[Oslo kommune, Byarkivet]

Marie fra Risløkka: en fattigunges usynlige oppvekst

Groruddalen historielag fikk for en tid tilbake en henvendelse fra en dansk kvinne som gjerne ville finne ut om sin mor - Maries - oppvekst på Risløkka på 1920-tallet. Det ble en spennende reise gjennom Oslo byarkivs gullgruver, men også en tankevekkende opplevelse av sosial ulikhet og glemsel.

 

 

Tekst: Anne Fikkan

Opptakt

Historien begynte i København under første verdenskrig. Danmark var, i likhet med Norge nøytralt, men nærheten til Tyskland gjorde situasjonen spent. Landet økte sitt nøytralitetsvern gjennom å sette sine militære styrker i beredskap. En ung mann ville slippe unna militærtjenesten og reiste til Norge. Her kalte han seg «Hans Hansen» for ikke å bli oppdaget.  Han fikk arbeid på Grefsen folkesanatorium. Der traff han Jenny fra Vestfold. Søt musikk oppstod, han fikk arbeid på Osterhaugsgatens høvleri, og de flyttet inn på kammerset hos en av enkene i nærheten.

  

Det gikk som det måtte gå; Jenny ble gravid. Men siden «Hans» var her under falskt navn, kunne de ikke gifte seg og ikke døpe Marie da hun ble født i desember 1917. Som så mange andre Kristianiafamilier, flyttet de fra trangboddheten i arbeiderstrøkene i hovedstaden til lys og luft på Risløkka, et av de nye villaområdene i Aker.  Marie fikk en søster i 1920. Senere kom en bror og ytterligere to søstre. Heller ikke disse barna ble døpt.

 

De første skriftlige spor

Hans Hansen var et klokt valg av navn hvis man ville leve anonymt, det må ha vært et av de vanligste navnene i hovedstaden og den daværende nabokommunen Aker. Byarkivet har de gamle protokollene fra Løren skole. Der fant vi det første beviset på at familien virkelig hadde bodd på Risløkka. I manntallsprotokollen over skolepliktige barn står det at Marie Hansen bodde på Sofienlund og at faren het Hans Hansen. Byarkivet oppbevarer også de gamle branntakstene for Aker. Fra branntakstregisteret fant vi gateadressen og navnet på huseieren.

  

Med dette utgangspunktet var veien kort til de kommunale folketellingene for Aker. Det ble gjort tellinger i 1921, 1923 og 1926. Det er skjemaer for hvert hus, der alle beboerne er ført inn med blant annet fødselsdato, fødested og forrige adresse. Dokumentene er ikke digitalisert, men oppbevares i Byarkivet.

  

Nybyggerne på Risløkka hadde kjøpt rimelige tomter av Anton Tschudi, en av den tids fremsynte utbyggere som også opererte på Høybråten og Solemskogen. Ofte satte de opp en enkel hytte mens de arbeidet med å få reist sine villaer. Mange arbeidet på Standard Telefon og kabelfabrik, andre var håndverkere. Marie og foreldrene leide en slik hytte uten strøm og innlagt vann i flere år før de flyttet inn i den nybygde villaen Sofienlund i juni 1923.

  

Her var det innlagt vann og strøm, men utedo i hønsehuset. Villaen huset fire familier, hver hadde ett rom og ½ kjøkken. Huseieren og kona hadde ikke bedre plass enn de andre. Selv ut fra datidens standard vil vi tro at det må ha vært trangt for vår familie på to voksne og etter hvert fem barn.

  

«Hans» oppga ulike yrker, maskinsnekker, grunnarbeider, fabrikkarbeider, gummiarbeider og malingfabrikkarbeider, men også at han i perioder var uten arbeid. Jenny kan neppe ha hatt mye tid til overs med den voksende barneflokken, men i én sammenheng oppga hun at hun var syerske. Å vaske andres tøy og hus, og å ta i mot søm i hjemmet var vanlige fattigkonesysler.

