Beskrivelse: Beskrivelse: [Oslo kommune, Byarkivet]

Sanering eller rehabilitering?

 

«Alle rottene. Rivingen er noe av det beste de har funnet på. Ingen idyll som blir borte, hvis det er det De tenker på. Gammelt og stygt er noe annet enn gammelt og pent.»

 

«Vi kommer til å sakne miljøet, vi er grodd fast her.»

 

Meningene var delte blant Vika-beboerne da bydelen ble sanert på 1960-tallet. På samme tid sto nesten hele Oslo sentrum på vent for sanering. Slik skulle det likevel ikke bli, og i dag regnes flere av områdene som skulle rives som Oslos perler. Var den gamle bybebyggelsen slum eller idyll, og var sanering eller rehabilitering svaret på dårlige boliger og trangboddhet i hovedstaden?

 

Tekst: Johanne Bergkvist

Kristiania - en viltvoksende hovedstad

I løpet av 1800-tallet gikk Kristiania fra å være en liten europeisk by, nær sagt en landsby sammenliknet med København eller London, til å bli en av Europas raskest voksende storbyer. Etter at byen fikk hovedstadsstatus fra 1814 og særlig etter industrialiseringen fra 1840-årene skjøt befolkningsveksten fart. Folk fra fjern og nær strømmet til byen som vokste uten struktur. Ifølge historiker Jan Eivind Myhre var Kristiania den minst regulerte hovedstaden i Europa (Myhre 1990: 184). Sentrum ble forskjøvet fra den planmessige og rettvinklede Kvadraturen til området rundt Karl Johan med slottet ferdig i 1848, universitetet i årene 1851-1854 og endelig stortinget i 1866.

 

Byens stadig voksende befolkning bosatte seg i forstedene som lå som et lappeteppe rundt den egentlige byen. I forstedene ble det bygget på spreng, og ifølge Kristianias fattigforstander Sønderbye i 1873 bygde de fattigste rene «plankestuer» i byens utkantstrøk (Aktstykker Sak 3/1873). Denne planløse strukturen oppsto tidlig og kom til å prege deler av byen i flere hundre år og forble en vedvarende konflikt mellom byen Kristiania og Aker. Byens fattige befolket de urbane forstedene som i stor grad lå i landkommunen Aker, og dragkampen om de fattige og boligspørsmålet var til tider tilspisset.

 

Byutvidelsen i 1859 hadde ikke satt en stopper for den uregulerte byveksten. Murtvangen i byen skulle sette en stopper for brannfarlige og dårlige hus, men hadde i stedet ført til et belte av små trehus rundt byen – fra Ekeberg, Vålerenga og Kampen i øst til Sandaker og Bjølsen i nord. Hva som skulle gjøres med den uregulerte trehusbebyggelsen og den dårlige forstadsbebyggelsen opprettholdt behovet for en byutvidelse. I 1878 ble forsteder som Ekeberg, Vålerenga, Kampen og Rodeløkka innlemmet i byen. Byen spiste stadig mer av den omliggende landkommunen Aker, og drømmen om et Stor-Oslo ble etter hvert en visjon for å løse boligspørsmålet fram til den endelige sammenslåingen av de to kommunene i 1948.

 

Inne i byens sentrale områder skjøt den private leiegårdsutbyggingen fart i siste halvdel av 1800-tallet, særlig fra 1870-årene – og helt fram til boligkrakket i 1899 satte en stopper for den voldsomme utbyggingen. Men til tross for at boligkrakket førte til utflytting og emigrasjon, var bolignøden fortsatt en realitet. Mange forlot boliger som ikke hadde vært egnet som «menneskeboliger». Fra begynnelsen av 1900-tallet fortsatte utbyggingen i rykk og napp med fortetting av byens sentrum og leiegårder på Frogner, Gamle Aker, Sagene, Petrus (del av nåværende Grünerløkka) og Gamle Oslo. Leiegårdene etter tysk mønster ble sett på som en motvekt til de slitne trerønnene som til da hadde huset forstedenes arbeiderbefolkning. Men til tross for at leiegårdene var bildet på den moderne byen og regulert av nye bygningslover, skulle de snart bli bildet på den usunne byen med sine trange bakgårder uten lys og luft og minimalt med plass (Myhre 2006: 366ff).

