[Oslo kommune, Byarkivet]

Tater’n - En av mange på Geitmyra tvangsskole

 

Dette er historien om Karl Vilhelm som var på Geitmyra skole i 1925. For ham var tvangsskolen kun en mellomstasjon i rekken av barnehjem og institusjoner. Han ble tatt fra foreldrene av Norsk Misjon Blant Hjemløse fordi de forlot Svanviken arbeidskoloni. Deretter ble han plassert på en rekke barnehjem og anstalter. Karl Vilhelm var fetter av min oldemor Karoline. Hun delte samme skjebne under Misjonen, og var på Svanviken, flere barnehjem og i privat forpleining. Deres historie er min slektshistorie.

 

Tekst: Kai-Samuel Vigardt

Men dette mørke kapittelet i norsk historie ligger ikke langt bak oss i tid. Assimileringspolitikken mot romanifolket har vart helt opp til vår egen tid. Selv er jeg født i 1987 og er den yngste av romanifolket i Norge som er tilkjent erstatning av den norske stat for den politikken de har ført mot meg og mitt folk.

 

I Misjonens navn

I 1897 dannet Jakob Walnum «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervæsenet», et misjonsarbeid som drev arbeidsleire og flere barnehjem. Misjonen skulle vise seg å få særomsorgen for over 1500 barn før den ble nedlagt som Norsk Misjon Blant Hjemløse i 1991. Allerede fra starten av ble det lagt vekt på barna for å knekke romanifolkets kultur og levemåte. Walnum uttalte ved oppstarten at misjonsarbeidet måtte rettes mot barna «thi de slette tilbøieligheder, omstreiferlivet afføder, ligger disse i blodet og faar ved det omflakkende liv den bedste anledning til at udvikles allerede i den tidligste alder».

 

Norsk Misjon Blant Hjemløse fungerte i nærmere hundre år som en privat stiftelse som gjennomførte norske myndigheters politikk mot romanifolket. De viktigste satsningsområdene var å få gjort romanifolket bofaste og tiltak rettet mot barna. I 1963 uttalte bestyrer ved Svanviken, pastor Knut Myhre, om Misjonens arbeid at «Det vi gjør, er bevisst å utrydde et folks egenart. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten som de har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelsen de har vært vant med og som deres forfedre har levet i gjennom århundrer.»

 

Walnums etterfølger, generalsekretær Ingvald B. Carlsen, hadde i 1926 som mål å fjerne samtlige «omstreiferbarn» fra landeveien, og argumenterte da med at «Hvis man kan opnå at hvert eneste omstreiferbarn som kommer til verden får et godt hjem da vil omstreiferlivet i Norge ophøre av sig selv i løpet av en eller to generasjoner». Med støtte fra barnevernslovgivningen kunne «samfundet når som helst sette en stopper for det forkastelige familiereiselivet, hvor barna jo er dømt til å bli omstreifere». En oppgave Carlsen mente var gjennomførbar fordi misjonen anslo at det ikke ble født mer en rundt femti «omstreiferbarn» i året.

 

Skjebner i arkivene

Karl Vilhelm var en av mange barn som ble tatt fra foreldrene etter anbefaling fra Norsk Misjon Blant Hjemløse. Han ble sendt til Jakob Walnums barnehjem i Kopervik i 1921 da han var åtte år. Beslutningen var gjort av Eide vergeråd «idet foreldrene forlot Svanviken arbeiderkoloni og således barna vilde bli hjemløse».

 

Karl Vilhelm ble i 1923 satt i privat pleie på en gård i Gol i Buskerud, men pleieforeldrene maktet ham ikke. Han ble året etter sendt videre til Eilert Sundts barnehjem i Eidsvoll. Han rømte fra barnehjemmet tre ganger, noe som ifølge bestyrinnen ved barnehjemmet, Karoline Orstrand, skapte uro på barnehjemmet, og «Av frykt for videre rømning fikk hun Karl anbragt på Kristiania Offentlige tvangsskole». Karl Vilhelm ble dermed sendt fra Eilert Sundts barnehjem til Geitmyra tvangsskole for gutter i september 1925, fordi barnehjemsbestyreren mente han burde gå på en tvangsskole «hvor han kan lære mer enn der, han nu er». På Geitmyra hadde Karl Vilhelm kun 16 oppholdsdager før han ble sendt videre til Våk skolehjem. På Våk var han til han rømte i 1930.

