Beskrivelse: Beskrivelse: [Oslo kommune, Byarkivet]

Manglerud, fra kornåker til drabantby – eksempel på detaljplanlegging



Som planleggingsverktøy hadde 1950-planen lagt opp til fire hovedalternativer for arealdisposisjon: Boligstrøk, industristrøk, parker/turveier og Oslomarka. Videre disposisjon skulle utredes i detaljerte disposisjonsplaner for hvert enkelt av utbyggingsområdene.

Manglerud-Abildsø-Ryen-området var et av områdene som skulle detaljplanlegges videre, som forutsatt i 1950-planen. Dette var et av de første områdene som skulle planlegges og bygges ut som et nytt bymessig område etter byutvidelsen i 1948. Befolkningstallet skulle omtrent tilsvare dagens Lillehammer by. Fortsatt utgjorde denne delen av den gamle Aker-bygda for en stor del gårdsbruk og dyrket mark beliggende mellom små veier og etablerte villastrøk.

 

Tekst: Line Monica Grønvold

Tilsvarende samtidige idealer og tendenser i internasjonal byplanlegging, skulle dette som i nye utbyggingsområder ved andre byer, få løsere tilknytning til den opprinnelige bykjernen enn den måten man tradisjonelt hadde ekspandert byene. Nyere byekspansjon skulle omdisponere tidligere jordbruksområder forholdsvis nær byen, men samtidig løsrevet fra den opprinnelige bykjernen. Hensikten var i større grad å utforme selvstendige enheter sammenlignet med tidligere utbyggingsprosjekter. I forhold til funksjon og geografi skulle dette bli forholdsvis selvforsynte urbane områder med tanke på service, handel, boliger og arbeidsplasser. Detaljerte disposisjonsplaner skulle sammen med offentlige arealervervelser legge til rette for en helhetlig utbygging av nye byområder, inspirert av samtidige tendenser og idealer i internasjonal byplanlegging. Det var som et urbaniseringeksperiment, ganske nytt i etterkrigstidens Norge og Europa, som å tegne og bygge en idealby med blanke ark. Hva som trengtes og i hvilken rekkefølge man skulle prioritere i utbyggingsprosjektene for at dette skulle fungere som vellykkede minisamfunn fra starten, var et tema for diskusjon også internasjonalt.

 

I 1947, året før kommunesammenslutningen, ble det besluttet å utskrive en reguleringskonkurranse for Manglerud-Abildsø-Ryen-området innenfor definerte geografiske grenser. Hensikten var primært å skaffe en disposisjonsplan for området. Arkitektonisk utforming ville først bli aktuelt i neste runde. Saksdokumenter i forbindelse med planleggingen viser at det fra Generalplankontoret sin side, allerede i forkant, ble påpekt hvor vidtrekkende detaljplanen var. Manglerud-arealet dannet et så viktig knutepunkt hvor en rekke trafikktekniske problemer måtte løses under ett hvis en skulle oppnå at det endelige resultatet skulle bli tilfredsstillende for alle parter, slik at konkurransen ikke måtte innskrenkes til bare å bli en konkurranse om bebyggelsen på Manglerud: «Dens hovedformål må være å koordinere og suplere enkeltplanene for veg, bane, samfundssenter, boliger og parker, dvs. vertikal planlegging som schweitzerne så betegnende kaller det […] Ved at deltagerne stilles fritt kan det framkomme nye verdifulle momenter som det så blir kommunikasjonskomiteens sak å ta standpunkt til etter konkurransen […] Kommunen er som grunneier interessert i at planen kan komme til utförelse snarest mulig […] En vil samtidig ikke unnlate å gjøre formannskapet merksam på hvilken betydning en slik konkurranse kan få utover den foreliggende oppgave, om den legges om deretter. Utdannelsen for reguleringsfolk har hittil vært mangelfull såvel hertil lands som utenlands […] Her i landet har dessverre utdannelsen vært sörgelig forsömt. 5 års okkupasjon bragte oss ytterligere tilbake, og siden frigjøringen har det vært gjort lite for å rette på forholdene. Nå er sjansen der, en enestående anledning til å ta igjen noe av det forsömte.»

 

Forberedende dokumenter til selve konkurranseutlysningen viser hvilken sammensatt og velfylt oppskrift man ønsket å følge, i samsvar med moderne internasjonale byplanprinsipper. Det var nesten som å planlegge en ny liten by: «På et passende sted her bör anlegges et bisentrum for Manglerud, Ryen og Abildsöströket, som i utbygget stand kan regnes å få en befolkning på ca. 25.000 mennesker. Konkurransen bör ta sikte på å få en riktig plasering og dimensjonering av dette sentrum, anbringelse av traceer og stasjon for forstadsbaner og hovedveier og ellers en riktig disposisjon av hele strökets grunnarealer til boliger, forretninger, industri, offentlige institusjoner og parker. […] En del av arealene er som vist på planen allerede bebygd […] Det består i største delen av temmelig flate dyrkete jorder, med knauset og skogkledd terreng i hellingene i vest og nord samt ved Östensjövanns nordvestre bredd. På disse arealer skal plaseres fölgende:

1. Hovedtorg og forretningskvartaler med kino, butikker, forsamlingssal, bibliotek etc. med en samlet fasadelinje langs torg og gater på minst 1.000 langmeter.

2. Trafikkstasjoner for forstadsbane og buss, parkeringsplass, område for transformatorstasjon, brannstasjon og andre kommunale anlegg, bilservice, verksteder og garasjer.

