---

Nye perspektiver på de reisendes historie i norden før 1800

Hvordan var livet til de reisende i Norden før 1800-tallet? Dreide det seg alltid bare om fattigdom og forfølgelser eller kan vi tvert imot finne reisende som levde i relativt fredelig og konfliktfritt samvirke både med myndighetene og lokalbefolkninga? I kildene kan vi finne belegg for begge påstander, men i litteraturen om de reisende er ofte ett av de to ytterpunktene lagt til grunn.

Tekst: Anne Minken

---

Mange har et bilde av de reisende i eldre tid som lutfattige og marginaliserte utgrupper som helst holdt seg i utkantstrøk og alltid ble jaget fra sted til sted. Sånne fastlåste oppfatninger kan lett stenge for ny innsikt. De fungerer som skylapper som gir blinde flekker, eller briller som gir et forvrengt perspektiv. Forhåndsoppfatningene påvirker både hva forskerne leter etter og hvor de leter – hvilke kilder som blir undersøkt. Og ikke minst hvordan forskerne fortolker det de finner – hva de ser og hva de overser. Tre feilaktige oppfatninger av de reisende kan skisseres grovt: For det første at de reisende alltid holdt til på landsbygda og at vi ikke finner dem i byene. For det andre at de reisende alltid var utfattige og levde på sida av det vanlige samfunnet. Og for det tredje at de reisende alltid ble jaget fra sted til sted og at kontakten med lokalbefolkninga var preget av frykt og mistenksomhet.

«just en Tattarstad»

La oss først se på oppfatningen om at de reisende stort sett holdt seg på landsbygda. Det har ført til at bykilder har vært lite undersøkt. Nå har Johanne Bergkvists og Kai-Samuel Vigardts nye undersøkelser i Oslo byarkiv vist at det finnes mange interessante kilder om reisende i byen. Men var dette en relativt sein utvikling i løpet av 1800- og 1900-tallet? Var det sånn som Eilert Sundt skriver at i eldre tid oppholdt de reisende seg helst i utkantstrøk og villmark?

  

I alle fall når det gjelder Sverige kan vi svare et klart nei på spørsmålet. Der hadde de reisende en markert tilknytning til byene allerede fra midten av 1600-tallet. Reisende med byborgerskap er omtalt i mange svenske 1600- og 1700-tallskilder – i manntallslister, kirkebøker og rådhusrettsprotokoller. Som byborgere hadde de privilegier som handelsmenn eller håndverkere, rett til å reise på handel og håndverk samt rett til å delta i byens styre og stell. Kombinert med disse rettighetene finner vi plikter som skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale verv og delta i borgerbevæpningen. I noen tilfeller hadde de reisende fulle borgerrettigheter, i andre tilfeller hadde de såkalt kontingentborgerskap. De betalte en avgift og fikk dermed del i byens handelsprivilegier, men hadde ellers ikke fulle borgerrettigheter. En svensk historiker har karakterisert kontingentborgerne som en slags halvborgere.

  

Den svenske forskeren Allan Etzler dokumenterte de reisendes sterke bytilknytning på 1600- og 1700-tallet i en avhandling fra 1944, Zigenarna och deras avkomlingar i Sverige. Også samtidige observatører har omtalt fenomenet. I en svensk geografibok fra 1741 omtales taterborgerne i byen Gränna i Småland. Presten Christfrid Ganander skriver i 1780 om byen Nådendal i det sørvestlige Finland at mange reisende hadde slått seg ned der og hadde fått borgerrett slik at byen var «just en Tattarstad». Men fra slutten av 1700-tallet ble det mer og mer slutt med at de reisende fikk rettigheter som byborgere og da ble også tilknytningen til byene aktivt benektet av samtidige kilder. I en svensk bok fra 1859 heter det at det er både usannsynlig og selvmotsigende at «Ziguenare eller Tatarer» tidligere hadde vært borgere i byen Gränna. Argumentene er basert på klassiske stereotypier. Taterne var nomader, hevder forfatteren, og etter at de kom til Europa bodde de i lang tid i telt ute i skogene. Det er alminnelig kjent, hevder han videre, at alle nomader avskyr alt arbeid. Riktignok drev de litt handel, men det var bare tuskhandel og hestebytte. De kunne umulig være byborgere.