 

«Slum i konsentrert form»

Boligspørsmålet hadde fra 1850-tallet blitt reist som et arbeiderspørsmål. Særlig etter koleraepidemien i 1850 blusset den offentlige diskusjonen om boligforholdene opp, der de verste boligstrøkene i byen var tema. Bystyret i Kristiania ba i 1893 Sunnhetskommisjonen om å utrede spørsmålet vedrørende arbeiderstandens boliger. Den omfattende rapporten ble lagt fram i 1895 av professor dr. med. Axel Holst. Overbefolkning ble tatt opp som «en ren sanitær nødstilstand». Nesten halvparten av de undersøkte leilighetene var i dårlig stand og opp mot 20 prosent av leilighetene ble beskrevet som sterkt overfylte. Her bodde de fattigste i eldre bygninger, som var kalde, mørke og dårlig vedlikeholdte. En stor del av leilighetene ble ansett som «uskikket til ophold for mennesker» Forslag til forbedringstiltak var inspirert av undersøkelser i utlandet. Ifølge Holst måtte det for det første bli opprettet et skjerpet tilsyn i form av et boligkontor under Sunnhetskommisjonen. For det andre måtte det vedtas en ny lov om ekspropriasjon av dårlige bygninger for å fremme nedrivning og nybygging, og for det tredje måtte det kontrolleres at det ikke losjerte for mange i leilighetene. Nytt var forslaget om at kommunen selv skulle opptre som byggherre. Og i bystyret i juni 1896 ble det gitt den første bevilgning til kommunal boligbygging i Kristiania. Tanken var fremmet, men tre år etter – i 1899 – konstaterte borgermester H. E. Berner at ingen prosjekter med å bygge arbeiderboliger var påbegynt.

 

Først fra tiden rundt første verdenskrig og utover 1920-tallet ble kommunen en aktiv boligbygger. Boligsaken ble nå en hovedsak for kommunen og ifølge historiker Knut Kjeldstadli gikk kommunen fra å være «tilskuer til organisator» (Kjeldstadli 1990 270 ff). Byplanleggerne og arkitektene fikk oppgaven med å løse samtidas mest prekære sosiale spørsmål, og boligsaken var sterkt knyttet til spørsmål om sunnhet, helse, hygiene, fattighjelp, sysselsetting, lønns- og arbeidsvilkår, barn og kvinnesak og boligspørsmål (Aspen 2003: 138f). I en undersøkelse av boforholdene i byens småleiligheter i 1913-1914, beskrives fortsatt trangboddhet og usunne helseforhold: «Aarsakerne til, at leiligheterne er betegnet som usunde, kan være forskjellige. Særlig spiller dog fugtigheten en stor rolle. Stadig er det anført, at luften er raa, tung og muggen, fordi gulvet enten ligger paa bare jorden eller leiligheten ligger over eller ved siden av bryggerhus etc. Forfaldenhet spiller også adskillig rolle: raatne gulver, utætte og gnisne dører og vinduer o.s.v. Ved siden herav er det mange specielle ting, som er nævnt av undersøkerne, f. eks. stank fra priveter, stald eller kloak, sopp i gulvene etc.» (Kommunens statistiske kontor 1915: 22).

