[Oslo kommune, Byarkivet]

Fattigdom i et moderne velstandssamfunn

 

På noen måter var det nok enklere å studere fattigdommen på 1800-tallet enn tilfellet er i dag. Fattigdommen den gang var av en slik art at forskeren, eller folk for øvrig, som regel kunne se om en person var fattig eller ikke. Fattigdom kom til uttrykk gjennom materiell nød, som dårlig boligstandard, få materielle eiendeler og fattigslig klesdrakt.

 

 

Tekst: Tone Fløtten

På midten av 1800-tallet gjennomførte Eilert Sundt de første vitenskapelige kartleggingene av fattigdom i Norge. I sine tidligste studier konsentrerte Sundt seg om leveforholdene til den fattige delen av befolkningen i Oslo. I boka Om Piperviken og Ruseløkkbakken beskriver han hvordan han og hans medhjelper gjennom husbesøk ikke bare skaffet seg en oversikt over hvordan de fattige bodde. Hadde de bord og stoler, var sengene oppredd, fantes det klokker og speil på veggene og var det nok utstyr på kjøkkenet? Gjennom denne oversikten kunne han så dele inn de fattige etter om de bodde «godt, tålelig eller slet». Når Sundt på 1870-tallet gjennomførte studien av fattigforholdene i Christiania, gikk han enda mer systematisk til verks. Hensikten var ikke nå å få kunnskap om hvordan de fattige hadde det, men å lage en oversikt over omfanget av fattigdom. Gjennom å sammenstille informasjon fra ulike offentlige registre kunne han anslå hvor stor fattigbefolkningen var, og hvilke grupper som utgjorde denne befolkningen. Den norske fattigdommen anno 2012 er vanskeligere å gripe. Fattigdom forstås på en annen måte enn på Sundts tid, og fattigdommen er langt mindre åpenbar. De færreste av dem som i dag defineres som fattige har så dårlige materielle levekår at det er mulig å identifisere dem kun ved øyesyn.

  

Uklarheten om hva fattigdom egentlig er, har medført både en akademisk og en offentlig debatt om hvordan fattigdommen skal defineres og avgrenses. I det følgende diskuteres den moderne forståelsen av fattigdom og det gis eksempler på hvordan dagens norske fattigdom arter seg.

 

Fra absolutt til relativ fattigdomsforståelse

Når begrepet fattigdom benyttes har nok de fleste, også i dag, en umiddelbar assosiasjon til en tilstand preget av stor materiell nød. Vi tenker på sult, hjemløshet og fattigslige klær; altså en fattigdom som minner om den som var vanlig da Sundt gjennomførte sine undersøkelser. Lenge etter Sundts tid var da også fattigdomsforskningen preget av en slik fattigdomsforståelse. Forskerne tok utgangspunkt i hva som var et fysiologisk eksistensminimum, og de som ikke hadde ressurser til å opprettholde dette minimale forbruket kunne defineres som fattige. Dette kalles en absolutt fattigdomsforståelse.

  

På midten av forrige århundre ble det imidlertid tydelig at en god del mennesker hang etter i velstandsutviklingen, selv om de ikke kunne sies å leve i dyp materiell nød. De hadde tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet, men de manglet de nødvendige ressursene til å delta i samfunnslivet på en fullverdig måte. Det var i første rekke den britiske forskeren Peter Townsend som på 1970-tallet tok til orde for å kvitte seg med den absolutte fattigdomsdefinsjonen. Han argumenterte for at fattigdom ikke utelukkende kan knyttes til det å ha knapphet på ressurser som er nødvendige for å overleve fysisk. Man må også ha tilstrekkelig ressurser til å kunne overleve sosialt. I følge Townsend er fattigdom et sosialt fenomen som må forstås i sammenheng med det generelle velstandsnivået i det samfunnet man lever i. Fattigdom må defineres ut fra hva slags ressurser som er nødvendig for å kunne delta i samfunnets aktiviteter og ha mulighet til å ha den levestandarden som er vanlig. Townsends forståelse av fattigdom kalles en relativ fattigdomsdefinisjon. Og det er denne definisjonen av fattigdom som benyttes i fattigdomsforskningen i de aller fleste velstående samfunn i dag, herunder i Norge. Hvordan avgrense fattigdom?