 

Kartlagte «omstreiferliv»

Karl Vilhelm ble født i 1913 på Sunnmøre av foreldrene Hjalmar, ungkar og blikkenslager, og piken Gustava. Foreldrene var av romanislektene Torp og Nystuen.

 

Paret søkte seg til Svanviken i 1921 hvor de giftet seg samme år. Svanviken arbeidskoloni ble opprettet i 1908. Her skulle romanifolk bosettes og opplæres i jordbruk og husstell. Familien ble tildelt et lite hus og satt til arbeid. Da Karl Vilhelm ankom Svanviken med foreldrene, ble det foretatt en kartlegging av de nye kolonistenes tidligere liv. I Svanvikens koloni kartla de særlig lese- og skrivekunnskaper, reiseområder og livnæringsmåte. I tillegg var det viktig å kjenne til om vedkommende hadde alkoholproblemer. Om Karl Vilhelms far er det skrevet i Svanvikens kolonistprotokoll: «– Hjalmar – (Torp) er født paa Rekdals-stranden i Romsdalen d. 4. februar 1889, døpt i Aukra kirke 21. april s.a. Konfirmeret paa Bodsfængslet i 1909. Forældre: Gjørtler Adolf Fredrik Nikolaisen (av Nystuslegten? se pag. 44) og Anne Marie Jakobsdatter. [Hjalmar] oplyser at faren er død, men moren bor i Kristiania. De var ikke egteviet.

[Hjalmar] var hos sine forældre til han var 16 aar. De reiste til han var 12 aar, bodde siden i Kristiania hvor [Hjalmar] saa kom i skole, gik først paa Kampen, senere paa Vaalerengens skole, tilsammen 4 aar. Han kan læse og skrive noget. Han har en tid været utmeldt av statskirken, blev nu under sit ophold paa Akershus igjen indmeldt i denne. Efter sit 16de aar har han reist omtrent stadig undtagen naar han har været i fængsel. Han har været ca 4 mnd tilsjøs, ellers har han reist, arbeidet kniver og slire og solgt. Omkring 4 aar reiste han sammen med broren Marinius (denne døde i 1909). Hans almindeligste reiserute var Nordfjord, Søndfjord og Sogn, men han har ellers reist over hele Vestlandet og i Trøndelagen, delvis ogsaa paa Østlandet. Han har altid været svært henfalden til stærke drikke og han indser at det har været hans ulykke. Det gik nesten ikke en uke med mindre han maatte i nærheten av en by saa han fik tak paa noget stærkt. Han har lovet sig selv, og det vil han forsøke at holde, at han herefter skal la det stærke være. Men han forstaar litet at han hertil maa søke hjælp hos en høiere, tror han skal klare det selv.»

 

Oppholdet ved Svanviken var ifølge Misjonen frivillig og man måtte søke seg dit. For mange var et opphold på Svanviken forbundet med skam. Selv om oppholdet var frivillig, søkte mange seg dit for å ikke miste barna. Mange var svært fattige og levde et hardt liv med kalde vintre. I tillegg kom strenge hjemstavnsregler som hindret mange romanifolk i å slå seg ned i en kommune og få kjøpt hus.

 

På Svanviken skrev de nyankomne under på en kontrakt om å følge det strenge reglementet. De fikk ikke forlate stedet og heller ikke snakke romanispråket, kle seg i tradisjonelle klær eller spille romanimusikk.  Hver morgen ble hjemmet inspisert. Ifølge kontrakten lovet Misjonen å skaffe et hus der de fant arbeid til dem. Beboerne forpliktet seg i kontrakten til å holde seg i ro og ikke «huse omstreifere» og skrev under på at: «Vi er videre bekjent med at dersom vi bortvises fra kolonien eller reiser før den nevnte tid uten bosettelse, så blir våre barn anbragt av vergerådet og vi blir selv anmeldt for overtredelse av Løsgjengerloven.» Presset om å tilpasse seg samfunnet kommer tydelig fram ved at min tippoldefar Godin endret etternavn i 1936 og tok avstand fra reisendes kultur og levesett. Han påsto til og med at han ikke var av reisende slekt, men det ble tilbakevist av Misjonen i flere brev.