  

Kildene om de reisendes byborgerskap ble også stort sett oversett av seinere akademiske forskere. Sosiologen Adam Heymowski og etnologen Birgitta Svensson har sett helt bort fra disse kildene. Heymowskis avhandling fra 1969 har hatt sterk innflytelse på synet på de reisende som gruppe både i Sverige og i Norge. Hans hovedpåstand var at de reisende var sosialt utstøtte og marginaliserte fra den svenske landsbygda. Birgitta Svensson har framstilt de reisende som kriminelle og uten bånd til resten av samfunnet. De reisendes byborgerskap på 1600- og 1700-tallet passet dermed ikke inn i disse forskernes teorier.

  

Det er et aktivt svensk slektsforskermiljø – i denne sammenhengen vil jeg først og fremst framheve Bo Lindwall – som har løftet fram igjen byborgerskapene og supplert og utdypet Allan Etzlers framstilling. Han har funnet fram til en lang rekke reisende med byborgerskap på 1600- og 1700-tallet i byer som for eksempel Skövde, Hjo, Ulricehamn, Gränna og Vimmerby. De fleste av disse byene var knøttsmå, ofte dreide det seg ikke om mer enn noen hundre innbyggere. Det var behovet for økte skatteinntekter som drev byene til å åpne opp for å gi de reisende borgerskap. Hvis folketallet ble for lavt kunne byene risikere å miste byprivilegiene.

Johan Hendrichsson Schwartshaupt

Vi skal se nærmere på én av de reisende med byborgerskap, Johan Hendrichsson. Han var født ca 1650 i Vänersborg, etter det han selv har opplyst. Vanligvis omtales han med patronymet Hendrichsson, men i ett tilfelle er også navnet Schwartzhaupt brukt. Det er muligens et tilnavn av den typen som soldater kunne få og kan kanskje oversettes med «svartskalle».

  

Johan Hendrichsson søkte om borgerskap i Vimmerby i Småland i 1695. Han fikk først avslag, men da han noen måneder seinere kunne framlegge en anbefaling fra landshövdingen i Jönköping fikk han likevel innvilget borgerskapet. Her ser vi altså et eksempel på at overordnet myndighet grep aktivt inn for at reisende kunne få borgerskap. Landshøvdingens begrunnelse for anbefalingen var at «städerne böra populeras», og det var i tråd med den svenske politikken på denne tida. Det gjaldt å øke befolkningen og bygge ut flere byer. Stikkordene her er altså en aktiv svensk politikk for befolkningsvekst og byutvikling.

  

Johan Hendrichsson fortalte rådhusretten i Vimmerby at han hadde vært soldat både i den svenske og den norske hæren. I Sverige hadde han tjent som trommeslager, i Norge hadde han vært musketer i det Aggershusiske garnisonskompani. Han la fram et avskjedspass fra dette kompaniet datert 1687. I rådhusrettens protokoll omtales Johan Hindrichsson som medlem av et «Tartare partie», og det slås fast at han var den første tateren som fikk borgerskap i Vimmerby. Etter det fikk imidlertid en rekke andre reisende borgerskap i byen. Det gjelder blant annet Johan Hendrichsson Swartzhaupf to brødre, Mårten og Petter, og en svoger. I Mårten Hendrichssons tilfelle er det også henvist til landshøvdingens resolusjon. Da Petter Hendrichsson ble borger i 1706, var de to øvrige brødrene såkalte «löftesmenn» eller kausjonister for borgerskapet. Dette er et mønster som vi kan gjenfinne også i andre byer. Når én tater først fikk borgerskap, fulgte ofte flere slektninger og bekjente etter.

