[Oslo kommune, Byarkivet]

Den kollektive hukommelsen. Minoritet i arkiv og minoritetsarkiv

 

Arkivene skaper et skjevt bilde av de nye minoritetene om vi bare bevarer det offentliges arkiver. Minoritetspersoners stemmer ekskluderes da fra vår felles hukommelse. Dette vil igjen få konsekvenser for arkivenes formidlingsarbeid og for brukernes mulighet til å søke informasjon av betydning for egen

identitet.

 

 

Tekst: Ellen Røsjø

I et lite forskningsprosjekt finansiert av Kulturrådet sammenliknet jeg konkret det som finnes om minoritetsorganisasjoner i visse offentlige arkiver med enkelte av minoritetenes egne arkiver (privatarkiv) som vi har samlet inn i prosjektet Oslos multikulturelle arkiver (2004-2007) og også ett arkiv i Opplandsarkivets prosjekt Arkivdokumentasjon av nyere innvandring til Oppland.

 

Arkivenes selektive hukommelse

Kunnskap om fortida er avhengig av tilgangen til autentiske kilder. Arkivdokumenter som er bevart og beskrevet, for offentlige arkiver også dannet, i tråd med arkivfaglig teori og metodologi, framstår som autentisk dokumentasjon. Men arkivet er en selektiv hukommelse. De arkivdokumentene som er bevart representerer kun en ørliten del av alle de arkiver som er skapt. For privatarkiver er andelen svært mye lavere enn for offentlige arkiver. Privatarkiver kasseres i overveiende grad som en slags organisk prosess ved flyttinger og nedlegginger. De bevares i dag mye etter tilfeldighetsprinsippet, på grunn av lovverk, ressurssituasjonen og fagtradisjonen. Dette er med på å bestemme hvilken samfunnsdokumentasjon ettertida vil sitte igjen med, og det bestemmer hvilke historier som vil kunne fortelles for framtidige generasjoner. Det er et spørsmål om demokrati, makt og avmakt.   Det latinske ordtaket «Quod non est in actis, non est in mundo»: Den som ikke finnes i arkivene, finnes ikke, er en illustrasjon på dette.

  

I vestlig arkivtradisjon står det offentliges arkiver i en særstilling. Bevaringen er lovregulert. Den norske arkivloven slår i formålsparagrafen fast at formålet med loven er å «tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at desse kan verta tekne vare på og gjorde tilgjengelege for ettertida». For å tjene dette formålet etablerer loven et system der offentlige organ blir pålagt arkivplikt og riksarkivaren blir gitt bestemte fullmakter som skal sikre at disse arkivene blir bevart. Formålsparagrafen omtaler arkiver generelt, uavhengig av om de er skapt av offentlige eller private aktører. Men fordi riksarkivaren ikke er gitt reelle fullmakter for bevaring av private arkiver, gjelder virkemidlene i praksis bare for offentlige arkiver.

 

Denne avgrensingen gjelder også i stor grad for internasjonal bevaringsteori og metodologi. Tradisjonelt har man ikke tatt høyde for en bevaringsvurdering av den samla arkivdokumentasjonen som blir skapt i et samfunn og sett offentlige og private arkiver som en felles integrert samfunnshukommelse. De teoretiske tilnærmingene har generelt tatt utgangspunkt i et faglig landskap der bakgrunnen har vært arkivinstitusjonenes samfunnsoppdrag, forstått som å bevare offentlige arkiver, jf. den norske arkivloven. Klassisk arkivistikk behandler ikke arkivets bevaringsverdi. En mer samfunnsmessig tilnærming, med utgangspunktet at arkivene skulle reflektere samfunnet som skaper dem, kom først med Tysklands Hans Booms på 1970-tallet. Tilnærmingen var å speile samfunnsverdier gjennom arkivskapers funksjoner og å bevare en allsidig samfunnsdokumentasjon på samfunnets egne premisser. Det er også retningen for den funksjonsbaserte bevaringsmetodikken som ble utvikla i Canada fra slutten av 1980-åra, på det filosofiske plan inspirert av Booms.