 

For Godins bror Hjalmar og hans kone Gustava skulle det gå annerledes. De brøt kontrakten med Misjonen og forlot Svanviken i desember 1921, etter to måneder. Sønnen Karl Vilhelm og de andre barna ble da tatt fra foreldrene. Begrunnelsen fra Eide vergeråd var at «barna vilde bli hjemløse». Foreldrene klarte ikke oppholdet og mistet barna til Misjonen. For Karl Vilhelm var det starten på en lang rekke institusjonsopphold.

 

«Å, Geita. Det var et fælt sted å være.»

Det svarer en eldre reisende meg når jeg spør om hva han vet om Geitmyra skole, Oslo kommunale tvangsskole. Karl Vilhelm ble i 1925 sendt til tvangsskolen i Geitmyrsveien fordi han ble sett på som et problem for barnehjemmet han bodde på. Hans opphold der var kun på 16 dager. Han var ganske typisk for de innskrevne romanibarna. Ved gjennomgang av inn- og utskrivningsprotokoller fra Geitmyra skole for årene 1902-1950, har jeg funnet at det er skrevet inn tretti romanibarn. Av den totale mengden barn som var på skolen utgjør disse en liten del. Men med tanke på at Misjonen mente det ble født femti reisende barn i året, er tretti barn på en kommunal tvangsskole et betydelig antall. De fleste er omtalt som «omstreifer» eller det kommer fram at de var under «Omstreifermisjonen» og inndømt etter Vergerådsloven etter anbefaling fra Misjonen. Etter gjennomgang av andre kilder skal det ha gått flere navngitte reisende barn enn disse tretti på Geitmyra tvangsskole. I arkivet etter Norsk Misjon Blant Hjemløse er det oppgitt at flere barn ble sendt hit etter barnehjemsopphold.

 

Mitt hovedinntrykk er at guttene fra romanislekt som ble sendt hit var for gamle for Misjonens barnehjem, og at de fleste ble sendt videre til anstalter som blant annet Bastøy offentlige skole, i realiteten et barnefengsel. Dette kommer tydelig fram i et notat fra Misjonens generalsekretær, Oskar Lyngstad, om en gutt født i 1933 ,plassert på Geitmyra i 1947: «Det ble for mange store gutter på barnehjemmet og vi mente at det ville være heldig for hans videre utvikling at han kom under fast hånd.» Gutten hadde vært på et av Misjonens barnehjem etter at foreldrene hadde forlatt Svanviken før tiden.

 

Med Vergerådsloven, eller «lov om behandling av forsømte børn» av 6. juni 1896, var Norge første land i verden med et offentlig barnevern. Ifølge historiker Anne-Lise Seip skulle loven hjelpe de svakeste barna; de som hadde begått straffbare handlinger, oppsetsige skoleskulkere, forsømte barn og de som kunne ventes å bli «sedelig fordervet». Med Vergerådsloven skulle disse barna trekkes ut av et uheldig oppvekstmiljø og gis en god oppdragelse. Loven skulle bli et effektivt redskap for tiltakene mot romanifolkets barn.

 

Karl Vilhelm er ført inn i inn- og utskrivningsprotokollen for Geitmyra skole for året 1925. Bortsett fra at det er oppgitt at han var inndømt til tvangsskoleopphold etter paragraf 17 i Vergerådsloven, finnes få opplysninger om han her. Det eksisterer elevmapper kun på noen av barna. Karl Vilhelm finnes ikke her, men i arkivet etter Våk skolehjem eksisterer det en mappe på ham. I kopibøkene finnes brevveksling om plasseringen av barna og refusjoner, men få opplysninger om barna og vedtakene som sendte dem dit. Selv om det er få opplysninger om Karl Vilhelm i Geitmyras arkiv, finner jeg flere av våre felles slektninger i elevjournaler som også kan gi et bilde av Karl Vilhelms opphold.

