Beskrivelse: Beskrivelse: [Oslo kommune, Byarkivet]

Frivillig innsats på Nordstrand og Ljan

 

Niffen. Nordstrand Idrettsforenings bane. En koksgrå grusbane. Ikke det beste å spille fotball på, og nå er det for lengst blitt kunstgress. Men grusbanen kunne sprøytes om vinteren, og skøytebanen på Niffen, en 400-meters bane, var en drøm for barn i vid omkrets. Hit kom de traskende i vintermørket. Noen var kanskje innom Undelikjelleren, den legendariske godteributikken ved Sæterkrysset, på veien. På Niffen møtte man lyset, flomlyset, som gjorde rundene på banen i de ellers mørke kveldene til en nesten magisk opplevelse. Det eneste problemet var svingene, for de var lange, og det var ikke så lett å legge over hele veien. Men var man heldig, kunne man stolt tusle hjem med et lite bronse-, sølv- eller gullmerke i hånden – belønning for en mer eller mindre brukbar tid på 400 meter.

 

Tekst: Finn Erhard Johannessen

Banen ble anlagt i 1920-årene, men et av de største eventyrene fant sted midt i 1950-årene. Da ble Nordstrandhallen oppført på det samme området, og byggingen gikk unna på bare elleve måneder. Nordstrandhallen var landets første eller nestførste innendørshall. Den var velegnet for håndball som var en av Nordstrand Idrettsforenings store idretter, men også tennis og mange andre idretter fikk glede av hallen. Samtidig ble hallen litt av et kultursentrum. Akustikken var god, og den ble derfor brukt til en lang rekke arrangementer og konserter. Her var det sangstevner, og her hadde Aase Nordmoe Løvberg og Kjell Bækkelund konsert for fulle hus. Og det var jazz: Duke Ellington, Louis Armstrong, Ella Fitzgerald og andre av jazzens største stjerner var alle innom Nordstrandhallen. Men også når Åge Samuelsen var på besøk, gikk det friskt for seg.

 

Initiativet til reisningen av hallen kom fra formannen i Nordstrand Idrettsforening, den senere velkjente redaktør Nico Demetriades, og det ble stiftet et andelslag for å finansiere prosjektet. Oslo kommune og Statens ungdoms- og idrettskontor bidro med økonomisk støtte. Nå er hallen i minste laget, og det er store planer om å bygge en ny. Men i over femti år har den vært i jevn og allsidig bruk, og den er et strålende eksempel på den frivillige innsatsens betydning i bydelsutviklingen.

 

Tar man et tilbakeblikk på Nordstrand og Ljans historie er nettopp den frivillige innsatsen et gjennomgående trekk. Den har vært imponerende, men har også hatt sine pussige sider – og noen mindre sympatiske.

 

Villastrøkene Nordstrand og Ljan vokste fram etter at Smålensbanen ble åpnet i 1879. Da kunne man bo landlig og reise med toget til arbeid i byen, to ganger om dagen til å begynne med, for da var det vanlig å reise hjem for å spise middag. Nordstrand og Ljan som den gang hørte til Aker, var temmelig uutviklet som boligområder. Kommunen og utbyggere spilte naturlig nok en viss rolle for å legge forholdene til rette for villabebyggelse, men mye ble overlatt til beboerne selv. Velforeningene kom derfor til å spille en viktig rolle, særlig de første tiårene. De sørget for veibelysning, måking, strøing og vedlikehold av private veier, arbeidet for bedre togforbindelse og forhandlet med det private elektrisitetsverket Glommens Træsliberi for å innføre elektrisk lys i området.

 

En annen viktig sak var vannforsyningen. Forslaget om å ta i bruk Nøklevann som drikkekvannskilde kom fra styret i Nordstrand Vel, og det var planer om å lage et felles vannverk sammen med nabovellene på Ljan og Bekkelaget. Men det lyktes å få kommunen interessert. Håndgivelse på vann- og damrett i Nøklevann som man hadde sikret seg, ble derfor overlatt til kommunen som sørget for at det ble bygget vannledning til villastrøkene. Her ser vi at vellene gikk foran, og kommunen kom etter. Slik har det ofte vært. Svært mange av de oppgavene velforeningene påtok seg, er blitt kommunale oppgaver.

 

Det gjaldt også driften av Nordstrand Bad. Det var et stort badested ved sjøen som var åpent for alle. Det hadde vært drevet av privatpersoner, men fra 1915 til 1937 av Nordstrand Vel. Oppgaven ble imidlertid for stor for vellet, og badet ble overdradd til sognet, mens kommunen påtok seg det økonomiske ansvaret for driften. Ljans Vel, derimot, kjøpte strandtomt og bygget badehus i 1917/1918 kun til bruk for medlemmene. Ljansbadet, som er meget populært, drives fortsatt av vellet.