  

Mange av de reisende som fikk borgerskap hadde i likhet med Johan Hendrichsson soldatbakgrunn. Vi kan se det som en trinnvis integreringsprosess hvor tjeneste i hæren var et første skritt mot en mer formalisert tilknytning til majoritetssamfunnet. Landshövdingen i Jönkøping, Nils Gyllenstierna, som anbefalte Johan Hendrichssons søknad, hadde militær bakgrunn. Kanskje hadde han først lært Johan Hendrichsson å kjenne i hæren.

  

Johan Hendrichsson og andre reisende byborgere ble ikke bofaste. Borgerskapet ga i første rekke beskyttelse. Et borgerbrev gjorde det mulig å reise og handle på legalt vis. Forholdet mellom Vimmerbys myndigheter og slike omreisende handelsborgere var imidlertid ikke uten gnisninger. Problemene gjaldt både manglende skatteinnbetaling og klager fra andre distrikter.

  

I 1719 ble Johan Hendrichssons sønn Isak fratatt borgerskapet i Vimmerby etter at det hadde kommet klager på han og andre «tartare». Noen år seinere fikk han borgerskap i Gränna. Borgerskapene var ofte relativt kortvarige, og vi finner en rekke tilfeller av skifte av borgerskap fra by til by. I et skriv fra landshøvdingen i Kalmar fra 1732, klages det over at selv om Vimmerby hadde blitt «aldeles ränsad och frigiord från Zigener och annat löst partie», hendte det stadig at landstrykere og diverse følger påsto at de var hjemmehørende i byen og fikk skrevet ut pass for å reise dit. Dette var til stor skam og ergrelse både for byen og hele lenet, heter det.

  

Selv om byborgerskapene ble kombinert med fortsatt reisevirksomhet, må vi regne med at borgerstatusen styrket båndene til majoritetssamfunnet og kanskje særlig til andre borgere som drev med omførselshandel. I enkelte tilfeller førte borgerskapet til full integrering og sosialt avansement. Den svenske eksperten på reisende-slekter, Bo Lindwall, har fulgt etterkommerne til Johan Hendrichsson Swartzhaupf. En av hans sønnesønner ble viseborgermester i Gränna, og en annen sønnesønn ble rådmann i Vimmerby. Deler av denne familien krysset den etniske grensen og inngikk etter hvert i vanlig svensk borgerstand. Men det finnes eksempler på at tateropprinnelsen ble husket og brukt mot dem i flere generasjoner.

  

Det gikk imidlertid ingen rett vei fra byborgerskap og over til full integrering i majoritetssamfunnet. Andre av Johan Hendrichsson Swarzhaupts slekt, for eksempel to av hans døtre og etterkommerne etter hans bror Mårten Hendrichsson, ble til tross for perioder med byborgerskap værende i gruppa reisende.

  

Er det bare i Sverige vi finner resande som byborgere på 1600- og 1700-tallet? Jeg har funnet noen få tilfeller i Norge. Det dreier seg om to borgere i Strømsø – nå en del av byen Drammen. Begge to kom opprinnelig fra Sverige. En av dem hadde tidligere vært borger i Vimmerby. I Danmark er det så langt jeg kjenner til ingen eksempler på reisende med byborgerskap. Forskjellen kan i noen grad skyldes at det er uutforsket ettersom man i Norge som i Sverige tidligere, har avvist at reisende kunne være byborgere. Men det er grunn til å tro at det også er en reell forskjell mellom landa. På 1600- og 1700-tallet førte svenske myndigheter en svært aktiv befolknings og byutviklingspolitikk. Vi finner ikke en tilsvarende satsing på befolknings- og byvekst i Danmark-Norge.

De vervede soldatene

Oppfatningen om at alle norske reisende var fattige og marginalisert bør også undersøkes med nye perspektiver og historiske kilder.