 

Sanering var tidas løsning på kritikken av slummen og de dårlige boligforholdene for store deler av byens befolkning. De nye idealene om den moderne, luftige byen sto opp mot slum og fattigdom. Saneringsønsket kan ikke forstås uten slumhatet. Arbeiderpartiets Carl Jeppesen uttalte i 1915 «at rasere gamle bydeler, regulere dem og bygge op nye huser, saadan at der kan bli lys og luft ind i gatene og ind i menneskenes boliger, er en av de største poster som Arbeiderpartiet har paa sit program i alle storbyer». Aversjonen  mot slummen var tverrpolitisk, selv om motivene nok var direkte motstridende. Der arbeiderbevegelsen bokstavelig talt ville rasere gamle bydeler for å løfte arbeiderklassen opp i lyset, fantes det andre stemmer som så slumbeboerne som en trussel mot samfunnet. Sogneprest Alfred Eriksen krevde riving av Hammersborg, kjent for sine trange smug og nærmest rønner til hus, for ellers mente han følgene ville bli sørgelige i «moralsk og i racehygienisk henseende». Slummen skulle rives, men var det for å gi menneskelige boforhold for beboerne eller var det for å fjerne et støtende og samfunnstruende miljø? Men alt handlet heller ikke om slumhatet. Moderniseringsfeberen var en egen drivkraft. Planmessigheten ble lagt til grunn for nye planer der lys og luft skulle erstatte trange gårdsrom.

 

Kommunen som byplanlegger

Generalplaner, idéforslag og konkurranser preget 1900-tallets første halvdel sammen med reguleringer styrt av jernbane- og havnebehov. I 1929 presenterte byplansjef Harald Hals den første helhetlige byplan for Oslo i form av en generalplan. I bokutgaven Byen lever – Drømmen om en storstad ble planen popularisert med hovedkapitlene Det som var, Det som er og Det som kan komme. Planen hadde store visjoner for Oslo by og var påvirket av tidens funksjonalistiske strømninger. Grunnprinsippet var at beboerne skulle ut av sentrum mens de sentrumsnære strøkene skulle bestå av kontorer og forretningsbygg (Gåsemyr s. 23). Den første generalplanen gjaldt for byen som befant seg innenfor de administrative grensene i 1878. I 1934 kom et nytt planutkast som ble vedtatt som sju separate bydelsplaner i årene 1938-1947. Intensjonene i planen ble videreført i en ny generalplan av 1950, utarbeidet etter sammenslåingen med Aker i 1948.

 

En rekke bynære områder ble vedtatt sanert på 1930-tallet og i årene etter andre verdenskrig. Grünerløkka ble trukket fram som planleggernes negative eksempel på byrom som burde forandres, og forslaget fra 1936 var at lange, smale høyblokker skulle erstatte de gamle gårdene. Tidligere forslag fra de første tiårene av 1900-tallet var åpne kvartal eller hagebyer og egne hjem inspirert av Ullevål hageby. I byplankontorets innstilling til reguleringsrådet 20. februar 1936 ble det framhevet at gjennom denne saneringen skulle beboerne skaffes bedre leiligheter, noe som ville øke byens samlete antall leiligheter og dermed bidra til å avhjelpe boligmangelen. Det ble lagt vekt på at leilighetene ikke måtte bli så dyre at de opprinnelige beboerne og deres like ikke hadde råd til å bo i dem (Gåsemyr s. 23).

 

Bystyret hadde vedtatt å sanere 15 strøk i indre sone av byen i årene mellom 1937 og 1947, men i 1950 var fortsatt store deler av områdene urørt. Vålerenga, Kampen, Enerhaugen, Grønland, Vaterland, Hammersborg, Vika, Grünerløkka, Rodeløkka, Munchs gate, Fredensborg, Briskeby, Maridalsveien, Sandakerveien, Bjølsen, Sagene, Sandaker og nedre del av Grefsen sto på tur for sanering i 1950. Men flere av områdene skulle forbli urørte lenge ennå. En viktig grunn var at med sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948 ble det åpnet for nye utbyggingsmuligheter. Mange kunne nå bosettes utenfor byen. Sanering ble dermed dyrere enn nybygging i byens nye ytre sone. Drabantbyprosjektet tok over rivningsprosjektet selv om bystyret fortsatt ønsket sanering. Høyres representant mente i 1950/51 at byen ikke ville få flere leiligheter ved å «sanere noen rønner her og der» (Aktstykker 1950-51, sak 180, s. 419). Men rivingen av den gamle trehusbebyggelsen var ikke lenger en prioritert oppgave og selvom Byplankontoret ønsket å bedre boligstandarden i indre by, forble dette en neglisjert oppgave.

