Beskrivelse: Beskrivelse: [Oslo kommune, Byarkivet]

Et tverrsnitt av Oslos skolebygg

 

Tekst: Øystein Eike

 

Minnene våre om skoletiden er trolig ikke så forskjellige. Vi har noen felles assosiasjoner. Lange korridorer med rekker av knagger. Skolepult med innrissede bokstaver og tegninger på oversiden, og forsteinede tyggisklyser på undersiden. Tavle og kritt som setter merke på klærne. Tørr svamp som blir en røykbombe når den kastes i veggen. Lukten av våte klær en regnværsdag. Solen høyt på himmelen utenfor klasseromsvinduene som lokker når det snart, men likevel om så uutholdelig lenge, er sommerferie.

 

Trekker vi oss litt unna, og ser skolen på litt avstand, trer noen forskjeller klarere frem. Vi ser omrisset av idéer som skulle virkeliggjøres gjennom byggets utforming. Vi presenterer på de neste sidene tre eksempler på skolebygg fra tre forskjellige epoker, som hver for seg er typiske for sin tid. Alle skolene er bygget som læringsfabrikker, som skulle produsere læring i bestemte former. Én var en streng, kjønnsdelt og institusjonsaktig murborg. Den andre skulle vær lys, natur­lig og enkel, den tredje var fleksibel og fremtidsrettet.

 

Skolepalass

Vahl skole

På 1890-tallet fikk byen et stort behov for nye skolebygg. Barnekullene økte i takt med den generelle befolkningsveksten i de siste tiårene av 1800-tallet. Dessuten kom Folkeskoleloven av 1889. Med den ble den sjuårige, obligatoriske skolegangen innført. Nye, praktiske fag ble introdusert; sløyd, håndarbeid og gymnastikk. Det siste var alt innført i alle Kristianias skoler. Klassene fikk et maksantall på 35 elever, førti om det ble gitt dispensasjon.

 

Mye av undervisingen foregikk i lokaler som kommunen leide. Disse var ofte lite egnet til formålet, og hadde som regel heller ikke de spesialrommene som folkeskoleloven krevde. Mangel på skolelokaler gjorde at man også måtte ty til ettermiddagsundervisning. Man så at elevene var trøtte etter en dag med lek eller arbeid, og ønsket derfor å begrense undervisningen til dagtid.

 

Kristiania kommune satte i gang en omfattende utbygging, med innkjøp av en rekke tomter, utvidelse av eksisterende skoler og bygging av en rekke nye, store skoler. Vahl skole var en av disse store såkalte skolepalassene. Tomta ble besluttet innkjøpt i 1891. Et areal av Tøyen ble kjøpt av universitetet for 40 967 kroner. I 1894 ble det besluttet at byggingen skulle starte, etter tegninger av arkitekt Harald Olsen.

 

Skolen ble innredet med 26 klasse­rom, samt spesialrom og kjøkken, fordelt over tre etasjer pluss kjeller. Til skoleanlegget hørte også overlærerbolig, vaktmesterbolig, priveter og gymnastikksal. Klasserommene lå på hver side av en stor midtkorridor, i tillegg til i store sidefløyer. Et stort trapperom delte bygningen på midten.

 

Skoledistriktet omfattet området mellom Grønland, Tøyengata, Hagegata og Akerselva, samt Fjerdingen, det vil si området mellom Storgata og Akerselva nord for Vaterland bru. Da skolen åpnet i april 1897 hadde den 1522 elever fordelt på 20 gutteklasser og 26 pikeklasser. Året etter var elevantallet steget til 2017.

 

I 1922 ble folkeskoleelevene overført til den nye Hersleb skole, og Vahl skole ble en høyere skole. Fra 1997 ble Vahl igjen en grunnskole.

 

Paviljongskole

Lambertseter skole

Etter krigen og kommunesammenslåingen med Aker, begynte den store utbyggingen av deler av Aker-bygda. Med den fulgte også byggingen av nye skoler. Norges første drabantby, Lambertseter, ble planlagt med alle de tjenestetilbudene man mente et moderne samfunn trengte. Det var forutsatt at de fleste skulle pendle til jobb i sentrum eller andre steder, men finne alle nødvendige funksjoner i tilknytning til sitt bomiljø. Et skolebygg var en naturlig del av dette. Lambertseter skole åpnet for de yngste klassene i 1953, men sto ikke helt ferdig før i 1957. Alt fra starten var kapasiteten sprengt, og en del elever måtte til andre skoler.

 

Skolebygget var tegnet og planlagt sammen med bydelen for øvrig. Den var plassert ved siden av friområder og idrettsfelt, og i nærheten av andre servicetilbud og offentlige tjenester. Arkitekt Frode Rinnan var sentral i utformingen av den sosiale boligbyggingen og utviklingen av drabantbyene. Han foreslo en skole oppdelt i småskoler med en sentralskole som hadde spesialrom og noen fellesfunksjoner. Kommunen nedsatte en komité for å vurdere en slik skole, samt andre løsninger. Komitéen ville ikke anbefale Rinnans plan, men gikk for en såkalt paviljongskole. Den besto av smale bygg, paviljonger, i en sammenhengende lenke. Byggene var i én etasje, lette, med mye lys, og ikke minst billige. Mangel på byggematerialer var et betydelig problem i denne tiden, og skolebyggene måtte konkurrere med boligbyggingen om knappe ressurser. Et slikt skolebygg kunne enkelt utvides med flere paviljonger om det var behov for det.

 

Åpen skole

Vestli skole

I det vedtatte romprogrammet for Vestli skole het det at en ved prosjekteringen ønsket «at arkitekten legger fram en planløsning for en konvensjonell skole, men med så stor fleksibilitet at den uten for store omkostninger kan ominnredes til storklasse­undervisning. Med storklasse tenker en på elevtall på maksimum 90». Vestli ble altså bygget som en åpen skole, eller med mulighet for en åpen løsning. Denne type skole hadde stor fremgang fra slutten av 1960-tallet og utover på 70-tallet. Oslo kommune ved skolestyret og skolerådmann var i prinsippet positive til åpne skoler, og skoleformen ble prøvd ut både ved endringer i eldre skolebygg og utprøving av åpne løsninger i nye. Det ble jobbet mye med åpne skoler, både som arkitektonisk løsning og som pedagogisk idé utover på 70-tallet, og man landet etter hvert på en forsiktig linje, hvor åpne løsninger var en mulighet, ikke rendyrket som prinsipp.

 

Vestli skole ble åpnet i 1973, og skulle betjene et nylig utbygget boligområde med rekkehus og terrasseblokker. Selvaagbygg AS stod for både bolig- og skolebyggingen. Arkitekten var Hjørdis Enger.

 

Litteratur
Mydland, Leidulf og Johanne Sognnæs (2010): Hovedtrekk fra osloskolens historie. Oslo: Pax Forlag

 

Rinnan, Frode (1950): Lambertseter. En forstad til Oslo med 10 000 innbyggere. Oslo

 

Benum, Edgeir (1994): Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Oslo bys historie, bind 5. Oslo: Cappelen

 

Kilder

Jeppesen, C. red. (1914): Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911. Kristiania: J. Chr. Gundersens Boktrykkeri.

 

Beretning om Christianias Almueskolevæsen 1891-1899

 

Bystyresak 88/1894


Skolestyret, Abb 11 og 13; boks 319


Bygge- og vedlikeholdstjenesten, Ta 78, 170 og 173

TOBIAS 1/2011