De fleste av de svenske reisende-borgerne klarte seg nok relativt bra økonomisk med inntekter fra håndverk og handel. Det samme gjelder reisende som var tilknyttet hæren – i alle fall de av dem som oppnådde litt høyere militær rang en de vanlige menige. Mange av de reisende var militærmusikere som Johan Hendrichsson. På 1600- og 1700-tallet kan vi finne reisende både som vervede soldater og i Sverige som det som kalles rotesoldater. Det vil si at de fikk tildelt et lite soldattorp som en del av lønna fra det militære. Det er heller ikke uvanlig å finne reisende som underoffiserer. Her har vi igjen historiske fakta som i ettertid har blitt benektet av forskere.

  

Den danske folkelivsgranskeren H.P. Hansen, den norske teologen Kaspar Flekstad og den svenske sosiologen Adam Heymowskis forsøkte alle å bevise at de reisende hadde ren nordisk opprinnelse ved å arbeide med slektslinjer. I mange tilfeller er sluttpunktet i deres genealogier en soldat. Funnene blir forklart med at dimitterte soldater ofte hadde problemer med å få innpass i det sivile arbeidslivet og endte opp som omstreifere. Flekstad mente at dimitterte eller deserterte soldater var en av de viktigste rekrutteringskildene for de norske reisende. I boka Omstreifere og sigøynere. studier over fantefolkets opprinnelse fra 1949 stilte han seg fullstendig avvisende til at de reisende var en egen folkegruppe. Han hevdet at det dreide seg om utstøtte fra bondesamfunnet. Adam Heymowski antok at de tyskklingende navna som ble brukt i enkelte slekter tydet på at deler av den omvandrende befolkningen nedstammet fra utenlandske soldater. Både Flekstad og Heymowski underkjente muligheten for at i det minste en del av disse soldatene var tatere eller reisende i utgangspunktet.

  

Stereotypier om at sigøynere og tatere ikke egnet seg som soldater har bidratt til at deres rolle i militærvesenet både har blitt underkommunisert og forvrengt. Eilert Sundt omtaler taternes forutsetninger for soldattjeneste på følgende sterkt nedsettende måte: «Egentlige soldater havde de vel aldri duet til; de mangle stadighet til at lystre kommando og stå på post; men de vilde gjerne flakke om med hæren, forrettede med fornøielse bøddeltjeneste over fangne spioner, vare flinke til at flå de faldne heste, havde sin lyst i at være behjælpelige at rense slagmarken og plyndre ligene; de kunde vel og bruges til kanonføde; når dette gjordes behov.»

  

I Danmark har det blitt henvist til at det ble nedlagt et eksplisitt forbud mot tatere i hæren i 1683. I Kristian 5.s krigsartikler heter det at «ingen afgudiske sortekunstnere, troldkarle, hårdgørere, våbenbesværere, ej heller nogen tattere iblandt vores krigsfolk må lides … » Det finnes imidlertid flere kilder som viser at forbudet ikke ble håndhevet absolutt. Det fantes tatersoldater i Danmark og Norge også etter 1683.

  

Sverige hadde ikke noe eksplisitt forbud mot tatere i hæren tilsvarende forbudet i Kristian 5.s krigsartikler. I motsetning til Danmark og Norge, hvor vi bare finner få og til dels usikre opplysninger om tatersoldater på 1700-tallet, har vi et rikt svensk kildemateriale. Vervede soldater utgjør en stor gruppe i Adam Heymowskis undersøkelse, og i de genealogiske oversiktene som er publisert av blant annet Lars Lindgren og Bo Lindwall, er det et svært høyt antall av reisende som i kortere eller lengre perioder har vært soldater. Ett eksempel kan være den kjente Holmström/ Quick-slekta. I denne slekta finner vi soldater gjennom minst fire generasjoner fra Andreas Holmström, født ca 1707, som var vervet soldat ved oberst Hamiltons regiment og seinere artillerihåndlanger ved Kungliga artilleriregementet i Malmö, til hans oldebarn Fredrik Larsen Hartmann som i en periode på ca fire år var musketer ved Det Kristiansandske gevorbne musketerkorps. Fredrik Larsen Hartman var Eilert Sundts læremester i romani og kanskje hans viktigste kilde til kunnskap om taterkulturen. Hartmann var slave på Akershus festning da Sundt ble kjent med ham.

