I dag er det å gå på skolen en sentral del av det å være barn. Alle landets seks-åringer har fast plass ved skolepulten og antall år på skolen har økt. I dag er grunnskolen tiårig, og for de fleste slutter ikke utdanningsløpet der. Men slik har det ikke alltid vært. Barndommen har ikke alltid vært tilbrakt på skolebenken.

Den offentlige skolens historie starter i 1739 da det ble lovfestet obliga­torisk skole i Norge. Bakgrunnen var at det var innført tvungen konfirmasjon tre år tidligere med krav om leseferdighet og bibelkunnskap. Historiker Ellen Schrumpf karakteriserer loven som en viktig hendelse i barndomshistorien, selv om det skulle ta tid før skoleloven ble gjennomført over hele landet. Utbygging av skolen på 1700- og 1800-talet var del av et større folkeopplysnings­prosjekt. Ifølge historiker Hans-Jørgen Dokka er skolen bestemt av samfunnet, og samfunnet er bestemt av skolen til enhver tid. Skolehistorien og skolebarnet er derfor tett knyttet til samfunnsutviklingen som helhet, og skolens utvikling må derfor sees i lys av dette.

 

Fattigskolen

Den første offentlige skolen var en kristen­doms- og puggeskole for all­muens eller underklassens barn. En fattig­skole for dem som ikke hadde råd til annen undervisning. De som hadde økonomi til det sørget for privat under­visning. Borgere og embetsmenn hadde gjerne huslærere eller betalte skole­penger for barna ved borgerskolene i byene. Skoleutbyggingen på 1700- og første halvdel av 1800-tallet var dermed fundert på en todelt skole, en privat og betalt utdanning for de bedrestilte og en offentlig friskole med begrenset undervisning.

 

Målet for den første skoleloven av 1739 var å sørge for tilstrekkelig kristendomskunnskap og leseferdighet til å bestå konfirmasjonen, som ble vedtatt med en forordning av Christian 6. i 1736. Konfirmasjonskrav og skolelovgivning må ses i sammenheng med de pietistiske strømningene som gjorde seg gjeldende i Danmark-Norge på 1730- og 1740-tallet og faller sammen i tid med tukthusforordningen av 1741 som også hadde et tydelig skoleaspekt. Barn som ikke ble holdt i skole kunne sendes på tukthuset og mange ble utskrevet først når de var konfirmerte. Orden, disiplin og gudfryktighet var sentrale kjennetegn. Undervisning og oppfostring tok sikte på å tvinge fram en moralsk forbedring av mennesket. Ifølge tukthus­forordningen for Akershus stift skulle i hvert fall noen av lærerne motta noe lønn av fattig­vesenet: «I alle Kjøb­stæderne skal i det mindste een af Skolemesterne have noget til aarlig Løn af de Fattiges Casse, efter de Fattiges Commissions Godt­findende; hvorimod han skal uden Betaling trolig oplære den fattige Ungdom i at læse, skrive og regne, samt undervise dem i deres Christendom, saa og tilholde dem at søge Catechisationen og Søndags-Prædikenerne».

 

I Christiania ble det bygget allmue­skoler for de fattigste. Det ble opp­rettet skoler i hvert av de fire kvarterene i byen og forstedene Grensen, Pipervika, Vaterland, Fjerdingen og Sagbanken fikk egne skoler. I tillegg kom fattigskolen på Hammersborg. Klasserommet lå i en «gammel raadden Fattighusbygning, ved Siden af Fattiglemmernes Værelse; Gaarden var fuld af Utøi, brøstferdig og kold».  Til sammen fantes det ni slike skoler på 1700-tallet.

 

I praksis var det de fattigste som søkte de offentlige skolene, men fra­været var enormt. Mange lærte ikke å lese eller skrive til tross for skoleplikten. Fravær og skulk på grunn av arbeid eller mangel på klær var et problem til inn på 1900-tallet. Knud Simensen var en av byens mange fattige da han i 1792 ble arrestert som ledsager for en blind mann som tigget i Aker og Christiania. I politiforhør på politikammeret i Christiania kommer det fram at Knud var 18 år gammel, men ukonfirmert og «kand næppe kiende Bogstaver, har kund een 3 á 4 Uger gaaet i Skole».

