Sommeren
1900 leverte en mann inn en anmeldelse til Kristiania-politiet. Han hadde
satt den lille sønnen sin bort til pleie hos en «Madam Clausen» fra
Strømsgodset ved Drammen, men kunne senere ikke finne igjen verken gutten
eller «Madam Clausen» noe sted. Politiet begynte sine undersøkelser og fant
etter hvert barnet hos Anna Mathea Johansen, som leide to rom, kjøkken og en
alkove i et hus på Nordstrand. Hun erkjente at hun hadde faret med løgn og
oppgitt falsk navn, hvorpå hun leverte barnet tilbake til sin far.
Ved
undersøkelsene hadde det imidlertid fremkommet opplysninger som kunne tyde på
at Anna Johansen hadde hatt befatning med flere barn, og etterforskningen
fortsatte i all stillhet. Dette ledet til at Anna Mathea Johansen, Martha
Kristine Andresen og Pauline Olsen i november samme år ble arrestert for
bedragerske forhold og falsknerier. Tiltalen ble raskt utvidet til å gjelde
vanrøkt og mishandling og endte til sist med tiltale for mord. Da kvinnenes
hjem ble ransaket ble det funnet barnelik både i hjemmet til Pauline Olsen og
i leiligheten der Anna Mathea Johansen og Martha Kristine Andresen bodde sammen.
De utsatte barna
Bortsetting av fattige barn
til pleiefamilier ble i Kristiania satt i system allerede ved
Tukthusforordningen av 1741, som gjaldt som fattiglov fram til Fattigloven av
1845 kom. Fra 1845 og frem til 1900 var det Kontoret for utsatte i
Fattigvesenet som hadde det offentlige ansvaret for bortsettingen
av de barna som enten var foreldreløse eller måtte fjernes fra fattige og
dårlige hjem. Etter at Lov om forsømte barn (Vergerådsloven) av 1896 ble
iverksatt ved århundreskiftet var det Vergerådet som fikk ansvaret for de
barna som ble fratatt familien med tvang. Barna som var underlagt
Fattigvesenets myndighet, skulle forsørges på billigste måte og helst settes
bort til familier på landet. Det mest vanlige var bortakkordering av barn
etter direkte avtale mellom Fattigvesenet og forpleier, men barna ble også i
mange tilfeller auksjonert bort – «bortlisitert» –
til lavestbydende. Bortlisiteringen
gjaldt også for andre grupper som skulle forsørges av Fattigvesenet, som
sinnssyke og i noen tilfeller også arbeidsføre fattige. Denne praksisen tok
slutt i 1900, sammen med legdsordningen, da det ble
forbudt ved lov.
Det
var ofte småkårsfolk på landet som ble pleieforeldre. I tillegg til
betalingen fra Fattigvesenet fikk de billig arbeidskraft på gården.
Dødeligheten blant de bortsatte barna var høy; særlig blant de privat utsatte
og dobbelt så høy blant uektefødte som blant ektefødte barn. Den hyppigste
dødsårsaken for barn var tarmsykdommer. Pleiebarna ble i større grad ofre for
dette enn andre barn, grunnet dårlig ernæring, ofte mat av dårligste sort,
kombinert med mangelfull kunnskap om barnestell, urenslighet og overfylte,
usunne boliger.
Det
fantes også en mer uoffisiell barnebortsetting. Privat bortsetting
var en mulighet for unge, ugifte mødre som ville unngå den avklaringen av
hjemstavnsrett som utsetting gjennom Fattigvesenet ville medføre: Om moren
bodde i Kristiania og barnet ble utsatt gjennom Kristiania Fattigvesen,
skulle regningen betales av fattigvesenet i det amtet moren sognet til, og
slik ble det uvegerlig kjent i hjembygda at den unge kvinnen hadde fått et
barn, og det uten å være gift. Mange ønsket dessuten å sette barna bort
privat, fordi det da syntes enklere å ha kontroll med pleiefamilien og å få
barnet tilbake på et senere tidspunkt, noe man ikke kunne gjennom
Fattigvesenet. Det var altså etterspørsel etter private utsettelser av barn,
og det var slik Anna Mathea Johansen og hennes medhjelpere kunne iverksette
sin groteske virksomhet.