  

På samme måte som for byborgerne ga det å være soldat mulighet for å reise legalt i perioder. De vervede soldatene fikk bare lønn for de dagene de sto under direkte kommando. I mellomperiodene måtte de sørge for sitt utkomme på andre måter. Soldatstatusen ga mulighet til å reise på permisjonspass. Ved hjelp av slike permisjonspass kunne tatersoldatene opprettholde en omreisende livsform som ellers kunne føre til deportasjon eller fengsling.

  

Svenske myndigheters holdning til bruken av tatersoldater var tvetydig. Det finnes flere eksempler på at tatere ble sparket ut av hæren med begrunnelse i etnisk tilhørighet. I 1742 fikk for eksempel rotesoldaten Hans Reiner sparken med følgende påskrift i generalmønsterrullen: «Zigeuner kan icke approberas». Et annet eksempel er rotesoldaten Pehr Jönsson Hellbom. Om han skrev krigskollegiet at hvis han var av «af Tartarare eller Zigeunerne», burde han aldri ha vært antatt som rotesoldat.

  

Fra Norge kjenner jeg bare til noen få tilfeller av tatersoldater på 1700-tallet. Noe av forskjellen mellom Norge og Sverige kan skyldes at svenske kilder gjennomgående er bedre undersøkt, men hovedårsaken finner vi trolig i forskjellene i oppbyggingen av hæren og rekrutteringspraksis. Den svenske arméen var basert på vervede soldater. Sveriges omfattende krigføring på 1600- og 1700-tallet førte til et nærmest permanent behov for nyverving. Den norske hæren var i hovedsak en legdshær, bare supplert med et begrenset antall vervede enheter. Mange av de tidligst dokumenterte tatersoldatene har oppgitt at de var født utafor Norden – i det tysktalende området eller i Baltikum. Her tangerer kildeopplysningene en opphavsfortelling som fortsatt er levende, særlig blant svenske reisende. Der heter det at de reisendes forfedre var soldater som kom til Sverige med Karl 12.s armeer. I tid er opphavsfortellingen åpenbart plassert for seint. Karl 12. regjerte fra 1697 til 1718, og hans felttog i Europa fant sted på 1700-tallet. Tatersoldatenes historie går betydelig lengre tilbake i tid. I en supplikk fra 1670-åra heter det at supplikanten Anders Larsson og hans «cammerater af Zigenare» hadde vært i riket og i kongens tjeneste «af urminnes tijder». En

del av de reisende i Sverige kan ha kommet til landet som et resultat av vervingene under trettiårskrigen og seinere i den perioden da Bremen tilhørte Sverige.

På flukt?

Ble de reisende alltid forfulgt av myndighetene? Eller var det tvert imot slik at de langt på vei ble tolerert og at elendighetsbeskrivelsene er sterkt overdrevet?

I moderne litteratur om reisende – både i faglitteratur og i mer populære framstillinger - veksler beskrivelsene av myndighetenes behandling av gruppa på 1600- og 1700-tallet ofte mellom to ytterpunkter. En del forfattere beskriver en blodig utryddelsespolitikk og framstiller taterne som en gruppe som var på konstant flukt. Andre forfattere, som for eksempel den svenske etnologen Birgitta Svensson, har nærmest bagatellisert forfølgelsespolitikken. I boka Bortom all ära och redlighet. Tattarnas spel med rättvisan (1993) beskriver hun 1700-tallets tatere som den vinnende parten i et spill med myndighetene. Ble de dømt, var det som regel til skamstraffer som de ikke brydde seg noe særlig om. Arnvid Lillehammer som i en årrekke har arbeidet med kildestudier i tilknytning til de reisendes historie før 1850, har også argumentert for at det dystre og blodige bildet av forfølgelsespolitikken må modereres kraftig. Ved hjelp av reisepass og attester har han dokumentert at taterne i mange tilfeller kunne reise på legalt vis og bli godt mottatt i lokalmiljøet.

