Beskrivelse: Beskrivelse: [Oslo kommune, Byarkivet]

Oslo – en byggeplass mellom skogen og fjorden

 

Oslo gjennomgår betydelige endringer i disse dager. Tidligere i år kunne en utenlandsk besøkende til Oslo fortelle at han hadde vært mange steder i verden, men aldri sett så mye heisekraner og byggevirksomhet som her.

 

Tekst: Line Monica Grønvold

Uten å kvalifisere til Christianenser-foreningen, for dem med slekt fra denne byen i flere generasjoner bakover, er jeg likevel i et klart mindretall blant «innfødte» fra Oslo, og burde være lommekjent i byen etter å ha vokst opp, bodd, studert og arbeidet her gjennom hele mitt liv. Brått kjenner jeg likevel ikke byen like godt lenger.

Oslo transformeres i en slags «byggeboom». Trafikk oppe i dagen er for full fart over i historien, og samtidig som trafikken legges om til klaustrofobiske tunneler langt under bakken, blir bybildet forandret. En annen desperat stakkar leter stadig mer forgjeves etter en vei utenom, trygt oppe på bakkeplan. Over tunnelene blir byen utviklet og utnyttet til siste millimeter, for byggeplassen mellom skogen og fjorden er det som ligger til rådighet. Her skal husrom og arbeidsplasser sikres, og trafikkproblemer motvirkes. 

 

Byen skal dekke behovene til alle som allerede er her, og dem som kommer. Verden vil til Oslo! Turister vil skue utover denne underfundige lille byen, omkranset av grønne åser og fjordblikk, langt nord i verden. Samtidig tømmes Norges utkanter for fastboende, som finner nytt beite mellom asfalt og betong i hovedstaden.

Vi hadde håndsopprekning i barneskolen, for å se hvor mange som var første-, annen- eller tredjegenerasjons Oslo-boere. Alle i min klasse var født i Oslo, kanskje tre-fire av drøyt 20 hadde foreldre fra byen, alle de andre var barn av innflyttere, bare en eller to hadde besteforeldre fra byen – og selv de var innflyttere. Dette var på 1970-tallet. Så kom studietid, voksen alder og arbeid, men hvor mange rundt meg var Oslo-folk fra barnsben av, da? Knapt noen. Også i Byarkivet er innfødte Oslo-folk en sjeldenhet. Byen preges av tilflytting og eser utover. Byens ekspansjonsarealer skal forvaltes på beste måte med hensyn til samtid, fremtid og fortid; utviklingen skal på samme tid være effektiv, varsom og reversibel i et langsiktig perspektiv. Alt vi forandrer og bygger i dag, vil komme til å påvirke bymiljøet og folk som ferdes der gjennom flere generasjoner.

 

Noen av oss som bor eller arbeider i Oslo, betrakter byens utvikling og planlegging i dag som et kjærkomment, etterlengtet og nødvendig fremskritt, mens andre bivåner forandringene med et sjokkert, skeptisk, sørgmodig eller tankefullt blikk.

Daglig passeres Bjørvika, og vi følger med interesse og frustrasjon de omfattende endringene som skjer, der Mosseveien møter byens eldste områder. Ved selve Middelalderparken nedenfor Ekeberg forsvinner utsikten over Bjørvika mot Akershus festning. Sakte men sikkert forsvinner ærverdige gamle festningsmurer, Havnelager og langveisfarende store skip bak hurtigvoksende nybygg i Bjørvika, nå også på de gamle kaiområdene ytterst mot fjorden. Jeg kan ikke la være å sammenligne det med et klasserom, der klassens mest storvokste «lømler» plasseres på fremste rad, så ethvert utsyn mot klassens midtpunkt - tavlen - berøves for de andre elevene i klassen… Fra utsiktspunktet høyt oppe på Ekeberg skal et panorama, som har vært der fra tidenes morgen, for fremtiden bli tilsløret av klynger med nyoppførte høyhus. Nedenfor vokser det frem et miniatyr-Manhattan. Byens attraksjoner, som Karl Johans gate og Slottet blir skjult bak moderne byggeklosser. Noen planlegger dette byplanmessige grepet for Oslos fremtid. Er det gjennomtenkte og helhjertede ønsker for byen vår? Eller møter vi om noen år politikere og planleggere som forundres og sjokkeres over hva de egentlig aksepterte og gjennomførte, slik vi har hørt av tidligere innrømmelser en og annen gang?