«Madam Clausen»
og kompanjong
Morgenbladet
hadde 30. september 1901 et utførlig referat fra rettssaken, som pågikk
mellom 23. september og 1. oktober den høsten. Det var gjennom avisannonser
at hovedpersonen i saken, tiltalte «No. 2», Anna Mathea Johansen, fikk tak i
de fleste av barna. Hun møtte mødrene, «spillede
komedie», oppga falskt navn og avtalte betaling, enten 14-20 kroner månedlig,
eller en engangssum på 150-200 kroner, noe som tilsvarte en årslønn for en
løsarbeider. Det var imidlertid bare i starten hun gikk med på å få månedlig
betaling kontra en større engangssum for barna, for «da hun saa, hvor daarligt det gik med Børnene, forstod hun,
at hun vilde tjene bedre paa
disse sidste Betalingsvilkaar.»
Anna
Mathea Johansen var i 1900 35 år gammel og må ha klart å
både inngi tillit og virke troverdig i rollen som omsorgsfull pleiemor. Hun
kalte seg ofte «Madam Clausen», påstod hun var fra enten Drammen eller Ski,
men nevnte aldri Nordstrand, der hun egentlig losjerte. Hun var noen ganger
enke, andre ganger gift, men barnløs kvinne; velstående, med en mann som var
håndverker. Hun ønsket seg barna for sin egen del og ikke for fortjenesten,
fortalte hun mødrene, for hun var så glad i barn og hadde ikke kunnet få noen
selv. Barna skulle attpåtil arve henne. Alt var selvsagt løgn fra ende til
annen. Anna Mathea Johansen var verken gift eller velstående, og knapt noen
av barna overlevde en måned i hennes pleie. I tillegg hadde hun allerede selv
to barn, begge født utenfor ekteskap.
Anna
Mathea Johansen tok til sammen til seg nitten pleiebarn i perioden fra
oktober 1899 til arrestasjonen et drøyt år senere. Av disse døde seksten
hjemme hos henne, under svært mistenkelige omstendigheter, mens et ble drept
hos Pauline Olsen og puttet i en vadsekk. Barnet lå fremdeles i vadsekken i
Pauline Olsens leilighet da hun ble arrestert tre måneder senere. Av de
nitten barna var det to overlevende. Det ene av disse to, et fire år gammelt
barn som hadde vært hos Anna i 2 – 4 måneder, var så avmagret at moren vitnet
at hun aldri hadde sett noe lignende.
Saken
ble i avisene omtalt som «Pleiemødre-Sagen» og allerede fra de tre
hovedtiltalte ble arrestert i november 1900, gikk det ville rykter i byen,
ifølge Aftenposten 6. desember. Tiltalt «No. 1» var Pauline Olsen, som i
likhet med Anna Johansen fylte 35 år i 1900. Hun bistod med å skaffe barn
gjennom forskjellige bedragerier, og sørget for å skaffe dødsattest og få
begravd barna etter de var døde, noe hun fikk en spesiell godtgjørelse for. «Efterat Aftale var truffet med
Barnemoderen, tog No. 2 Børnene ud
til Nordstrand. Her døde de efter kortere eller længere
Tid. Hun pakkede saa Liget
ind, lagde det ned i en Vadsæk
og drog ind til Christiania til Pauline Olsen.
Denne henvendte sig saa til Læger, for hvem Barneliget blev synet, og paastod,
at det var død i Christiania, og kom med andre urigtige
Opgivender om Sygdom og Dødsaarsag. De benyttede flere Læger, da naturligvis
ellers de hyppige Dødsfald vilde vække Mistanke og fik da af
disse Dødsattest. Et Barnelig - der saa godt ud - blev forevist
under forskjellige Navne for 3 forskjellige Læger, og de
fik herved 3 Dødsattester, hvoraf de 2 kunde
benyttes til andre Børnelig.»
