[Oslo kommune, Byarkivet]

Arkiv etter romanifolket. Et minoritetsarkiv under oppbygning

 

Oslo byarkiv kaller seg «byens hukommelse», men hvem sin kollektive historie kan fortelles ut fra arkivmaterialet som er bevart? To nye privatarkiv fra romanifolk i Byarkivet gir et mer representativt bilde av de reisende enn det som finnes i de offentlige arkivene.

 

 

Tekst: Johanne Bergkvist og Kal-Samuel Vigardt

Som kommunalt arkiv har Byarkivet lovpålagt ansvar for å forvalte de kommunale arkivene. Arkivene dekker et bredt spekter av den offentlige forvaltningen, men et problem er at de ikke tilstrekkelig dokumenterer samfunnets sammensetning og aktivitet. For å sørge for at stemmer som er lite representert i offentligheten får bevart sin historie for ettertida, samarbeider Byarkivet i dag med Kai-Samuel Vigardt om avlevering og ordning av to privatarkiv. Det ene er etter hans morfar Ludvig Karlsens engasjement i ulike romaniforeninger og dokumentasjon fra livet som reisende, det andre Kai-Samuel Vigardts eget arkivmateriale fra rettighetsbistand, slektsgransking og fra det pågående dokumentasjonsprosjektet Romanimanus rakrar avri! Romanifolket snakker ut!

 

Kun klienter i de offentlige arkivene?

Generelt mangler de offentlige arkivene arkivmateriale der minoriteter, innvandrere og andre folk uten makt eller deltakelse framstår som aktører i samfunnet. Romanifolket har vært en spesielt utsatt minoritet. Statlig politikk mot romanifolket har fra slutten av 1800-tallet bestått av tvangsbosetting og bortsetting av barn, og særomsorg og registrering helt fram til 1990. De personene vi finner med romanibakgrunn i de ulike offentlige arkivene bærer preg av dette. I de kommunale arkivene finner vi ofte reisende, som så mange andre, som klienter. Klientforholdet er til en stor grad resultat av myndighetenes hardhendte assimileringspolitikk.

 

I de offentlige arkivene finner vi livshistorier om grove overgrep som systematisk bortsetting av reisende barn, diskriminering og vanskelige forhold over generasjoner. De dokumenterer myndighetenes politikk og overgrep mot en rekke personer, og er dermed en viktig dokumentasjon for enkeltpersoner som ønsker oppreisning og til historisk gransking. Innsynsretten og partsinnsynet er en grunnleggende demokratisk rettighet forvaltet i både Forvaltningsloven av 1967 og Offentlighetsloven av 1970. Formålet med Offentlighetsloven er formulert i § 1 og skal sikre at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig for å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen og rettstryggheten til den enkelte. I tillegg er målet å styrke tilliten til det offentlige og sørge for kontroll med myndighetene. De offentlige arkivene er derfor svært viktige for å sikre rettighetsdokumentasjon i erstatningssaker og for å skaffe dokumentasjon som kan gi oppreisning for romanifolket som folkegruppe.

 

«Skandalearkiv over tatere»

For reisende i Norge står arkivet etter Norsk Misjon Blant Hjemløse i en særstilling. Norsk Misjon Blant Hjemløse var en privat stiftelse med et utstrakt mandat til å forvalte arbeidet overfor romanifolket. Misjonen ble grunnlagt i 1897 og avviklet formelt så sent som 1989. Da Misjonen ble nedlagt kom strømmen av fortellinger om overgrep, tvangsassimilering og ulovlig registrering av alle reisende både av Misjonen og av politiet. «Skandalearkiv over tatere» skrev Arbeiderbladet på forsiden om arkivet i 1992 (27.10.1992). Daværende leder for privatarkivavdelingen ved Riksarkivet, Dag Mangset, uttalte at registreringen minte om nazistenes jøderegister. Men hva skulle skje med arkivet?