  

Så hva dreier det seg om? Blodige forfølgelser eller en viss aksept fra øvrigheten og lokalbefolkningen? Svaret har variert med hvilke kilder forskeren har benyttet seg av. Beskrivelser av et blodig forfølgelsesregime tar utgangspunkt i lovtekstene. Og lovgrunnlaget er reelt nok. Både i svensk, dansk og norsk lov var det slått fast at tatere skulle landsforvises. Lederen for et følge kunne henrettes uten lov og dom. Hvis et følge vendte tilbake etter å ha blitt forvist, gjaldt dødsstraff også for dem. Men det er viktig å være klar over at lovtekster er normative kilder. Lovtekstene sier noe om hvordan lovgiver hadde bestemt at det skulle være, men mindre om hvordan det faktisk var. Vi vet at det ble truet med henrettelse av ledere og av følger som vendte tilbake etter forvisning i flere rettssaker, men vi har ingen eksempler på at disse truslene faktisk ble iverksatt. Det vil si at vi ikke har funnet kilder som kan fortelle at personer ble henrettet bare fordi de ble regnet som tatere.

I de tilfellene hvor vi kjenner til bruk av dødsstraff mot reisende dreier det seg om personer som ble funnet skyldige i andre typer lovbrudd som for eksempel mord, ran eller tyveri. Det betyr ikke at politikken var mild. Vi har tallrike eksempler på at hele følger ble anholdt og jaget over grensen særlig i tidsrommet 1630

til 1730.

  

Selv om vi ser at lovene sjelden ble etterlevd i sin fulle konsekvens, er det likevel vanskelig å forstå hvordan den hardhendte utvisningspolitikken kunne kombineres med at reisende kunne få byborgerskap og gjøre tjeneste i hæren. Svaret er at myndighetenes virkemidler mot de reisende varierte fra situasjon til situasjon. Samme person som i en periode reiste med gyldig reisepass, kunne en annen gang bli pågrepet og deportert. Et godt eksempel på det er Pehr Jønsson Hellbom, som reiste i Norge og Sverige i begynnelsen av 1700-tallet. Han hadde byborgerskap i en periode og gjorde tjeneste i den svenske hæren i tolv år, ikke som vervet soldat, men som såkalt rotesoldat, dvs at han hadde et soldattorp. Han hadde flere reisepass som var utskrevet på forskriftsmessig vis, for eksempel pass fra Trondheim i 1728. Her hadde stiftsamtmannen i Trondheim garantert fri og ubesværet reise for Hellbom med kone og deres to voksne sønner. Ifølge passet dreide det seg om fire svenske personer som reiste i ærlig ærend. Men Hellbom opplevde også å bli sparket ut av hæren fordi han var tater, å bli anholdt og deportert fra Sverige til Norge, truet med dødsstraff og deportert fra Norge tilbake til Sverige igjen og derfra til svensk Pommern i det nåværende Baltikum og videre over grensen til de tyske statene. Her ser vi altså i livsløpet til en og samme person delvis integrering og en viss aksept og til dels tallrike arrestasjoner og brutale deportasjoner.

  

