[Oslo kommune, Byarkivet]

Forsøksgym – skolen som eksperiment

 

Demokrati, medbestemmelse og medansvar var hovedformålet med Forsøksgym. Ingen andre skoler hadde blitt bygd opp og drevet på denne måten, og organiseringen kan karakteriseres som et eksperiment i demokrati.

 

Tekst: Unn Hovdhaugen

«MANGE ELEVER FØLER AT DE BLIR KUET av autoriteter til misnøye. De føler at gamle oppbrukte (ubrukte?) mennesker nekter dem utfoldelsesmuligheter, vennskap, frihet, nekter dem kjønnsliv, nekter dem ungdom.»

 

Slik startet oppropet som ble sendt ut til elever og lærere ved høyere skoler i Oslo, skoleaviser, dagspresse, kirke- og undervisningsdepartementet og noen utvalgte enkeltpersoner våren 1966. De første tankene om en ny høyere skole i Norge ble formulert av de tre unge gymnasiastene Jon Lund Hansen, Ingrid Kviberg og Knut Boe Kjelland.

 

Initiativtakerne ga i oppropet klart uttrykk for sin misnøye med det tradisjonelle gymnaset. De trivdes ikke, ikke fordi de var skoletrøtte, men fordi de følte skolen ikke ga rom for utfoldelse og utvikling. De kritiserte særlig det de mente var et foreldet autoritetssystem mellom lærer og elev, og at dette kom i veien for utviklingen av elevenes personlighet og selvstendighet. De ønsket en skole der lærere og elever var likestilte, uten karakterer eller lekser, og med frivillig oppmøte.

 

Arne Næss var den første som ga tilbakemelding på oppropet og ønsket å være med i arbeidsgruppen som de tre gymnasiastene startet. Flere innflytelsesrike personer engasjerte seg etter hvert, og blant dem var rektor ved Universitet i Oslo Hans Vogt og hans kone Jo.

Arbeidsgruppen fikk den første tiden i hovedsak tilholdssted rundt Vogts kjøkkenbord i det radikale miljøet i Husebygrenda. Diskusjonene dreide seg om pedagogikk og hvordan man ønsket at den nye skolen skulle være. Gruppen rommet på sitt meste rundt femti personer. Det som i hovedsak brakte arbeidsgruppen sammen var misnøyen med stillstanden i gymnaset og de mellommenneskelige forholdene mellom elever og lærere. Gruppen ønsket en endring i det nåværende skolesystemet, samtidig som de ønsket å være et alternativ til det. Dette ble klart formulert i utkastet til den formelle målsettingen for skolen i september 1966: «Formålet med Norsk Forsøksgymnasium er å samle erfaringer som kan endre det nåværende skolesystem. Formålet er også å være et alternativ til det nåværende gymnas.»

 

Opprettelsen av Forsøksgym kan også ses som utrykk for en tid, og skolen var en viktig del av den norske motkulturen på slutten av 1960- og 70-tallet. Historiker Trine Rogg Korsvik har skrevet et kapittel om Forsøksgym i boken 1968. Opprør og motkultur på norsk som ble gitt ut i 2006. Året 1968 fremstår for mange som et symbol på frihet og selvbestemmelse, og for mange av de som var med på å starte Forsøksgym var nok frihetstrangen veldig viktig.

 

Klarsignal og åpning

Forsøksgymnaset ble offisielt åpnet 30. august 1967, kun tre uker etter klarsignalet hadde kommet fra Gymnasrådet. Arbeidet frem mot å få skolen godkjent hadde vært intensivt og tøft. Skolen ble opprettet som privat skole uten eksamensrett, men det ble ikke gitt godkjennelse til å drive forsøk med undervisningen og utvikling av alternative fagplaner. En av forutsetningene for at Kirke- og undervisningsdepartementet hadde samtykket i Gymnasrådets innstilling, var at det kunne sikres økonomisk grunnlag for driften. Oslo kommune garanterte for dette den første høsten, men håpet å få innvilget statlig tilskudd i etterkant.

