[Oslo kommune, Byarkivet]

NS-regimet, Oslo fattigvesen og romanifolket under 2. Verdenskrig

«En endelig løsning av taterplagen»

Initiativet til å ta opp spørsmålet om å opprette konsentrasjonsleire for romanifolk i Norge kom fra en ivrig sosialfullmektig fra Oslo fattigvesen, Frithjof Krag.

 

 

Tekst: Johanne Bergkvist og Kai-Samuel Vigardt

Sitat:

«–hensikten er, så snart en bedre oversikt foreligger, å få en endelig løsning av taterplagen, slik at man blir kvitt dette spørsmålet og får det løst, omtrent slik som jødespørsmålet er blitt det.»

 

Politiminister Jonas Lie, 10. juli 1943

 

Da Norge ble okkupert i 1940 ble det drevet aktiv assimileringspolitikk og tvangstiltak mot norske reisende, i hovedsak av den private stiftelsen Norsk Misjon Blant Hjemløses oversyn. Norske rom – eller sigøynere – var allerede utvist og deportert til Tyskland i 1934. Da nazistenes «endelige løsning på det jødiske problem» ble vedtatt ved Wannsee-konferansen i 1942 var allerede mange romanifolk internert over hele Europa. Snart eskalerte den systematiske utryddelsespolitikken mot både jøder og romanifolk. En av pådriverne for den nazistiske «taterpolitikken» i Norge var sosialfullmektig Frithjof Krag fra Oslo fattigvesen. Han ønsket en ledende rolle i Norge og dro under krigen veksler på sitt arbeid i Fattigvesenet både i utformingen av interneringspolitikken og kjennskapen til de reisendes slekter, kultur og språk.

  

Krag var ansatt i Forsorgsvesenet fram til han i april 1944 ble personalsjef ved Arbeidskontoret i Oslo. Her ble han ansatt av ordføreren for å renske opp de ansattes sabotasje mot utskrivingen av arbeidskraft til den tyske okkupasjonsmakten. Krag var både NS-medlem og frontkjemper. I mellomkrigstida arbeidet han som journalist i den høyreorienterte avisa Tidens Tegn, som da var nært knyttet til Fedrelandslaget. Han er omtalt av både historiker Per Haave og etnolog Thor Gotaas, og er kjent som en anonym sosialfullmektig i Ted Hanisch´ bidrag til internasjonal holocaust-litteratur.

  

I arkivet etter Fattigvesenet finner vi få spor av denne skremmende rollen til det sosiale apparatet under det nazistiske styret. Som så mye annet fra krigens dager er kopibøkene mellom desember 1940 og april 1948 tapt, og klientregisteret kun bevart frem til 1939. Men i tillegg til de enkelte bruddstykkene i kommunes egen Granskingskommisjon etter krigen, finner vi en verdifull samling korrespondanse fra krigen bevart i arkivene etter Norsk Misjon blant hjemløse og de ulike departementene. Ved flere anledninger dukker Oslo fattigvesens brevhode opp med sosialfullmektig Frithjof Krags signatur. I Byarkivet finnes kildekopier i Kai-Samuel Vigardts privatarkiv.

 

Gryende rasehygiene

Våren 1943 tok sosialfullmektig Frithjof Krag til orde for å internere og «opplære» alle landets omstreifere. I brev til sikkerhetspolitiet ved generalmajor Møystad 6. mars 1943 skrev han at målet var å samle alle, for så å sende dem ut av landet. Krag hadde allerede bedt om permisjon fra Fattigvesenet for selv å «faa ta aktiv del i denne utrensningsprosess mot tatrene». Han mente han ville være «til uvurderlig hjelp idet jeg behersker romanispråket, kjenner tatrenes livsførsel, deres seder og skikker etc.» Han lovet derfor å lage ferdig en liste over «divere taterslekters ’romani-navn’ som: Stor-Johansfolket, Sensmofolket, Trondhjemerne, Ludvigsguttene, Rosen (Rossfamilien), Brunene (fra Toten)». Kunnskapen om reisende slekters kultur og språk er det sannsynlig at Krag hadde plukket opp fra sitt arbeid i Oslo fattigvesen.