 

Det kan være spennende å gå på oppdagelsesferd i Oslo i disse dager, utforske nye og gamle steder. Noe er som det alltid har vært, annet er i endring. Noen områder av byen er fortsatt velkjent, andre steder kjenner man seg som fremmed, som om man besøker et nytt sted og et annet land.

 

I høst ruslet jeg et par ettermiddager på uvante steder, utenom mine sedvanlige ferdselsårer mellom jobb og buss. Med iver, fryd og barnslig glede gikk jeg på oppdagelsesferd i min fødeby! Det ble både spennende og interessante oppdagelser, og sterke kontraster i løpet av et par turer rundt i byen, alt fra veldig positive - til mer traurige inntrykk av byens utvikling og planlegging; gammelt og nytt om hverandre, i skjønn og mindre skjønn forening.

 

Jeg opplevde byens splitter nye ansikt utad, fasadesiden mot fjorden, på den ytterste «nøgne ø», der fjordbyen nå åpnes og utvikles i eksperimentelle former mot blå himmel og vippende bølger, lengst ute ved Aker brygge. Denne nye flanken mot Pipervika, den andre av Oslos naturlige, gamle viker, forvandles og utvides langt utover de gamle strandlinjene i disse dager. Med utsikt mot Akershus festning, er det opparbeidet nye fortauer og plasser, pyntet med gøyale og grunne «bekkefar» som renner på kryss og tvers mellom nybygg, kanaler, broer og fontener. Oslo gjennomgår en omfattende transformasjon mot fjorden. Bare ett år tidligere hadde jeg gått tur i det samme byområdet, som da såvidt var påbegynt i grove trekk. Fra egne barneår minnes jeg det samme stedet, den gang det var fullstendig og strengt forbudt for uvedkommende. Avstengte verftsområder og kaier lå den gang gjemt bak høy innhegning, bare så vidt synlig for oss som passerte parallelt med byens gjennomgående biltrafikk. Deretter krysset vi Rådhusplassen. Det var så spennende å kjøre langs Akershus festnings murer, langs med togspor og tunneler for godstransport mellom byens Øst- og Vestbane.

Senere, med sommerjobbing på Oslo Ladegård og Akershus festning i studietiden, opplevde jeg - følte og snuste inn - store doser av all den hektiske gjennomgangstrafikken som kjørte gjennom byens historiske «kremområder». De gamle husene vibrerte idet både rushtrafikk og trailere fylt til bristepunktet passerte her, enten på gjennomfart eller fra et av byens store verksted- og industrianlegg. Nå er dette historie, trafikken graves ned, mens arkitekter, planleggere og politikere med noen raske pennestrøk gjør sitt til å forandre på tidligere velkjente kvartaler og gamle byområder. Og kanskje reiser de et monument over seg selv? Det er interessant å følge debattene, der fagmiljøene strides om store spørsmål i byplanleggingen: Tas det for kraftige og vidtrekkende grep uten betenkningstid, eller skjer utviklingen i disse dager på overtid?

