---

Et sosialt røntgenbilde av Oslo i 1920-åra

I 1928 kom en uanselig bok i brunt pappomslag på det nå glemte Johannes Bjørnstads forlag. Tittelen var ‘Miljøforholdene i Oslo. En socialstatistisk studie.’ Boka var en kartlegging av sosiale problemer i ulike deler av hovedstaden og forfatteren var Signy Arctander, som var ansatt som sekretær i Statistisk Centralbyrå.

Tekst: Knut Kjeldstadli

---

Foruten å gi et meget interessant sosialhistorisk portrett av hovedstaden i 1920-åra, er den et godt eksempel på en sosialpolitisk tenkemåte. Signy Arctander var drevet av et kristelig-sosialt engasjement. For henne lå løsningen i å endre både moralen og miljøet. Arctander var én av de første kvinnene som ble cand. oecon, i 1919, seinere kom blant andre den jamngamle Johanne Reutz, som ble økonom og statistiker i LO. Etter et studieopphold i München og København ble Arctander ansatt i byrået i 1920, og skulle bli byråsjef i 1946. Seinere ga hun ut flere publikasjoner, om arbeidsvilkår for hushjelper, lønnsforhold for funksjonærer, arbeidsløshet og vergerådsbarn. Hun engasjerte seg i kristent-sosialt arbeid, blant annet i det som ble kalt Kameratklubben, stiftet i 1912, som var tenkt som et møtested mellom kvinnelige studenter og arbeidersker.

Hva ville hun?

Boka var en fortsettelse av et arbeid påbegynt av byråsjef Ragnvald Jønsberg, som døde. Han motiverte prosjektet med at han som folketeller og sosialstatistiker hadde fått «et sterkt inntrykk av at mange sociale misforhold er relativt sterkt koncentrert i vår eneste storby, Kristiania». Han hadde både et «socialstatistisk» og et «moralstatistisk» formål, ville både kartlegge forekomsten av problemer og undersøke i hvilken grad det ytre miljø kunne forklare «kriminalitet og moralsk forfall». Arctander delte dette målet. Studien deres var typisk for én tendens i tida, som forklarte problemer sosialt, motsatt både en individualmoralsk og en medisinsk-biologisk tilnærming.

  

Boka er interessant både som et dokument fra datidas kvantitativt orienterte sosiografi, som uttrykk for det en kunne kalle humanitære borgerlige sosialreformmiljøer og fordi den rapporten den gir om arbeider- og fattigbefolkningen. Sjøl om denne er sett utenfra og ovenfra, er den sett av et menneske med et varmt hjerte og med en vilje til å forstå.

  

Arctander presenterte undersøkelsen som en etterfølger av Eilert Sundts Om Piperviken og Ruseløkbakken. Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania fra 1858. Dessuten trakk hun på klassiske arbeider fra England, Charles Booths Life and Labour of the People in London, som kom i flere deler fra 1886, og B. Seebohm Rowntrees studie av byen York, Poverty. A Study of Town Life, fra 1901.

  

Formålet var både å vise hvor mange individer det gjaldt i absolutte tall, men også å se de relative størrelsene, altså hvor stor prosentandel av et utvalg som var for eksempel vergerådsbarn. Slike undersøkelser kunne enten bygge på den direkte eller intensive metoden, der en oppsøkte de enkelte husholdene, eller den indirekte metoden, som bygger på bruk av statistikk over forekomst av ulike fenomener i visse områder. Jønsberg og Arctander bygde på den indirekte metoden. De samlet data på ulike nivåer – om byen som helhet, om bydeler, sogn og om strøk i byen, valgt ut fra det hun kalte en planlagt representativitet, og til slutt også om individer.

  

To antatt representative arbeiderstrøk i Oslo ble singlet ut for nærstudium, ut fra opplysninger fra forsorgsforstandere og lokalkjente folk. Det ene lå i sentrum, det andre var i byens utkant, med både gammel forstadsbebyggelse og nyere brakker; navnene på stedene ble holdt tilbake. I alt var 7000 innbyggere med i utvalget.     

Statistikerne hentet inn demografiske opplysninger om alle husholdene i disse strøkene. Videre ble opplysninger hentet inn om fødsler, dødelighet, boligforhold, leieboere, tjenestefolk, andel innflyttere etc. Endelig fikk de data fra en rekke kommunale instanser, om andel alderspensjonister, enslige mødre, tuberkuløse, forsorgsunderstøttete, inntekter, «vanartede» og forsømte barn, varetektsfanger og mulkterte. I tillegg intervjuet Arctander blant andre forsorgsforstandere, folkeskolelærerinner, menighetssøstrer og kommunale boliginspektriser. Og hun oppsøkte sjøl de aktuelle gatene, i en form for feltarbeid.