Pauline
tilstod å ha drept Asta Landbergs barn Astrid,
fordi hun etter å ha vært i pleie hos Anna Mathea og hennes ti år yngre medhjelper
Martha Kristine Andresen, kom tilbake til Pauline «yderst
vanstelt». Hun forklarte i retten hvordan hun hadde tatt livet av jenta:«Hun tog en Morgen og hældte
i Barnet en Spiseske Nafta, og da dette ikke strax virkede, puttede hun det ned i en med Vand fyldt Balje og holdt det der, til det var dødt. Oprindelig paastod hun, at No.
2 Anna Johansen havde været med derpaa,
men har senere fragaaet dette og erklæret at have udført
Gjerningen alene. Liget puttede hun i en Vadsæk, som blev staaende i Leiligheden til hendes Arrestation
i November 1900.» Pauline Olsen vitnet om at flere
av barnelikene hun hadde mottatt fra Anna Johansen til begravelse, luktet
nafta eller konjakk. Anna Johansen ga også barna kaffe og bayersk øl og
oppfordret Pauline til å gjøre det samme, da dette ville fremskynde døden.
Anna ga barna skummet melk, fordi de skulle få magesyke og dø. Hun pleide
også å dekke barna med tunge puter og dyner dersom de skrek, angivelig for å
få dem til å tie stille. Pauline Olsen forklarte at de døde barna var
utmagrede da de kom til henne fra Anna Mathea, og ofte såre og hudløse på
kroppen, fordi Anna Mathea bare skiftet på dem to ganger for dag, morgen og
kveld.
Liket i Gaustadbekken
Martha
Kristine Andresen, 25 år gammel i 1900, var Anna Matheas medhjelper og
medsammensvorne. Dommen fra lagmannsretten forteller at Martha Kristine
Andresen og Helga Mathilde Røed, som fylte 24 år det samme året, bodde hos
henne i den lille leiligheten på Nordstrand. Anna Mathea Johansen blir i
rettssaken framstilt som «den intellektuelt overlegne» av disse tre kvinnene
og Martha Kristine Andresen omtales som «et redskab»
for Johansens hånd, som fikk langt mindre økonomisk kompensasjon for
ugjerningene enn Anna Mathea selv.
Selv
om også Martha Kristine Andresen bodde på Nordstrand og hjalp Anna Mathea
Johansen med å ta seg av barna, hadde hun selv tatt til seg ni barn i løpet
av året 1900 som hun hadde i pleie på tre forskjellige adresser: Urtegata 18,
Borggata 16 og Normannsgata 14. Seks av disse mistet livet.
Også
«no. 6», Helga Mathilde Røed, tok til seg fem barn mens hun bodde hos Anna
Mathea på Nordstrand, men dommen beskriver at hun kom mer tilfeldig og
uskyldig inn i virksomheten, som i lengre tid var blitt drevet av de to andre
kvinnene. Helga Mathilde hadde ikke noen direkte økonomisk interesse av
forbrytelsen og hennes behandling av barna ble «foretaget
efter instrux fra no. 2.» Helga Mathilde Røed var
gift med Anna Matheas bror, og ga ifølge Morgenbladet et sympatisk inntrykk i
retten, i motsetning til Anna og Martha, som forklarte seg ytterst kaldblodig
om sine ugjerninger. Hun forklarte at hun hadde kommet i huset til
svigerinnen i mai 1900, dels for å hjelpe henne med barna, dels fordi hun
ikke hadde noe annet sted å bo. Hun hadde etter instruks fra Anna lagt puter
over barna når de skrek, men alltid passet på at der var tilstrekkelig med
luft til dem.
Anna
ville ikke at noen skulle vite at hun hadde pleiebarn, «fordi hun altid havde syntes, det var saadan Skam at drive den Slags Forretning», som hun selv
forklarte. En av grunnene til at husvertene ikke oppdaget virksomheten, kan
ha vært at både Anna, Martha og Helga hadde egne barn, som laget nok lyd til
å dempe de skrikene fra pleiebarna som ikke ble kvalt av puter, «Gamascher» eller filler stappet i munnen på dem.
I
tillegg til disse, var det enda to kvinner som i noe mindre grad var
involvert i virksomheten. Marthas søster, Karoline Mathilde Vennerskoug, 39 år gammel i 1900, ble innblandet i saken
ved at hun assisterte Anna Johansen i å kvitte seg med et av barnelikene.