 

Allmueskolens betydning ble større i løpet av første halvdel av 1800-tallet. Flere og større skoler ble bygget, men ifølge en undersøkelse fra 1837 gikk bare femti prosent av de skolepliktige barna i Christiania i allmueskole, det vil si 1300 av byens 2500 skolepliktige barn.

 

Foregangsskolen i Møllergata

Møllergata skole var på mange måter en foregangsskole med en sentral stilling innen byens skolevesen. I nytt skolebygg i 1861 var Møllergata skole Norges eldste byfolkeskole. Men også før dette fantes det en skole i Møllergata 46, bygget i 1826. Skolen var nyskapende som den første allmueskolen i Christiania som var bygget i murstein. Da var Christiania landets nest største by, med kun 16 000 innbyggere. Møllergata eller Mølleveien var en sentral vei mellom byens torg og kongens mølle, Nedre Foss ved Akerselva. Bygget ble reist av grosserer Young som av fattigvesenet fikk «Spinnhusgården» ved Vaterlands torg i makeskifte. Tvers over gata lå Maschmannsløkka, en av byens mange løkker, hvor den nåværende Møllergata skole ligger.

 

Skolen besto av ett klasserom hvor det ble undervist seksti til nitti elever på forskjellige alderstrinn. Rommet var innredet med et kateter, fem lange pulter med benker, et stort skap og en sort tavle. Ventilasjonen var så dårlig at stearinlysene gikk ut på grunn av surstoffmangel om vinteren og det måtte styrtluftes. Skolens distrikt var «Østre Deel af Hammersborg, eller alle de Huse der ligger paa østre Side af Vejvæsenets Gjærde paa Hammersborg, endvidere: Møllegaden, Grubbegaden, Torvet, og den øvre og nordre Deel af Fjerdingen til Hausmandsgaden, hvor nu Frue Stabell boer.» De fleste elevene på Møllergata hadde ikke gått på skole før. For skolens første lærer, Peder Olsen, var lønna 120 spesidaler, fritt hus og øvrige biinntekter. Han hadde tidligere vært omgangsskolelærer i Aker og senere undervist i et leid lokale på Enerhaugen.

 

Da Olsen døde i 1836 tok Bastian Svendsen over som lærer. Han hadde tidligere drevet vekselskole på arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde i Storgaten 36, der metoden var at de flinke elevene ble brukt som hjelpe­lærere. Han videreførte metoden til Møllergata hvor han underviste 49 barn på det øverste trinnet og 117 barn på de to nederste trinnene. Gutter og jenter ble undervist sammen. Skoletiden var to dager per uke og barna gikk på skolen fra de var om lag sju år til konfir­masjons­alder rundt 14 år.

 

Fagene var religion, lesing, regning og skriving fordelt på tre klassetrinn. Første trinnet besto av de to-tre første skoleårene og her leste elevene seks timer én ukedag og tre timer hver lørdag, noe som utgjorde ni timers under­visning i uka eller seksti hele skoledager per år. De to påfølgende trinnene leste seks timer begge skoledagene, det vil si tolv timer i uka og åtti skoledager i året. For de eldste var det i tillegg sangundervisning og for jentene håndarbeidsundervisning hvis de ønsket det. Ved Josephines Håndgjerningsskole fikk de undervisning i linsøm, stopping, strikking, navning, spinning og strømpemaskin tre timer daglig de fire dagene de ikke møtte på allmueskolen.

 

Fra 1837 flyttet elevene fra Møller­gata sammen med elevene fra Fjerdingen skole inn i lasarettbygningen på Ankerløkka, hvor de kolerasyke hadde ligget i epidemiårene 1832-1833. Den gamle skolebygningen i Møllergata var i dårlig forfatning og sto på dårlig drenert grunn. Gulvet måtte skiftes to ganger på grunn av fukt og sopp. Senere flyttet også Vaterland skole inn på Ankerløkka.