 

En tretten år gammel slektning var på Geitmyra i 1949. I en rapport fra Skolepsykologisk kontor i Oslo framstilles familien på denne måten: «Guttens far er en 45 år gammel blikkenslager. Han er av taterslekt. Han forteller at han selv har vært på barnehjem som gutt og fått meget juling og brutal behandling der. […] Familien bor i en brakke på Lambertsæter. De er flyttet hit fra en meget dårlig hytte ved Movatn stasjon. Leiligheten (2 værelser og kjøkken) har en ganske velholdt bestestue hvor barna ikke får lov til å være. […] Faren forteller at det er mye fyll i brakkeleiren og at politiet ofte er på razzia der. Guttens klasseforstander angir at de fleste barna fra den leiren virker ville og opprørske. […] Forteller at han blir ertet og kalt for «tater» av kameratene. […] Vil ikke på Geitmyra, har hørt at det er fælt der. Lar seg ikke overtale til å dra dit opp på besøk for å se hvordan det er der.» Da gutten kom på Geitmyra, skrev han i et brev til en kamerat, som er gjengitt i en rapport fra bestyreren: «Vi står i og arber hele dagen og det er trist». I en rapport fra 1951 står det at han ikke tåler erting og at han reagerte særlig sterkt på oppnavnet «Tater’n».

 

«En egen medfødt uro»

Ved innskrivingen i Våk skolehjem i oktober 1925, ble det oppgitt at Karl Vilhelms foreldre ble frakjent foreldreretten allerede i 1921. Det står også at foreldrene ikke kjente til anbringelsen i skolehjemmet. Misjonens generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, ba om et vergerådsvedtak om plassering i skolehjemmet ettersom det allerede var sikret plass som staten skulle betale. Ved innskrivingen beskrives Karl Vilhelm av Eidsvoll vergeråd som en normalt utrustet gutt med normale «Åndsevner» og med «Følelsesliv og sedelig karakter» som ikke skilte seg fra andre barn. Han hadde virksomhetstrang som andre barn, men det oppgis at han var «jevnt sint» og hadde vært løgnaktig eller tyvaktig. I det ligger at han hadde rømt fra pleieforeldrene ved flere anledninger, og på rømmen stjålet ting for å videreselge for å skaffe seg mat. Det er først under punktet om oppvekst at Vergerådets arvehygieniske ideer om «omstreifere» kommer til overflaten:

«8. Har barnets opvekstforhold været særlig ugunstige? Ja

(Forsømt eller uforstandig opdragelse?) Begge dele

Slet selskap? Ja

Morens hyppige eller jevnlige fravær fra hjemmet? Intet hjem

Boligforholdene? Som omstreifere

9. Hva ansees som den væsentligste grund til barnets utskeielser? Omstreifer

[…]

12. Er der noget å bemerke til barnets søskendes sjelelige eller legemlige tilstand? Ikke, når undtas en egen medfødt uro (streifelyst).

[…]

16. Skjer anbringelsen i skolehjemmet med eller mot foreldrenes samtykke? De vet ikke om det.»

 

«I klasse med negre, indianere og meksikanere» 

Den oppgitte bakgrunnen som «omstreifer» ble i seg selv regnet som grunnen til sosialt avvik. Dette synet på at romanibarnas problemer skyldtes medfødt uro, var del av et større bilde der romanifolkets arvemateriale ble gransket. Kunne barna reddes eller var de allerede dømt til å være rasehygienisk underlegne? Der enkelte mente at det var nok å ta barna fra foreldrene og gi dem en ny start, sto også arve- og rasehygieniske ideer sterkt i mellomkrigstiden. Legestudenten Mikael Kobro utførte i årene 1928-29 intelligenstester på barnehjemsbarn fra romanifolket, og slo fast at de utgjorde «et undermåls folkeferd». Han viste til amerikanske undersøkelser og slo fast at «Intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere». Misjonens tankegang hadde vært at «barna kunne reddes» og bli «samfunnsmennesker» hvis en fikk dem vekk fra foreldrene og gav dem kristen oppdragelse. Kobros tester overbeviste derimot Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen om at det var en nær sammenheng mellom «utrustning» og «livsskjebne», og Carlsen gikk derfor nå inn for rasehygienisk sterilisering.

 

Ifølge historiker Per Haave var Carlsens opprinnelige siktemål med å undersøke barnehjemsbarnas intelligens, å få identifisert og skilt ut «de unormale», slik at innsatsen kunne konsentreres om de «normale», eller de mer «verdifulle», som han bemerket i et foredrag på den nordiske barnevernskongressen i Helsingfors 1930. Carlsen la også vekt på den økonomiske betydningen av sortering: «Det vil være sund økonomi om man målbevisst søker å anvende mest penger til de mest levedyktige». Men hva burde gjøres med dem som ikke ville klare seg på egen hånd, og som etter alt å dømme var «avgjorte undermålere»? I Misjonens årsberetning til Sosialdepartementet for budsjettåret 1931-32 het det: «Av dem som nu er voksne ser det ut til at ca. 2/3 har betingelser for å bli både fastboende og selvhjulpne. De som det går dårlig med og som enten glir ut på landeveien igjen eller havner i bermen i byene, er som oftest sådanne som står langt tilbake i åndelig utvikling.»

