[Oslo kommune, Byarkivet]

Til Amerika på Fattigvesenets regning

I en tid med stor arbeidsledighet og få muligheter i Norge, var det mange som lot seg friste til å reise til Amerika. De aller fattigste hadde ikke råd til denne reisen, og de som ikke fikk økonomisk støtte fra familie eller venner var avhengig av tilskudd fra Fattigvesenet. Men hva var egentlig myndighetenes hensikt med denne støtten? Ble Amerika brukt som en norsk fattiganstalt?

 

 

Tekst: Christin Emilsen

«Der har mange Tusind Landsmænd vundet Hvad der her er nægtet dem at faa. Der har deres Flid og Stræben vundet Lønnen som de her ei kunde naa. O, med Vemod nødes jeg at sige: Norden var et herligt Fædreland, Baade for den mer og mindre Rige; Men ak nu, - ei for en fattig Mand'».

 

Strofen ovenfor er hentet fra skillingsvisen «Emigrantens Afsked»', og gir et sterkt bilde av følelsene til mange norske utvandrere. I Amerika var det mer jord, flere jobber, og bedre lønn for det arbeidet man utførte. Kanskje var dette også grunnen til at personen som skrev skillingsvisen valgte å forlate hjemlandet. Han eller hun var heller ikke alene; nærmere én million nordmenn valgte å forlate Norge og prøve lykken i «det løfterike landet» på 1800- og 1900-tallet. Men hvem var egentlig disse utvandrerne?

 

Mange reiste på grunn av fattigdom og få muligheter i Norge. Allikevel er det viktig å huske på at å reise til Amerika, da som nå, var kostbart. Kommunene i Norge slet med store utgifter til fattigomsorg. Mange trengte støtte, og noen hadde også behov for mye støtte.  Så kommunene derfor emigrasjon som en mulighet til å kvitte seg med og ekskludere særlig kostbare fattige? I 1869 uttrykte den Wisconsinbaserte avisen Fædrelandet og Emigranten sin bekymring for nettopp dette. De ergret seg over at ei jente fra Vestre Aker var blitt sendt av Fattigvesenet til Amerika: «Hvis Vestre Aker fattigvesen virkelig har sendt dette ulykkelige Væsen herover, saaledes blottet for alt og det ene og alene for at fri sig for den Byrde at underholde hende, hvilket vi har al Grund til at antage for Sandhed, da overlade vi til enhver Christen at bedømme denne dens Handling.»

  

Var det virkelig slik som frustrerte norsk-amerikanere hevdet? Sendte Fattigvesenet i Norge såkalte «ulykkelige» og «udugelige»' folk til Amerika for å bli kvitt dem, og for å spare penger?

 

Fattigvesenets kilder

For å få en dypere forståelse av denne praksisen, må vi se på arkivene etter Fattigvesenet. Fattigomsorg var kommunenes ansvar, og Fattigvesenet skulle føre oppgaver og protokoller over de trengende og over bidrag som ble gitt. Oversikten over de fattige ble skrevet i en manntallprotokoll som blant annet inneholdt navn på de understøttede, alder, samt til dels årsaken til behovet for støtte. I tillegg skulle Fattigvesenet føre en forhandlingsprotokoll, en dagbok og en kopibok. Enkelte steder, blant annet i Aker, førte man også en understøttelsesprotokoll. Dette var en oversikt over personer som fikk støtte, deres familie og stilling, hva de fikk i støtte, samt hvor mye. Dessverre har Fattigvesenets kilder fra Aker sjelden noen utførlig bakgrunnsinformasjon om de trengende.

 

«for at fri seg for den Byrde at underholde hende»

Ved å lese hele understøttelsesprotokollen til Vestre Aker fattigvesen for perioden 1878-1887, ser man svært få bidrag til emigrasjon; kun i fire tilfeller er det gitt reisepenger til Amerika. Til tross for få bevilgninger, er det allikevel interessant å studere disse tilfellene nærmere. Den første som har fått støtte er piken Severine Olsdatter på 26 år. Hun er i protokollen oppført med ett barn, og det er til sin datter hun i 1882 har fått reisepenger til Amerika. Beløpet var på 57 speciedaler. I denne protokollen har Severine fått lite støtte av fattigvesenet i forhold til mange andre; kun tre bidrag på tilsammen ni speciedaler har hun mottatt tidligere. Hvorvidt datteren reiste alene, eller om Severine kun hadde penger til sin egen billett kan vi ikke vite sikkert. Nærmest et tilsvarende tilfelle finner vi også med den andre som fikk støtte, piken Mette Andresen på 25 år.