 

Arkivet etter Norsk Misjon Blant Hjemløse oppbevares i dag i Riksarkivet. Her finnes klientmapper og dokumentasjon om blant annet barna som ble plassert på barnehjem eller i privat pleie, men det var rundt 1990 ingen selvfølge at arkivet ble bevart. Selv om virksomheten var i statens tjeneste var Misjonens arkiv å regne som privatarkiv, og ikke før i 1992 fikk Riksarkivaren bestemmelsesrett over «særlig verneverdige privatarkiver». På grunn av de sensitive opplysningene om rundt 4000 personer ønsket Datatilsynet deler av arkivet slettet. Det var særlig fordi det var registrert opplysninger om lobotomi og sterilisering at arkivet skulle slettes ettersom Norsk Misjon Blant Hjemløse da de i 1980 hadde søkt om konsesjon for sitt «omstreiferregister» ikke hadde opplyst om at det skulle inneholde slike opplysninger. Derfor ble deler av klientmappene etter Svanviken arbeidskoloni kassert av institusjonen. I tillegg lå registerinformasjonen og fløt i kontorlokalene til Misjonen. Skulle dette materialet makuleres ettersom det var ulovlig sammenstilling av personinformasjon og ikke godkjent?

  

Riksarkivet mente dette var svært bekymringsverdig fordi mange personer hadde et behov for å dokumentere opplysninger omkring seg selv. Samtidig ville forskningen miste viktige opplysninger. Frans Pettersen, et av barna som hadde blitt bortsatt mot foreldrenes vilje av Misjonen, uttalte den gang til Arbeiderbladet (28.10.1992) om arkivet: «Det gir en unik mulighet til å fortelle sannheten om hva vi har vært utsatt for opp gjennom historien. Overgrepene er mange og groteske, jeg oppfordrer alle omstreifere til å be om innsyn i sine saksmapper.» Datatilsynet, som hadde ivret for makulering, snudde etter hvert i saken. Arkivet etter Misjonen er et viktig eksempel på hvor viktig det er å bevare et kontroversielt arkiv, til tross for at deler av arkivdannelsen har vært tvilsom eller ulovlig. Dokumentasjon fra en slik virksomhet er en avgjørende kilde til gransking i ettertiden for å vise både systematiske overgrep eller lovbrudd. Arkivene kan dermed bli et redskap til rettferdighet og oppreisning.

 

Husket eller glemt? Arkivenes ansvar!

Oslo byarkiv kaller seg «byens hukommelse». Men hvem sin kollektive historie kan fortelles ut fra arkivmaterialet som er bevart? Spørsmålet kan settes på spissen: Finnes den eller de som ikke finnes i arkivene? Når historien skal skrives er det avgjørende at det finnes kilder til å beskrive og forstå fortida. Finnes det ikke spor i kildene kan ikke det som har skjedd huskes. I de offentlige arkivene vil bildet av romanifolket som nasjonal minoritet, og deres liv og virke være begrenset. Hvordan kan vi finne alle personene; aktørene, aktivistene og håndverkerne i arkivet?

  

Byarkivet har lenge arbeidet for at våre arkiver skal gjenspeile samfunnet i større bredde enn det de offentlige institusjonene gjør alene. Med prosjektet Oslos multikulturelle arkiver fra 2003 har Ellen Røsjø tatt initiativ til å samle inn privatarkiv fra en rekke innvandrerorganisasjoner. Dette materialet gir et mer representativt bilde av samfunnet vi lever i, og uten slike privatarkiv er det lite arkivmateriale som gjenspeiler i sin fulle bredde at Oslo er et flerkulturelt samfunn.

  

Likevel møter det en viss motstand at de kommunale arkivene har ansvar for å sørge for at minoriteter og grupper som er lite representert i de offentlige arkivene får bevart sin historie og får sin stemme hørt gjennom innsamling av privatarkiv. Skal et kommunearkiv strekke seg lenger enn å forvalte offentlig virksomhet, og også aktivt samle inn privat småskalavirksomhet? Enda mer utfordrende er det kanskje når Byarkivet tar initiativ til at der det ikke allerede finnes privatarkiv som dokumenterer aktivitet, aktivt gjennom intervjuer eller dagboknotater innhenter den immatrielle kunnskapen til personer eller grupper som er underrepresentert i de offentlige arkivene.