 

Skoleplikt og verdslige fag

En ny skolelov for byene ble vedtatt i 1848 og flere krav til undervisningen ble lovpålagt. Fram til dette hadde den offentlige skolen i realiteten kun sørget for konfirmasjonsforberedelser for allmuens barn. Kristendomsfaget skulle fortsette å sette sitt preg på under­visningen, men loven av 1848 markerte et tydelig skille vekk fra religionsskolen med vekt på mer verdslige fag. Nå ble det også foreldrenes plikt å sende barna på skolen fra de fylte sju år.

 

I løpet av 1850-tallet ble allmue­skolevesenet kraftig debattert. Hartvig Nissen og Eilert Sundt var aktive debattanter og 26. juni 1856 avga en kommisjon ledet av kappelan ved Vår Frelsers kirke, grundtvigianeren W. A. Wexels, en «Betænkning angaaende Reform af Christianias Almueskolevæsen». Her ble allmueskolen ikke lenger sett som tilstrekkelig for arbeiderklassens barn som de mente i større grad gjennom skolen burde ta del i samfunnet. Kommisjonen mente at «Arbeiderbefolkningen maa omdannes til en organisk Bestanddel af det nye Samfund, hvori den er indtraadt, og det er det, som skeer under Skolens dannende og forædlende Paavirkning, naar den gjennom en hensigtsmæssig Indretning og Ud­styrelse af Skolen gives den tilbørlige Kraft». Gjennom skolen skulle arbeiderbefolkningen løftes og kommisjonen skrev at arbeider­befolkningen «ønsker at see Livet i et klarere Lys, og mener maaskee ogsaa, at i dette klarere Lys vil den tillige have lettere for at finde det legemlige Brød.»

 

Kommunestyret vedtok med noen få endringer kommisjonens forslag i oktober 1856. Resultatet var at fra januar 1857 ble flere skoler slått sammen og det totale antall skoler redusert til seks større enheter. Møllergaden og Fjerdingen ble slått sammen og huset i nye Ankerløkkens skole i lasarettbygningen som lå langs Hausmanns gate på nordvestsiden av Jakobs kirke. Pipervigen og Ruseløkken ble Pipervigens skole og Hammersborg og Bergfjerdingen Hammersborg skole. De tre opprinnelige klassetrinnene ble utvidet til fem og undervisningen økt. De laveste klasse­trinnene hadde tre dagers skolegang per uke, mens de høyere klassene hadde to dagers skolegang. Dessuten hadde skolen klasser for «forsømte og tilbake­stående» barn, slik det ble formulert i minneskrift for Møllergata skole ved hundreårsjubileet i 1961.

 

Ved Ankerløkken skole var det seks lærere. I tillegg til undervisningen skulle de føre manntalls- og inventarprotokoll. Nyordningen innebar også faglige forandringer. Fagene geografi og historie ble innført og de andre fagene styrket. Nyordningen førte til misnøye, særlig blant foreldre til barn som kom til allmueskolen fra de såkalte puggeskolene «hvor Katechismus og Forklaring fra fem- og sexaars Alder læses og læres fra Perm til Perm». Andre misfornøyde var pleieforeldre som mot en liten sum hadde pleiebarn og kalkulerte med barnas arbeids­inntekt. Men fattig­vesenet understreket skoleplikten og truet med at barna ble tatt fra pleieforeldrene om de ikke ble sendt på skolen «fortsat Modsætsighed og Vrangvillighed fra Fosterforældrenes Side havde til Følge, at Børnene bleve dem fratagne». Med skoleloven av 1848 var skoleplikten slått fast og foreldre som ikke sendte barna til skolen fikk mulkt. Men skoleinspektør Hansen fryktet at denne straffen førte til misnøye med skoleinstitusjonen og at «saavel hos Angjældende som hos Andre lettelig fremkalder den for Skolens heldige Virken meest fordærvelige Opinion om Skolen som en Tvangsanstalt».