Karoline var mye hos søsteren og visste at fem barn hadde dødd i Marthas
pleie. En dag kom Anna til henne med liket av et nyfødt barn innpakket i
papir:
«Det
gjaldt at faa dette Barn bragt tilside,
og Anna bad om Bistand hertil. Det var Tale om at ro ud
paa Havnen og sænke det
ned, men efter Forslag af Tiltalte blev liget af Anna og hende bragt op i Vestre Aker og der lagt i Gaustadbækken
- en Dæl, hvis Vand det var Tiltalte bekjendt at ikke benyttes til Drikke.» Karoline forklarte
ellers at hun visste lite om hvordan barnestellet var hos Anna. Ifølge
lagrettsdommen var hun tidligere straffet to ganger omrent
tjue år tidligere, begge gangene for tyveri.
Den
siste som stod tiltalt denne høsten var den da 71 år gamle jordmoren Severine
Pettersen Hochst, som hadde egen fødselsklinikk i
Wessels gate. Hun forklarte at hun hadde trodd at Anna Mathea Johansen var en
ganske velstående enke, og hadde ifølge rettsreferatet forsynt henne med sju barn.
Hun påstod hun trodde Anna skulle fungere som et mellomledd mellom henne selv
og pleieforeldrene, som skulle være bondefolk. Hun nektet for å ha visst noe
som helst om at Anna beholdt barna eller om barnas videre skjebne. Ifølge
rettssaken spedde hun på levebrødet sitt ved å putte en anselig del av summen
de ugifte mødrene betalte for å få barna sine bortsatt til private
pleieforeldre, i egen lomme. Dette nektet hun for.
«et Glædens Budskab»
Pauline
Olsen tilstod å ha drept ett barn, men døde før domfellelsen og fikk således
ingen annen straff for det hun hadde gjort enn et ni måneders opphold i
kretsfengselet i Møllergata 19. Den statlige folketellingen, som ble foretatt
3. desember 1900, forteller at Pauline Olsen var en ugift vaskepike fra
Romedal, født i 1865 og med sedvanlig adresse Breigata 25 på Grønland. Ifølge
Helserådets dødsfallsprotokoll døde hun 26. august 1901 av «Hæmaturia», altså blod i urinen. Nærmere dødsårsak er ikke
spesifisert, men hematuri kan skyldes kreft i nyrer, urinblære eller
urinledere, men også infeksjoner, nevrologiske sykdommer, nyrestein eller
forgiftning.
Verken
Anna Mathea Johansen eller Martha Kristine Andresen tilstod å ha drept noen
av barna med overlegg. Martha Kristine Andresen forklarte seg i retten om
hvert enkelt av de fjorten barna hun hadde vært med på å pleie, om
forpleiningsmåten og om dødsmåten. Hun tilstod at hun skjønte det kunne være
galt å gi barna skummet melk, men at «hun maatte
gjøre det saa billigt som
muligt for at leve.» Seks av hennes ni pleiebarn
døde og dødsårsaken ble angitt til krampe eller diaré. Hun forklarte i likhet
med Anna at engangsbetalingen lønte seg fordi barna ofte døde fort, noe hun
hadde erfart i huset til Anna: «Hun havde forøvrig liden Erindring om, hvad der passerede, idet ’hun ikke syntes, hun havde
noget med det at gjøre, og derfor fæstede sig mindre ved det.’ Hun havde
faaet Ordre af Tiltalte
No. 2 til at lægge Puder
over Børnene, og gjorde ogsaa dette.»
Hun
erkjente altså at hun hadde lagt puter over barna når de skrek, «og det ikke
blot Fjærpuder, men endog en tung Stampelopude», noe hun hadde lært av «No. 2», Anna Mathea
Johansen, som ifølge Pauline Olsens vitneforklaring lot et av barna ligge under
tunge puter oppimot to og en halv time, så det ble helt blått og «det dampede
af det. »
Pauline
forklarte videre at «[e]n Gang, en af Børnene var død, kom No. 2 til Pauline og sagde, at idag havde hun et Glædens Budskab til hende, for nu var en af Børnene død, og hun tillagde, at det ikke var nogen Sag,
om det vilde gaa ligesaa fort med de andre.» Anna påstod på sin side at
Pauline flere ganger hadde «opfordret hende til ligefrem at ’pille
Livet’ ud af Børn, som No. 2 for deres fælles
Regning havde i Pleie, og havde
kaldt hende en ‘Jaale’, fordi Børnene
ikke hurtig nok blev expederede over i en anden
Verden.»