  

Nå er ikke nedtegnelsen av minneberetninger noe nytt, og Byarkivets brukere har i dag stor glede av Edvard Bulls Arbeiderminner, intervjuer gjort av eldre arbeidere i Oslo på 1950- og 1960-tallet. Det er derfor viktig at arkivene inntar en aktiv rolle for å samle inn utfyllende materiale til det som avleveres fra det offentlige eller andre etablerte institusjoner. Et slikt materiale kommer ikke til arkivene uten aktivt arbeid for innsamling og kontakter i de aktuelle miljøene. Det er arkivenes ansvar  å være pådrivere. Byarkivet har tidligere arbeidet for å bevare og formidle Oslos multikulturelle arkiver. Nå ønsker vi å bidra til å bevare og formidle privatarkiv fra romanifolket gjennom å bevare eksisterende arkivmateriale fra romanifolk selv, samt å bistå i arkivskaping og formidling. Vi ser at de offentlige arkivene ikke er representative og tilstrekkelige.

  

Uten slike privatarkiv som nå avleveres fra minoritetspersoner selv, finnes ikke romanifolket i offentligheten utenom gjennom ulike klientforhold og den norske assimileringspolitikken. Det er derfor avgjørende for formidlingen av de reisendes historie at enkeltpersoner og foreninger selv skaper og tar vare på arkivmateriale for ettertida. Arkivinstitusjonene har et særskilt ansvar for å ta initiativ og fullføre en slik innsamling fra minoriteter og grupper som ikke blir hørt. Dette er viktige prinsipper for alle grupper som er underrepresentert i arkivene. Derfor arbeider vi i Byarkivet tilsvarende med å samle inn dagbøker fra brukere av Fattighuset i Oslo og foto fra hverdagen til selgere av magasinet =Oslo i forbindelse med vårt arbeid for å tilgjengeliggjøre historisk arkivmateriale fra Fattigvesenet.

 

Fem generasjoner. To privatarkiv i Oslo byarkiv

De to privatarkivene A-70111 Ludvig Karlsen og A-70112 Kai-Samuel Vigardt er unike samlinger av dokumentasjon fra fem generasjoners arbeid blant reisende. Nå er materialet deponert til Byarkivet og under ordning. Materialet har ikke en opprinnelig sammenheng fra virksomhet, og der noe er aktivt samlet inn eller donert fra ulike personer bærer annet preg av at det er tilfeldig bevart.    

 

 Privatarkivene inneholder private papirer og foto fra det interne arbeidet i romaniforeninger og dokumenterer livet som reisende og familiens forhold til det offentlige. Arkivet inneholder omfattende arbeid med bistandshjelp til rettighetsdokumentasjon og slektsgransking. Arbeidet er gjort av  Kai-Samuel Vigardt, hans mor Monika og morfar Ludvig Karlsen og strekker seg tilbake til Kai-Samuels tippoldefar Godin Fredriksens arbeid på 1930-tallet da han startet det han kalte «De forsømtes Mission» som mottiltak mot Norsk Misjon Blant Hjemløse.

  

Privatarkiv som disse to tar dermed utgangspunkt i privat virksomhet og deltaking i organisasjonsliv og er selvsagt ikke representative for hele folkegruppa. Ettersom begge arkivene inneholder papirer fra både bistandshjelp og annet privat materiale vil det naturligvis være svært personlig og sensitivt. Det er derfor underlagt ordinære klausulbestemmelser og det må søkes arkivskaper om innsyn. Innsyn kan innvilges av Kai-Samuel Vigardt for hans eget arkiv og sammen med Ludvig Karlsens enke Lise Karlsen for innsyn i arkiv etter Ludvig Karlsen.

 

Arkivet etter Ludvig Karlsen

Ludvig Walentin Karlsen har en spesiell betydning for norske romanifolk og var en pioner innen kristen rusmisbrukeromsorg. Han ble født i 1935 og hans fødested Furua på Gardermoen er i dag bevart som et kulturminne under Akershus fylkesmuseum. Da Ludvig Karlsen ble frelst i 1975 hadde han levd et liv med rus og sittet til sammen 9 år i fengsel. I ettertid så han på sitt kriminelle fyllik- og løsgjengerliv som sin utdannelse. Ludvig Karlsen sto sentralt i vekkelsen blant de reisende på 1970- og 1980-tallet, hvor over 500 personer ble frelst, og hans livslange arbeid for å hjelpe utslåtte og rusmisbrukere startet. I 1983 åpnet Ludvig og kona Lise det første Evangeliesenteret etter at de hadde hatt personer boende hjemme hos seg i åtte år. Privatarkivet etter Ludvig Karlsen dokumenterer både hans og kona Lises privatliv så vel som organisasjonsliv. Innholdet spenner fra før og etter vekkelsen. Her finnes manuskripter og private notater i forbindelse med hans bokutgivelser, private dokumenter, brev og fotoalbum. Eiendomspapirer, samlinger fra private markeringer, bursdager og jubileer, oversikter over hestene fra da han var travkusk og drev hestesalg. Det er også en samling slektsbøker og  dagbøker.

