Gjennom skolen passerer hele folket i revy

Gjennom skolen passerer folket i revy

Skolens plass i det forebyggende tannhelsearbeidet i Oslo i mellomkrigstiden.

Tekst: Kirsten Frønæs

I mellomkrigstiden var Norge en ung nasjon og den voldsomme oppblomstringen av tannsykdommer som kom i kjølvannet av endret kosthold fra andre halvdel av 1800-tallet kunne sees som en synlig, men også symbolsk, svekkelse av det norske folk. Den dårlige tannhelsen i befolkningen var en reell trussel mot barns læreevne, mot effektiviteten blant arbeidere og også faktisk for nasjonens sikkerhet siden soldater kunne bli erklært stridsudyktige som følge av dårlig tannhelse. Noe måtte gjøres, og det måtte gjøres effektivt.

Det var bred internasjonal enighet i hygienebevegelsen om at skolen var den rette kanal for helsepropaganda, for, som mangeårig leder av Kristiania skoletandkliniker, Johan Brun, sa: «Gjennom skolen passerer hele folket revy.» Gjennom skolen sikret man seg et stort og lett påvirkelig publikum som allerede var underlagt disiplin. Målet var, klart uttrykt, at barna skulle ta med seg den nye kunnskapen hjem og overføre den til egne foreldre.

Den første skoletannklinikken i landet ble opprettet i Kristiania i 1910 i kjøttkontrollen på Ankertorget. Det var en stor klinikk med fem rom. Man hadde rom for undersøkelse, plombering og trekking. Det var innlagt kaldt og varmt vann og elektriske bormaskiner. Kort sagt en fullstendig og moderne klinikk. Dette var viktig, ingen skulle mistenke skoletannpleien for å være av dårligere kvalitet enn den man kunne vente og finne i private klinikker.

Flere skoletannklinikker fulgte i årene som gikk, de fire første i lokaler utenom skolene. Det var ikke tilfredsstillende. Skolene klaget over at elevene ble lenge borte og skoletannpleien oppnådde heller ikke målet om at tannhelse skulle oppleves som en integrert del av skolehverdagen. Dessuten fortsatte antallet hull i tennene å øke til tross for det forebyggende arbeidet som ble gjort i skoletannklinikkene. Skoletannpleiens mål var, slik det ble formulert i det populærvitenskapelige tidsskriftet Munnpleien i 1917 «å vekke barnets interesse for tennenes renhold og bevarelse» og «å lære dem midlene og veien til oppnåelsen av et godt resultat. Herved kan man gjøre regning på, at de, når forholdene for øvrig tillater det, vil fortsette tannpleien, også når de blir voksne». Så lenge dette ikke ble fulgt opp verken av hjem eller skole, risikerte man, ifølge tannlege Einar Hirsch, at skoletannklinikkene ble «en stor skuffelse, et slag i luften, et spild av kræfter og en ødslen med penger».

Dermed fulgte også forslaget om obligatorisk tannbørsting i skolen. For å lette dette arbeidet utviklet tannlege Jonn Nilsen, mangeårig sekretær i Norsk forening for motarbeidelse av tannsykdommer, i 1918 et pusseanlegg for bruk i skolen. Ved hjelp av rørleggerfirmaet C. Blunck A/S i Kristiania fikk han utarbeidet en fullskalamodell av anlegget som kunne beskues i rørleggerfirmaets lokaler. Pusseanlegget bestod av en lang avløpsrenne med strålekraner montert med et visst mellomrom, i tillegg kom ventilerte skap for oppbevaring av tannbørster. Elevene skulle nemlig motta to tannbørster, en til bruk på skolen og en til bruk hjemme. Dermed unngikk man «gjenglemmelser». Nilsen regnet seg frem til at man i et slikt anlegg kunne man med litt øvelse «pusse» en klasse med tretti elever i løpet av fem minutter. Slik omgikk han skolenes argument mot at tannpussen ville ta for mye tid fra den øvrige undervisningen. Dessuten mente Nilsen at skoletannpussen ville virke som et «oppdragelsesmiddel» og en «arbeidsøvelse» særlig egnet for skolens lavere klasser. Anlegget ble, så vidt meg bekjent, aldri tatt i bruk i Oslo-skolene. Det ble heller aldri innført obligatorisk tannbørsting i skolen. Imidlertid begynte tannleger og klinikksøstre å demonstrere korrekt tannbørsting for elevene i klasserommet. Slike demonstrasjoner blir nok fremdeles gjennomført ved enkelte skoler.