Anna
nektet for å ha drept barna og syntes det var besynderlig at så mange barn
skulle dø så fort. Både Anna og Martha påstod at en del av barna led av
venerisk sykdom da de kom til dem i pleie. Til tross for dette lot de andre
barn ligge sammen med disse og benytte de samme klesplaggene. Anna sa i sin
vitneforklaring at hun alltid ga barna kokt og nysilt melk, som var utblandet
med vann. Hun sørget alltid for rene flasker og kokte smokkene. Barna fikk
ikke mat til bestemte tider, men når de våknet og skrek, og hun vasket
vanligvis barna hver morgen over hele kroppen. Barna lå i en kasse, som
innvendig og utvendig var foret med grønn duk. Nyankomne barn ble lagt i
kassen, men uten at denne ble rengjort etter de som var døde. Hun hadde ikke
meldt noen barn til Sunnhetskommisjonen, selv om hun visste at dette var
påbudt. Hun innrømte at hun hadde lagt puter på de fleste barna, men som
oftest bare i fem minutter av gangen og alltid med nok luft, for at de skulle
være stille og sove. Hun brukte for det meste lette puter, men også av og til
stampeloputer, forklarte hun.
Årsaken
til at hun startet forretningen var at hun hadde hatt smått med penger, så
hun bestemte seg for å ta til seg pleiebarn. Dette var en periode i norsk
historie med høy fattigdom og massearbeidsledighet etter krakket i 1899. Folk
gjorde seg til forbrytere for et brød og det var vanskelig å få fattigstøtte
dersom du var arbeidsfør – selv om det ikke var arbeid å finne eller særlig å
tjene som arbeider. Om man tjente 150 kroner per pleiebarn og tok til seg 20
barn, beløp inntekten seg til 3000 kr – en svært anselig sum i 1900. Når bare
ett eneste pleiebarn ga en vanlig årslønn for en løsarbeider, var det gode
penger å tjene på onde handlinger.
Anna
Mathea Johansen var født i Skoger og står registrert i den statlige
folketellingen for 1900 som ugift tjenestepike. Hun satt på dette tidspunktet
fengslet i Møllergata 19, sammen med Pauline Olsen og Martha Kristine
Andresen. Hennes «sedvanlige adresse» var Tøyengata 12, der vi i
folketellingen finner hennes nære slektninger, familien Røed.
Anna
Mathea Johansen og Martha Kristine Andresen ble begge dømt for mord til
straffarbeid på livstid, samt å betale erstatning til statskassen på 50
kroner hver. Hvor de biologiske barna deres ble av sier kildene ingenting om,
men de ble kanskje bortsatt til pleie. Man kan alltids håpe de fikk et bedre
liv enn deres mødre ga sine pleiebarn.
I
folketellingens merknadsfelt for Tøyengata 12, står det at familien Røed på
tidspunktet for tellingen var flyttet. Hadde de rømt?
Helga Røed var fra Nordby i Ski og gift med Johannes Røed, født i 1872, som
var fabrikkarbeider ved Hjula veveri og altså den yngre broren til Anna
Mathea Johansen. De hadde tre døtre, Hjørdis på fem år, Eva på ett og en
nyfødt og fremdeles udøpt jente. I tillegg bodde en yngre, ugift svigerinne
sammen med dem, som var «Linjererske v. Papirforr.», men også hun var forsvunnet på tellingens
tidspunkt.