Oslo, bydeler og sogn

Studien begynte med en sammenlikning mellom Oslo og landet, med hensyn til befolkning, boliger, sunnhet, yrker og kriminalitet. De viste «karakteristiske storbytrekk» skrev Arctander i 1928: «Denne karakteristikk av Oslo kunde ha vært mer fullstendig, kanskje særlig hva de positive sider av samfundsforholdene angår. De forskjellige opgaver over sociale misforhold tjener imidlertid som bevis for den påstand at en rekke av disse onder er relativt sterkt koncentrert i hovedstaden, som altså er preget av storbyens sedvanlige skyggesider.»

  

Men Arctander ville altså videre nedover i nivåene, og tok først for seg forholdene i de enkelte bydeler og sogn. Hun grupperte de 20 sognene i bydeler, for noen formål i fire – Centrum, Vestkant, Nordøst og Sydøst, for andre spørsmål i sju bydeler. De fire bydelene var sterkt ulike med hensyn til boligenes art, fra kaserner til villaer, med Grünerløkka og Wexels menighet som de utpregete leiegårdssognene. Sognene varierte når det gjaldt antall beboere per rom. Grovt sagt fulgte trangboddheten i et område andelen av arbeidere i befolkningen. Lilleborg, Kampen, Sagene og Petrus sogn hadde det største antallet beboere per rom – 2,7. Slike mønstre trådte også fram når det gjaldt tuberkulose; med 1,7 prosent syke per 1000 i Frogner, mot 4,3 prosent i Wexels menighet. Wexels menighet ble skilt ut fra Grønland i 1917, men nedlagt og tilbakeført i 1928.

  

Videre ble bydeler og sogn gruppert etter forsorgsunderstøttede, alderspensjonister og morspensjonister (for enker og enslige mødre) som tegn på økonomiske vansker, og tjenerhold som tegn på relativ velstand. Når det gjelder kriminalitet – varetektsfanger, mulkterte og vergerådsbarn – advarte hun mot å se tallene som en moralstatistisk dom over Østkanten; det dreier seg om «konstatert elendighet». På Vestkanten lot kanskje enkelte «synder» seg lettere skjule.

  

Alle disse opplysningene ble sammenfattet i en datastinn tabell, som rangerte sognene og bydelene. Det slående er hvor gjennomgående plasseringen er – Frogner sogn er nummer 1 på 13 av 16 variable, Sagene og Petrus (som omfattet grovt sagt Tøyen, Lakkegata og sørlige del av Grünerløkka) ligger notorisk nederst på alle. I noen områder ballet altså problemene på seg, det skjedde en hopning, i tråd med det som er kalt Matteus-effekten: «Thi hvo der har, ham skal gives, og han skal have Overflod; men hvo der ikke har, ham skal endog fratages det, han har.» (Matteus 13, 12).

Men et sogn var ikke nødvendigvis indre homogent; det kunne romme betydelige ulikheter. En sentrumsmenighet som Johannes ble preget av jernbanen. Johannes menighet dekket området fra Filipstad over Karl Johan-området til Akershus festning. «Her – som i andre store byer – synes strøkene omkring jernbanestasjonene å vise meget ugunstige forhold, særlig hva drukkenskapsforseelser angår.» Hun søkte derfor å analysere problemene på gatenivå, målt ved å se på gatenes andel av befolkningen holdt opp mot data for andelen av de ulike sosiale problemer, slik at en kan se om det forekommer en overrepresentasjon av vansker. Gatene ble gruppert etter «intet ufordelaktig», som gjaldt alle 48 Frogner-gater og 0 i Wexels menighet, «en del misforhold», «flere misforhold», «mange misforhold», «nokså dårlig» og «svært dårlig», som omfattet fire av 32 gater i Petrus menighet. Men sjøl i «gode» vestkantsogn fantes gater hvor forholdene var relativt dårlige. Det var også slik at slummen kunne være konsentrert i enkelte kvartaler eller deler av en gate: «Det har hendt at forstandere har uttalt at ‘halvparten eller den nederste del av gaten er dårlig’, eller at de og de nummer av en gate må anses for dårlige strøk.»