  

På vegne av Fattigvesenets inspektorat skrev han noen dager senere til politiinspektør Wiermyhr i Sivilavdelingen med forslag om å registrere «en hver myndig romaniperson» med henvisning til familie på samme måte som Fattigvesenet registrerte sitt klientell. Med en slik registrering kunne man «gruppere romaniene etter slektene til bruk for en større utredning av taterspørsmålet i det hele».

  

Krag mente Johan Scharffenberg kunne være til stor hjelp og la ved hele hans artikkelserie «Omstreiferondet» fra Arbeiderbladet 1930. Artiklene var basert på Scharffenbergs undersøkelser som lege ved tvangsarbeidsanstalten og Botsfengselet. I disse artiklene gjennomgikk han i detalj de ulike reisende slektene og vurderte både deres rasemesssige og kriminalhistoriske sammensetning.   Tiltakene han foreslo mot det han så som nedarvet streifelyst, var internering og sterilisering. Historiker Espen Søbye beskriver hvordan Scharffenberg i hele mellomkrigstida var en av pådriverne for sterilisering og andre arvehygieniske tiltak mot reisende, men at han likevel tok et anti-nazistisk standpunkt under krigen. Det er bakgrunnen for at Krag noe resignert legger til i brevet til sikkerhetspolitiet at Scharffenbergs «notater er vel neppe tilgjengelig

for oss».

  

Derimot var Norsk Misjon Blant Hjemløse åpne for samarbeid med nazistene. Generalsekretær i Misjonen, Oscar Lyngstad, fikk også gjennomslag for sine forslag om innstramming av både Løsgjengerloven, Handelslovens bestemmelser om omførselshandel og Vergerådsloven for å få strengere politikk mot omreisende grupper i krigsårene. Steriliseringsloven hadde blitt vedtatt allerede i 1934 og ledelsen i Norsk Misjon Blant Hjemløse var aktive pådrivere for tvangsmessige steriliseringer av reisende også flere tiår etter krigen. I tillegg til den allerede utførte registreringen fra 1930-tallet av reisende, mente Krag det måtte hentes opplysninger fra ulike fengselsprotokoller, Opstad arbeidsanstalt, «drankerhjemmene» og oppdragelsesanstaltene for å få rettferdige avgjørelser. Men han vil gjerne diskutere dette videre med politiinspektøren, for hva skulle skje med de som hadde blandet opphav: «hva med 1/2 og 1/4 tatrene? Sålenge 1/2 og 1/4 jødene ikke er eksportert kan en vel ikke forsvare å sende delvis-tatrene ut av landet heller?»

 

 

Til Polen eller konsentrasjonsleir hjemme?

I NS-avisa Fritt Folk skrev Krag allerede 23. mars 1943 om behovet for arbeidsleire for reisende med tittelen «Omstreiferproblemet må no løses». Målet var da en interneringsleir for 500 enslige og 200 familier: «I dag må det være slutt med å sy puter under taterne og deres følelser (…) Vi nøkternt tenkende norske germanere må skjære tvers gjennom alt det sentimentalt-romantiske tull misjonsmenneskene har spunnet om ordene: tater, splint, omstreifer, heimløs og sette ‘vandringsfolket’ på deres riktige plass: nest etter jødene de største snylterne landet vårt i århundrer har hatt å dra på!»

  

31. mars samme år mottok sjef for Politidepartementet et usignert brev der det kom fram at sjefen for sikkerhetspolitiet, generalmajor Møystad, hadde tatt til orde for å samle og eksportere alle norske sigøynere og omstreifere og sende dem til Polen. Men brevskriveren stilte spørsmål ved om dette var gjennomførbart da løsningen var avhengig av om tyskerne ville ta dem imot: «Selv om det bare gjaldt de egentlige sigøynere har jeg personlig liten tro på denne løsning, og vi må nok forberede oss på å løse problemet her hjemme».