 

Den tredje som har fått støtte er tømmermann Carl Carlsen på 46 år. Han har fått 40 speciedaler til Amerikareise, men det er vanskelig å si hvorvidt han reiste alene, eller om han hadde hatt med seg sin familie. Det var ikke uvanlig at far reiste i forveien for å tjene opp penger til billetter til resten av familien. Heller ikke Carl har mottatt mye støtte fra Fattigvesenet tidligere i denne protokollen; kun tolv speciedaler. Det fjerde tilfellet forholder seg litt annerledes. Her er Carl Sørensen oppført som hovedperson og han har tilsammen åtte barn. I 1880 har han fått 60 speciedaler i støtte til billett for sin datter Inga. I motsetning til de andre har Sørensen mottatt hyppige tilskudd hvorav en del av disse er relativt store summer. Det er derfor tydelig at Sørensen og hans familie har vært kostbare for Fattigvesenet. Til tross for at hans datter fikk støtte til Amerikareisen er det allikevel tvilsomt at denne bevilgningen, sammen med de tre andre som fikk støtte, har lettet utgiftene til fattigvesenet særlig mye i dette området.

 

Vestre Aker var imidlertid ikke alene om å sende ut fattige. For eksempel skrev Aftenposten i 1869 at flere kommuner på Østlandet hadde betalt hele 2000 speciedaler til et emigrasjonsbyrå for at fattige innbyggere skulle få reise til Amerika. En av disse var Fredrik Olsen Bjerketvedt fra Våler i Østfold. Selv om han fikk et større beløp (170 speciedaler) og støtte til å ta med hele familien til Amerika, ligner denne saken mye på eksemplene fra Vestre Aker.

 

En helt annen situasjon, derimot, finner vi i Høland. Fattigvesenet her fikk et forslag fra myndighetene i Christiania om de ville finne det hensiktsmessig å sende en mann til Amerika. Han var regnet som sinnssyk og av en så voldsom karakter at ingen institusjon ville ta seg av ham. I stedet oppholdt han seg i fengsel i Christiania. Fattigvesenet i Høland bevilget så 50 speciedaler til hans reise så lenge de ble garantert at han faktisk dro. Dette eksempelet gir et mer negativt bilde av denne praksisen, og man får inntrykk av at kommunene var svært kyniske i behandlingen av de fattige og de som levde på siden av samfunnet. Er det allikevel mulig at myndighetene også hadde gode hensikter med å støtte emigrasjon?

 

«Til reisepenge for sit Barn til Amerika»

I alle eksemplene fra understøttelsesprotokollen for Vestre Aker er det barn eller forsørgere som har fått støtte til å reise til Amerika. Dette gjelder også Bjerketvedt-familien fra Våler. Ut i fra politiets protokoller kan man se at det finnes personer som har fått forbud mot å emigrere fordi man fryktet at de ikke ville stille tilstrekkelige midler for de gjenværende barna sine i Norge, og at disse dermed måtte forsørges av Fattigvesenet. Dette tyder på at det har vært et problem at barn har blitt forlatt i Norge, noe som ytterligere bekreftes av Fattigvesenets protokoller over bortsatte barn fra Kristiania i samme periode. Mange har en forelder som oppgis reist til Amerika. Man kan tenke seg at disse barna raskt ville tilhøre en gruppe som kunne bli ekskludert fra det norske samfunnet. Støtte til emigrasjon kan dermed ha fungert som en løsning for å unngå at disse barna skulle havne i en slik situasjon. Flertallet av tilfellene er også folk som tidligere, i følge protokollen, hadde hatt lite å gjøre med Fattigvesenet. Siden sykdom og alderdom var en av de største årsakene til behovet for støtte, kan dette tyde på at det stort sett var friske og arbeidsdyktige folk som fikk støtte til utvandring.