 

Kommunen som bevarer

Rivingsviljen hadde blitt utfordret allerede fra den første sentimentale bølgen på 1920-tallet i forbindelse med riving av Hammersorg i 1921. I motviljen mot å rive det gamle kom en sentimental bypatriotisme til syne. Det var langt fra sogneprest Eriksens forakt for slumforstaden Hammersborg til de maleriske bildene av forstadens trange gater og smug presentert i avisene nå. Et hus fra Kanten ble bevart og oppført på Folkemuseet som en del av framstillingen av folkekulturen. Hammersborgs smale smug ble nå sett på som en norsk motsvarighet til Paris’ Montmartre. En mer generell bevaringsvilje spredte seg, og Arno Berg i Selskabet for Oslo Byes Vel kritiserte hvordan gamle gårder og hus fikk kappet vekk smijernsdetaljer og fikk fasader pakket inn som «funkifisering» (Kjeldstadli 1990: 367). Selskabet for Oslo Byes Vel begynte å arbeide for «byens forskjønnelse» med fargeplaner, for fasadekrav og krav mot planløse boligfelt der funkisgårder tronet side om side med gamle gårder med skråtak.

 

Flere motforestillinger mot riving kom opp i forbindelse med Vika-saneringen som skjedde i flere etapper fra 1930- til 1960-tallet. Da Enerhaugen skulle rives kom det fram mange stemmer som ønsket å bevare trehusbebyggelsen. Men leieboere og huseierne, sammen med de som ønsket å bevare området av kulturvernhensyn, var ikke representert i bystyredebatten i 1951, og måtte gi tapt for OBOS-blokkbebyggelsen. Boligrådmannen uttalte i bystyreforhandlingene at selv om spørsmålet ble utsatt på grunn av klager ville spørsmålet om sanering av Enerhaugen komme opp igjen på grunn av forholdene der: «Jeg tror ikke noen i bystyret ville være tjent med en vinterdag med isholke i Enerhaugens bratte kleiver å gå til vannposten med sin klesvask. Vi bør si alvorlig fra at det bør være slutt for husmødrene der oppe å ta vare på sitt hus på en slik måte. Kommunen må ha forpliktelser på dette område. Bystyret har jo uttalt seg for at Enerhaugen ikke skal bevares som fortidsminnemerke. Dette skulle tilsi at man nå tar hånd om å få bygget skikkelige boliger på stedet». NKPs representant Per Kviberg uttalte i debatten at til tross for at det var noe malerisk og vakkert over Enerhaugen, kunne man ikke regne boligene på Enerhaugen som «menneskeboliger. Han ville derfor med glede stemme for sanering og ekspropriasjon av Enerhaugen slik at byggingen av nye boliger kunne bli satt i gang snarest. (Aktstykker 180/1950-1951).

 

Moderniseringsviljen hadde stått sterkt fram til 1950-tallet. Men Enerhaug-saneringen og ikke minst kampen om hovedstadens Empirekvartal, der kommunen og antikvariske aktører sto mot statens krav om riving, hadde sådd nye tanker. Vern av bygninger av antikvarisk verdi sto svakt. Som en reaksjon på dette fremmet konservator Edvard Bull forslag i bystyret i 1953 om å opprette en byantikvarstilling som skulle ha kommunalt ansvar for «en tryggere og bedre kontroll med byens historiske minner» (Bystyret 22. januar 1953). Bull mente at fredning ikke var tilstrekkelig ettersom dette like gjerne kunne brukes til å la bygninger forfalle hvis en ikke gjorde noe mer for bevaringen. Skolerådmannen fikk i oppgave å utrede saken og innstilte at en byantikvarstilling skulle opprettes som en kommunal heldagsstilling med fagsjefs status, knyttet til skolerådmannens avdeling. Forslaget ble vedtatt av Formannskapet i 1955.