 

Skoleplikten var ikke konfliktfri. For foreldre var det lenge ingen selvfølge at barna skulle gå på skolen og for de fattige sto skolegangen i konflikt med dagliglivets krav. Barn ble holdt hjemme fordi de trengtes i arbeid eller fordi de ikke hadde klær eller sko. I 1871 arbeidet nesten en fjerdedel av barna ved siden av skolen og omfanget av arbeidet sløvet elevene mente skoleinspektøren. For barna på landet kunne skoleveien være lang, og i tillegg kom foreldrenes motstand mot innholdet i skolen av ideologiske eller religiøse årsaker, for eksempel da den første leseboka, P.A. Jensens «Læsebok for folkeskolen og Folkehjemmet» ble innført i 1863. Den inneholdt eventyr, dikt og fortellinger. Bakgrunnen var skoleloven av 1860 som supplerte salmebok, Bibel og Pontop­pidans katekismeforklaring med fag som historie, geografi og naturfag. Skrittet ble tatt vekk fra utenatlæring og mot krav til elevene om forståelse og resonnement.

 

Den første moderne byskolen

Hovedstadens kraftige folkevekst i løpet av 1800-tallet, samt flere byutvidelser førte til behov for skoleplasser. Byutvidelsen i 1859 innlemmet forstedene Oslo (Gamlebyen), Enerhaugen, Grønland, Grünerløkka og de østre distriktene av Sagene. Neste sammenslutning var 1878, noe som ga byen flere tusen nye skolepliktige barn. Det økende barne­tallet presset fram skoleutbygging. Christiania var fra 1850-årene en foregangs­kommune i utbyggingen av skolevesenet. Først ute var Møllergata skole, tett fulgt av Sagene skole, som begge ble tatt i bruk fra 1861. De to skolene representerer første generasjon større byskoler fra tidlig 1860-tall og den moderne klasseromsundervisningen fikk sitt gjennombrudd. Skoleanleggene var en stor endring i forhold til de eldre skolene og kun med små endringer skulle de være enerådende fram til i dag.

 

Møllergata skole ble bygget på professor Maschmanns løkke ved Fredens­borg. Arkitekt Nordan tegnet og beregnet kostnadene for skoleanlegget og forslaget ble godtatt av skole­kommisjonen i juni 1858. Murmester Nielsen fikk arbeidet og byggingen ble igangsatt mai 1859. Skolen ble offisielt åpnet som Nordre skole av formannen i skole­kommisjonen res.kap. W.A. Wexels 10. januar 1861, men på grunn av lærermangel ble innflyttingen utsatt til 1. mars. Åpningen markerte en milepæl i norsk skolehistorie. Den første moderne byskolen var en realitet.

 

Møllergata skole samlet elever fra de gamle skolene i Hammersborg, Anker­løkken og Vaterland. I motsetning til tidligere ble jenter og gutter delt i atskilte klasser og bygninger i den nye skolen i Møllergata. Jenter ble undervist i klasserommene som vendte mot Møller­gata mens guttene ble undervist i den bakre bygningen. Kjønnsskillet gikk ikke bare i klasserommene, men også i skolegården hvor lekeplassen var delt med et høyt plankegjerde. Skolen hadde seks enheter: Betalingsskole for gutter, betalingsskole for jenter, friskole for gutter, friskole for jenter og hjelpeskole for eldre forsømte barn med en gutte- og en jenteavdeling som hver besto av to klasser. Mange mente at betalingsskolen burde være atskilt fra friskolen, men skoleinspektøren mente at barna på betalingsskolen ikke ville komme under uheldig påvirkning: «Den væsentligste Ulempe maa saaledes antages at ville flyde af Børnenes Samvær i Frikvartererne, men foruden at dette stadig kontrolleres af Lærerne, bør det også erindres, at saadant Samvær daglig kan finde og finder Sted udenfo Skolen. Desuden afgiver den Omstendighed, at Foreldrene have Raad til at betale de 40 Skill. maanedlig, neppe nogen sikker Maalestok for Børnenes større og mindre Moralitet, da Forargelsen visselig ligesaa let kan forudsættes at komme fra den betalende som fra den ikkebetalende Elev.»