 

Etter skolen hadde startet avslo imidlertid Stortinget søknaden om tilskudd til Forsøksgym for året 1967. Det ble heller ikke overført noe på budsjettet for 1968. Skolerådmannen i Oslo foreslo derfor at kommunen påtok seg merutgiften den første høsten, da det ville være helt urimelig at elevene midt i skoleåret skulle måtte finne seg nye skoleplasser. Midlene kunne tas fra kommunebevilgningen for 1968. Konsekvensen var at det for andre halvår 1968 ville bli behov for en tilleggsbevilgning. Det ble i bystyret vedtatt at man skulle følge med på gymnasiets utvikling og ta en vurdering i forhold til om driften skulle fortsette etter 1. august 1968. Etter den nye vurderingen anbefalte Skolerådmannen at forsøket burde få fortsette i 1968/69. Særlig trakk han frem at skoledemokratiet, som han mente hadde hatt en vellykket start, burde få muligheten til å vise sin levedyktighet. Han pekte også på at det så ut som om elevene trivdes i det miljøet skolen hadde skapt. Forsøksgymnaset søkte på nytt departementet våren 1968 om å få drive forsøk med nye pensum og opplegg i blant annet matematikk, matematisk geografi, russisk, spansk, drama, kjemi og norskundervisning. Søknaden ble godkjent, og dette var avgjørende for skolens videre utvikling og eksistens.

 

Skolen som sosial arena

Skolen holdt det første året til i lokaler på Tøyen skole. De rundt 160 elevene som startet opp den første høsten fikk tildelt seks klasserom og ett fellesrom på loftet. Gymnastikksal og andre spesialrom fikk de låne av Vahl skole på ettermiddagen. Lokalene var ikke optimale, men stemningen var optimistisk blant både lærere og elever. Som følge av at lokalene ikke var de beste, flyttet skolen i 1968 til Hammersborg skole i Akersgaten. Flyttingen befestet Forsøksgym som en selvstendig institusjon. Skolens popularitet vokste, og perioden som av mange har blitt kalt skolens storhetstid, bar preg av ivrige elever og høye søkertall. Mange besøkte skolen for å observere skoledemokratiet i praksis. I februar 1968 ble det i rådsmøte besluttet å utnevne en egen informasjonskomité. Mosse Jørgensen, skolens første leder og av mange sett på som «forsøksgyms mor», pekte på at dette var en ganske omfattende og ikke minst viktig oppgave for skolen: «[…] vi skal blant annet få myndighetene til å forstå at folk fra andre land viser interesse for skolen.»  Forsøksgym fikk tidlig sin parallell i Gøteborg og i 1969 ble det også opprettet et forsøksgymnas i Bærum. Også Danmark var raskt ute med å opprette et gymnas som sprang ut av de samme ideene.

 

Med flyttingen til Hammersborg definerte skolen et eget rom som fritidsrom. Dette ble en viktig møteplass for skolens elever og lærere, både som arena for allmannamøtene og for sosiale aktiviteter. Skolen ble flittig brukt til bandøvinger, og det ikke så ukjente Oslo-bandet Jokke og Valentinerne hadde sin aller første offentlige konsert på skolen i 1982.

 

Fordi mange tilbrakte mye av fritiden sin ved skolen, ble det av elevene foreslått å flytte ettermiddagstimene slik at man fikk mulighet til å ha middagspause i mellom. Det ble laget middagsgrupper og kona til en av lærerne ble hentet inn for å undervise i heimkunnskap og matlaging. Skolen holdt også åpen og drev undervisning på lørdager. I hovedsak var dette i form av foredrag.

 

Skolen var åpen fysisk, men det ble også fokusert på åpenhet i forhold til informasjonsflyt blant alle skolens medlemmer. FGO-nytt ble laget og distribuert til elever og lærere. Her var det referater fra rådsmøtene og allmannamøtene og det ble satt opp oversikt over hva som ville foregå de forskjellige dagene i uken i forhold til undervisning og andre aktiviteter.