 

For velforeningene var det meget viktig at det skulle være ro og fred i villaområdene. Det ble derfor ført en innbitt kamp mot forskjellige serveringssteder og dansesteder der det både var moro og uro. I 1920-årene var Nordstrand Vel meget skeptisk til kiosker og mente antallet burde innskrenkes mest mulig, fordi de kunne bli urolige samlingssteder.

 

Alt som smakte av industri, var likeledes en vederstyggelighet. På Ljans Vels generalforsamling i 1907 ble det diskutert om det var mulig å få fjernet en såkalt emballasjeskole der små barn var beskjeftiget med kurvfletting! Den lå ved Ljabruveien langt utenfor bebyggelsen. Noen år senere ville en smed bygge smie rett ved siden av, i svingen i Ljabruveien rett før Ekebergveien. Ljans Vel protesterte, heldigvis forgjeves, for smeden skulle bli til stor nytte for befolkningen på Ljan. Han skodde hester og loddet sammen sprukne tønnebånd for barn.

 

Heller ikke ønsket man seg tvilsomme individer i strøket. I 1916 kom styret i Nordstrand Vel under vær med at det fantes løse planer om å bygge et landsfengsel i området Søndre Hellerud/Lambertseter, noe som «maa avværges» som det het i årsberetningen. I tyveårene hadde Frelsesarmeen og kommunen planer om å kjøpe hver sin villa i Ljabruveien for å bruke til herberge eller lignende, noe Ljans Vel arbeidet energisk for å hindre.

 

Bebyggelse som man mente ikke passet inn i strøket eller gikk utover friområder, var heller ikke velsett. Da Elisabethsøstrene i 1939 hadde planer om å bygge et stort murhus i tre etasjer til hjem for gamle damer, protesterte følgelig Nordstrand Vel iherdig. I etterkrigstiden da boligbyggingen skjøt fart, ble dette en stor oppgave for velforeningene, og er det fortsatt. Utbyggingen av Nordseterjordene i 1970-årene har vært den største saken. Kastellterrassen Vel førte an i kampen og ville at det meste av arealet skulle anvendes til friområde i stedet for boligbygging. Det var ganske fåfengt, men i fortsettelsen ble målet å redusere omfanget av bebyggelsen, noe som langt på vei lyktes.

 

I nyere tid finnes det mange andre eksempler på velforeningenes innsats som pressgrupper. I 1960- og 70-årene var det flere ganger på tale å nedlegge Ekebergbanen, dvs Ljabrutrikken. Nordstrand Vel med god støtte av Nordstrands Blad arbeidet energisk for å unngå det, og innsatsen førte fram. En langvarig innsats mot gjennomgangstrafikken har derimot ikke gitt tellende resultater.

Etter at velforeningene spilte hovedrollen de første tiårene, kom andre foreninger til etterhvert. Nordstrand Idrettsforening er allerede nevnt. Ljan Idrettsforening som ble stiftet i 1917, har vært sterkt engasjert i driften av Skredderjordet, som har vært både idretts- og lekeplass. Skredderjordet og området omkring som ble overtatt av kommunen i 1973, har nå har vært til glede for barn og ungdom i over hundre år. 

 

Videre ble det stiftet en lang rekke humanitære, sosiale og religiøse foreninger. I 1926 ble Nordstrand Sogns Tuberkuloseforening stiftet, og det var først og fremst de hjemmeværende husmødrene som ble medlemmer. Tuberkulose var på sterk fremmarsj i Aker på begynnelsen av 1900-tallet, trolig mer i de østlige områdene enn i villastrøkene, og det var ikke plass for alle pasientene på tuberkuloseavdelingen på Aker sykehus. Tuberkuloseforeningen greide å få reist et tuberkulosehjem på en tomt som kommunen hadde stilt til disposisjon like ved Skulleruddumpa, og arbeidet deretter for å støtte hjemmet.

 

Ljan krets av tuberkuloseforeningen ble stiftet noen år senere, og dens hovedoppgave ble å organisere feriekolonier på landet for tuberkuløse barn. Det skulle gi barna et nærende og styrkende opphold, og det var om å gjøre å komme hjem en del kilo tyngre.

 

På Nordstrand ble tuberkuloseforeningen på folkemunne kalt «Den fine foreningen», og alle de fornemste fruene var med. En liten jente som kikket inn av vinduet under et møte, husket fortsatt, seksti år etterpå, et nydelig dekket bord, skårne smørbrød med deilig pålegg og en ekstrahjelp som hadde laget en vakker kransekake som var satt opp som en kurv med marsipanroser på hanken.

 

De kristelige foreningene gjorde en innsats både fjernt og nært. Allerede i 1894 ble den første misjonsforeningen stiftet. Diakoniforeningen som ble stiftet i 1910, ble raskt den største av disse foreningene. Den lønnet menighetssøstre, dvs sykepleiersker som gjorde tjeneste rundt i hjemmene. Nordstrand menighet greide å reise et menighetshus i 1925, og det var det mange av stedets foreninger som fikk glede av. Ikke minst under krigen var det et populært samlingssted. I 1958 bygget menigheten et aldershjem, Nordstrandhjemmet, som senere er blitt overtatt av kommunen.

