[Oslo kommune, Byarkivet]

Utrenskningen

Da Norge eksploderte i frigjøringsjubel, stod titusener av nordmenn på sidelinjen og ventet på det uunngåelige. De aller fleste visste at oppgjørets time ville komme, og de trengte ikke å vente lenge.

 

Tekst: Øystein Eike

Den offentlige forvaltning ble en viktig kamparena under krigen. Nasjonal Samling (NS) forsøkte å innføre en fascistisk stat gjennom å overta kontrollen med den statlige og kommunale forvaltningen. Den sivile motstanden mot okkupasjonen kom i stor grad til å rette seg mot forsøkene på å nazifisere offentlige organer. Det spilte en stor rolle for motstandskampen hvorvidt disse var redskaper for tyskerne og NS eller for Hjemmefronten. Motstandskampen var ikke minst en åndskamp. Kampen stod om holdninger, for eller imot okkupantene og NS, man var jøssing eller nazivennlig.

Offentlig ansatte under innenriksdepartementet ble i et rundskriv av 16. september 1940 avkrevd en erklæring om lojalitet mot NS. Av 10 700 ansatte i Oslo kommune, var det kun rundt tre hundre som avga en slik erklæring. Motstanden og reaksjonene mot nazifiseringsforsøkene var stor, og ble støttet opp av regjeringen i London. Regjeringen sendte 8. januar 1941 ut en kunngjøring om offentlige tjenestemenn, med varsel om at det ville bli ryddet opp etter okkupasjonen.

Et forberedt oppgjør

 

I 1943 ga Hjemmefronten en såkalt parole, med tittelen «Blokade av offentlig tjeneste». Parolen ba nordmenn om å la være å søke på stillinger i det offentlige. Videre skulle man ikke la seg beordre til slike stillinger, søke lønnsforhøyelse eller møte fram til propagandamøtene som NS arrangerte i sine forsøk på å nazifisere administrasjonen. Parolen ble regnet som alminnelig kjent for offentlige funksjonærer fra 1. mars 1943 og for alle andre fra 1. juni. De som etter disse datoene brøt med parolen ble etter krigens avslutning anklaget for ikke å ha vist en god nasjonal holdning.

London-regjeringen vedtok i løpet av krigen en rekke anordninger som la det rettslige grunnlaget for landssvikoppgjøret, i stor grad etter krav fra Hjemmefronten.  Den 24. november 1944 ble den såkalte «Opprydningsanordningen» vedtatt. Den ga stat, fylke og kommune instrukser om å fjerne alle nazistiske elementer straks et lovlig styre var gjeninntrådt i befridde områder. I denne anordningen ble det også gitt utvidet adgang til å avskjedige ansatte på bakgrunn av holdninger under krigen. Det het at en tjenestemann tilsatt før okkupasjonen kunne avskjediges ved dom når han i sitt forhold til okkupasjonsmyndighetene eller NS hadde vist seg uverdig til sin stilling, selv om forholdet ikke ga grunn til å gi straff.

Landssvikoppgjøret ble norgeshistorien største rettsprosess. Over 90 000 nordmenn ble tiltalt for forskjellige forbrytelser, et stort antall i forhold til folkemengden, og et stort antall i forhold til andre land. Den viktigste årsaken til at antallet ble så høyt var at alle medlemmer av NS ble gjort ansvarlige for partiets forræderi mot landet. Samtlige NS-medlemmer ble regnet som landssvikere. For de fleste menige medlemmer var straffen vanligvis bøter og «tap av allmenn tillit». Det siste innebar i praksis tap av stemmeretten i 10 år. Et høyt antall saker ble avgjort ved forelegg med innrømmelse av straffeskyld, noe som var høyst kontroversielt sakenes alvor tatt i betraktning, men det var antakelig en forutsetning for å gjennomføre en så stor prosess.