I sakene som gjelder Hellbom er det tydelig at det finnes ulike syn innad blant myndighetspersonene. Det var ingen monolittisk enhet hos øvrigheten i behandlingen av ham eller andre reisende. Noen myndighetspersoner kan vi kalle hauker. De gikk inn for deportasjon. Andre var duer i forskjellige varianter. Til grunn for en mild politikk lå dels ønsker om å utnytte den befolkningsressursen som de reisende tross alt var. En annen viktig grunn var at deportasjonspolitikken var svært vanskelig å gjennomføre. Den var kostbar, tidkrevende og ofte nytteløs. De reisende rømte fra fangenskapet eller vendte tilbake fra landsforvisningen etter kort tid. For duene var bosetting eller en form for legalisering av reisevirksomheten under skarp kontroll en bedre løsning. Særlig embetsmenn på lavere nivå stilte seg tvilende til hele utvisningspolitikken. Det var de som hadde ansvaret for å gjennomføre den og bryderiet og utgiftene med å skaffe hesteskyss og vakter. Det var også de som fikk skylda når følgene klarte å rømme under transporten. Forfølgelsespolitikken varierte også over tid. Fram til ca 1740 var deportasjon ut av landet myndighetenes hovedvirkemiddel. Etter det var tukthus, tvangsarbeid på festningene eller i fiskeleiene og korporlige straffer, ofte piskestraffer, de viktigste straffemetodene.

  

Hva så med kontakten med lokalbefolkninga? Var den alltid preget av frykt og mistenksomhet eller hadde gruppene gjensidig nytte av hverandre? Også på dette området er svaret både – og.

  

I kildene vektlegger ofte myndighetene at de reisende var til stor skade og plage for allmuen. Men hvis vi ser nærmere på det som finnes av utsagn fra vanlige folk, er ikke bildet entydig. I den kalde nordiske vinteren var de reisende avhengig av å søke nattelosji hos de fastboende. De ble nok ikke godt mottatt alle steder, men i mange rettssaker får vi opplysninger om at de reisende har fått innkvartering hos bygdefolket. Ettersom det var forbudt ved lov å gi tatere nattelosji eller skyss, ser vi at de fastboende i en del saker prøver å unnskylde seg med at de ikke visste at nattegjestene var tatere eller at de selv ikke hadde vært hjemme, og at det var barna som hadde tatt imot taterne.

  

I en sak fra Skåne i 1724 fortalte en av bøndene at hans enfoldige hustru hadde vært alene hjemme, og hun hadde ikke våget å nekte dem husrom. I en sak fra Melhus i Trøndelag i 1728 foreligger det korte skriftlige innberetninger fra tre bønder som hadde gitt de reisende husly. Bonden Ingebrigt Gismo skrev: «Som ieg kan sige om de Svendske, dem lag 6 stycher i mit huus, og dem forholdt sig sichelig.» Enka i Roen hadde også hatt seks stykker på overnatting. Hun meddelte at de hadde tigget etter mat, men «Andet kand hund ej sige». Mest negativ var Jonn Søreberg. Han skrev at de hadde lovet å betale for mat og fôr, men hadde stukket av uten å gjøre opp for seg. Dessuten hadde de stjålet en hatt og latt en gammel hatt henge igjen. Den bortkomne hatten viste seg å sitte på hodet til et av barna i følget, 10-åringen Petter. Han påsto at han ikke hadde stjålet den. Under selve tingmøtet ble det rapportert om en litt røff henvendelse om hestebytte. Rapporter om trusler begrenset seg til en opplysning fra bonden Sivert Leer. Han fortalte at hvis følget ikke fikk det de tigget om, hadde de sagt «i morgen skal du faa Tandpiin». Det virker som om representantene for myndighetene malte bildet av taterfølgets framferd i betydelig mørkere farger enn det var dekning for. Interaksjonen med bygdefolket i Melhus var ikke preget av frykt og trusler.

Elendighetsbildet må nyanseres

Reisende kunne ha relativt gode inntekter som handelsmenn, håndverkere og hestedoktorer. Mange av dem tjente også som soldater. Enkelte oppnådde underoffisersstatus. Elendighetsbildet av en gruppe som nærmest konstant ble jaget over fjord og fjell må nyanseres. Forfølgelsene var høyst reelle, men det strenge lovverket ble ikke alltid brukt. Parallelt med deportasjoner og piskestraffer finner vi også bosettingstillatelser og legalisering av reisevirksomhet. I tidsrommet ca 1650-1800 kan vi snakke om en urbanisering av de reisende i Sverige ved at mange fikk byborgerskap.