  

Arkivaren Helen W. Samuels har utviklet en modell som omfatter bevaringsvurdering av både offentlige og private arkiver, samt andre dokumentasjonskilder. Om arkivmateriale er gått tapt eller bare er skapt i lite omfang, tar hun til orde for å samle inn andre typer dokumentasjon. Samuels peker også på at utvelgelses-/kassasjonsprosessen ville tjene på en bredere tilnærming. Vi kan lite gjøre for å forutse framtidige forskertrender som endrer spørsmålene som stilles eller bruken av dokumentasjonen. Hun tar derfor til orde for en funksjonell tilnærming i utvelgelsesprosessen for bevaring. Ingen analyse eller utvalg kan være objektiv. Den vil alltid ses gjennom dagens mentale linser.

  

Samuels sier elektronisk arkivering har tvunget arkivarprofesjonen til å forstå nødvendigheten av å gripe inn i dannelsen av disse arkivene for å sikre at de bevares og kan brukes for ettertida. Men arkivarenes praksis er i hovedsak å fokusere på aktiviteter som skaper arkiver. Å dokumentere aktiviteter som vanligvis ikke skaper arkiver er ikke en integrert eller akseptert del av jobben. Samuels tar derfor til orde for at arkivarer som en integrert del av sine dokumentasjonsaktiviteter må sørge for å skape og sikre at arkiver skapes. Men arkivarene må ikke nødvendigvis gjøre det. Deres viktigste rolle er å skape bevissthet rundt dokumentasjonsproblemene og behovet for muntlig historie, foto-, video eller annen dokumentasjonsaktivitet. For å utføre dette, må arkivarene drive arkivforskning så de kan formulere en sammenhengende dokumentasjonsplan.

  

Samuels påpekning av system- og metodesvakheter for arkivbevaring har ikke fått nok oppmerksomhet i fagmiljøet. Denne måten å tenke arkivbevaring på har vi sett representert de siste åra ved Oslo byarkiv og Opplandsarkivet Maihaugen som for å bedre dokumentasjonen om moderne innvandring/nye minoriteter har sett viktigheten av å samle inn privatarkiver, muntlig dokumentasjon og ulike typer materiale som i utgangspunkt ikke er et helt avgrenset arkiv, men fragmenter fra ulike sammenhenger.

 

De offentlige arkivene

- Var de offentlige arkivene et ensidig uttrykk for myndighetenes blikk på minoritetsbefolkningen?

Min gjennomgang av Flyktning- og innvandreretatens arkiv om organisasjonene som har søkt støtte bekrefter for så vidt denne påstanden, men nyanseres til dels gjennom at dette arkivet har litt materiale om svært mange organisasjoner. Kommunal- og arbeidsdepartementets materiale gir departementets perspektiv først og fremst. Det er særlig stridsspørsmål som fort kommer i fokus – om det er mellom myndighetene og organisasjonene eller om det er innad i miljøet. Men her fins også materiale fra Fremmedarbeiderforeningen som ikke er bevart andre steder fordi arkivet ikke ble tatt vare på systematisk.

  

Det offentliges arkiver er likevel satt sammen ut fra den offentlige virksomhetens egne mål. Det er kommunens og statens behov for dokumentasjon av hva pengene bevilges til som bestemmer innholdet. Det er materiale på et overordna nivå, ikke organisasjonenes egen korrespondanse, møtereferat mm. I materialet jeg sammenlikner her arter det seg slik at Flyktning- og innvandreretaten holder en oversikt over organisasjoner som finnes i innvandrermiljøene. De forvalter støtteordninger som gir organisasjonene mulighet til å søke grunn- og aktivitetsstøtte. Grunnstøtten forutsetter at organisasjonen oppfyller visse kriterier som å sende inn opplysninger om organisasjonens formål, årsberetninger, generalforsamlings-protokoll, revidert regnskap og medlemslister fordi medlemmer bosatt i Oslo danner grunnlag for hvilken grunnstøtte organisasjonen har rett på. Alt dette er nyttig informasjon, selv om det også kan bli en del detaljkorrespondanse rundt utsettelser, kriterier for støtten mm. Vi finner av og til fyldige årsberetninger fra organisasjonene som sier mye om aktiviteten, i andre tilfeller svært knappe årsberetninger. Men mange aspekter ved politiske, sosiale og kulturelle aktiviteter kommer i svært liten grad fram i det kommunale etatsarkivets eller departementets behandling av søknader.

