halvt år bodde Godin og kona Anne Marie i de etterlatte brakkene fra krigen på Lambertseter. Boforholdene var dårlige og mange klaget over å bli plassert her. I oktober 1955 flyttet Godin og kona inn i en av de nye blokkleilighetene på Lambertseter.

 

Historiene om Valentin Blomsterberg og familie, «Vakre-Ludvig», Andreas Larsen Ros, min tippoldefar Godin og de mange andre reisende som har hatt en tilknytning til storbyen, er viktige fortellinger om ulike sider ved livet romanifolk har levd de siste to-tre hundre årene. Det er ikke én fortelling, men mange ulike historier. Dette er viktige områder å forske videre på. Romanifolks historie over hele verden er sammensatt og preget av tilpasning og fleksibilitet. Nye spørsmål, nye perspektiver og nytt kildearbeid er derfor nødvendig for å skrive romanifolkets historie i Norge. •

 

 

Kilder

Boligetaten (Leiegårdskontoret, Boligsjefens kontor, Oslo kommunale leiegårder), Db Omplasseringssaker /L0005/0001 Lambertseter brakker

Byarkivets fattigdomsportal: Lest på: http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/forskning_og_dokumentasjon/

Digitalarkivet. Lest på: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Digitalarkivet

Fattigvesenet i Kristiania, hjemstavnsforhør, dagbøker (blant annet dagbok for 8. krets 1904, Lnr. 651-1300 og Protokoll over omstreiferbarn 1907-1912)

Folkeregisteret, folketellinger 1899-1954

Helserådet, fødselsmeldinger og dødsfallsprotokoller

Kai-Samuel Vigardt (Privatarkiv A-70112)

Riksarkivet, Privatarkiv 793 Norsk Misjon Blant Hjemløse, Manntall 1927

Takk til Bjørn Nicolaysen for lån av private foto.

 

Litteratur og trykte kilder

Barthelmy, Mary (2007): Spellmann på dromen. På sporet av den legendariske «Fant-Karl». Rørosmuseet.

Bergkvist, Johanne (2010): «Da Elias hesteskjærer unnslapp tukthuset. Romanifolks møte med rettsapparatet i 1801» I: Arkivmagasinet, 1/2010.

Flekstad, Kaspar (1949): Omstreifere og Sigøynere. Studier over fantefolkets opprinnelse: Bidrag til nordisk kriminologi. Oslo: Aschehoug

Lillehammer, Arnvid (2004): «Møtet mellom reisande og fastbuande mellom 1700 og 1850. Ei etterprøving av nåtidasførestillingar» i Ola Alsvik (red.) Kulturmøter: lokalsamfunnet, lokalhistorien og møtet med det fremmede, Oslo: Norsk Lokalhistorisk Institutt.

Lillehammer, Arnvid (2007): Innlegg på Anbytarforum 19. januar 2007.

Lest på: http://aforum.genealogi.se/discus/messages/83800/6970.html?1265990090

Minken, Anne (2011): Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske

fortolkningsmodeller. Doktoravhandling ved Universitetet i Tromsø.

 

 

 

TOBIAS 1/2012