  

Bildet av de reisendes levekår før 1850 er sammensatt. Det dreier seg ikke om enkle enten – eller-svar. Historien til de reisende i Norden er et forskningsfelt hvor mye fortsatt er åpent. Mange nye kilder kan dukke opp og nye svar finnes. •

Fakta:

De reisende i byen

De reisende, eller romanifolket, har en lang og viktig historie i Oslo. I Oslo byarkivs kilder er det mange spor etter de reisendes liv og virke, men de reisendes historie i byen er i liten grad tidligere fortalt. Derfor inviterte Byarkivet til fagdagen «De reisende i byen» 21. mars 2012. Her deltok forskere, studenter og reisende i fruktbar dialog for å sette nytt søkelys på en viktig, men lite studert historie. Anne Minken, Kai-Samuel Vigardt og Aina Basso tematiserte her fra ulike perspektiver de reisendes/romanifolks tilknytning til bymiljø. Deres artikler er basert på innleggene fra fagdagen.

Hvem er de reisende?

Romanifolket / taterne er i dag en nasjonal minoritet i Norge bestående av et ukjent antall personer. Romanifolket er et nomadisk folk med røtter i India og med en 500 års lang historie i de nordiske landene, først omtalt i Stockholm i 1512.

  

I de tidligste kildene omtales de reisende både som tater og sigøyner, men fra slutten av 1800-tallet betegner sigøyner de nyinnvandrete romfolk fra Europa. I nyere kilder omtales reisende gjerne som omstreifer eller tater. Mange omtales også bare med yrkesbetegnelser som blikkenslager, gjørtler eller hesteskjærer. Mens noen reisende oppfatter tater som skjellsord ønsker andre igjen å «ta tilbake» storsamfunnets begrep.

  

Romanifolket i Norge har slektskap til andre romanigrupper over hele verden. Norske reisende snakker et språk med slektskap til romfolkets (sigøynernes) romanes, med røtter i indiske sanskrit, men med norsk grammatikk. I Norge ble rom og romanifolk definert som to nasjonale minoriteter i 1998.

  

De reisende i Norge har blitt utsatt for en statlig assimileringspolitikk som Helsingforskomiteen mener grenser mot forsøk på folkemord. Den statlige politikken ble i hovedsak utført av Norsk Misjon Blant Hjemløse (1897-1989) som drev flere barnehjem og arbeidskolonien Svanviken. Stortinget nedsatte i 2010 et utvalg for undersøkelse av politikk overfor romanifolket/taterne. De skal komme med sin rapport i 2013.

Litteratur og trykte kilder

Etzler, Allan (1944): Zigenarna och deras avkomlingar i Sverige, Stockholm

Flekstad, Kaspar (1949): Omstreifere og sigøynere : studier over fantefolkets opprinnelse: bidrag til nordisk kriminologi, Oslo

Hansen, H.P. (1921): Natmændsfolk og kjæltringer, bind I, København.

Hansen, H. P. (1922): Natmændsfolk og kjæltringer, bind II, København

Heymowski, Adam (1969): Swedish «travellers» and their ancestry : a social isolate or an ethnic minority?, Uppsala

Lillehammer, Arnvid (2004): «Møtet mellom reisande og fastbuande mellom 1700 og 1850: Ei etterprøving av nåtidas førestillingar» I:

Kulturmøter: lokalsamfunnet, lokalhistorien og møtet med det fremmede, Alsvik, Ola (red), Norsk lokalhistorisk institutt, Oslo.

Lindwall, Bo (2005): «Hund-Fias härstamning. Om de resandes ursprung» I: Släktforskarnas årsbok 2005, Skogsjö, Håkan(red). Falköping

Minken, Anne (2009): Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiake og etniske fortolkningsmodeller, Doktorgradsavhandling. Universitetet i Tromsø. http://munin.uit.no/handle/10037/3399

Svensson, Birgitta (1993): Bortom all ära och redlighet. Tattarnas spel med rättvisan, Nordiska museets handlingar nr.114

---

TOBIAS 1/2012