 

Ved å skifte fokus fra en absolutt til en relativ fattigdomsdefinisjon endres fattigdomsbegrepet fra å være en beskrivelse av ekstrem materiell nød, til å være et begrep som også omfatter sosial deltakelse. I tillegg endres forståelsen av fattigdom fra å være et fenomen som er (nokså) uavhengig av tid og sted, til å være et fenomen knyttet til det samfunnet og den tiden man lever i. Man er fattig fordi man mangler noe de fleste andre i samfunnet har. Dette skiftet er ikke uproblematisk. Det er stor uenighet om hvilke mangler som er de viktigste og hvor store disse manglene må være før det er riktig å kalle noen for fattige. Noen mener det er best å ta utgangspunkt i faktiske levekår for å skille de fattige fra de ikke-fattige, mens andre mener det er best å ta utgangspunkt i hvilke økonomiske ressurser en person har til rådighet. Det er styrker og svakheter ved begge disse tilnærmingene.

  

Dersom man velger å ta utgangspunkt i levekår må man for det første avklare hvilke levekårsgoder en person må ha. Skal alle ha vaskemaskin, en daglig avis eller mulighet til å invitere venner på et måltid? Eller er det viktigst å ha telefon, sykkel eller PC? Listen over levekårsgoder som de fleste av oss vil anse som nødvendige for å leve et liv fritt for fattigdom er lang, og det er ikke opplagt hvilke av disse godene som skal settes opp på en liste for absolutt nødvendige levekårsgoder. For det andre må man avklare hvor mange av godene man kan mangle, eller hvor lenge man kan mangle dem, før man skal benevnes som fattig. For det tredje står man i fare for å overse individenes valgfrihet. Hvis en familie mangler vaskemaskin eller telefon, PC eller TV, kan dette skyldes prioriteringer de gjør, ikke nødvendigvis mangel på økonomiske ressurser, og er det da riktig å definere levekårsmanglene som fattigdom?

  

For å unngå å måtte gjøre subjektive vurderinger av hvilke konkrete levekårsgoder som er nødvendige for å ha en god nok levestandard til ikke å kalles fattig, kan fattigdom heller vurderes ut fra et husholds økonomiske situasjon. De som karakteriseres som fattige er da de som har betydelig lavere inntekt (eller totale økonomiske ressurser) enn resten av befolkningen. Opplysninger om en husholdnings økonomiske ressurser forteller oss ikke hva slags levekår husholdningen faktisk har, men de antyder hva slags levekår det er rimelig å anta at husholdningen har mulighet til å ha. Inntekten blir en proxy på levestandarden.

  

Ved å velge økonomisk situasjon som en indikator på fattigdom unngår man dermed noen problemer, men man får noen andre. Også ved bruk av et økonomisk fattigdomsmål må man finne en grense mellom fattigdom og ikke-fattigdom, det vil si at man må finne et inntektsnivå som skiller fattige fra ikke-fattige. En kan heller ikke se bort fra spørsmålet om hvorvidt inntektsnivået til en husholdning er et resultat av valg husholdningen har gjort.

  

Uansett om man velger å avgrense fattigdom som dårlige levekår eller lav inntekt står man dessuten overfor utfordringen med å finne en fattigdomsgrense som oppfattes som rimelig både av befolkningen og av myndighetene. Hensikten med et fattigdomsmål er jo å lage et skille mellom dem som antas å klare seg fint selv, og dem som ikke klarer seg selv og derfor har behov for en eller annen hjelp fra fellesskapet. Fattigdomsbegrepet og fattigdomsgrensen må derfor ha allmenn og politisk legitimitet.

  

Eksemplene ovenfor illustrerer at man står overfor mange dilemmaer når man skal finne det fattigdomsmålet det er mest relevant å benytte i analyser av den moderne norske fattigdommen. I jakten på det mest effektive fattigdomsmålet er det viktig å innse at det ikke finnes noe fattigdomsmål som ikke har slike utfordringer og dilemmaer knyttet til seg. Hva som skal defineres som fattigdom vil alltid være normativt; det finnes ikke noe slikt som en sann fattigdom. Og med denne erkjennelsen i bunnen, har de fleste vestlige land, og de fleste vestlige fattigdomsforskere, bestemt seg for at det beste utgangspunktet for å få grep om fattigdommen i de moderne velstandssamfunnene, er å ta utgangspunkt i et inntektsmål. De husholdningene som har betydelig lavere inntekt enn det som er vanlig i samfunnet regnes som fattige. Som regel settes fattigdomsgrensen ved femti eller seksti prosent av det typiske inntektsnivået (medianinntekten).

 

Hvordan ser den norske fattigdommen ut?