  

Departementet er kontaktpunkt ved strid mellom grupper og har maktmidler til å gripe inn, noe som også etterspørres enkelte ganger. Når det gjelder søknadene om aktivitetsstøtte finner vi av og til mer detaljert informasjon om bakgrunnen for ønsket om å etablere en aktivitet eller avholde bestemte møter. Og vi finner hvilke aktiviteter som fikk avslag. Det er jo bare en brøkdel av søknadene som innvilges.  

  

Det mest interessante med Flyktning- og innvandreretatens arkiv er at det inneholder oversikter over alle registrerte aktuelle foreninger og at deres administrasjon av søknadene viser et mangfold av foreninger og hvilke av disse som søkte støtte og fikk det, samt hvilke aktiviteter etaten ga støtte og hvilke den ga avslag. Slik sett har etatens politikk for søknadsbehandling iallfall til dels lagt grunnlag for hvilke organisasjoner som har kunnet få et mer solid økonomisk fundament. Dette gjelder først og fremst aktivitetsstøtten, grunnstøtten baserer seg utelukkende på godkjent medlemstall. Dette systemet gjelder jo også tradisjonelle organisasjoner i Norge. Vårt system for støtteordninger for organisasjoner har naturlig nok bidratt til at innvandrermiljøer har organisert seg i det vi kan oppfatte som tradisjonelle norske organisasjoner, med rutiner som følger derav.

Men det finnes unntak som ikke er basert på medlemskap, men som er av typen ressurssenter, som MiRA-senteret. Her er aktivitetsstøtten det aller viktigste. Flere tradisjonelt norske miljøer som retter arbeid mot flerkulturelle miljøer får også tildelt slik støtte - som Kirkens bymisjon, enkeltmenigheter, enkelte skoler og

Røde Kors. Slik sett er de offentlige arkivene fortellinger om makt og avmakt slik Kaisa Maliniemi oppsummerte i forskningsprosjektet Hva arkivene skjulte. En undersøkelse av kvensk og samisk i offentlige arkiver i Kistrand (Porsanger) og Nordreisa 1865 – 1948, ABM-media as 2010. Det gjorde at hun måtte lese dokumentene «mot hårene» i Laura Stolers terminologi. Majoritet og minoritet er et viktig perspektiv – vi får som hovedperspektiv majoritetens blikk på minoriteten og dens forventninger til og vurderinger av minoriteten.

  

Vi vet ikke om minoritetene ville ha organisert seg formelt i like stor grad uten myndighetenes system for støtteordninger. Eller om dette ville kommet seinere som følge av integrering.   

  

Minoriteten oppfyller på et vis majoritetens ønske om å danne et organisert samfunn som storsamfunnet kan forholde seg til.

 

Private stemmer

- Hva finner vi i organisasjonenes og privatpersonenes egne arkiver? Ser vi mer spor av «direkte stemmer»?

Vi kan finne den samlede egne korrespondansen, rapporter, plakater, blader, møtereferat, bilder og avisklipp. Vi finner egne stemmer og oftest et langt mer mangefasettert materiale som spenner over en mye lengre tidsperiode i organisasjonens eget arkivmateriale enn i det offentlige arkivet. Et kjennetegn for privatarkivene fra innvandrerorganisasjonene er også at her er en del materiale på eget språk, som urdu, når det er det felles morsmålet, og på engelsk eller tysk i våre eksempler.

  

Vi får altså møte deres egne tanker om sin status. Videre kan vi følge det mentalitetsskiftet som foregår ettersom tida går. Tankegangen endrer seg gradvis etter at barna meldte sin ankomst. Fremmedarbeiderne blir førstegenerasjonsinnvandrere, og de ser seg nødt til å bo her lengre enn først planlagt. En del valgte å sende barna sine på prestisjetunge skoler i Pakistan så de ble mer bevisst på sin pakistanske identitet, å lære sitt morsmål, kjenne sin kultur. For de fleste ble likevel valget å integrere seg i Norge ved å søke å beholde sin identitet, uten å måtte sende barna sine fra seg. Da ville de jo, når de kom tilbake til Norge etter skolegangen, som foreldrene, måtte oppleve å føle seg fremmede i et land hele livet. Det var bedre å vokse opp her uten å gi avkall på sine røtter. Morsmålsundervisning ble derfor et viktig tiltak som trer tydelig fram i arkivene til de pakistanske organisasjonene. Skolene med minoritetsbarn begynte å søke etter litteratur for undervisning. Også den første generasjonen ville være oppdatert om forholdene i hjemlandet og søkte etter bøker og tidsskrifter. Mohammad Anwar Soofis arkiv viser at han startet import av bøker på urdu til Norge i 1981, og snart etter tidsskrifter og blader. Han forsynte skoler flere steder i landet og Deichmanske bibliotek. Organisasjonene startet også markeringer som feiring av nasjonaldag, grunnlovsdag og religiøse høytider for å styrke samholdet og nå den oppvoksende slekt.