  

I 1993 startet Ludvig Karlsen og flere reisende opp den første romanirelaterte virksomheten i Norge, kalt Romanifolkets teltvirksomhet, og samme år gav de ut Romani-folkets ordbok basert på egne og tidligere opptegnelser. I innledningen til ordboka skrev Ludvig Karlsen: «Ninna honkar butt andri vorsnus manus, stedd oppri. Ninna honkar savot andri sass timlan. Tikno manus sikto vorsnus, avar auri sikkar siro. Vorsnus kammar kji ninna honkar leiano vagos. Ninna dokkar vorsnus avri vorsnus Romani rakripa.»  Oversatt fra romani til norsk betyr det «Nå har mange innen vårt folk, stått opp. Nå er det slik i alle land. Små folkeslag lik oss kommer ut og viser seg. Vi har ikke noe å være flaue over. Nå gir vi ut vårt Romanispråk.»

  

Karlsen var bevisst en positiv markedsføring av det reisende folket, og han arbeidet bevisst mot at romanifolket skulle undertrykkes eller særbehandles i det norske samfunnet. Utgivelsen av romaniordboka var del av denne bevegelsen. I vekkelsen fra slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet ble over fem hundre reisende frelst. Ludvig Karlsen så selv den kristne vekkelsen som den viktigste plattformen for at reisende organiserte seg som folk fra midten av 1970-tallet og inn på 1990-tallet. Oppreisningen blant folket selv som vekkelsen førte til, mente han bidro til at Norsk Misjon blant Hjemløse ble nedlagt i 1989. En historisk linje kan dermed trekkes fra vekkelsen på 1970-tallet til nedbyggingen av særomsorgen rundt 1989 og organiseringen i romaniforeninger fra 1993.

  

I 1997 ble Karlsen tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. På mange måter kunne denne tildelingen ses på som en oppreisning for romanifolket. Da han døde i 2004 ble han begravet på statens bekostning. Nylig kåret flyselskapet Norwegian fire nye «halehelter» og Ludvig Walentin Karlsen ble åtte år etter sin død Osloregionens vinner og et av de fire ansiktene som nå pryder nye Norwegian-fly.

 

Arkiv etter Kai-Samuel Vigardt

Ludvig Karlsens barnebarn Kai-Samuel Vigardt er født inn i denne endringsperioden, kun noen få år før Misjonen formelt ble lagt ned. Han fikk i 2008 billighetserstatning fra staten for den norske stats overgrep. Han har deltatt aktivt i mange år med organisering av romanifolket og har arbeidet spesielt med slektsgransking og bistand til reisende i forbindelse med erstatningssøknader, gjenfinning av familie og generell bistand med slektsforskning. En viktig del av samlingen er derfor kopier fra det omfattende kildearbeidet Kai-Samuel Vigardt har gjort i forbindelse med bistandsarbeid og egen slektsgransking. Dette resultatet av et intensivt arbeid over 12 år har resultert i en stor samling av materiale fra ulike offentlige arkiver. Alt materialet representerer dermed ikke i seg selv de reisendes egne stemmer, men samlet utgjør dette en unik samling dokumentasjon.

  

I tillegg til samlingen av private papirer og dokumenter fra organisasjoner kommer en betydelig samling av foto, musikk, gjenstander og bøker. Intervjumateriale fra det pågående dokumentasjonsprosjektet Romanimanus rakrar avri! Romanifolkets egne historier er også et viktig bidrag til samlingen. Romanimanus rakrar avri, betyr direkte oversatt romanifolket snakker ut! og er et dokumentasjonsprosjekt med støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord. Kai-Samuel Vigardt og Johanne Bergkvist intervjuer romanifolk, i hovedsak personer med en sterk kulturforankring gjennom kultur og språk, men også flere som har vært på barnehjem og andre institusjoner og som dermed har blitt fratatt tilhørigheten til familie og slekt. For mange er det en belastning å fortelle om sine liv og noen har ikke engang fortalt egne barn om sitt etniske opphav som romanifolk. Tillitsforholdet til en intervjuer som er av samme folk er derfor avgjørende.