 

Opprettelsen av en byantikvarstilling markerte en betydelig endring i kommunens rolle der kommunalt ansvar og engasjement for bevaring nå ble en viktig sak. Tidligere hadde dette arbeidet blitt drevet av private organisasjoner som Selskabet for Oslo Byes Vel og Fortidsminneforeningens osloavdeling. Båndet mellom den nye stillingen og det tidligere private bevaringsengasjementet var sterkt. Arno Berg ble tilsatt som den første byantikvaren i 1956, etter å ha vært leder for Oslo Byes Vel siden 1927. Byantikvarens første store sak var å utarbeide en frednings- og bevaringsplan, kalt «Byantikvarens gule liste».

 

«Kampen om Kampen»

Først på 1960- og 1970-tallet ble rehabilitering løftet fram i stedet for sanering. På denne tida ble det økt fokus på bymiljø og nærmiljøets betydning i byplanleggingen. Presset på sentrum var stort. I 1967 la Stortinget fram en saneringslov der trafikk og næringslokaler var prioritert. Oslo hadde hatt en helt annen utvikling enn det Harald Hals og Byplankontoret hadde sett for seg. Sentrum forfalt, men der sanering fortsatt ble sett på som beste løsning på boligproblemet i 1960-årene, representerte 1970-tallet en ny epoke i saneringsdebatten. Motstanden mot sanering økte, og etter rivningen av Vika i 1950, Enerhaugen i 1951 og Vaterland i 1963, skulle det vise seg å bli mye vanskeligere å sanere de vedtatte områdene som sto for tur. Kampen for rehabilitering av Rodeløkka, Kampen og Vålerenga var nå på dagsorden og utfordret saneringsprosjektet.

 

I 1977 vedtok Oslo kommunestyre å rehabilitere Kampen bydel mot de tidligere saneringsplanene der Studentsamskipnaden skulle rive gammel bebyggelse for å bygge studentboliger. I Saneringssjefens arkiv finner vi de detaljerte planene. Ifølge historiker Siri Byre Gåsemyr representerte «Kampen-saken» et skifte innen byplanleggingen i Oslo. Kampen ble ikke et nytt Enerhaugen, med total sanering og blokkbebyggelse i stedet for trehus og murgårder. Debatten er mer flerstemt og bystyrerepresentant og oslohistoriker Erik Melvold konstanterte at samtlige partier hadde forlatt «raseringsideologien» (Aktstykker sak 47/1977 Byfornyelse på Kampen 17.02.1977)

 

Stortinget satte i 1977 ned et storbyutvalg som skulle vurdere de strukturelle og økonomiske problemene i storbyene (Gåsemyr s. 13). Det ble fra tidlig 1960-tall rettet kritikk mot konsekvensene av saneringen av indre by, der sentrum ble rene forretningsstrøk, noe som igjen førte til bekymring for at de folketomme sentrumsstrøkene ville medføre kriminalitet og utrygghet. Tanken ble forsterket av de første forskningsrapportene der det ble hevdet at utbyggingen av drabantbyer ikke hadde vært vellykket. For eksempel konkluderte Torbjørn Hansen og Anne Sæterdal i sin rapport fra Ammerud i 1970 at de sosiale problemene var større i drabantbyen enn ellers i byen. Debatten om hva som var «den gode by» fortsatte, men utfallet av sanerings- eller fornyelsesviljen var ikke lenger like klart.

 

Siri Byre Gåsemyr spør i sin hovedfagsoppgave i historie om hvorfor motstanden mot sanering kom opp nettopp i 1970-årene. Hun konkluderer med at bevaring av de gamle trehusene på Kampen kan ses som del av en radikalisering og folkelig motstand på 1970-tallet. Samtidig kan motstanden mot riving settes i sammenheng med en begynnende gentrifiseringsprosess, der den gamle arbeiderklassebydelen gradvis ble befolket med kunstnere, arkitekter og utdannet middelklasse. Begrepet gentrifisering ble opprinnelig brukt for å beskrive hvordan middelklassen eller ”the gentry” tok over gamle arbeiderklassebydeler i London slik at de opprinnelige beboerne av arbeidere, lavere funksjonærer, trygdede, sosialklienter og innvandrere ble skjøvet ut på grunn av oppgradering og prisøkning. Utviklingen gikk fra leie til selveie, og nostalgi og framtidstro gikk hånd i hånd.