I mellomkrigstiden var ikke årsakene til tannråte fullstendig klarlagt, men det var klare indikasjoner på at den økende kariesfrekvensen kunne knyttes til det moderne kostholdet. Hva det var med kostholdet som gjorde det skadelig for tennene var imidlertid mindre klart og dermed var det heller ikke selvsagt hvilken type forebygging som ville ha best effekt. I begynnelsen var fokuset på tannbørsting nærmest enerådene, men utover 1920-tallet, da kunnskapen om vitaminene ble anerkjent av både tannleger og leger fikk kostholdet større betydning. I 1919 ble Carl A. Schøitz ansatt som skolelegesjef i Kristiania og skoletannklinikkenes bestyrer ble direkte underlagt han. Med Schøitz fulgte en periode der kostholdet ble gitt stadig større fokus som både årsak og kur mot tannråte. Det moderne kostholdet var, etter Schøitz’ mening ihjelkokt, det var for mykt, det ga tenner og kjever for lite mosjon og kunne derfor føre til inaktivitetsatrofi (kan forklares slik at et organ som ikke blir brukt visner hen og dør) og det inneholdt for lite vitaminer som kunne føre til mangelsykdommer som ytterligere svekket tennene.

For Schøitz var det åpenbare fordeler at leger og tannleger kjempet sammen for skolebarns helse. I en artikkel i Munnpleien i 1922 argumenterte han sterkt for at både leger og tannleger kunne gjøre «mangedobbelt lykke» med sin terapi om de begge ble hygienikere med en «fundamental utdannelse i generell vekstbiologi». Tannlegene skulle gis de samme forutsetninger som ernæringsspesialisten Schøitz til å bygge friske individer med friske tenner allerede fra fosterstadiet (!). Han mente videre at så lenge tannlegene fokuserte på «lokal munnhygiene» som det viktigste middelet mot tannråten, ville man ikke få «fullt alvor og full effekt» i det forebyggende arbeidet.

I 1926 lanserte Schøitz Oslo-frokosten. Grovt sett bestod måltidet av to skiver grovt brød eller skonrokker med pålegg, en frukt eller grønnsak og en halv liter nysilt melk. Oslofrokosten skulle kunne bøte på tannproblemene (og mangelsykdommene) ved at måltidet skulle dekke langt over en tredjedel av barnas behov for kalorier, det skulle inneholde vitaminer tilsvarende et dagsbehov og det skulle være hardt slik at tenner og kjever fikk tilstrekkelig mosjon. Videre skulle barna ikke drikke med mat i munnen, slik at de i utgangspunktet harde fødevarene ble myke. Den nysilte og ukokte melken, som var en viktig del av måltidet, skulle drikkes etter at maten var spist slik at den både skyllet munnen for matrester og ga et tilskudd av vitaminer og kalk som skulle styrke tennene ytterligere. Oslo-frokosten skulle, i motsetning til tidligere skolebespisning, ikke være behovsprøvd. Det var en kjensgjerning at mangelsykdommer og tannråte var et problem for alle lag i befolkningen, de var sågar et sivilisasjonsproblem og ble gjerne karakterisert som kultursykdommer. Den nye kunnskapen om vitaminene skulle komme hele folket til gode. Fra skolen skulle barna ta med seg den nye kunnskapen hjem og spre den til sine familier.

Litteratur

Frønæs, Kirsten (2006). «Det blir ikke hull i en tann som er ren. Forebygging av tannsykdommer gjennom skolen 1910-1940», hovedoppgave ved Universitetet i Oslo.

TOBIAS 1/2011