  

Skoleprotokollene har en egen rubrikk for fravær som følge «af mangel på klæder osv. uveir». Vår Marie hadde kryss i den rubrikken.

 

De gamle forteller

Skriftlige kilder var viktige for å komme på sporet av Maries barndom, men aller helst ønsket datteren å treffe noen som kunne fortelle. Hun hadde tatt vare på noen fotografier etter moren som viser en familiesammenkomst på Risløkka. De var fra Maries venninne. Bjørn H. Syversen trykte bildene i sin ukentlige spalte i Akers Avis Groruddalen, og etterlyste opplysninger fra leserne. Responsen var god. Alle personene ble identifisert og deres historier klarlagt. Men ingen kunne huske Marie og hennes familie.

  

Skoleprotokollene hadde gitt oss klasselister. Marie Hansen var et vanlig navn. Men søsteren het Melandy. Vi trodde det skulle gjøre det lettere å huske henne. Klassene på Løren skole var på den tiden på mer enn 30 elever, men bare 6 - 7 var fra Risløkka. En klassevenninne av Melandy levde fortsatt. Selv om hukommelsen var sylskarp, kunne hun ikke huske jenta med det unorske navnet.

  

Vi samlet personer som hadde vokst opp på Risløkka og Økern i 1920 og -30-årene og spurte dem ut. De hadde alle blitt boende i området og kunne fortelle at de ikke hadde observert klasseforskjeller eller sosial ulikhet. Det krydde av unger, alle gikk på Løren skole, alle lekte med hverandre, alle bodde trangt, alle hadde mange søsken, alle hadde hjemmesydd tøy og ingen hadde mye penger. Når de tenkte tilbake, så de at det likevel var viktige forskjeller. De som eide sine hus flyttet sjelden. Far hadde arbeid. Mor stelte huset. De kunne nok «kjøpe på bok» hos kolonialhandleren og i melkebutikken, men den ble alltid gjort opp. Hagebruket ga et verdifullt bidrag til husholdningen.

  

Våre informanter hadde ikke opplevd å gå uten mat på skolen, men husket - når vi utfordret dem - at det nok forekom hos leieboerbarna. De var også klare på at deres foreldre ikke hadde sosial omgang med sine leieboere. Denne gruppen var heller ikke medlemmer i velforeningen; det viktigste samlingspunktet ved siden av menigheten og idrettslaget på den tiden.   

  

Det hører med i bildet at de generelt vanskelige tidene i Norge på 1920-tallet var spesielt harde på Risløkka. Standard Telefon og kabelfabrikk var i streik i et helt år fra sommeren 1923. Streiken var kjent ulovlig, slik at det ikke var noen streikekasse å hente bidrag fra. Det som var av leilighetsarbeid gikk, naturlig nok, til dem som kjente hverandre og var bofaste.

 

 

Flere skriftlige kilder

Byarkivet oppbevarer Fattigstyrets protokoller. Her fant datteren ut at familien hadde mottatt fattigunderstøttelse ved flere anledninger. Vi kan forestille oss desperasjonen «Hans» må ha følt da han julaften 1925 måtte be om kr. 45,- for å betale jordmoren. Det var også en risiko å ta. Da, som nå, ville det offentlige prøve å få igjen sine utlegg. «Hans» må ha visst at han kunne bli avslørt.

  

Og avslørt ble han, selv om det tok fire år. Fattigstyret skrev til København for å få danske myndigheter til å betale, og undersøkte samtidig om Jenny kunne ha krav på arv etter moren. Etter tretten år i Norge, kom alt for en dag. Statsarkivet har oppbevart politiavhøret der «Hans» ble informert om at han og familien skulle utvises.