Hvis vi legger et slikt relativt inntektsmål til grunn for de norske fattigdomsanalysene, vil vi for det første se at det er færre fattige i Norge enn de fleste andre vestlige land. Hvis vi for eksempel benytter EUs «risiko for fattigdomsmål» (inntekt under 60 prosent av medianinntekten), viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå at om lag 11-12 prosent av den norske befolkningen har hatt inntekt under denne grensen de siste årene. Gjennomsnittet for alle EU-landene er 17 prosent, mens enkelte øst-europeiske land har fattigdomsandeler på mellom 20 og 25 prosent.

  

Statistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser også at noen grupper har mye større fattigdomsrisiko enn andre. For eksempel står nesten halvparten av dem som mottar sosialhjelp eller kvalifiseringsstønad i risiko for å bli fattige, og det samme gjelder fire av ti langtidsledige. Også innvandrerbefolkningen er utsatt. Nesten en tredel av alle innvandrere er i risikogruppen, og det er særlig flyktninger og innvandrere fra ikke-vestlige land som har høy risiko for å bli fattige. De siste to gruppene som bør nevnes er eneforsørgere og alders-/uførepensjonister. Fattigdomsrisikoen blant eneforsørgere er fremdeles høyere enn befolkningen ellers. En av fem eneforsørgere havner i denne gruppa.

  

Alders- og uførepensjonister har ikke spesielt høy fattigdomsrisiko hvis man ser gruppene under ett. Men avgrenser vi oss til å se på de enslige minstepensjonistene er fattigdomsrisikoen høy, i alle fall når EUs mål for «risiko for fattigdom» legges til grunn. I følge Statistisk sentralbyrå havner mer enn 70 prosent av enslige alderspensjonister med minstepensjon under denne grensa i 2010, mens det samme gjelder 50 prosent av aleneboende uførepensjonister. Disse tallene illustrerer svært tydelig utfordringene med å finne et fattigdomsmål som har allmenn og politisk legitimitet. Nivået på pensjonene fastsettes av landets folkevalgte, og det er vel de færreste av dem som mener at de laveste pensjonsnivåene kan karakteriseres som fattigdomsinntekter. Rent statistisk ligger imidlertid disse pensjonsnivåene noe under 60 prosent av medianinntekten, og dermed vil minstepensjonistene i statistisk sammenheng befinne seg i den gruppa som antas å være i risiko for å bli fattige. Hadde vi i stedet valgt å sette fattigdomsgrensa ved 50 prosent av medianinntekten (som også er vanlig), ville bare åtte-ni prosent av de aleneboende alders-/uførepensjonistene med minstepensjon falt under denne grensen.

  

For det tredje viser studier fra blant annet Fafo og NOVA, at levekårene til de som karakteriseres som fattige, eller i risiko for å være fattige, ikke alltid skiller seg markant fra levekårene til resten av befolkningen. I gjennomsnitt har riktignok de med lavest inntekt noe dårligere materielle og sosiale levekår enn andre, men det er store variasjoner innad i lavinntektsgruppa, og det er mange som ikke utmerker seg med å ha spesielt få forbruksgoder eller som ser ut til å stå utenfor det sosiale livet. En annen illustrasjon på akkurat dette fenomenet er de mange analysene som viser at det ikke er full overlapp mellom ulike fattigdomsmål. Mange av de inntektsfattige er for eksempel ikke samtidig levekårsfattige, mange av sosialhjelpsmottakerne er ikke samtidig inntektsfattige, og mange av de som selv karakteriserer seg som fattige har ikke inntekt under fattigdomsgrensen.

 

Den gamle og den nye fattigdommen

Mangelen på overlapp mellom fattigdomsmål gjør at den moderne fattigdommen skiller seg ganske ettertrykkelig fra fattigdomsbeskrivelsene fra tidligere tider. Det var nok ikke vanlig på Eilert Sundts tid at man ble definert som fattig ut fra manglende økonomiske ressurser, samtidig som man hadde mange av de samme forbruksgodene som den ikke-fattige delen av befolkningen.

  

Ser vi bort fra denne åpenbare forskjellen, er det mange likheter i beskrivelse av fattigdommen. Særlig gjelder dette årsakene til fattigdom. Dagens fattigdom rammer i hovedsak personer som står utenfor arbeidslivet, og som tidligere er årsaken til at folk står utenfor arbeidslivet ofte dårlig fysisk eller psykisk helse. Som før er dessuten eneforsørgere mer fattigdomsutsatt enn andre. Én viktig forskjell fra tidligere tider er at fattigdommen for de fleste er et forbigående fenomen. Det er mange ordninger og tiltak som bidrar til dette. For eksempel overføringer som bidrar til å løfte folk over fattigdomsgrensen, eller tiltak som bidrar til å få folk i jobb og dermed bli selvforsørget. Hovedpoenget med den moderne velferdsstaten har jo nettopp vært å bekjempe fattigdom.