 

Mens både Byplankontoret og Byantikvaren gikk inn for riving av trehusene på Kampen til fordel for Studentsamskipnadens blokkbebyggelse, kom det krav om vern av ressurser, natur og miljø fra flere hold. Fra et slikt ståsted ble den gamle trehusbebyggelsen nå sett på som en verdifull ressurs i det moderne samfunnet. Bevaring kom på den politiske dagsorden. Resultatet var at byplanmyndighetene fra midten av 1970-tallet skiftet standpunkt fra saneringsønske til å gå inn for rehabilitering.

 

Byfornyelse og bevaring

Et betydelig forfall var en konsekvens av at riveplanene drøyde så lenge uten å bli iverksatt. Kommunen ga i liten grad pålegg til gårdeierne om vedlikehold annet enn ved direkte livs- og helsetruende boforhold. I 1976 trådde Lov om byfornyelse av tettbygde strøk (Byfornyelsesloven) i kraft og erstattet Saneringsloven. Årene etter, i 1977 og 1978, vedtok Oslo bystyre et byfornyelsesprogram som var oppstarten på den omfattende byfornyelsen på 1980-tallet. Målet for byfornyelsen var en oppgradering av bygningsmassen, særlig de store leiegårdene fra 1800-tallet, og å skape bedre bomiljø og høyne levekårene i indre by. Tanken var at dette ville føre til en mer allsidig befolkningssammensetning.

 

Oslo kommune ga gjennomføringsansvaret for byfornyelsen på 1980-tallet til det

halvkommunale Oslo Byfornyelse AS sammen med boligbyggelagene USBL og OBOS samt

enkelte mindre, private selskaper. Arbeidet besto, i tillegg til teknisk utbedring, hovedsakelig i å slå sammen små leiligheter til familieleiligheter og private utearealer til større felles kvartalsrom, og å opparbeide arealene slik at de ble brukbare for lek og opphold. Riving av bakgårdsbebyggelse ble gjort for å gi tilfredsstillende lys, luft og oppholdsareal. Bystyret vedtok et ”selvfinansieringsprinsipp”, noe som betydde at beboerne skulle betale for byfornyelsen. Resultatet var at mange ble satt i gjeld eller ble presset til å flytte. Byfornyelsen fikk på folkemunne navnet Byfordyrelsen.

 

Mange av områdene som sto klare for sanering er i dag regnet som selve Oslos fineste perler. I dag er om lag 7500 eiendommer oppført i Byantikvarens gule liste. 70 prosent finnes i indre by, det vil si det historiske og urbane Oslo. En kongelig resolusjon fra 2001 understreket verneinteressene knyttet til Oslo sentrum og indre by:

«Det er knyttet store nasjonale kulturminneinteresser til Oslo som landets hovedstad. Kulturminnene og kulturmiljøene i Oslo er stadig utsatt for press ved planer om utbygging. Det er derfor viktig å ta vare på byens overordnede trekk, kulturmiljøer og enkeltobjekter. Dette gjelder store deler av sentrum og indre by. I sentrum gjelder dette særlig områdene rundt Slottet, Karl Johans gate, Rådhuset, Akershus festning, Kvadraturen og Hammersborg. I indre by for øvrig gjelder det Gamlebyen med Ekebergskråningen, områdene langs Akerselva, samt byens unike og homogene murgårdsbebyggelse fra 1800-tallet. Utviklingen av disse områdene vil måtte ta hensyn til de antikvariske og historiske interessene som knytter seg til dem» (Kgl.res. 31.08.2001)

 

Satt på spissen handler debatten om sanering eller rehabilitering om ressurser og en generell velstandsøkning. Om alternativet til sanering ikke skal være forfall, vil bevaring og vedlikehold være hovedpunktene.