 

På mine småturer utenom «daglige stier», har jeg på den annen side stiftet nærmere bekjentskap med dystre resultater av fortidens byplanlegging fra noen tiår tilbake. I et ukjent område av byen ble det en nødløsning å parkere ved en stor parkeringsplass og fortsette veien videre til fots. I forbifarten passerte jeg et par gamle Akergårder, bebyggelse etter tidligere gårdsdrift rundt byen. De lå der mer eller mindre glemt, tilfeldig bevart og etterlatt, midt i et endeløst hav av industribebyggelse og veier, midt i Norges svar på «Silicon Valley» alias Groruddalen. Bak noen trær dukket det brått frem et par boligblokker, som opp av intet. Og litt bortenfor dro jeg kjensel på en gammel skolebygning og en fordums bakketopp, som vi pleide å passere på vei ut av byen før hovedveien nordøstover ble lagt utenom, i en annen og «forhistorisk» tid. Glimt av et historisk og lenge glemt landskap dukket frem i mitt hode. Det er når unger vokser til og man selv begynner å erindre en annerledes by at man oppdager at tiårene går…

 

Ærender til et par av byens sykehjem og sykehus denne høst, fikk meg til å grunne over andre vinklinger enn tidligere og aspekter ved byplanleggingen. For hvilken betydning har vel ikke vindusutsikt for oppegående, bevegelseshemmede pasienter som for en periode med rekonvalesens lengter ut, uten å komme lenger enn til å se ut av vinduene? I en bygning på Aker sykehus fantes lange korridorer, velegnet til gåtrening, lett å orientere seg i og med utsikt til ubeskrivelig glede for pasienter som skulle få traurige, innestengte dager til å gå. Det å kunne skue ut over byen til frokost og middag, å få se vær og årstider forandres, båter som forflytter seg på fjorden og gjenkjennelige detaljer i et aktivt bybilde, er uvurderlige fundamenter for trivsel og rehabilitering. I sterkt kontrast kommer flere av byens deprimerende sykehjem, der utsikten begrenser seg til vindusrekker og fasader på nærmeste boligblokk, kun få meter bortenfor. Er dette også et tema i byplanleggingen, eller er det andre krefter som rår? Nå blir sykehuset stengt, hva skjer der etterpå, og hva kommer i stedet? Nye boliger til dyrt betalende og aktive mennesker?

 

Allerede under den tidligste drabantbyutbyggingen, var arealutnyttelse og bolighøyder et diskusjonstema - med vekt på trivsel, trygghet og gode oppvekstvilkår. Man sammenlignet også med andre land, der drabantbyutbygging allerede var etablert og ført noen steg videre. Et argument for lavere bolighøyde, var å sikre kontakten mellom utelekende barn og deres mødre, høyt oppe bak et vindu eller på en veranda. Jeg kan skrive under på at dette poenget var av betydning. Jeg kan også minnes en og annen urørt, åpen eng mellom boområdene og de store, tilhørende og opparbeidede uteområder med sykkelveier, lekeplasser, gressplener og et vell av skøytebaner vinterstid. Etter den første store utbyggingen på tilnærmet jomfruelig dyrket mark, ble små tomter stående urørt og brakk her og der, mest tilfeldig og lite planlagt, gjennom flere tiår. Jorder ble bebygget etter å ha blitt pløyet gjennom hundrevis av år, og fjellknattene på tidligere udyrkede åkerholmer ble til spennende lekeområder. Flere brakkområder lå som ville «prærier», enger med spennende voksesteder for flora og fauna og opplevelsesrom for barna som vokste opp i et ellers gjennomregulert og planlagt bylandskap. I senere tid med strenge kår og effektiv fortetting i dagens by, ser planleggere og politikere de samme områdene kun som ubrukte arealer på sine kart. Arealene skal anvendes med maksimal utnyttelsesgrad, og de siste gjenværende åpne tomtene blir istedet byttet ut med åtteetasjes bygninger. Hver gjenværende centimeter av ledige byarealer blir bebygget, og på samme tid forsegles en allerede forurenset luft i etablerte boligområder mellom byens gjennomfartsårer. Det er eksempler på en villet og planlagt byplanlegging. Men hvor gjennomtenkt er det, og finnes det i det hele tatt noen alternativer?

TOBIAS 2/2011