To utvalgte arbeiderstrøk

I motsetning til andre undersøkelser som søkte å undersøke særlig familiens betydning for ulike negative forhold, ville Sigrid Arctander studere om «det ydre miljø, det mer eller mindre respektable strøk, de dårlige boligforhold etc. [utøver] en selvstendig innflydelse, særlig i ungdomsårene.» Hvis det var slik, kunne jo samfunnsmessige endringer påvirke forholdene, mens individmoralske og biologiske forklaringer trakk i andre retninger når det gjaldt løsninger, mot henholdsvis religiøs vekkelse eller «rasehygiene».

  

Men hun fant at det også hadde verdi å gi et bilde av hvordan forholdene var, ikke kun avgjøre hva som var årsaker. Derfor la hun stor vekt på det hun kalte «miljøskildringen» av ni gater i hver av de to utvalgte arbeiderstrøkene. Ved å sammenlikne med bydelene og gjennomsnittstall for byen, ble det klart at særlig sentrumsstrøket, men også brakkene i utkantstrøket skåret dårlig på de variablene som ble valgt ut, som tuberkulose, forsorgsunderstøttete, varetektsfanger og mulkterte. Også sammenliknet med bydelen Sagene-Rodeløkka som helhet, som hadde 72 prosent arbeidere og lå nesten nederst blant bydelene, kom de to områdene ut som fattige strøk, som ikke var representative for arbeiderbydelene. Men de var likevel ikke eksepsjonelt dårlige. Omkring i Oslo fantes liknende strøk.

  

Et interessant funn var at andelen innfødte var langt høyere i de to strøkene enn i byen som helhet (for voksne 51,2 prosent mot 37,9 prosent i byen som helhet). Byen hadde altså mye en sjølrekruttert arbeiderklasse, mens for eksempel funksjonærer i større grad kom utenbys fra. Den største gruppa i undersøkelsesområdet av mannlige arbeidere var håndverks- og industriarbeidere, så kom lagerarbeidere, bud, sjåfører og kjørere. Også blant kvinnene var håndverks- og industriarbeidere flest, etterfulgt av tjenestepiker, syersker, ekspeditriser, vaske- og reingjøringspersonale. Om lag halvparten av kvinnene hadde arbeid i hjemmet.

  

Men sjøl i disse ytterst proletære strøkene var det bare et nokså lite mindretall som fikk sosialhjelp. Av 4748 voksne fikk 122 alderspensjon, 56 morspensjon, 123 forsorgunderstøttelse; disse inngikk også blant de 342 som var ført opp i det Sociale Register, som var et felles kartotek over hjelpemottakere som fikk fra Frelsesarmeen, skolen, Indremisjonen, Menighetspleien, Kristiania Understøttelsesforening, Selvhjelpsforeningen og Argus. Med andre ord hadde det store flertallet inntekter fra lønnsarbeid eller kanskje egen familie. Varetektsfangene var 138, mulkterte menn var 345 og mulkterte kvinner 96; der var 151 vergerådssaker.

  

Med hensyn til «erhvervsforhold», arbeid, skreiv Arctander: «Der er stor forskjell mellem en formann eller en høit faglært håndverker og en almindelig faglært arbeider eller en spesialarbeider og mellem en ulært arbeider med stadig arbeide og en mann som har uregelmessig jobbearbeide og lever fra hånd til munden.» Framstillingen av situasjonen for arbeiderklassen måtte altså differensieres.

  

I desember 1920, som var det året en hentet yrkesdata fra, var bare 5,5 prosent av de voksne ledige i de to strøkene. Om en skulle legge Arctanders tall til grunn, kan en si at problemet med absolutt fattigdom ikke var overveldende, sjøl om det må minnes om at den allmenne levestandarden jo var lavere den gang. Om fattigdom bør måles som en absolutt størrelse, for eksempel ut fra fysisk behov, eller som en relativ størrelse, som vurderes i forhold til levestandarden i befolkningen, debatteres omfattende i faglitteratur. Men det er noen forhold som kompliserer bildet. For det første var det, slik Arctander sjøl gjorde oppmerksom på, at forholdet mellom inntekter og behov varierte i ulike stadier gjennom en arbeiders livsløp. Hun viste til et diagram som var hentet fra B. Seebohm Rowntrees bok.