  

En annen forskjell er situasjonen til de eldre. Som tidligere nevnt, havner mange enslige minstepensjonister under EUs grense for risiko for fattigdom, men for alderspensjonister generelt er ikke fattigdomsrisikoen stor. Dette skyldes selvfølgelig at det norske pensjonssystemet demmer opp mot fattigdom.

  

En tredje forskjell er den store risikoen for fattigdom i deler av innvandrerbefolkningen. Som for majoritetsbefolkningen er denne fattigdomsrisikoen knyttet til mangel på arbeid, men for mange av innvandrerne som står utenfor arbeidslivet, er ikke dårlig fysisk eller psykisk helse nødvendigvis årsaken. Også mange friske innvandrere står utenfor arbeidslivet: De mangler ønsket kompetanse, de snakker ikke (godt nok) norsk, de får ikke jobb, eller fordi de av kulturelle årsaker ikke vil jobbe. Dette siste er særlig situasjonen for kvinner med barn i enkelte innvandrergrupper.

  

Dersom det er kulturelle årsaker til at sysselsettingen er svært lav i noen grupper, melder det seg straks et spørsmål om den fattigdommen som følger av dette er noe som fellesskapet skal bekymre seg for. Det er ikke gitt at det anses som legitimt å bøte på fattigdom med offentlige overføringer dersom årsaken til fattigdom dels ligger i individuelle (eller familiære) valg. Allikevel er det vanskelig å avgjøre hva som er valg og hva som er mangel på muligheter. Dessuten kan det også hevdes at for mange av dem som sliter med fattigdom har valg, et eller annet sted i livsløpet, vært med på å bestemme hva slags situasjon de har havnet i, og det er problematisk å avgjøre hvilke individuelle valg som eventuelt skal medføre at det offentlige ikke skal trå støttende til. Mekanismene som fører til fattigdom i dagens samfunn er dermed delvis de samme som de alltid har vært, og delvis kommer nye til. Dette betyr at myndighetene må håndtere både gamle og nye årsaker til fattigdom gjennom politikk og tiltak. Med et fattigdomsbegrep som ikke nødvendigvis oppfattes som legitimt av alle, medfører dette utfordringer også for fattigdomspolitikkens legitimitet. •

 

 

Fakta

I forbindelse med det pågående prosjektet «Når endene ikke møtes. Fattigdom før og nå», har Oslo byarkiv og =Oslo inngått samarbeid om et fotodokumentasjonsprosjekt.

=Oslo er et talerør for vanskeligstilte og sosialt utstøtte, som selger magasinet med samme navn på gata i Oslo. Overskuddet av salget går tilbake til selgerne selv. Rusmisbrukere er =Oslos største brukergruppe. I fotoprosjektet har fire av =Oslos selgere fotografert og dokumentert sin hverdag, som mange ganger kan være tøff.

 

 

Litteratur og trykte kilder

Fløtten, Tone (2003): "Hvordan har de fattige det?" I: Samfunnsspeilet 6/2003, Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå

Fløtten, Tone (2006): Poverty and Social Exclusion – Two Sides of the Same Coin? A Comparative Study of Norway and Estonia. Fafo-rapport 487. Oslo: Fafo

Fløtten, Tone og Axel West Pedersen (2008): «Fattigdom som mangel på sosialt aksepterte levekår» I: Fattigdommens dynamikk: perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.): Oslo: Universitetsforlaget.

Sandbæk, Mona (red.) (2008): Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. NOVA Rapport 7/2008. Oslo: NOVA

Statistisk sentralbyrå (2012): http://www.ssb.no/inntind/

Sundt, Eilert (1858): Om Piberviken og Ruseløkbakken. Christiania: Selskabet for Folkeoplysningens Fremme

Sundt, Eilert (1870): Om Fattigforholdene i Christiania. Christiania: J. Chr. Gundersens Bogtrykkeri 

Townsend, Peter (1979): Poverty in the United Kingdom: a survey of household resources and standards of living, Harmondsworth: Penguin Books

 

 

TOBIAS 1/2012