  

Arkivene viser samarbeid og positive tiltak. De berører saker miljøene fremdeles er opptatt av. De viser også at mye av virksomheten gjelder bistand til oversettelse og attestasjon av dokumenter og juridisk hjelp og veiledning i utfylling av skjemaer i forbindelse med familiegjenforening og hjelp med å skrive søknader til Boligsjefen i Oslo. I dokumentene kan man også finne tegn til intriger, uenighet, splittelse, misnøye og maktkamp mellom lederne. Likevel framholder Khan: «Dokumentene gir innblikk i håp, drømmer, visjoner og anstrengelser. Innblikk i gleden over å ha skaffet seg noe etterlengtet, men samtidig også sorg over å ha mistet noe verdifullt. Det handler om oppfylte drømmer og knuste håp. Det som gjør dokumentene unike er at de er produkt av fremmedarbeiderne selv. Det er deres tanker og perspektiver, deres ståsted og deres meninger.» (Khan 2007)

  

Arkivet etter Fremmedarbeiderforeningen, Gambisk forening, MiRA-senteret med Ruth Reese-dokumentasjonen og Frauentreff, en forening for tyske kvinner som kom til landet pga. ekteskap, viser på samme vis at her finnes unikt materiale.

  

Privatarkivene er ofte mangelfulle, selvsagt. Det kan være lakuner, eller bare brokker som er bevart. Damini House of Culture ville blitt best dokumentert om man også hadde lagd filmdokumentasjon om deres aktivitet, tilsvarende med Nordic Black Theatre. Begge arkiver inneholder riktignok billedmateriale, men administrative arkiver fra en dansegruppe og et teater yter ikke rettferdighet overfor den kunstneriske virksomheten. Dette kan da suppleres med annen dokumentasjon slik Samuels har påpekt. Intervjudokumentasjon kan belyse et fenomen i et arkiv, som i intervjuet med Mohammad Anwar Soofi, som var aktiv i diverse pakistanske foreninger, der han fortalte om omstendighetene rundt IOGT-losje Jinnah. Flere former for dokumentasjon kan gi verdifull beskrivelse av et miljø, en arbeidsplass, en produksjonsmåte – som studentoppgava «En samtidsdokumentasjon av Jøtul AS» fra 1982, den første samtidsdokumentasjonen i Norge. På Jøtul jobba folk fra 35 nasjonaliteter tett sammen, flere av dem var aktive i Fremmedarbeiderforeningen og nasjonale organisasjoner. Men privatarkivene kan også være så utrolig mye rikere og gi et mer samla bilde enn det som evt. måtte finnes av spor om det samme fenomenet i det offentliges arkiver, som i arkivet etter MUF´eren Nasih Raof Ahmed. En MUF-tillatelse er en ett-årig tidsbegrenset oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening. Han kom til Norge i 1999 og søkte asyl. Ahmed fikk avgjørelsen om å få lov å bli i Norge først etter 10 år og to måneder.

  

I privatarkivene finner man egne stemmer og perspektiver som ikke finnes i de offentlige arkivene. Hvor unikt er materialet, spør arkivarer seg ofte når de skal vurdere om et materiale er bevaringsverdig. Men det unike kan i følge James O’Toole dreie seg om mye forskjellig: at arkivet i seg selv er unikt, at informasjonen i arkivet er unik, det unike i prosessene bak arkivet og det unike i sammenstillingen av dokumenter i arkivet. Det unike i innhold kan dreie seg om at man kan spore holdningsendringer -