Rowntrees diagram summeres opp slik av Arctander: «Denne viser en relativ mangel i barneårene, en tid relativ velstand, når arbeideren som ung mann tjener godt, og den første tid han er gift, en tid mangel så lenge barna intet tjener og der er mange munner å mette, en tid igjen bedre kår, når barna er blitt store og bidrar til familiens underhold, og så igjen mangel når barna har forlatt hjemmet og arbeidsevnen svikter.»

  

Videre var tidspunktet for innsamling av data viktig. Året 1920 var et år med meget få fattigunderstøttete, i 1905 hadde det vært hele 18 prosent av befolkningen. Et slags normalår var rundt 12 prosent understøttet. Sjøl om den økonomiske etterkrigskrisa meldte seg høsten 1920, skulle den bli atskillig verre seinere, og sende arbeidsløshetstallene i været. Ledigheten var som en elv; iblant gikk den flomstor og reiv folk ned i fattigdommen, som ellers klarte seg. Skillet mellom fattige og arbeiderklasse, som ellers kunne være nokså klart, ble da visket ut. Og endelig må en når det gjelder det lave ledighetstallet i 1920 ha in mente at en god del ble langtidsledige, og fikk vanskeligere og vanskeligere for å komme inn på arbeidsmarkedet. Arctander diskuterte også boligforhold, forsorgsunderstøttelse og familiesammensetning, det vil si hvor mange som var trengende og hvor mange som var arbeidende i et hushold.

Enkeltpersonene

Etter å ha utnyttet det statistiske materialet rykket hun ned i

analytisk nivå, og gikk tett innpå de enkelte personene. Individenes og husholdenes habitus og livsførsel ble karakterisert. Med støtte i en person som hadde arbeidd i området i mange år, karakteriserte hun i alt 44 familier. Her er noen eksempler:

I den ene enden var familier som klarte seg godt:

1 Hovedpersonen dagarbeider. Ordensmennesker. Ingen drikk.

Pent hjem.

8 Mannen verkstedarbeider. Almindelig, nokså bra hjem.

12 Mannen lagerarbeider. Unge folk. Pent stell

37 Mannen bakersvenn. Svært bra folk og hyggelig hjem. Får pengene til å strekke til.

I en mellomkategori kom hjem der gjerne kona fikk det til å gå rundt, trass i vansker:

15 Konen flink. Selger frukt og grønnsaker på torvet. Mannen sykelig, arbeidsudyktig. Konen forsørger mannen.

Folk i en slik situasjon kunne komme til å passere fattigdomsgrensa. Med Rowntrees begreper fantes det to former for fattigdom, «primary» og «secondary», med et skille mellom dem som hadde så lav inntekt at den var «insufficient to obtain the minimum necessaries for the maintenance of merely physical efficiency», som mat, klær og et sted å bo, og dem som ville ha klart seg, om ikke «some portion of it is absorbed by other expenditure, either useful og wasteful». Rowntree fant seks umiddelbare grunner til «primary poverty», at hovedforsørgeren var død, at hovedforsørgeren ikke lenger evnet å yte, på grunn av ulykker, sjukdom eller alderdom, at han eller hun var arbeidsløs, at han eller hun hadde uregelmessig arbeid, at familien var stor og barnerik, og at forsørgeren var i arbeid, men hadde så lav lønn at den ikke strakk til, heller ikke til en familie av moderat størrelse.

Så kom i tillegg forhold som kunne produsere sekundær fattigdom, ifølge Rowntree i noen grad gambling, men først og fremst fyll.

Dette ble også vist i Arctanders eksempler, med det tillegget at en dyktig kvinne kunne klare å holde familien flott trass i mannens atferd:

7 Mannen bryggearbeider. Drikker svært. Konen meget dyktig. Sørger for å få barna frem. Vil ikke forlate mannen, da han ellers vil bli helt forfallen. Mannen tjener bra, men gir konen lite penger.

26 Mannen skotøiarbeider. Delvis arbeidsudyktig. Har drukket svært, konen har holdt hjemmet oppe. Ualmindelig flink til å stelle hjemmet og til å sy. Forsiktig i husholdningen.

39 Enke. Rengjøringskone. Nokså bra hjem, men dårlig sønn.

Så var det hushold der elendigheten rådde:

9 Mannen cementstøper. Drikker svært. Konen litt unormal. Hjemmet forferdelig skittent. Barna vanstelt.

10 Mannen støperiarbeider. Drikker. Konen har arbeide utenfor hjemmet. Dårlig stell. Skittent. Næsten ikke sengklær. 9 mennesker i et lite rum.