Granskningen

 

I dagene etter frigjøringen 8. mai, strømmet folk tilbake til stillinger i kommunen som de hadde måttet forlate på grunn av avskjed på politisk grunnlag eller regelrett flukt som følge av deltakelse i illegalt arbeid. NS-medlemmer holdt seg borte, selv om NS-ordfører i Oslo, Fritz Jenssen, holdt sitt siste råd 10. mai.

Dagen etter kom Einar Gerhardsen hjem og overtok som ordfører. Det ble oppnevnt et midlertidig styre som skulle ha bystyrets og formannskapets mandat den første tiden, og dette hadde sitt første møte 16. mai. En av de aller første sakene var «oppryddingen», arbeidet med å fjerne NS-medlemmer og andre som hadde vist unasjonal holdning under krigen. Det midlertidige styret oppnevnte en granskningskommisjon som skulle behandle alle slike saker, og avgi en innstilling til formannskapet. Formannskapet tok så stilling til saken.

Kartleggingen av de offentlige tjenestemennenes holdninger hadde pågått i lang tid før frigjøringen. Ordfører Gerhardsen fikk dessuten av politiet oversendt lister over NS-medlemmer ansatt i kommunen. Det lå med andre ord mange personalsaker på bordet da Granskningskommisjonen begynte sitt arbeid 24. mai. Lønnsrådmannen sendte også et rundskriv til alle etater hvor de ble bedt om å sende inn en oppgave over NS-medlemmer, tjenestemenn som «ikke har vist en slik fast nasjonal holdning som en med rette kunne kreve», ansettelser og forfremmelser, samt lønnsforhøyelser under krigen.

298 NS-medlemmer ble straks suspendert etter 8. mai, og de fleste senere avskjediget. Men det forekom at NS-medlemmer også hadde deltatt i motstandsarbeid, og av den grunn slapp avskjedigelse. Det gjaldt blant andre en fremtredende etatssjef, som søkte om medlemskap i NS høsten 1940, men meldte seg ut igjen etter kort tid. Granskningskommisjonen godtok hans forklaring om at han gjorde det for å kunne bli sittende og beskytte etaten mot nazifisering. Han deltok resten av krigen i motstandsarbeid, og utsatte seg selv for stor risiko. Likevel ble han suspendert uten lønn i én måned av da saken kom opp i formannskapet i 1947.

De som hadde søkt på kommunale stillinger eller var blitt forfremmet etter parolen gitt i 1943, fikk sine ansettelser underkjent. Imidlertid ble det også her gjort unntak. En del stillinger var vanskelige å få besatt med kompetente folk med det samme. Derfor gjorde formannskapet det mulig for etatene å beholde tjenestemenn inntil 1. oktober 1945. De som fortsatte i kommunen, eller ved en senere anledning søkte på stillinger, fikk ikke regnet ansiennitet for perioden mellom 1. mars 1943 og 8. mai 1945. På samme måte ble de som hadde fått lønnsøkning etter 1. mars 1943 satt ned til sitt tidligere lønnsnivå, og kunne heller ikke få lønnsforhøyelse før 8. mai 1947.

Hvem var skyldig?

 

Sakene varierte naturlig nok i omfang og karakter. I noen saker hadde den anklagede tjenestemannen samarbeidet med NS og tyskerne, kanskje angitt sine kollegaer eller på andre måter satt andres liv eller karriere i fare. Disse sakene var relativt ukompliserte, og bygget i stor grad på politiets etterforskning av landssviksakene. Mer kompliserte var saker som angikk unasjonal holdning eller «stripete folk», som det het. Disse sakene gjaldt oppførsel, holdninger og utsagn, og ikke minst samkvem med tyskere eller NS-folk. Det siste var en særlig delikat sak når det gjaldt kvinner, og i en rekke saker vedrørende sykepleiersker gjaldt anklagen omgang med tyskere eller NS-folk.