Helga
Mathilde Røed var ikke tidligere straffet. Hun ble dømt til fengsel i tjuefem
dager på vann og brød og til å betale erstatning til statskassen for
saksomkostninger på ti kroner. Severine Pettersen Hochst
ble siktet etter straffelovens kapittel 21 § 1, «for i hensigt
at forskaffe seg eller andre en uberettiget vinding at have voldt en anden formuestab derved, at hun gjennem falske foregivender
eller ved at lægge skjul paa
sandheden eller ved anden skuffende adfærd hos
nogen har fremkaldt eller styrket en vildfarelse, – ved i juli 1900 at opgive
for Sofie Nilsen og Alma Flem, at deres børn Johan
og Ragna blev bortsat til pleie med en betaling af 200 kroner til henholdsvis snedker
Kristian Andersen i Skaugær og en rig bondekone, medens
børnene i virkeligheden
bortsattes til no. 2. for 150 kroner, idet no. 4. selv beholdt 50 kroner af betalingen.»Hun ble dømt til
fengsel på vann og brød i åtte dager. Karoline Mathilde Vennerskoug
ble idømt samme straff, men ble fritatt for å betale omkostninger fordi hun
hadde tilstått forbrytelsen.
Aftenposten
brakte følgende referat fra domsavsigelsen den 1. oktober 1901:«De Tiltalte
No. 2 og 3 fortrak ikke en Mine under Domsafsigelsen, men No. 2 gjentog
paa Lagmandens Forespørgsel, om de Tiltalte ønskede at udtale noget i Anledning af Dommen, sin Udtalelse fra igaar, at hun ikke kunde vedtage,
da hun ikke var skyldig i Mord.»
«magre, som udsatte Børn pleier at være»
Lagrettsdommen
lister opp alle barna ved navn, samt navnet på deres mødre, men mødrenes navn
ble ikke offentliggjort i avisene, etter at lagmannen under domsavsigelsen
henstilte referentene til «at vise Hensynsfuldhed
mod de ulykkelige Barnemødre.» Ifølge Morgenbladet 30. september, forklarte
flere av mødrene at Anna Mathea Johansen hadde henvendt seg til dem etter at
barna deres var døde, for å heve den månedlige summen. Hun påstod da at barna
deres hadde det godt og var sterke og raske. Ifølge mødrenes vitnemål var de
fleste barna absolutt friske og sterke da Anna fikk dem i forpleining. Men
innen 14 dager var omme var de fleste av dem avgått ved døden.
En
eldre kone, Wilhelmine Johansen, hadde hatt et av
barna til forpleining før Anna tok over. Hildora
Hansens barn Arthur William avgikk ved døden samme kveld som Anna mottok ham.
Wilhelmine Johansen vitnet om at gutten var
absolutt kjekk, frisk og kraftig da hun ga ham fra seg og ble ganske rystet
da statsadvokaten fortalte henne om guttens skjebne. Det var stor barnedødelighet
i Kristiania rundt 1900, og tuberkulosen herjet. Professor Ellen Schrumpf
skriver at barnedød i arbeidermiljøene på Kristianias østkant trolig ble
erfart i tråd med gamle forestillinger om at mennesket ikke hadde noen innflytelse
over døden: det var nedfelt en forventning om at man ikke kunne hente
barnedødsfall ut av skjebnens klør. Legebesøk kostet svært mye og det hørte
trolig til sjeldenhetene at lege ble tilkalt.
Dette
kan kanskje forklare hvorfor legene som hadde utstedt dødsattestene ikke ble
mistenksomme for å ikke ha blitt forevist barna mens
de var i live. Legene, som heller ikke blir navngitt i Morgenbladet,
forklarte for retten at de ikke hadde sett merker som kunne tyde på ytre vold
på de døde barna og stolte derfor på pleiemødrenes påstander om at barna var
døde av naturlige årsaker, som kramper, magesyke eller diaré. De sakkyndige,
Professor Harbitz og cand. med. Fin Holmsen, obduserte fire barnelik, men tre
av disse var kommet for langt i forråtnelsesprosessen til å fortelle noe
sikkert. Det siste barneliket, som ble funnet hos Anna Mathea ved hennes
arrestasjon, viste derimot tegn på kvelningsdød og hadde lungeødem og blodutredelser på lungen. Heller ikke de sakkyndige fant
tegn til ytre vold på barna. Det som gjorde forholdet med de tiltaltes
virksomhet så eiendommelig, forklarte de, var at nesten alle barna døde, at
de døde ganske straks etter at de var kommet til dem og at de døde hele året
rundt, slik at tanken på epidemi var utelukket. Professor Harbitz meddelte
til sammenligning at den offisielle statistikken på mortaliteten blant
utsatte, uekte pleiebarn de siste årene viste at det gjennomsnittlig var 1/3
av barna som døde. De sakkyndige uttalte videre at å fôre barn med skummet
melk var å betrakte som vanrøkt.