16 Mannen handlende. Tilfeldig arbeide. Forferdelig stell. Kjøper op skrap og driver handel i leiligheten. Han har vært sinnssyk. Hun har drevet gatetrafikk.

17 Forlatt kone. Mannen reist til Amerika. Stolt og strevsom. Vansiret av gikt på grunn av slit. Et barn sinnssykt. Usigelig vanskelige forhold.

Arctander summerte opp betydningen av den personlige faktoren slik: «Der er hjem som er fattige, men solide og bra, hjem som er meget vanskelig økonomisk stillet, men dog holder oppe, og mange hjem med drikk, hjemmebrenning og forskjellig slags forfall.» Skillet hun trakk, svarte altså til Rowntrees skille mellom «primær» og «sekundær» fattigdom.

Arctander holdt fast på ambisjonen om å undersøke hva miljøet betydde. Hun spurte fattigforstanderne om deres syn på arv og miljø, og svarene fra disse tenderte til å betone arven, både det en kunne kalle sosial arv og biologisk arv:

a. Samme familier går igjen. Har folk først begynt å få understøttelse, blir det gjerne så at de fortsetter. (…)

d. De samme familier går igjen. Barna følger foreldrene. Det blir en vane. (…)

f. Meget dårlig menneskemateriale i de dårlige strøk.

 

Men Arctander var ikke enig. Hun søkte å teste miljøets betydning statistisk, ikke stanse ved disse subjektive utsagnene. Etter å ha prøvd ulike metoder, landet hun på å undersøke sammenhengen mellom ulike problemer i en familie og hvor lenge de hadde bodd i et problemridd område, når de flyttet inn. Resonnementet var at det dårlige miljøet ville ha voksende effekt etter hvert som de fortsatte å bo der. Bygd på dette kriteriet fant hun at «et varigere ophold i disse omgivelser i lengden virker nedbrytende», og rundet av slik: «Der er således strøk i Oslo hvor forholdene er absolutt skadelige for den opvoksende slekt, og det er i samfundets interesse å ha et klart billede av sammenhengen mellem de sociale misforhold og de mange sociale sykdomsfenomener.»

  

Så la hun til: «Det ligger utenfor denne avhandlings ramme å peke på praktiske reformer.» Hennes eget forsøk på å finne en løsning lå i å arbeide både for en sosial og en kulturell endring, uttrykt slik i en omtale av Kameratklubben: «De ytre kår en stor del mennesker lever under er lite tilfredsstillende. Samfundsforholdene trenger til å forbedres og omformes, men ikke bare kårene må forandre, også tenkemåten, menneskenes syn på problemene.»

  

I mellomkrigstida stred politikere og ulike fagfolk om fortolkningen av ulike sosiale problem, som alkoholisme eller fattigdom. De som vant fram med sin forståelse kunne også få gjennom sin politikk og tiltak.

I tillegg kunne en slik fortolkningskamp bety at en fant argumenter til støtte for sitt allmenne samfunnsmessige og politiske syn. Tre, kanskje fire, hovedsyn stod mot hverandre – at problemene skyldtes moral og synd, at de hadde sin rot i biologi og uheldige arvestoffer, at de skrev seg fra kapitalisme og sosial undertrykking – og at de skyldtes visse «miljøfaktorer», som kunne identifiseres og endres uten en fullstendig samfunnsomlegging.

Signy Arctanders posisjon, som kombinerte vektlegging av moral og miljøforhold, var en av tankegangene som levde videre, mens både biologi og kapitalisme som årsak skulle bli skjøvet i bakgrunnen etter andre verdenskrig. •

Litteratur og trykte kilder

Arctander, Signy (1928): Miljøforholdene i Oslo. En socialstatistisk studie, Oslo

Arctander, Signy (1937): «Kameratklubben» I: Social Håndbok for Norge, Einar Storsteen (red.). Oslo

Gram, Harald og Bjørn Steenstrup (1950): Hvem er hvem? 1950, Oslo

Helland, Amund (1917): Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania. Første del, Kristiania

Kjeldstadli, Knut (1990): «Den delte byen. Fra 1900 til 1948». Oslo bys historie. Bind 4, Oslo

Oslo kommune (1952): Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1952. Bind I, Oslo

Rowntree, B. Seebohm (1908): Poverty. A Study of Town Life, London

Ødegård, Ingveig Nærland (1998): Alkoholisme – synd, skam eller sjukdom? Norske legar og synet på alkoholisme i mellomkrigstida, hovedoppgave, Universitetet i Oslo

---

TOBIAS 1/2012