f eks fra oppfatningen å være her midlertidig som fremmedarbeidere til etableringen av en ny minoritet.   Privatarkivmaterialet forteller noe om den enkelte gruppes aktiviteter, innsats, egenforståelse, behov og problemer. Det er unikt og vesentlig at materialet faktisk er skapt av disse menneskene ut fra et erkjent behov. Og det er unikt fordi det er materiale som er sammenstilt på en helt spesiell måte. Ut fra dette materialet vil vi kunne spore korrespondansepartnere og dermed finne fram til andre arkiver, både offentlige og private, der det kan være aktuelt å finne mer materiale. Selv om alle dokumenter skulle finnes i offentlige arkiver, men spredt, så vil privatarkivene ha sin unike verdi pga. deres spesielle sammenstilling av dokumentene. Etterkommere og andre vil ved at dette er bevart kunne få overbrakt perspektiver de ikke kjenner om sine forfedre; og samfunnet vil kunne øke sitt kunnskapsgrunnlag og forståelsen for hvordan Oslo og Norge er blitt som det er. Dessuten kan arkivene virke identitetsskapende for f eks skoleelever og bygge bro mellom fortid og nåtid.

 

Levende samfunnsdokumentasjon

Hvordan gå fram for å ta begrunnede valg av strategier for en bedre samfunnsdokumentasjon? Booms og Samuels sin påvisning av system- og metodesvakheter for arkivbevaring har ikke fått nok oppmerksomhet i fagmiljøet. Når vi ser at det bevarte arkivmaterialet i våre institusjoner er mangelfullt, kan det være nødvendig å supplere arkivmaterialet med annen dokumentasjon, som intervjuer, foto- og videodokumentasjon. Det trenger ikke utføres av arkivinstitusjonene, men disse bør føle et ansvar for at initiativ blir tatt og gir resultater som så kan sikres trygg oppbevaring. Betydningen av å skape eller sørge for at annen type dokumentasjon skapes når kvaliteten på arkivene er dårlig, er påpekt av Samuels. Hun framholder også at vi må drive arkivforskning så vi kan lage sammenhengende dokumentasjonsplaner. Vi kan legge til at her må være en bevissthet i forhold til ansvar og ansvarsfordeling. Arkivinstitusjonene bør antakelig ha et klart overordna ansvar for å bevare slikt innsamla dokumentasjonsmateriale. Formålsparagrafen i arkivloven gir støtte for dette siden den omtaler arkiver generelt som har «monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde». Videre har arkivinstitusjonene rutiner for å håndtere materiale i forhold til å vurdere tilgang til evt. sensitivt materiale og i forhold til å ha en infrastruktur med lesesal/forskercelle for publikum som også er tilpassa mulig sensitivt materiale.

  

Men dokumentasjonsplaner sikrer ingen suksess. For å samle inn privatarkiver er det erfaringsmessig nødvendig med samarbeid og kontakt med organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner. Vi bør derfor veilede private arkivskapere vi ønsker å få dokumentasjon fra i arkivdanning, om de trenger det, sørge for avtaler tidlig og være der ved eventuell nedlegging.

  

Om ikke privatarkiver etter minoritetenes egne organisasjoner, institusjoner og privatpersoner bevares som del av den kollektive hukommelsen, vil ikke etterkommerne og andre interesserte kunne finne særlig tydelige spor av disse menneskenes egne blikk og stemmer. Da får vårt samfunn i beste fall et skjevt bilde der ettertida vil måtte lese det som er bevart i de offentlige arkivene «mot hårene» for å finne enkelte slike spor, slik som Kaisa Maliniemi har vist med den nasjonale minoriteten kvenene. Eksemplene jeg har gått gjennom gjelder dokumentasjon av nye minoriteter, men det er grunn til å tro at de kan ses som representative for situasjonen for bevaring av privatarkiver og dokumentasjon av samfunnssektorer i vårt samfunn der materiale fra det offentlige har fått en svært dominerende plass så å si uavhengig av bevaringsverdi. Skal vi bøte på denne situasjonen, må fokus for vår bevaringspolitikk radikalt endres og mer ressurser kanaliseres inn i privatarkiv- og dokumentasjonsarbeid. Aktiv arkivformidling og medvirkning fra privatarkivskaperne vil være nødvendig for å få muligheten til å bevare en større andel av privatarkivene. Men vi bør også etablere en forskningsagenda for å bedre arkivarprofesjonens evne til å dokumentere samfunnet med utgangspunkt i sammenhengende dokumentasjonsplaner for samfunnssektorer, slik Helen Samuels har framholdt. Først da legger vi grunnlaget for å få en felles integrert samfunnshukommelse som vil gi relevant samfunnsdokumentasjon som grunnlag for rettigheter, forskning, historieforståelse, synliggjøring, identitetsdanning og opplevelser og en bedre sammenheng mellom arkivlovens formålsparagraf og virkemidler for privatarkivfeltet. •