Det
var Sunnhetskommisjonen som skulle føre tilsyn med pleiebarn som ble utsatt
utenom Fattigvesenet, men dette pleiehjemstilsynet var ifølge Anne-Lise Seip
illusorisk. Det vakte offentlig forargelse at englemakerskene
så enkelt hadde klart å unndra seg tilsyn. I Morgenbladet, to dager etter
domfellelsen, skrev «Medicus» inn et leserbrev der
han foreslo at likene av utsatte pleiebarn alltid skulle bli obdusert, slik
at «[b]ehandlingen af
disse Ulykkelige [vilde] blive bedre, og Forbrydelser, som de i disse Dage afslørede,
blive sjeldnere.»
Ille
var det ellers at distriktslegen i Aker, Hennum, faktisk hadde vært på
inspeksjon hos Anna Mathea Johansen ved et tilfelle, uten å finne noe å
bemerke:«Distriktslægen fandt
Forholdene der hverken verre eller bedre, end det pleier at være i den Slags
Anstalter. Børnene hos hende
var magre, som udsatte Børn
pleier at være.»
Denne
opplysningen, sammenstilt med den høye dødeligheten hos utsatte barn, sier
mye om forholdene disse stakkars ulykkelige måtte leve og dø under – også når
de ikke var i forpleining hos kaldblodige mordere. •
FAKTA
Lovendring
I kjølvannet av
saken ble det i 1902 nedsatt en komité som skulle utarbeide utkast til ny lov
om tilsyn av pleiebarn, og Odeltingsproposisjon nr.
18, 1902-1903, var viet et utkast til ny lov som bedre skulle sikre kårene
for de utsatte barna, ved at kontrollen med pleieforeldrene ble skjerpet. Det
var Sunnhetskommisjonen som skulle påse at barnet ble forsvarlig behandlet på
det stedet det var anbragt. Hvis ikke kunne kommisjonen pålegge stedets
fattigstyre å sørge for at barnet ble omplassert på tilfredsstillende måte et
annet sted. De utgiftene som dermed fulgte kunne Fattigvesenet kreve
erstattet etter de vanlige reglene for fattigunderstøttelse. Imidlertid var
de tidligere bestemmelsene ikke gode nok for å sikre pleiebarnas kår:
«Disse
bestemmelser har vist sig ikke at være tilstrækkelige
til at hindre, at der endog i større udstrækning
kan blive begaaet misligheder
med forpleiningen af udsatte
børn; navnlig er dette blevet
godtgjort ved, hvad der fremkom under en retssag i Kristiania i aaret
1901, hvorunder nogle pleiemødre blev domfældte for mishandling af de
hos dem udsatte børn og
til dels endog for mord paa disse. Departementet fandt derfor at burde tage
under overveielse, hvorvidt ikke tilsynet med pleiebørn
burde skjærpes, og lod ogsaa udarbeide et foreløbigt udkast til de
lovbestemmelser som i saa henseende antages fornødne. […] De nylig i landets største kommune afslørede tilstande, hvorunder saadanne ulykkelige smaabørn
kunde leve og dø uden nogen kontrol
fra samfundets side, talte indtrængende
om, at en reform var nødvendig.»
Komiteen tok også
under overveielse, hvorvidt man ikke for fremtiden skulle kreve at alle som
mottok pleiebarn, etter samme prinsipp som i «enkelte fremmede lande,» på
forhånd skulle ha ervervet bevilgning til dette, samt at «ethvert pleiehjem maa være undersøgt og godkjendt af det offentlige, forinden noget pleiebarn kan
anbringes der.»
Det var stor
uenighet om behovet for en slik lov, trass i at loven var fremmet på bakgrunn
av den skandaløse barnedrapssaken i 1901. Etter mye debatt og årelang
behandling i Stortinget ble «Lov om tilsyn med pleiebarn» endelig sanksjonert
29. april 1905.