Som sosial arena spilte skolen en sentral rolle for elevene gjennom hele 1970-tallet og ut på 1980-tallet. Midt på 1980-tallet ble det slutt på å holde skolen åpen på kveldstid, og rollen skolen hadde spilt som sosial arena ble ikke videreført i like stor grad.

 

Skoledemokrati

Det var gjennom skoledemokratiet Forsøksgym i størst grad skilte seg fra det tradisjonelle gymnaset. Skolens vedtekter ble vedtatt på det første allmøte som ble holdt på Blindern i desember 1966, nesten ett år før skolen ble offisielt åpnet. Skolens viktigste styringsorganer og deres funksjoner ble nedfelt i vedtektene, og det ble presisert at skolen skulle «[…]bygge på skoledemokrati for å skape grunnlag for elevenes vekst og utvikling i videts mulig betydning». Rådet var skolens øverste utøvende myndighet. Det bestod av fire elever valgt av elevene selv, tre lærere valgt av skolens lærere, skole­lederen og en representant for foreldrene. Rådet hadde ansvar for elevopptaket ved skolen. Skolelederen måtte godkjennes av rådet og det samme måtte alle andre lærere som søkte seg til skolen. Både skolelederen og lærerstillingen var utformet som åremålsstillinger.

 

Allmannamøtet som var det andre viktige styringsorganet i skoledemokratiet var skolens kontrollorgan. Det ble ledet av et styre på fem som ble valgt av allmannamøtet hvert semester. Alle skolens medlemmer hadde stemmerett, og vedtak ble fattet ved simpelt flertall. De første ukene ble det avholdt rådsmøter nesten hver dag, etter hvert ble det fast en gang i uken. Det samme gjaldt allmannamøtene. For en del av de eldre lektorene som hadde vært med i oppstartsgruppen ble tanken om at alt skulle avgjøres demokratisk for radikalt, og de valgte å trekke seg fra samarbeidet.

 

Også når det gjaldt undervisningen ønsket skolen en demokratisk planlegging. I det opprinnelige oppropet stod det at pensum og læreplan skulle legges opp av elev og lærer i fellesskap. Forsøksgym ønsket å bryte med den tradisjonelle timeplanleggingen for å kunne se fagene mer i sammenheng. De innførte tema-planlegging/organisering i fag som historie, norsk og engelsk og arbeidet ble delt opp i femukers bolker. Men i praksis måtte fagplaner og forsøk i ulike fag godkjennes av departementet før det kunne gjennomføres. Skolen var samtidig bundet av kravene som stiltes til eksamen artium, noe som medvirket til at de ikke fikk til den demokratiseringen av undervisningen som de egentlig ønsket.

 

Når det gjaldt økonomiske spørsmål ble også dette stort sett vedtatt i fellesskap. Ulikt fra andre skoler stod Forsøksgymnaset fritt til å disponere de bevilgede midlene. De fikk en såkalt rammebevilgning som skulle dekke lønn til lærere, lokaler, undervisningsmateriell osv. Hvordan man valgte å bruke ressursene ble bestemt i skolens styringsorganer.

 

I skolens rammeplan ble det klart formulert at man ikke ønsket å danne en intellektuell eliteskole fordi det ikke var i samsvar med skolens intensjoner. Det ville heller ikke tjene skolens formål. I opptak av elever ville man så langt som mulig prøve å få en spredning i hensyn til både karakterer, interesser og sosial bakgrunn. Rådet opprettet en egen inntakskomité. De gikk gjennom de skriftlige søknadene der søkerne informerte om alder, tidligere skolegang, interesser, foresattes yrke og ga en begrunnelse for hvorfor de ønsket opptak ved skolen. Alle søkerne ble i tillegg innkalt til gruppe­samtaler før det ble avgjort om de ble tilbudt plass.