  

Ministerpresident Quisling var også interessert i tiltak mot reisende. Han skrev til Justisminister Riisnæs 22. juni 1943 at han på sine reiser stadig møtte taterfølger på landeveien og at det nå var «all grunn til å ta opp taterspørsmålet i hele sin bredde, også ut fra et rasehygienisk synspunkt».

  

Nå ble det satt fart på saken og allerede 30. juni 1943 ble de framsatt et forslag om en lov om særskilt obligatorisk registrering av «omstreiferne». Det ble bedt om råd fra det svenske politidepartementet. Den svenske Socialstyrelsen svarte at de registrerte alle sigøynere og planla et sentralregister over alle løsgjengere, men at registreringen av «tattare» bød på problemer, da det «för närvarande icke synes vara möjligt att objektivt definera begrepet tattare och at avgränsa detta befolkningsskikt från övriga invånare» (Brev fra Kungl. Socialstyrelsen, Utredningsbyrån 7. juli 1943). Et slikt problem syntes tydeligvis ikke de norske myndighetene at de støtte på og både Misjonen og Scharffenberg hadde klart definert hvem de norske reisende var ned til detaljerte slektstrær. Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen definerte i 1933 at «omstreifere i egentlig forstand» var noe annet enn en norsk løsgjenger på grunn av sitt «innslag av fremmede elementer, vesentlig av sigøyenere, men også andre utenlandske omstreifere». Norske førkrigsmyndigheters, og særlig Norsk Misjon Blant Hjemløses arbeid fra oppstarten som Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet i 1897, likner mer enn det svenske eksemplet på den tyske «Reichszentrale zur Bekämpfung der Zigeunerplage» fra 1936, men med røtter tilbake til slutten av 1800-tallet og den før-nazistiske lovgivningen.

  

Krag foreslo en særskilt interneringsleir i et brev til minister Lie den 9. juli 1943. Allerede dagen etter skrev Lie til SIPO og viste der til drøftingen av spørsmålet i regjeringen 8. juli. Her hadde han fått Quislings prinsipielle tilslutning til en opprettelse av en særskilt arbeidsleir under bevoktning, hvor alle «omstreifere av taterblod» som kunne defineres som vaneforbrytere skulle anbringes. Videre skulle reisendes hester og husbåter inndras, en «rasemessig» undersøkelse skulle gjennomføres av alle «omstreifere» og «fanter med forbrytersk arvestoff» skulle steriliseres. Ifølge Lie var disse tiltakene bare starten: «Første del av felttoget vender seg altså mot ‘vaneforbryterne’ blant dem, men hensikten er, så snart en bedre oversikt foreligger, å få en endelig løsning av taterplagen, slik at man blir kvitt dette spørsmålet og får det løst, omtrent slik som jødespørsmålet er blitt det.»

 

Erfaringer fra Oslo fattigvesen

I den omfattende Granskingskommisjonen i Oslo kommune 1945-1946 finner vi spor etter den generelle nazifiseringen av Oslo fattigvesen. I 1942 ble det utarbeidet nye retningslinjer for Fattigvesenet. Her ble det fremhevet et behov for å registrere fattighjelpsmottakere som ble betegnet som «asosiale»; dette være delvis arbeidsudyktige hovedpersoner, hovedpersoner som hadde vært understøttet i kortere perioder mellom jobber og voksne hjemmeboende som ikke hadde fast arbeid. Målet var å få disse «ustadige» personer som i stor utstrekning fører en ukontrollert tilværelse i fast arbeid. Tankegangen kjenner vi igjen fra Løsgjengerlovens bestemmelser og Fattigvesenets harde linje mot arbeidsløse i mellomkrigsåra, men bruken av begrepet asosial varsler om det nazistiske tankesettet om de samfunnsskadelige og truende individene som de arbeidsføre fattige og ulydige representerte.