 

Christiania hadde i 1864 et folketall på 58 000, med 7659 skolepliktige barn. I 1874 var befolkningen steget til 74 000 og byen hadde 10 490 skolepliktige. Til sammen gikk over seksti prosent av byens barn i allmueskole og førti prosent i privatskole. Ved åpningen av Nordre skole, snart kalt Møllergaten skole, var barnetallet 1766, året etter 2015 og i 1866 2309. To tredeler av elevene gikk i friskole, mens rundt tjue prosent betalte for plassen og ti prosent gikk i såkalt hjelpe­skole. Ingen annen folkeskole i dette tidsrommet hadde så stor elev­masse. For å få plass til alle elevene ble det drevet undervisning både formiddag og ettermiddag og halvparten av byens 79 lærere og lærerinner i 1864 arbeidet ved Møllergata skole.

 

Disiplin og orden

Skolen hadde ikke kun som mål å under­vise og opplære barna, men var del av et større samfunnsdannende prosjekt. For skolemyndighetene skulle skolen «med Kjærlighed og Alvor modarbeide det onde i dets Rod og Ytringer», men «Det vilde ogsaa være formeget at vente af Skolen, at den i den korte Tid, da den har Børnene under sit Opsyn og sin Ledelse, og med de forholdsvis svage Midler, den har at byde over, skulde kunne fuldt ud modveie den fordærvelige Paavirkning af daarlige Hjem og Gadelivets Fristelser, som en ikke liden Del af Børnene ere udsatte for, naar de ikke sidde paa Skolebænken.»

 

Skoleplikten fra 1848 førte gradvis til mindre fravær. På begynnelsen av 1800-tallet var bare halvparten av barn i skolealder på skolen. I 1860 var bare 15 prosent av elevene som ikke gikk på skolen. I 1880 var fraværstallet nede på fem prosent, hvor det skulle ligge langt fram i tid.

 

Mange barn ble innkalt til politiet for uorden og lovbrudd og det vanket straff for ulydighet, skulking og tyveri. Skulkingen ble sett på som en alvorlig svikt hos barnet som lett førte til et forbryterliv i voksen alder, i følge skole­inspektør J. Jespersen: «Det ubundne Slentreliv har saadan Tillokkelse for et Barn, der først har faaet Smag derpaa, at det er en meget vanskelig Sag at drage det til Skolen, og dersom det vedbliver med sit Skulkeri og sin Driven i Gaderne, saa vil snart Lediggangen og slet Selskap have fuldført sit Værk.» Politistatistikken viser et stort antall skulkende barn på Møllergata skole. Inspektøren skrev i den forbindelse at «saa meget kan dog forstaaes af den, at der findes forholdsvis flest moralsk fordærvede Børn ved Nordre Skole». Skulking kunne for barna føre til at de ble bortsatt som pleiebarn eller sendt på skoleanstalter. I arkivet etter Møllergata skole finner vi flere straffeprotokoller. Den første har den omstendelige tittelen «Protokol over Børn, der ere forsømmelige og indkaldte paa Politikammeret». Den første vi finner i protokollen er en gutt kalt «Franskmanden». Hans forsømmelse var at han «Forsømte skolen flere (9) dage paa Grund af Mangel paa Skotøi. Delagtig i en Plyndrehistorie med en Baad paa Vippetangen. Delagtig i et Kaffetyveri. Delagtig i et tyveri af Melk fra en Melkevogn. Skulker, er afstraffet, hentet m. Politi, skulker igjen. Anmeldt for Tyveri af en Sæk m.m. Omsider udsat af Fattigkassen 10.7.74.» Straffeproto­kollene gir en dypere innsikt i barnas hverdag enn elevfortegnelsene. De viser at skulkingen ikke var uttrykk for moralsk og forbrytersk brist hos barna. Barna ble straffet for skulk fordi de ikke hadde skotøy og klær til å gå på skolen, de arbeidet ved siden av skolen og de ble tatt for nasking av mat og andre fødevarer. Fattig­dommen kunne gjøre skolegangen vanskelig for barna og innføringen av fast skole møtte sannsynligvis også en del motstand fra familiene der barnearbeidet var en viktig inntektskilde til husholdet.