 

Husmorforeninger ble stiftet på Nordstrand og Ljan omkring 1930. Nordstrandforeningen greide i samarbeid med vellet å finne fram til lekeplasser flere steder i strøket i begynnelsen av 1950-årene. Og i 1951 fikk de åpnet et fellesvaskeri med moderne vaskemaskiner på Sæter. Til åpningen hadde husmødrene fått ta med fire kg skittent tøy for å prøve maskinene. Konklusjonen var at klærne var blitt renere enn de kunne blitt etter hardhendt skrubbing på vaskebrett.

 

Før krigen ga husmorforeningen på Ljan økonomisk støtte til feriekolonien, sørget for å kle opp barn fra fattigere naboområder, sendte tøy og lysestumper til Berlevåg der det var god kontakt med det lokale husmorlaget (det var adoptert som Ljansforeningens pleiebarn som det ganske talende ble formulert) og samlet inn klær til finnene etter at Finlandskrigen hadde brutt ut. Husmorlaget var også drivkraften i arbeidet med å reise et forsamlingshus på Ljan der idrettsforeningen og vellet var de viktigste samarbeidspartnere. Anstrengelsene begynte i 1932, men først tretti år senere sto Skredderstua ferdig ved siden av Skredderjordet.

 

På slutten av 1930-årene var husmorforeningen også opptatt av et helt annet spørsmål: Melkeforsyningen. Distriktets bønder leverte omkring to tredjedeler av melken til husholdningene på Ljan, og den kom varm og god rett fra kua. Men like før generalforsamlingen i husmorforeningen skulle avholdes i 1939, hadde en av leverandørene sluttet å levere varmmelk. Bakgrunnen var at Helserådet to år tidligere hadde bestemt at all melk som ble levert direkte til forbrukerne, skulle avkjøles til femten grader umiddelbart etter melkingen. I den varme melken hadde det forekommet at for eksempel tyfus ble overført. Fruene på Ljan var likevel i harnisk. De hadde ingen tro på avkjølingens positive virkninger. Tvert imot, intet var så sunt som varm melk rett fra kua. Formannen, fru Norderhaug, mente at det var husmorforeningens plikt å gå inn for varmmelken. Man hadde tross alt ansvar for barnas trivsel og hjemmenes vel.

 

Allerede i 1937 hadde husmorforeningen reagert og avholdt et større møte om saken. I den nystartede Ljans Avis ble møtet parodiert under overskriften «Massemøte for varmmelksaken». Her ble det fattet avskyresolusjoner mot kaldmelken. Melkesentralen ble hardt angrepet og fikk vite hvor David kjøpte melken. Stemningen var amper, og for å få ro i salen måtte ordensvernet utvise en del personer som hadde nydt melk i overstadige mengder.

 

Varmmelksaken er et interessant og ganske sjeldent eksempel på misforstått lokalt engasjement. For vanligvis har ikke innsatsen vært preget av mangel på mening eller fornuft, selv om horisonten til tider har vært noe snever.

 

Den frivillige innsatsen på Nordstrand og Ljan kan deles i fire hovedtyper. For det første det som har å gjøre med anlegg, organisering og drift av infrastruktur og fellesinstitusjoner. Her kan nevnes arbeidet med veibelysning, vannforsyning, drift av badeanlegg og de store byggeprosjektene som Nordstrandhallen, Nordstrandhjemmet og forsamlingshusene. De lokale kreftene har ikke gjort alt på egen hånd, kommunen har ytet støtte og overtatt en del av oppgavene, men initiativet, regien og en del av finansieringen har vært lokal. Videre er det arbeidet overfor etater, bedrifter, myndigheter og politiske organer for å oppnå best mulig forhold for villaområdene. Så er det virksomheten til idrettsforeninger, speidertropper, menighet, korps og orkestre som har skapt store muligheter, ikke minst for barn og unge. Denne formen for lokal innsats har økt kraftig etter krigen. Endelig er det den humanitære innsatsen for vanskeligstilte, som nærmest har forsvunnet som frivillig oppgave og blitt et offentlig ansvar. Dette var det i høy grad husmødrene som sto bak, og det er et interessant poeng at innsatsen vel så mye var rettet utad som innad i villastrøkene.

 

Uten den frivillige innsatsen er det ganske vanskelig å tenke seg Nordstrand og Ljan som villaområder. Men slik er det antakelig mange steder. Står vi overfor et norsk, snarere enn et lokalt fenomen?

 

Litteratur

Finn Erhard Johannessen, Lise Henriksen og Mentz Schulerud: Fint folk i bratte bakker. Ljans historie, Lillehammer 1990.

Finn Erhard Johannessen: Utsikt over Nordstrands historie, Lillehammer 2000.

TOBIAS 2/2011