Pleiebarn ble
definert som barn som var bortsatt mot betaling og som ennå ikke var fylt 14
år. I tillegg til å innskjerpe tilsynet med pleiebarna, ga loven forskrifter
som gjaldt for fosterhjem og barnehjem. Ingen skulle motta pleiebarn uten å
ha fått tillatelse, og hjemmene skulle godkjennes på forhånd. Pleieforeldrene
skulle være hederlige og pålitelige og yte forsvarlig og ordentlig
forpleining. Om ikke kravene ble tilfredsstilt, kunne tillatelsene trekkes
tilbake.
Tilsynet med
barnet skulle i de tilfellene der pleiehjemsforholdene
ikke var tilfredsstillende, føres av en mann eller kvinne som bodde i
nærheten, som helserådet anså som skikket for vervet. Tilsynshavende skulle «mindst én gang i maaneden til
ubestemt tid at indfinde sig i pleiehjemmet» og
skulle etter hvert tilsynsbesøk gjøre opptegnelser i en bok i pleiehjemmet.
Dersom forholdene i pleiehjemmet eller betalingsvilkårene ikke ga «fornøden
betryggelse”, skulle Helserådet overta omsorgen eller anbringe barnet et
annet sted, på tilfredsstillende måte. En rekke paragrafer var betinget av at
kommunestyrene selv ønsket å innføre dem, derfor kunne kommunestyrene til en
viss grad selv velge om de ville følge lovverket. Loven i sin helhet ble kun
gjort gjeldende for et mindre antall kommuner og i 1936 var det bare en
sjuendedel av landets kommuner som anvendte hele loven i sitt distrikt.
Kilder
Helserådet, Administrasjonen,
hovedarkivet. Ic,
Protokoll over anmeldte døde 1901-1905.
Folkeregisteret, Gbb, Folketelling
1901, Møllergata 19.
Statsarkivet
i Oslo, Oslo lagdømme. Domsprotokoll nr. 8. 22.01.1901-20.12.1901
Litteratur og trykte kilder
Aftenposten, morgen. 23.09.1901:1: «Pleiemødre-Sagen.»
Aftenposten, morgen. 28.09.1901:1: «Pleiemødre-Sagen.»
Aftenposten, morgen.
01.10.1901:1: «Pleiemødre-Sagen.»
Morgenbladet, morgen. 23.09.1901:1: «Pleiemødrene for Lagmandsretten.»
Morgenbladet, morgen. 25.09.1901:1: «Pleiemødresagen.»
Morgenbladet, morgen.
30.09.1901:1: «Pleiemødre-Sagen.»
Morgenbladet, aften.
30.09.1901:1: «Pleiemødrene for Lagmandsret.»
Morgenbladet, morgen.
01.10.1901:1: «Pleiemødre-Sagen.»
Morgenbladet, aften.
01.10.1901:1: «Dommen i Pleiemødresagen.»
Barne-
og familiedepartementet (2004). NOU 2004: 23. Barnehjem og spesialskoler under lupen Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt
og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980. Oslo: Statens forvaltningstjeneste/Informasjonsforvaltning.
Bergkvist,
Johanne (2009): «Pleiebarnas historie.» I:
Tobias. Tidsskrift for oslohistorie. Tema: Fattigdom. Bård Alsvik (red.). Oslo byarkiv,
nr. 2/ 2009.
Hagen,
Gerd (2006): Barnevernets historie. http://www.forskningsradet.no/prognett-vfo/Artikkel/Barnevernets_historie/1224698373540
[Lesedato 21.08.2012]
Melvold,
Erik Oluf (1998). «Pleiebarna.» Hefte
27 i serien «temahefter om byen vår» Oslo: Oslo kommune, Skoleetaten,
Skoleadministrasjonen.
Odelstinget
(1903). Ot. Prp
18 1902-1903 Ang. forslag til lov om tilsyn med pleiebørn m.v. Kristiania.
Schrumpf,
Ellen (2012): «En tredje vending i barndomshistorien?» I: Historisk tidsskrift.
Ida
Bull (red.). Universitetsforlaget, nr. 2/ 2012
Seip,
Anne Lise (1994): Sosialhjelpstaten
blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)