 

Over tjue prosent av skolebarna var i arbeid. Mest utbredt var barnearbeidet for barn over tolv år. Halvparten hadde effektiv arbeidstid på 11 timer de skolefrie dagene. For noen var arbeidstiden på hele 14 timer når spise- og hvile­pauser var trukket fra. Skoleinspektøren skrev om problemene arbeidet medførte for skolegangen: «Børn i stadig fast Arbeide ere i Regelen flittige Skolesøgere og overhovedet flittige og brave Børn. Derimod tør det nok være, at man har den Erfaring for, at et vidt legemlig Arbeide sløver Børnenes Aandsevner og sætter dem tilbage i fremgang og Udvikling.»

 

Skoleinspektøren mente at det ikke var barnearbeidet i seg selv, men omfanget, som var problemet. Ofte arbeidet barna ikke bare de skolefrie dagene, men også før eller etter undervisningen. Enkelte av barna hadde også nattarbeid: «Der kan ingen Tvivl være om, at en saa lang daglig Arbeidstid i Børneaarene lægger Beslag paa Kræfterne i uforsvarlig Grad og hindrer Børnene i deres legemlige og aandelige Udvikling, ikke at tale om, at de stakkels Børn i en unaturlig tidlig Alder maa gjøre Bekjendtskab med Livets tunge og haarde Side, gaa glip af Barneglæderne og miste Barnesindet. Navnlig maa det lange daglige Arbeide i de af Støv og usunde Uddunstninger opfyldte Fabrikker være skadelig for de endnu uudviklede Organismer.» Men ikke bare arbeidet var skadelig for barnas helse. Også skolebygget ble kontrollert. Sunnhetsinspektør Hj. Berner, kritiserte i Undersøgelse af Christiania Folkeskoler i 1892, helsetilstanden ved Møllergata skole: «Af en lav og beklumret Beliggenhed tør formentlig Vaterlands, Møllergadens og Grønlands Skoler lide mest». Grunnen skolen sto på var dårlig drenert og byen støvete og skitten. Belysningen og oppvarmingen var elendig og vanskelig å regulere. I tillegg beskrev sunnhetsinspektøren hvordan barnearbeidere fra tobakks- og fyrstikksfabrikkene førte med seg stank på skolen. Det til tross for at bare noen prosent av elevene ved Møllergata skole arbeidet ved fabrikker; 2,8 prosent av guttene og 0,6 prosent av jentene. Dette var noe færre enn byens gjennomsnitt.

 

Fellesskolen vokser fram

Satsingen på skolevesenet kommer tydelig til uttrykk i den utstrakte byggingen av monumentale skolebygg mot slutten av 1800-tallet. Allmue­skolen var ikke lenger en fattig­skole, men vokste fram som en folkeskole. I 1889 satte Folkeskoleloven en stopper for det klassedelte parallell­skolesystemet med allmueskole, borger­skole og latinskole, som nå ble lagt bort til fordel for et felles skoleløp. Skoletiden økte. Fra 1896 var grunnskolen femårig og fra 1920 syv­årig. Folkeskolen favnet bredt og et viktig mål var å utjevne sosiale, kulturelle og geografiske skiller. Skoleloven av 1889 førte til utvidelse av undervisningen for alle, noe kun betalingsskoleelevene tidligere hadde fått. Kristiania gjennomførte den nye loven fra skoleårets begynnelse i 1892 og i tiårene etterpå ble under­visningen ytterligere forlenget. Resultatet var at Møllergata skole var sprengt og måtte utvides. Skolen hadde lenge leid klasse­rom i latin- og real­skolen i Maribogata 11. Arkitekt Nordan som hadde tegnet det opprinnelige bygget fikk oppdraget å forlenge skole­bygningen som sto ferdig i 1893. I kjelleren ble det inn­redet bad både på jente- og guttesiden og skolekjøkken ble innredet på loftet. Skolen hadde nå 48 klasserom, og skolens skole­inspektør, elleve overlærere og seksti lærere og lærerinner fikk en møtesal i bygget. Møllergata skole fikk innlagt sentralfyring og fikk som landets første skole elektrisk belysning istedenfor gass. Skolens gymnastikksal ble utbygget og privetene modernisert.