  

Den stillferdige merknaden i skoleprotokollen «Faren oppgir at familien skal reise til Kjøbenhavn» viser ikke dramatikken: To dager før «Hans» formelt mottok utvisningsvedtaket, ble det tatt ut lysning for ham under hans rette navn og Jenny i Jacob kirke, ikke Østre Aker som Risløkka sogner til. To politibetjenter fra Sinsen politistasjon er ført opp som vitner og forlovere. Uten giftermålet ville ikke Jenny og barna kunne utvises. Hvor frivillig dette var, og hva de mente om saken, er ikke kjent. Vi kan ikke utelukke at det ble brukt utilbørlig press for å spare fattigkassen for det fem farløse barn ville hatt krav på.

  

Hvordan det var for mor og de fem norske barna å komme til Danmark, kan vi bare forestille oss. Barna ble døpt i stillhet i Danmark seks år senere. Marie var da 19 år. Jenny døde ikke så lenge etter dette. Marie, derimot levde til hun ble 91. Men om sin oppvekst på Risløkka, ville hun ikke fortelle.

 

Refleksjon

Risløkka var et tett, lite samfunn i nybyggertiden. Flere av «urinnvånerne» bor der fortsatt, barn og barnebarn har overtatt villaene og bygget i hagene. Historiene de forteller fra «gamle dager» er preget av fellesskap og små sosiale forskjeller. Ingen var rike og ingen var egentlig fattige, selv om tidene kunne være harde.

  

De skriftlige kildene viser at bildet er mer nyansert. «Hans» og Jenny hadde det ugreit økonomisk. Til tross for at han tok det arbeidet han kunne få, måtte han gå den tunge veien til Fattigkassen. Sosialt falt «ekteparet» også utenfor; huseierne hadde liten omgang med leieboerne og menigheten var ikke noe alternativ for dem. Redselen for å bli avslørt kan også ha ført til at de holdt seg for seg selv.

  

Skolen fanget ikke opp at barna het noe annet enn Hansen, så «Hans» lyktes trolig i å holde masken på Risløkka. Fotografiene fra Maries venninne viser at de holdt kontakten etter at hun ble sendt til København. Vi kan anta at Maries oppvekst ikke var veldig forskjellig fra nabojentenes. På den tiden var det barna fra Lille Tøyen som voldte Løren skoles overlærer hodebry. At hun ikke ville snakke om tiden i Oslo, kan like gjerne skyldes skam over farens svik og returen til København, som at hun hadde det ugreit på Risløkka.

 

Men er vår historie enestående? Da vi utfordret våre informanter, ble det klart at det kan ha vært en ganske stor gruppe som «ikke var som dem». Folketellingene viser at alle villaene hadde leieboere, ofte 2 - 3 familier. Når tidene ble vanskelige, slik de var på 1920 og 1930-tallet, er det ikke urimelig å anta at leieboergruppen ble rammet ekstra hardt. De var utenfor det viktige sosiale nettverket som huseierne hadde gjennom velforeningen og i den praktiske dugnadsånden i nybyggerområdene. Nettverket kan ha vært uvurderlig i kampen om de få jobbene som fantes, og hagebruket med poteter, en og annen villagris og hønsehold ga viktige bidrag til husholdningen.

  

Vi kan altså ikke utelukke at det har vært en ganske stor gruppe usynlige fattige i de nybygde villabyene i Aker. Kildene til å gå videre med undersøkelse av dette finnes i Oslo byarkiv. •

 

 

Litteratur og trykte kilder

Fikkan, Anne (2002): «Skuddene på Standard. En beretning om dramatiske hendelser på Kabelfabrikken under streiken 1923/24». I: Groruddalen Historielags årbok 2002.

Fikkan, Anne (2011): «Ukjent oppvekst på Risløkka på 1920-tallet». I: Groruddalen Historielags årbok 2011.

Syversen, Bjørn H. (2010): «Dansk familiefar søkte dekning på Risløkka». I: Akers Avis Groruddalen 05.03.2010.

Thingsrud, Leif (1997): «Fattigvesenets arkiver. Elendighetens registre». I: Tobias 4/97.

 

 

TOBIAS 1/2012