 

Hvilke kvalifikasjoner ble særlig vektlagt under opptak av elever til skolen? I utlysningstekstene ble det fremhevet at Forsøksgym var en skole som krevde ekstra engasjement, og at det var forventet en stor grad av involvering fra elevenes side. Elevene ble omtalt som medlemmer, og det ble påpekt at skolen ønsket en viss lojalitet av dem som ønsket å bli medlemmer. Man ønsket seg elever som ville være med å bidra, og som så på utviklingen av Forsøksgym som et felles prosjekt. Samtidig var skolen bevisst på at de skulle ta opp elever som ikke greide å tilpasse seg det tradisjonelle skolesystemet. For at dette skulle fungere best mulig ytret Rådet et ønske om å dra elevene inn i miljøet før de skulle starte på skolen. Dette ble gjort ved å invitere fremtidige elever med på sosiale arrangementer og andre aktiviteter på skolen. At barn av ansatte ble vurdert å gi fortrinnsrett ved skolen, kan også ses som et ledd i denne tankegangen. Når det gjaldt kunnskapskriterier blant elevene, ble det lagt til grunn at de i hovedsak burde være som ved andre Oslo-gymnas.

 

Mye tyder på at de menneskelige kriteriene var de mest utslagsgivende ved opptak av elever. Både elever og lærere som søkte seg til skolen la i motivasjonsbrevene vekt på miljøet og atmosfæren som fantes ved skolen. Mange vektla ønske om et vennskaplige forholdet mellom lærer og elev. Flere nevnte at de savnet læreren som en veileder og som menneske i den tradisjonelle skolen. De ønsket en skole der forholdet mellom elev og lærer var basert på gjensidig respekt, og der avgjørelser ble tatt i felleskap.

 

Utfordringer med skoledemokratiet

Det første skoleåret var preget av optimisme. Likevel viste det seg raskt at skoledemokratiet også kunne by på utfordringer. Tanken om en åpen skole tiltrakk seg ulike elevtyper, og dette ga seg utslag i hvordan man forholdt seg til skoledemokratiet og hva slags type frihet man ønsket.

 

En stor andel av de som startet ved skolen den første høsten var mer opprørske enn skolens initiativtakere. Det dannet seg raskt to grupper. Disse har av flere blitt kalt «tanter» og «gangsittere». «Tantene» var de som ønsket å gå på skole, men på en annerledes skole. De fulgte undervisningen, tok ansvar for egen læring og deltok aktivt i Allmannamøtene. «Gangsitterne» tilbrakte som det ligger i begrepet mye tid på gangen, utenfor timene, de spilte gjerne gitar og brukte skolen i hovedsak som sosial arena. Mange av dem hadde tilbrakt sommeren før i Slottsparken. Skolen måtte leve med disse to frontene, mye på grunn av demokratitanken skolen var basert på. Ønsket man en skole uten oppmøteplikt, kunne man ikke pålegge noen å delta i undervisningen.

 

Rådet tok ved flere anledninger opp problemet med dårlig oppmøte. Og Mosse Jørgensen fremmet allerede det første året ønske om at timeplanen skulle være en avtale mellom elev og lærer og at fravær skulle avtales. Det ble bestemt at tentamen skulle være obligatorisk, og i januar 1968 ble det fremmet forslag i rådsmøtet om delvis møteplikt som en forsøksordning for å bedre fremmøtet. Men en skole uten oppmøteplikt ble sett på som grunnleggende for det skolen stod for, og for elvene som gikk der. Dette ble derfor ikke gjennomført. Rådet valgte og heller fokusere på hva elevene lærte i stedet for om de var tilstede i timene. Dette var nok avgjørende for å få videre økonomisk støtte, for det er vanskelig å forsvare å gi driftsmidler til en skole der det ikke arbeides frem mot artium.

 

En skole uten oppmøteplikt fremstod som viktigst for de fleste, men Mosse Jørgensen har også uttalt at hun oppfattet det som at en del av ungdommene som søkte seg til Forsøksgym mente friheten til rus var det viktigste i selve frihetstanken. De første årene var dette en utfordring for skolen. På et tidspunkt ble det tatt inn i skolens vedtekter at «Bruk av narkotika er uforenlig med skolens målsetning.» For å få bukt med problemet inviterte Mosse Helsedirektør Karl Evang til skolen for å snakke om narkotika. Hun ble kritisert av Rådet for å ikke ha tatt avgjørelsen om å invitere Evang opp til avstemming, men Mosse må ha ment det å være helt nødvendig siden hun ikke fulgte de demokratiske prinsippene hun selv mente var så viktig å arbeide etter.