 

Mot slutten av første verdenskrig ble det bygget spisesal for Møllergata skole. Brakkene sto klare høsten 1918 og ga plass til bespisning av om lag to hundre barn samtidig. Fornying av skolens ulike spesialrom presset seg også fram i tråd med nye behov og krav. Byarkitekten fikk i 1929 oppdrag om å utarbeide planer for modernisering av skolen. Etter en del strid knyttet til utbyggingen, ble nybygget innviet i 1933 med modernisert gymnastikksal og sløydrom. Spisebrakka fra 1918 ble revet for å rydde plass til nybygget og den gamle gymnastikksalen ble også revet da den nye ble åpnet for bruk. Ny svømmehall sto ferdig først i 1937.

 

Fram til 1950-tallet var skolen preget av stor kommunal frihet og under­visningen og skoletilbudet sprikte i mange retninger. På grunn av påtrykket av skoleelever etter 1945 til utdanning utover det obligatoriske grunn-nivået ble det på nasjonalt plan satset på utbygging av skoleverket. Med skoleloven av 1959, ble det åpnet for forsøk med niårig skole, men dette ble ikke lovpålagt før ti år etter. Da ble fellesskolen virkelig gjennomført i Norge, med felles lov for by og land og felles skoletid for alle barn. Med dette ble skolens dominerende plass i både norsk barndom og ungdomstid slått fast.

 

Skolen har det siste hundreåret fått en stadig større plass i barnas liv fordi den lovpålagte skoletida har økt og skole­fraværet gått ned. Vektleggingen av et felles skoleløp visket ut de største forskjellene mellom privat betalende elever og friskoleelever. Framveksten av en felles grunnskole har fungert som nasjonsbygger med mål om en felles bevissthet og identitet innenfor den norske staten. Men det førte også til at skolen ble en forutsetning for deltakelse eller integrering i det nasjonale fellesskapet. Og målet om et sosialt og kulturelt norsk skolefellesskap visket ikke vekk alle forskjeller mellom skolebarna.

 

Det var store skiller mellom skolene i byen og på landet. Sosiale forskjeller ble ikke løst av felles undervisning. Og sammen med utviklingen mot en felles folkeskole fulgte utskillingen av grupper av elever hånd i hånd. Spesialskoler og tvangsskoler ble opprettet i tråd med Vergerådsloven av 1896 for de vanskelige barna, de «vanartige» eller «åndssvake». Parallelt med framveksten av fellesskolen ble det gjort en utsiling av enkeltelever og grupper av elever basert på evner, utviklingshemming, sosial atferd og etnisitet.

 

Fra å være en pionerskole, ble Møller­gata skole på 1950-tallet truet med nedleggelse som folkeskole. Alle­rede fra 1937 hadde framhaldsskolen for jenter i Osterhausgata lånt klasse­rom, kjøkken og gymnastikksal ved Møllergata skole. Plassmangelen det medførte presset flere av skolens elever over til andre skolekretser. Det førte til protestmøter. I 1959 ble det vedtatt av Oslo skolestyre at Møllergata skole skulle være kun folkeskole og etter års slitasje sto skolen nymalt og oppusset igjen i 1961. Fra stort elevpress, skulle situasjonen raskt bli en annen. Utbyggingen av drabantbyene trakk barne­kullene ut av sentrumsskolene, Synkende elevtall gjorde at det ble plass til både barneskole og ungdomsskole i bygget fra 1968. Etter trusler om nedleggelse fra slutten av 1970-tallet, kom et skifte i 1991. Da vedtok Bystyret videre skolegang ved Møllergata for de 35 elevene. Skolen ble pusset opp og i 1995 var det 175 elever ved skolen, fem ganger så mange som fire år før. I dag har skolen rundt to hundre elever fra første til sjuende trinn, som knapt gir minner om tiden da skolen var Norges største med over tusen elever som måtte gå på skole på to skift.