 

 

Fakta

«På mange måtar er dei offentlege arkiva ein garantist for at det finst dokumentasjon om alle nordmenn. Likevel er det enkelte grupper som lett blir usynlege i dei offentlege arkiva, ved at dei sjølve ikkje kjem til orde med si eiga historie. Det er sett i verk tiltak for å bevare slike arkiv. Oslo byarkiv ønskjer å gi dei nye minoritetane ein rettmessig plass i arkivet, utvikle eit betre tilbod til innvandrarar og minoriteter og formidle deira historie til alle. Byarkivet har til no teke vare på 26 privatarkiv frå nye minoritetar. Det vil medverke til å gjere aktivitetar, identitet, behov og problem synlege, og det vil komplettere det offentlege arkivmaterialet som allereie finst.»

Stortingsmelding 10 – 2011/2012 «Kultur, inkludering og deltaking», kap. 5.5

 

 

 

Kilder

Innvandreretaten (Innvandrerkontoret under Sosialrådmannen) 1983-1987,

Innvandrerorganisasjoner

Innvandreretaten, 467.21 A, Innvandrerorganisasjoner

Flyktning- og innvandreretaten, 1994-1996

Gambisk forening

Fremmedarbeiderforeningen

Pakistan Norwegian Welfare Organisation Norway

Pakistan Workers Welfare Union

Pakistan Advisory Council

All Pakistani Workers Organisation in Norway

Bazm-e-Ahbab-e Pakistan, Norway

Soofi, Muhammad Anwar

Islamabad/Rawalpindi Welfare Society Norway

MiRA-senteret

Damini House of Culture

Nordic Black Theatre

Frauentreff

Oslos multikulturelle arkiver, prosjektarkiv, gjestebok fra utstillingen Spor etter oss

Samlingen «Mangfoldige stemmer, intervjudokumentasjon», Intervju med

M. A. Soofi tatt opp 17. februar 2006 i Oslo byarkiv

Opplandsarkivet, Maihaugen, Ahmed, Nasih Raof

Kommunal- og regionaldepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet,

Innvandrersekretariatets/Innvandreravdelingens materiale om og korrespondanse med Fremmedarbeiderforeningen 1974-1987, arkivkode 553.1 og 141 S kap. 531.

 

Litteratur og trykte kilder

Booms, Hans (1991-92): «Überlieferungsbildung: Keeping Archives as a Social and

Political Activity». I: Archivaria 33, the journal of the Association of Canadian Archivists (ACA). Lest på: http://journals.sfu.ca/archivar/index.php/archivaria/issue/view/392

Khan, Ayesha Iqbal (2007): «Virsa – overleveringer». I: Spor etter oss. Røde, Gro red. Oslo: Oslo byarkiv 2007

Maliniemi, Kaisa (2010): Hva arkivene skjulte. En undersøkelse av kvensk og samisk i offentlige arkiver i Kistrand (Porsanger) og Nordreisa 1865 – 1948, Oslo: ABM-media.

O’Toole, James (2008): «On the Idea of Uniqueness». I:  Archives & Social Studies:

A Journal of Interdisciplinary Research Vol. 2, no. 2

Røsjø, Ellen (2012): «Majoritets- og minoritetsperspektiv i arkivbevaring». I:

Tidsskriftet Arkiv. Lest på: http://www.tidsskriftetarkiv.no/index.php?option=com_

content&task=view&id=43&Itemid=1

Samuels, Helen W. (1991-92): «Improving Our Disposition: Documentation Strategy». I:

Archivaria 33, the journal of the Association of Canadian Archivists (ACA).

Lest på: http://journals.sfu.ca/archivar/index.php/archivaria/issue/view/392

 

 

 

TOBIAS 1/2012