  

For reisende som minoritet er det viktig å kreve at deres ulike historier og erfaringer blir dokumentert og bevart. Det er derfor avgjørende for formidlingen av de reisendes historie at enkeltpersoner og foreninger selv skaper og tar vare på arkivmateriale for ettertida. Gjennom reisendes egne aktiviteter i foreninger, rettighetsarbeid og innsamling av dokumentasjon gjennom intervjuer, innsamling av foto og historiske kilder dannes et annet bilde av historien, og øker forståelsen av en levende kultur, språk og fortsatt bruk av tradisjonelle næringsveier. Uten slike privatarkiv som nå avleveres fra minoritetspersoner selv, finnes romanifolkets egen aktivitet i liten grad bevart. Det er derfor avgjørende for formidlingen av de reisendes historie at enkeltpersoner og foreninger selv skaper og tar vare på arkivmateriale for ettertida.

  

Alle folk er avhengige av at de blir dokumentert for å finnes for ettertida. De to privatarkivene sikrer at deler av romanifolkets historie blir bevart for ettertida. For reisende selv gir det en anerkjennelse å se egen aktivitet og styrke. Hvis ikke den typen arkivmateriale bevares vil minner og kunnskaper gå tapt. Arkivene er en annen og unik type stemme, der stemmen til dem det gjelder, selv har diktert hva som skal stå og ikke den motsatte part som har skrevet om dem. Privatarkivene representerer en annen type stemme enn de offentlige arkivene.

  

Det er en stor tillitserklæring til Byarkivet at vi kan forvalte privatarkiv fra minoriteter som ønsker å dokumentere sin aktivitet og historie. Aktiv innsamling av privatarkiv og delaktighet i innsamling av dokumentasjon og å bygge opp arkiv stiller andre krav til arkivene og arkivarens arbeid. Arkivene har et ansvar for å sørge for at minoriteter og grupper som er lite representert i offentligheten får bevart sin historie og får sin stemme hørt gjennom arkivene. Det er ingen andre arkiv som samler inn tilsvarende materiale blant romanifolk i dag. •

 

Artikkelen er basert på foredrag ved seminar ved Landslaget for Lokal- og Privatarkiv og Institutt for biblioteks- og informasjonsfag mandag 23. april 2012. Tema: Arkivforskning: Trendar og utfordringar

 

 

 

Kilder

Ludvig Walentin Karlsen (Privatarkiv A-70111)

Kai-Samuel Vigardt (Privatarkiv A-70112)

Arbeiderbladet, 27.10.1992: «Overvåket i 70 år»

Arbeiderbladet, 28.10.1992: «Til bunns i skandalearkivet»

Aftenposten, 27.10.1992: «3000-4000 norske i omstreifer-arkiv»

Riksarkivet, Arkivomtale Norsk Misjon Blant Hjemløse, papirkatalog

 

Litteratur og trykte kilder

Den norske Helsingforskomité (2009): Norsk romani-/taterpolitikk: Fortid, nåtid, fremtid. En menneskerettslig vurdering av hovedtrekk i norsk politikk i forhold til romanifolket/taterne. Oslo: Den norske Helsingforskomité

Hvinden, Bjørn (2000): Romanifolket og det norske samfunnet. Følgene av hundre års politikk for en nasjonal minoritet. Oslo: Fagbokforlaget

Røsjø, Ellen (2011): «Majoritets- og minoritetsperspektiv i arkivbevaring». Prosjekt i Norsk Kulturråds satsing Forskning om museer og arkiv.

Vigardt, Kai-Samuel (2011): «Tater’n. En av mange ved Geitmyra tvangsskole». I: Tobias 1/2011. Oslo: Oslo byarkiv

Østby, Jon Birger, red (2006): Brudd. Om det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige, kontroversielle. ABM-Skrift 26.

 

 

 

 

 

TOBIAS 1/2012