   

Å reise til Amerika var en stor utgift, og det kan være grunnen til at disse personene først nå dukker opp i protokollen. Skulle de realisere drømmen om Amerika, var de nødt til å be det offentlige om hjelp. Det kan derfor tenkes at støtte til emigrasjon var en mulighet for en ny start for de mer ressurssterke av de fattige – de som kunne bli en del av samfunnet igjen. Spørsmålet blir da om vi egentlig kan anse støtte til emigrasjon som en form for sosial eksklusjon?

 

Støtte til emigrasjon – en form for sosial eksklusjon?

Dette er et vanskelig spørsmål å svare på. Det kommer for det første an på hvilken hensikt Fattigvesenet hadde med praksisen. Ønsket man å kvitte seg med folk som var brysomme og kostbare for Fattigvesenet? I så fall kan kanskje praksisen anses som en form for sosial eksklusjon. Eksemplet med den sinnssyke og voldelige mannen fra Høland kan støtte en slik teori. Dersom kommunen snarere betraktet de som fikk reisestøtte som arbeidsomme og friske folk som kunne skape seg et bedre liv i Amerika, var kanskje hensikten snarere en håndsrekning til å komme ut av den sosiale eksklusjonen man som fattig opplevde i Norge. Amerika var et samfunn som var mindre opptatt av stand og status, og kunne tilby bedre jobbmuligheter og større anerkjennelse for de som arbeidet hardt. Støtte til emigrasjon kunne i slike tilfeller faktisk bidra til det motsatte av sosial eksklusjon.

 

Hvordan vi skal se på denne praksisen kommer for det andre an på hvordan de som fikk støtten opplevde det. Følte de glede og lettelse? Eller følte de seg utstøtt og sveket av det norske samfunnet? Følelsene varierte muligens også i de ulike tilfellene – kanskje var Severine Olsdatter glad for at hun fikk mulighet til å reise til Amerika med datteren sin, mens mannen fra Høland kanskje hadde en helt annen oppfatning av behandlingen han fikk av kommunen. Og hva følte de andre i samfunnet – misunnelse og sinne fordi de ønsket det samme? Eller lettelse fordi kommunen som de betalte store skatter til fikk mindre utgifter? Disse spørsmålene er det nærmest umulig å finne svar på i kildene. Det står lite eller ingenting om reaksjonene på denne praksisen. Det er derfor vanskelig å svare på om vi kan anse denne praksisen som en form for sosial eksklusjon. Vi har tilfeller der det ser ut til at hensikten bak støtten har vært god – for eksempel ved å holde familier samlet. I andre tilfeller fremstår kommunen mer kynisk – fokuset er å spare penger. Vi må også huske på at hensikten bak støtten kan ha vært sammensatt; både å kvitte seg med kostbare trengende, men også å hjelpe folk. Det er gjort lite forskning på dette området og det er derfor behov for videre studier av denne praksisen for å få en dypere forståelse av Fattigvesenets arbeid, metoder og hensikt. •

 

 

Kilder

Aker Fattigvesen, Understøttelsesprotokoll Vestre Aker 1869-1877 og 1878-1887

Nordre Høland kommune, fattigkommisjon, fattigstyre, forsorgsstyre, sosialstyre, Forhandlingsprotokoll 1864-1875

Svinndal Fattigkommisjon, Forhandlingsprotokoll 1864-1874, I: Våler Prestearkiv

Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne, 6. Juni 1863

 

Litteratur og trykte kilder

Arkivverket (2012): Norsk emigrasjon til Amerika 1825-1939. Digital utstilling på:

http://digitalarkivet.no/utstilling/norge.htm [lesedato 01.11.12]

Mørkhagen, Sverre (2009): Farvel Norge – utvandringen til Amerika 1825 – 1975. Oslo: Gyldendal

Seip, Anne-Lise (1994): Sosialhjelpstaten blir til: Norsk sosialpolitikk 1740-192.

Oslo: Gyldendal

Semmingsen, Ingrid (1942): Veien mot Vest – Utvandringen fra Norge til Amerika 1825-1865. Oslo: H. Aschehoug & co.

Semmingsen, Ingrid (1950): Veien mot Vest – Utvandringen fra Norge til Amerika 1865 – 1915. Oslo: H. Aschehoug & co.

 

 

TOBIAS 1/2012