 

Om det gikk dårlig med Karl Vilhelm, mente både Vergerådet og Misjonen at forklaringen lå i hans medfødte arvemateriale, som medfødt uro eller manglende intelligens, ikke i livsbetingelser eller rotløsheten fra rekken av institusjonsopphold. Og for mange av barnehjemsbarna skulle veien videre være hard. I 1932 ble det gjennomført en undersøkelse av vergerådsbarn bortsatt av Oslo Vergeråd fra 1900 til og med 1928. De fant at en tredjedel av guttene hadde vært straffet etter utskriving av Vergerådet. Om vi bare ser på dem som var på skolehjem, var femti prosent av guttene straffet etter oppholdet. Anne Marit Sandvik har intervjuet reisende som har vært i barne- og skolehjem. Hun konkluderer med at flere av intervjupersonene opplevde det å skulle klare seg selv etter alle årene i institusjonen som svært vanskelig. En person fortalte om hva som skjedde da han dro fra barnehjemmet: «Da ble jeg sendt rett på gata. Måtte klare meg selv, og fikk ikke noe hjelp verken fra Misjonen eller noen som helst. Da levde jeg på gata i Oslo. Sov i kasser på Filipstad, hadde tilhold forskjellige steder.»

 

Hvordan det gikk med Karl Vilhelm etter at han rømte fra Våk, vet jeg ikke. Min egen oldemor Karoline oppsøkte selv familien da hun var ungdom, men opplevde da å ha fått brutt opp mye av sin tilhørighet til slekten. Felles for barnehjemsbarna er at de hadde opplevd å ha mistet sin familie, tilhørighet, språk og kultur. Samtidig var de fortsatt merket som «omstreifere» i møte med samfunnet.

 

Karl Vilhelm hadde 14 søsken. Alle ble satt på Misjonens barnehjem. Broren Hjalmar, født i 1916, ble sendt til Geitmyra i 1927, før han ble sendt til Toftes Gave. Broren Magnar, født i 1921, var på Falstad skolehjem fra 1938 til han ble sendt til Bastøy offentlige skolehjem i 1940. Magnar ble senere arrestert av statspolitiet i 1943 og satt på Bredtveit fengsel. Det hører med til historien at Misjonens arkiver og navneregistre ble overtatt av nazistene under krigen. Nasjonal Samling vedtok i 1943 «den endelige løsning» for «omstreiferfolket», men rakk aldri å utføre utryddelsen av de norske reisende. Mange romanifolk ble likevel arrestert og de fleste måtte gå i skjul. Eldre i familien har fortalt at det ble opprettet rene leire for romanifolk blant annet i Nord-Norge. Det finnes spor av dette i arkivene, men disse leirene er ikke omtalt i litteraturen.

 

Broren Aleks, født 1924, ble sendt til Toftes Gave i 1940, og søsteren Mary, født 1926, ble sendt til Åsengata, Oslos kommunale tvangsskole for piker, i 1938 og videre til Bjerketun i 1941. Broren Ludvig, født i 1928, ble sendt til Ulvsnesøy skolehjem i 1942, mens broren Marinius, født i 1908, var på Askviknes barnehjem årene 1910-1924, ble regnet som sinnssyk og deretter sendt til asyl i Philadelphia i USA hvor han døde. Geitmyra var bare ett av mange stopp for noen av barna, slik en rekke andre institusjoner var.

 

En av mange

Barne- og skolehjemsbarn har fortalt om grove overgrep. Geitmyra er en av mange av Oslo kommunes barnevernsinstitusjoner som ble gransket i 2005. Om tiden før 1954 forteller en av guttene som bodde på institusjonen at det var mange slagsmål og gnisninger guttene imellom, og at miljøet på Geitmyra var preget av gjengmentalitet og rangordning «slik som hos dyrene». Både før og etter innføringen av moderne barnevernslov i 1954, var skolen preget av strenge regler og straffetiltak. De som kom for sent til måltidene ble nektet mat. Fysiske avstraffelser som juling, spark, ørefik og slag med lærreim, belte, nøkkelknippe og pekestokk var vanlig. Det var vanlig å bli innelåst i kjelleren eller bøttekott, og flere har fortalt om frykt på grunn av trusler om juling.