 

Økonomiske, kulturelle, politiske og sosiale strømninger og behov knyttes tett opp til skoleutviklingen og understreker skolens samfunnsmessige betydning. Den første skolen var pietismens skole, der grunnlaget var konfirmasjonsopplæringen og katekisme­pugging. Skolen på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet hvilte tungt på at utdanning gjorde menneskene mer produktive og nasjonen materielt rikere. Ifølge pedagogene og skolehistorikerne Telhaug og Mediås var målet at «Skolen skulle produsere mennesker som tilpasset seg samfunnet og var gagnlige i produksjonen». I mellomkrigstida begynte imidlertid ledende pedagoger å mene at under­visningen måtte ta utgangspunkt i elevenes evner og interesser. Eleven som individ trådde fram og de sosiale aspektene ved skolen ble i større grad vektlagt. Folkeskolen la grunnlaget for et nytt fellesskap for alle barn, med felles skoletid, under­visning og økt samvær på tvers av sosiale skiller. Mens dagens skoledebatt, ifølge Telhaug og Mediås, handler om krav om at skolen skal møte krav om nytte og effektivitet.

Møllergata skole har vært sentral i skoleutviklingen fra fattigskole, til å være Norges første moderne folkeskole, nedleggingstruet sentrumsskole og til dagens flerkulturelle grunnskole representert ved at det snakkes 35 språk av skolens elever og lærere. I anledning skolens 150-års jubileum har elevene skrevet sine framtidsvisjoner og høytidelig avlevert disse i en låst kiste til Byarkivet. Møllergata skole og Byarkivet har undertegnet en avtale om at skrinet med brevene skal åpnes av elever og ansatte ved Møllergata skole når skolen er to hundre år – det vil si i 2061. Slik vil framtidige generasjoner finne ut hva barn i 2011 tenkte og var opptatt av og hvordan de levde. Kanskje vil noen av brevskriverne være til stede i 2061, når skrinet åpnes igjen?

 

Litteratur

Bergkvist, Johanne (2008): «En haard og dyr Tid. Fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802», masteroppgave ved Universitetet i Oslo.

 

Mydland, Leidulf og Johanne Sognnæs (2010): Hovedtrekk i Osloskolens historie. Skolebygningen i Oslo fra midten av 1800-tallet og frem til 1980, med vekt på den skolehistoriske utviklingen og skolens utforming. Oslo: NIKU/Undervsningsbygg.

 

Syrrist, Pål (1996): «Norsk skolehistorie i Oslo. Møllergata skole – veteranen som nekter å gi seg», i St. Hallvard 1/1996, Selskabet for Oslo Byes Vel.

 

Telhaug, Alfred Oftedal og Odd Asbjørn Mediås (2003): Grunnskolen som nasjonsbygger. Fra statspietisme til nyliberalisme. Oslo: Abstrakt forlag

 

Traavik, Hagtor, red. (1961): Skolen i sentrum. Møllergata skole 1861-1961. Oslo: Møllergata skole

 

Kilder

Christiania Magistrat (1892): Femtiaars-Beretning om Christiania kommune for Aarene 1837-1886. Christiania: J. Chr. Gundersens Bogtrykkeri.

 

Jeppesen, C. red. (1914): Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911. Kristiania: J. Chr. Gundersens Boktrykkeri.

 

Hartmann, Paul red. (1952): Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Oslo: J. Chr. Gundersens Boktrykkeri.

 

Møllergata skole, Fe 0001

 

Bygg og vedlikeholdstjenesten (BVT), Møllergata skole