  

Høsten 1943 la Frithjof Krag fram nye og mer detaljerte planer om en tvangsarbeidsleir «for folk av tater-ett og vaneforbrytere». Selve planutkastet er kalt «Forslag Interneringsleir romanisæler (tater) og vaneforbrytere» og signert av Krag 15. oktober 1943. Leiren skulle ha kapasitet til 300 familier, det vil si 300 par og 1200 barn, og ligge i nærheten av Grong eller Skorova gruver i Trøndelag. Her skulle folk interneres i minst to år og planen var at mange av de internerte skulle ha et livslangt opphold her. Alle forseelser skulle straffes hardt og gjerne med pryl og annen korporlig straff for å hindre «oppsetsighet og moralsk utskeielse». Driften skulle finansieres av inntektene ved tvangsarbeidet og bortleiing av kvinner og barn til dagarbeid på omliggende gårder. Leiren skulle ifølge Krag huse de verste, det ville si «dem som framleis med sin familie reker langs landevegene våre eller ved båt farter om ute i skjærgården ernærende seg ved alleslags tyverier, bedragerier, ulovlig omførselshandel etc. de knivstikk, ran, missbruk av rusdrikk o.s.v. som alltid følger i disse karers kjølevann, må de alle kunne behandles etter lov om vaneforbrytere.»

  

I følgebrevet til minister Lie i Politidepartementet 5. november 1943 beskrev Krag hvordan formeningen om hva de reisende kostet samfunnet hadde utspring i arbeidet i Oslo fattigvesen: «For noen dager siden faldt det i min lodd som fullmektig i Oslo Fattigvesen å undersøke hva en bestemt familie her i byen hadde fått i stønad innom rammen

av de siste 10 år. Jeg kom til en direkte kontant stønadssum på over 29.000,- dette brakte tankene inn på romani- tater-problemet og hva disse karer framleis koster stat og kommune.»

  

I planleggingen av leiren mente han at fattighjelpssatsene fra Oslo fattigvesen kunne legges til grunn for å beregne kostnadene for fangene, noe som ble billigere enn satsene nazistene hadde satt for interneringsleire generelt: «Utgiftene ved de internertes forpleining (underbringelse) er jeg kommet fram til etter Oslo fattigvesens satser til understøttelse her i byen.  Etter siste forhøielse får en familie bestående av mann, hustru og to mindreårige barn her i Oslo ca. 47,50 pr. uke i stønad. (Husleie, lys og brenne er tatt med i dette beløp.) Etter den sats – 2,50 pr voksen person pr. løpende dag, 2 barn = 1 voksen – jeg har kalkulert med, koster samme familie leiren 52,50. Kontorsjef Ludvigsen i Landsledelsen som administrerer Leirorganisasjonen har meddelt meg at en der kalkulerer med et beløp på kr. 2,75 i ‘Unterkunft’ pr. mann pr. løpende dag.-»

  

Politiminister Lie avviste planene i denne omgang, «Dette er for lettvint» har han påført brevet. I stedet skulle reisingen stoppes ved politikontroll. Men det varte ikke lenge før saken var oppe igjen.

 

Utryddelsen forberedes

Høsten 1944 ble NS-myndighetenes planer om tiltak mot reisende kraftig trappet opp. I et ministermøte 12. oktober 1944 kom «taterspørsmålet» opp igjen, og en komité med representanter fra politidepartementet, innenriksdepartementet og sosialdepartementet ble satt ned. I perioden 3. november til 22. desember 1944 holdt de 14 møter. Komiteen hadde to hovedmål, nemlig å «hindre omstreifingen blant de som nå streifer om» og «gjennom seksualinngrep hindre at omstreiferslektene forplanter seg». Arbeidet resulterte i to lovutkast, ett om «visse bestemmelser om omstreifere» og ett om «Endring i lov nr. 1 av 23. juli 1943 til vern av folkeætten». Den første fastsatte at det skulle opprettes et register over alle «omstreifere» i landet og at alle som hadde «streifet på tatervis» de siste 5 årene skulle melde seg for politiet. Ingen slike personer kunne eie hest, båt eller motorvogn og Løsgjengerlovens § 7 og 8 skulle nå anvendes på alle som «streifet om på tatervis» uavhengig om personen ernærte seg på lovlig vis eller ikke. Brudd på loven kunne medføre fengsel i inntil ett år. Det ble videre lagt fram forslag om en arbeidsleir på Østlandet for 200 personer. Igjen underbygges ønsket om både internering og seksualinngrep med Scharffenbergs undersøkelser og argumentasjon for arvehygieniske tiltak mot reisende.