 

Til sammen fikk Misjonen særomsorgen for 1500 barn som ble plassert i barnehjem og privat pleie. Karl Vilhelms historie er typisk for romanifamilier som kom under Misjonens omsorg. Historien er et av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie.

 

I 2011 er det satt ned et granskingsutvalg som skal se på konsekvensene av denne statlige politikken mot romanifolket/taterne. Historien handler om en mislykket integrering av en liten minoritet, og om hvordan norske myndigheter har forsøkt å utrydde et folks kultur og egenart. Tvangssterilisering, bortsetting av barn, bosetting i arbeidsleiren Svanviken og forbudet mot å ha hest, har vært omfattende tiltak mot gruppen.

 

Den norske Helsingforskomiteen konkluderte i 2009 med at den norske politikken i deler av 1900-tallet ligger tett opp til begrepene folkemord. Min slektning Karl Vilhelm var bare én av mange.

 

Gjennom mitt prosjekt om romanifolkets slektshistorie har jeg undersøkt min egen og andre romanislekter i utallige arkiver. Det finnes få nedtegnelser om romanifolket som folkegruppe. Derfor er det å kartlegge enkeltpersoners liv avgjørende for å fortelle folkets historie. Slektshistoriske undersøkelser gir mulig-heten til å gå i dybden og tilbake i tid, og framheves av historiker Arnvid Lillehammer som en av de viktigste metodene for å gjøre historiske undersøkelser på romanifolks møte med det norske samfunnet. Det er blant annet fordi det er nødvendig å se navn, slektstilhørighet og generasjoner i sammenheng og over tid for å få et overordnet bilde.

 

Karl Vilhelms historie finner vi bruddstykker av i arkiver etter Norsk Misjon Blant Hjemløse, Svanviken arbeidskoloni og de ulike barne- og skolehjemmene. Kopi av dette materialet angående min egen slekt finnes i dag som del av mitt privatarkiv i Oslo byarkiv sammen med arkiv etter min morfar Ludvig Karlsen. De to arkivene er de eneste privatarkivene i Norge som er samlet og avlevert av romanifolk selv. Arkivene inneholder dokumentasjon, foto, film og litteratur fra vårt arbeid med romaniorganisasjoner, billighetserstatning og slektsforskning sammen med private dokumenter som belyser livet som reisende.

 

Litteratur

Granskingsutvalg oppnevnt av Fylkesmannen      i Oslo og Akershus (2005): «Barnevernsinstitusjoner benyttet av Oslo kommune 1954-1993. Gransking av overgrep, omsorgssvikt, tilsyn og tvangsplassering», avgitt 1. desember 2005. Lest på: http://www.fylkesmannen.no/enkel.aspx?m=4846&amid=1227759

Helsingforskomiteen (2009): «Norsk romani-/ og taterpolitikk. Fortid, fremtid og nåtid. En menneskerettslig vurdering av hovedtrekkene i norsk politikk i forhold til romanifolket/taterne». Lest på: http://www.nhc.no/php/index.php?module=article&view=831)

Haave, Per (2000): Sterilisering av tatere 1934-1977, En historisk undersøkelse av lov og praksis. Oslo: Norges forskningsråd

Pettersen, Karen Sofie (2000): «For barnas skyld? – Ideologi og praksis i tiltakene rettet mot taternes barn» i Bjørn Hvinden, red.: Romanifolket og det norske samfunnet. Oslo: Fagbokforlaget

Sandvik, Anne Berit (2000): «Å være tater i barne- og skolehjem» i Bjørn Hvinden, red.: Romanifolket og det norske samfunnet. Oslo: Fagbokforlaget

Thune, Gry (2009): «Omstreiferens etterkommer» i A-magasinet nr 14/2009. Lest på: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3009871.ece

 

Kilder

Beretning om Kristiania kommune for årene 1887-1911, Kristiania 1914

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947, Bind I, Oslo 1952

Geitmyra skole, Fb 0003, Fd 0007

Privatarkiv i Oslo byarkiv etter Kai-Samuel Vigardt, under ordning

Nasjonens barn - et dokumentasjonsprosjekt: www.nasjonensbarn.no

 

TOBIAS 1/2011