 

Litteratur og trykte kilder

Aktstykker vedkommende Kristiania kommune i Aaret 1873. Sak 3/1873 ”Betænkning angaaende Kristianias Fattigvæsen, afgiven af den under 9de September 1868 af Representantskabet nedsatte Komite; foretaget 23de April 1874 og udsat”. Kristiania: Gundersens boktrykkeri.

 

Aktstykker vedkommende Kristiania kommune Aaret 1895. Sak 29/1895. Holst, Axel (1895). Undersøgelser og Forslag angaaende Arbeiderstandens Boliger i Kristiania. Beretning afgiven paa Foranlednig af Kristiania Sundhetskommission. Kristiania: Gundersens boktrykkeri.

 

Aktstykker vedkommende Kristiania kommune Aaret 1896. Sak 62/1896 ”Foranstaltninger til forbedring i arbeiderstandens boligforhold”. Referat 18.06.1896.

 

Aktstykker vedkommende Oslo kommune 1950-1951. Sak 180/1950-1951 ”Ekspropriasjon og sanering av Enerhaugen”. Referat 27. 06.1951.

 

Aktstykker vedkommende Kristiania kommune Aaret 1896. Sak 79/1896. ”Angaaende fornyet Behandling av Sag No. 62 for 1896 om Foranstaltninger til forbedring i arbeiderstandens boligforhold”. Referat 09.07.1896.

 

Aspen, Jonny (2003). Byplanlegging som representasjon – en analyse av Harald Hals’ generalplan for Oslo av 1929. Doktorgrad ved Arkitekthøgskolen i Oslo: Oslo.

 

Benum, Edgeir (1994). Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Bind 5 av Oslo Bys Historie. Oslo: Cappelen forlag.

 

Gåsemyr, Siri Byre (1999). ”Kampen om Kampen. Sanering eller rehabilitering?”. Hovedfagsoppgave i historie, UiO.

 

Hals, Harald (1929). Fra Kristiania til Stor-Oslo. Et forslag til generalplan for Oslo. Oslo: Aschehoug

 

(1934). Stor-Oslo. Forslag til Generalplan. Fra den av Oslo, Aker og Bærum kommuner under 24.11.1928, 23.10.1929 og 17.3.1932 nedsatte komite. Oslo: Det Mallingske bogtrykkeri

 

Oslo reguleringsvesen (1950). Generalplan for Oslo 1950. Et utkast lagt fram som diskusjonsgrunnlag for de kommunale instanser og etater og for andre interesserte.

 

Kjeldstadli (1990). Den delte byen. Fra 1900 til 1948. Bind 4 av Oslo Bys Historie. Oslo: Cappelen forlag.

 

Kommunens statistiske kontor (1915). Beboelsesforholdene i smaaleiligheter i Kristiania 1913/1914. Kristiania: Gundersens boktrykkeri.

 

Myhre, Jan Eivind (2006). ”Den eksplosive byutviklingen 1830-1929” i Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo: Pax forlag.

 

Oslo kommunale boligråd (1931). Boligarbeidet gjennom tyve år. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911-1931. Med en oversikt over beboelses- og befolknigsforhold 1814-1914. Oslo: Aschehoug.

 

Ramsøy, Odd (1967). Trekk fra en saneringsprosess. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Walmann, Anette (2006). ”Byantikvaren – 50 år som ’vaktbikkje’”. Nettsak Oslo byarkiv: http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/article70454-961.html

 

Byantikvarens Gule liste. Les på:

http://www.byantikvaren.oslo.kommune.no/gul_liste/

 

Kilder

A-10016 Saneringssjefen, D Saksarkiv 1951-1978, L0009 Sanering (Grünerløkka, Grønland, Hammersborg skole, Kampen, Rodeløkka) og L0011 Sanering (Rodeløkka, Ruseløkka/Skillebekk, Sagene, Tøyen)

TOBIAS 2/2011