  

Lovhjemmel for utstrakt bruk av sterilisering ble slått fast i Lov nr. 1 til vern om folkeætten. Her er sammenhengen i tiltak mot løsgjengeri, tigging, småkriminalitet, alkoholmisbruk og rasehygiene mot romanifolk tett sammenvevd: «Enhver som dømmes til fengselsstraff skal undersøkes med henblikk på seksualinngrep, såfremt han viser utpregete asosiale tilbøyeligheter. Det samme gjelder enhver overfor hvem påtalemyndigheten beslutter å anvende forføyning etter lov om løsgjengeri, betleri og misbruk av berusningsmidler m.v. av 5/3 – 1942, § 3 b – h eller § 20 såfremt han viser utpreget asosiale tilbøyeligheter (...) Likeledes skal enhver som påtreffes i ferd med å streife om på tatervis undersøkes med henblikk på seksualinngrep.» De påtenkte seksualinngrepene var kastrasjon for personer med «abnorm kjønnsdrift» og sterilisering for dem med «forbrytersk arvestoff».

  

Siste påtegning i saksdokumentene ble gjort 10. mars 1945. Politidepartementet ventet på klarsignal fra Innenriksministeriet, som sannsynligvis planla flere endringer til Lov om folkeætten. Men disse forberedelsene til den endelige løsningen for romanifolk også i Norge ble aldri fullført før frigjøringen i mai 1945.

 

 

Mange ubesvarte spørsmål

De reisendes krigshistorie er i liten grad skrevet og mange spørsmål fortsatt ubesvarte. Hvor langt kom egentlig nazistene i arbeidet med registreringen og interneringen? Mange reisende forteller selv om hvor stor påkjenning krigsårene var. Mange rømte til Sverige under dramatiske omstendigheter. Flere eldre reisende forteller også om hyppige arrestasjoner og at flere kjente forsvant under krigsårene. Flere reisende satt på Grini og enkelte finner vi igjen i fangeregistre fra konsentrasjonsleire i Polen og Tyskland. Flere snakker om barnehjemsbarna som forsvant.

  

Fortellingene om at reisende ble sendt til fangeleire i Nord-Norge bekreftes av påtegninger på registerkort som finnes i arkiv etter Falstad og Vollan fangeleir. Her kommer det fram av Gefangenbuch B at flere norske reisende ble arrestert av norsk politi i Trøndelag i 1942 og 1943. De ble anholdt for «Landstreicherei» samt arbeidsnekt og tyveri. Kortene ble merket «Zigeunerakte» og i september 1943 ble de sendt videre til Mo i Rana. Razziaen hadde blitt iverksatt av politipresident i Trondheim, Christian Lange. Han ble senere dømt for landssvik, men interneringen av reisende var ikke ett av tiltalepunktene mot ham. NS-regimet var på god vei mot å iverksette en utryddelsespolitikk mot reisende. Målet var å løse taterspørsmålet på samme vis som jødespørsmålet. I Oslo kommunes granskingskommisjons undersøkelser etter krigen blir Frithjof Krag beskrevet som en ivrig personforfølger. Han sluttet i sin stilling på frigjøringsdagen 8. mai 1945 og ble formelt avskjediget 27. august 1945. Men planene om utryddelsen av romanifolket var ikke en del av krigsoppgjøret. Det kan skyldes at rase- og arvehygieniske tiltak mot romanifolk ikke var noe nytt med den nazistiske okkupasjonen av Norge.