3. Tomter for småindustri og verksteder

4. Industritomter inntil 80 dekar

5. 2 folkeskoler hver med ca. 600 elever og 1 høyere skole – alle med tilstrekkelige lekeplasser og övelsesplasser

6. Kirke, folkebad, idrettsanlegg på ca. 70 dekar, parkarealer, lekeplasser, turveier og badeplasser, kolonihager og skolehager. Det er forutsetningen at Østensjövannets bredder skal parklegges. Nordre Abildsö blir liggende som bondebruk med ca. 80-100 dekar dyrket mark. En del av bergterrenget Ryen varde – Vestengen bör legges ut til park. Mellom Brannfjellparken – Ryen varde – Nordre Abildsö – Östensjövannet skaffes en sammenhengende parkåre med forholdsvis stor bredde gjennomsnittlig, og der bör legges turlöyper fra strök ved Ryenengen fram til sydenden av Östensjövannet.

7. Øvrige områder legges ut til boligbebyggelse, dels som blokkbebyggelse og dels som småhusbebyggelse.»

 

Videre skulle hvert av konkurranseutkastene omfatte en disposisjonsplan, detaljskisse for sentrumsstrøket, nærliggende boligblokker mv., modell i størrelse 1:4000 i bestemte farger, kortfattet beskrivelse av forslaget, navneseddel og returadresse.

 

Gjennom området skulle det være forbindelser til søndre hovedutfartsåre fra byen, så godt som ferdig planlagt etter forslag fra Akershus fylkes veikartkontor, der veien eventuelt skulle vurderes å flyttes vestover. Traséen for Store Ringvei (frem mot et Ryen-kryss) var fortsatt ikke ferdig planlagt i området. Juryen bestemte etter hvert at en konkurranse ville være hensiktsløs før en banetrasé var fastlagt gjennom området. Bystyret avlyste derfor hele konkurransen (jf. Bystyresak 181-1951/52).

 

På steget videre kom et forslag til reguleringsplan for Manglerud-Abildsøområdet, signert av arkitekt H. Kobbe ved Reguleringskontoret i 1951. Helene Kobbe satt senere som byplansjef. Planen var fortsatt mye annerledes enn slik de endelige arealdisponeringene ble, men den viser forholdsvis klart hvordan kommunen etter byutvidelsen i 1948 ideelt sett betraktet byplanleggingen utfra blanke ark, på jomfruelig mark i det gamle Aker.

Plankartet ble tegnet med variert bebyggelse og konsentrisk utnyttelsesgrad utover fra en planlagt sporveisstasjon, nettopp som forutsatt i generalplanen for Oslo fra 1950. Videre var det markert et «servicesenter» omgitt av lav- og høyblokkbebyggelse, skoler, rekkehus, eneboliger og turveier. Et par-tre gamle gårdstun fantes i området fra gammelt av, med røtter tilbake til middelalderen og endog før vikingtid, noe reguleringsplanens arealkart viste lite hensyn til. Arealene skulle omdisponeres for en ny og urban bebyggelse, idet Søndre Manglerud gårdstun var markert som areal for bydelens senter og Nordre Abildsø gårdstun tilsvarende som fremtidig kirketomt.

 

1951-planen ble mottatt med noen negative reaksjoner, blant annet fra den nyopprettede Komiteen for bevaring av Akers gårder. Fokuset var i første rekke rettet mot den planlagte utnyttelsen av Nordre Abildsø gårdstun. Selv om arealkartet til 1951-planen vanskelig kunne tolkes på annen måte, forklarte arkitekten bak planen i brev av 24. november 1951 at tanken var å bevare hovedbygningen for offentlig formål, for eksempel som menighetshus, videre var gårdsbebyggelsen lagt inn i et belte av grønt tilknyttet friarealene ved Østensjøvannet.

 

Flere tiår senere er et par av gårdstunene, tross alle odds, blitt bevart og inkorporert i drabantbyen som historiske kilder fra stedets fortid gjennom mange århundrer, helt fra de første faste bosetningene i dette området. Nordre Abildsø gård står fredet og omgitt av jorder inntil Østensjøvannet naturreservat, mens deler av Søndre Manglerud gårds bygninger er omregulert til spesialområde bevaring, som ett av byens første i denne kategorien, og deler av gårdstunet står i dag som bydelens nostalgiske og historiske midtpunkt, den opplyste skjønnhet, det trivelige eldresenter. Nærmest trafikknutepunktene kom blokkbebyggelse i form av mindre «tun» med varierende preg og utforming, godt forsynt med åpne grøntområder i mellom, videre også en del rekkehus med lavere utnyttelsesgrad lenger utover, dertil et senter og en banestasjon som kjernen i området. I utkantene ligger tidligere etablerte villastrøk. Sentrale arkitekter bak utformingen var Rinnan og Colbjørnsen, med bakgrunn fra den radikale PLAN-gruppen som hadde kritisert tidligere tiders planlegging i Oslo. Arkitektene var engasjert av OBOS, som var byens viktigste boligbyggelag, tomtefester og utbygger på kommunalt ervervet grunn. De fleste boligblokkene i Manglerud-området stod innflyttingsklare rundt 1960. Medlemmer av OBOS ble gjennom loddtrekning tildelt leilighet på tilfeldig sted i byens utbyggingsområder, ut fra kriterier som familiens størrelse, ansiennitet og nødvendig boligstørrelse, etter tidligere hybeltilværelser over en lang periode med stor bolignød i etterkrigsårene.

 

Kilder

Aker reguleringsvesen A-11001/E/27/014,015

Grønvold, Line Monica (1996): Planlegging: sanering eller vern av gamle bygningsmiljøer? Med et blikk på de gamle gårdsbruk i Oslo. Hovedfagsoppgave Universitetet i Oslo.

 

TOBIAS 2/2011