 

Kroken på døra

Årene på Hammersborg nevnes gjerne som skolens storhetstid. Man hadde egne lokaler og skoledemokratiet blomstret. Men etter nesten ti år måtte man, etter store protester, flytte fordi bygget skulle rives. Skolen fikk lokaler i gamle Tøyenhagen skole i Lakkegata. Der holdt de til i omtrent femten år før byråden i 1991 fremmet at han ønsket å legge ned skolen. Iherdig lobbyvirksomhet greide å avverge det, og det endte med at skolen ble flyttet til Linderud videregående. Med denne flyttingen ble skolen administrativt lagt under Linderud og alle lærerne måtte søke på jobbene sine på nytt. Mange av de ansatte mistet motivasjonen og valgte å slutte. Med flyttingen til Linderud fulgte også år med dårlig rekruttering, og en endring i elevmassen. Tradisjonelt hadde hovedvekten av elevmassen vært barn av akademikerforeldre som ønsket å gå på skolen av idealistiske grunner. Nå søkte en større andel elever som falt utenfor det vanlige gymnaset eller som ikke var så ressurssterke. At det ikke var oppmøteplikt kan ha virket fristende på mange. Lokaliseringen på Linderud spilte også inn i forhold til hvem som søkte seg til skolen.

 

Skolen ønsket seg hele tiden tilbake til sentrum av byen, og å være en selvstendig skole. I 2002 fikk de gjennomslag for ønskene og flyttet til de tidligere lokalene til Sinsen Voksenopplæring, og i 2004 til Elvebakken videregående skole. Den siste flyttingen kamuflerte egentlig nedleggelsen av skolen. Det som nå ble opprettet var en allmennfaglig privatistlinje. Oppmøtefriheten ble beholdt ved at det ikke ble gitt standpunktkarakterer basert på deltakelse i timen. Elevene måtte ta eksamen i alle fag, men skoledemokratiet som Forsøksgym bygde på forsvant. Kanskje hadde man greid å endre det tradisjonelle gymnaset i så stor grad at det ikke lenger var behov for Forsøskgym. Var den autoritære læreren historie? Eller etterlot den stille nedleggelsen et tomrom for dem som ønsker å påvirke sin egen utdannelse og arbeidshverdag i større grad enn det som er mulig i den vanlige videregående skolen?

 

Litteratur

Førland, Tor Egil og Trine Rogg Korsvik - red. (2006): 1968. Opprør og motkultur. Oslo: Norsk Pax Forlag as.

Hem, Lars (1971): Forsøksgymnaset. En studie om forandring. Oslo – Bergen - Tromsø: Universitetsforlaget.

Jørgensen, Mosse (1997): Skoler jeg møtte. Namsos: Pedagogisk Psykologisk Forlag.

Korsvik, Trine Rogg (2007): «Opprørsskolen Forsøksgym 1967-2004» i Byminner 1/2007, Oslo Bymuseum.

Forsøksgymnaset i Oslo 1967-1971 En beskrivende studie. Rapport nr. 16, Skolesjefen i Oslo, Avdeling for pedagogisk utviklingsarbeid.

 

Kilder

Bystyresak 201/1968, Støtte til Forsøksgymnaset i 1968-1969

Forsøkgym (arkivet er delvis ordnet, men ikke registrert i Asta)

Rådsprotokoller 1967-1979

Referater fra Allmannamøter

Rapporter, rammeplan, vedtekter (L2 viktige rapporter ca 1970-77, eksterne og      interne og vedtekter)

Klipparkiv (1-4)

G 15 Div – Overlevelse 2001-2004

 

 

TOBIAS 1/2011