  

Den glidende overgangen mellom arve- og rasehygieniske tiltak både før og etter krigen er påfallende. Allerede i 1934 kom den norske steriliseringsloven etter flere års rasehygienisk diskusjon. Et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo viser at loven ble hyppig brukt fram til 1977 og at flere hundre reisende kvinner ble sterilisert i denne perioden. I 1951 ble reisende fratatt hestene slik at de skulle hindres i å reise. Den systematiske bortsettingen av barn som hadde som mål  å ødelegge de mellommenneskelige båndene – og dermed kulturen – varte i helt fram til 1980-årene. Arbeidskolonien Svanviken ble først lagt ned i 1989 samtidig som Misjonen ble vedtatt nedlagt.

  

Historiker Per Haave vektlegger i artikkelen «NS-regimets Taterpolitikk - en minoritetspolitikk i utakt?» at det var en påfallende kontinuitet i politikken mot de reisende med sammenfallende tiltak før, under og etter krigen. Den store forskjellen var at under krigen kom det sosiale hjelpeapparatet i bakgrunnen, mens kriminalpolitikk og rasehygiene ble de bærende elementene. Men heller ikke dette var forbeholdt nazistene, men lå til grunn for Misjonens arbeid på 1930-tallet. Misjonen tok heller ikke avstand til NS-regimets «taterpolitikk», verken under eller etter krigen. Helsingforskomiteen har kalt den norske politikken mot reisende i store deler av 1900-tallet for et forsøk på folkemord.

  

I et intervju med reisende i Drammens Tidende august 2012 kommer krigen opp. Svaret er klart: «Om det var vanskelig å være tater under krigen? Pøh ... den eneste forskjellen etter frigjøringen var at forfølgerne byttet språk fra tysk til norsk, sier en eldre mann ved campingvognen sin. De andre ler tørt.» •

 

Kilder

Drammens Tidende, 20.08. 2012: «De som reiser annerledes»

Granskingskommisjonen Oslo kommune, Personmapper og kartotekkort 1945-1946

Riksarkivet, Norsk Misjon Blant Hjemløse, Diverse omstreifere og sigøynere. Kildekopi i privatarkiv etter Kai-Samuel Vigardt.

Riksarkivet, Tyske arkiver, SS-Strafgefangenlager Falstad 1941 – 1945, Fangekartotekkort. Digital kopi fra Falstadsenteret.

Samtaler med eldre reisende i forbindelse med dokumentasjonsprosjektet Romanimanus rakrar avri!.

Statsarkivet i Trondheim, Trondheim kretsfengsel, avd. A, Straffeprotokoller 5.08.08, Gefangebuch B 1942-1944.

 

Litteratur og trykte kilder

Bergkvist, Johanne (2010): «Norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire». I: Tobias 2/2010. Oslo byarkiv

Gotaas, Thor (2000): Taterne. Livskampen og eventyret. Andresen & Butenschøn

Hanisch, Ted (1976): Om sigøynerspørsmålet. Undersøkelse av bakgrunnen for sosial konfrontasjon. Oslo: Institutt for samfunnsforskning/Institutt for rettssosiologi

Hanisch, Ted (2006): «Norway - The final solution is planned». I: The final chapter. Gypsies during the Second World War.

Donald Kenrick (red.). University of Hertfordshire Press

Haave, Per (2000): Sterilisering av tatere 1934 - 1977, En historisk undersøkelse av lov og praksis. Oslo: Norges forskningsråd

Haave, Per (2006): «NS-regimets ‘taterpolitikk’ – en minoritetspolitikk i utakt?». I: På siden av rettsoppgjøret. Per Ole Johansen (red.).

Oslo: Unipub forlag

Søbye, Espen (2010): En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965. En arkivstudie.

Oslo: Oktober forlag

 

TOBIAS 1/2012