Oppgjøret var for en stor del basert på rapportering fra de kommuneansatte selv. Mange ble anklaget av sine kollegaer. «Hennes oppførsel har vakt forargelse på arbeidsplassen», kunne det hete. I forklaringene ble episoder detaljert beskrevet, men likevel helt forskjellig av anklager og anklagede. Ord sto mot ord. Angiveriet førte med seg en del anklager som ble avvist som uvedkommende for Granskningskommisjonen.  En anklage mot en sykepleierske ved Ullevål sykehus ble delvis avvist, da en del av klagen omhandlet innvendinger mot arbeidet hennes. Hun fikk da heller ikke avskjed, men formannskapet uttrykte misbilligelse mot at hun ikke hadde brutt kontakten med sin venninne gjennom 25 år som var aktiv i NS.

Enkelte anklager kunne virke bagatellmessige. Noen brannfolk ble anklaget for å ha pleid for nær omgang med NS-folk. Det var rapportert at de hadde festet med en kjent NS-mann. Det ble ikke funnet bevis for at festingen hadde funnet sted, og brannfolkene slapp derfor uten noen form for disiplinær forføyning.

Det skulle lite til før man kom under mistanke. En sykepleierske ble mistenkt for å være medlem av NS fordi hun ble tilbudt en kontorstilling, selv om hun var innstilt som nummer tre til stillingen. Hun hadde ikke tatt imot stillingen, fordi hun selv følte seg ubekvem med tilsettelsen. Av sine kollegaer ble hun imidlertid oppfattet som «like blid og imøtekommende mot N.S.-medlemmer som hun har vært mot andre mennesker». To og to ble lagt sammen, og en klage ble sendt til Granskningskommisjonen. Hun måtte selv innhente erklæringer fra politiet om at hun ikke var oppført i NS’ medlemsregister, og ble ikke straffet.

Bitterheten var stor mellom tidligere kollegaer. En ansatt ved forsorgsvesenet var anklaget for å ha fraternisert med NS-folk ved samme etat, og for ha hjulpet til med en omlegging av forsorgsvesenet. Som vedlegg til anklagen ble det lagt ved et anonymt og udatert opprop, som antakelig var skrevet på slutten av okkupasjonen til skrekk og advarsel: «Kampfelle [NN] er ferdig og hans skjebne beseglet. Bevisene for hans landssvik foreligger i klare former. Slimålen går no på gummisåler, men alle hans iherdige roøvelser og motbydelige fisling med jøssingfronten vil ikke redde ham og vekker bare avsky hos alle. Proteksjon av ham no betyr medansvar.»

Granskningskommisjonen uttalte sin «misbilligelse» over hans faglige samarbeid med NS-folkene, men han slapp ellers reaksjoner.

Oppgjør og rehabilitering

Rundt 1300 saker ble undersøkt av Granskningskommisjonen. Arbeidet med utrenskningen foregikk til 1947. Etterhvert kom det også en del saker om gjeninntakelse i kommunal tjeneste. En del hadde fått landssvikdommene sine omgjort etter anke, og dermed kunne det være grunnlag for å få stillingen tilbake. Andre søkte seg tilbake etter noen år, og de med mildere forseelser bak seg ble gjerne tatt inn i varmen igjen. Men de fikk gjerne andre stillinger enn tidligere.

Vi vet lite om hvilken betydning granskningen av de kommuneansattes holdning hadde å si for arbeidsmiljøet i årene etter oppgjøret. Av noen saker vet vi imidlertid at de som ble gransket, men som fikk fortsette i kommunen, gjerne ble plassert i andre stillinger. I noen tilfeller fordi den anklagede ba om det, i andre tilfeller fordi gamle arbeidskollegaer ikke ønsket vedkommende tilbake. For noen må granskningen ha vært et punktum for okkupasjonstiden, enten man fikk sin straff og kunne gå videre eller man fikk renvasket seg fra urettmessige beskyldninger. For andre må det ha vært en ubehagelig overraskelse å bli anklaget og angitt av sine arbeidskollegaer. Det omfattende angiveriet førte nok med seg at gammelt agg og personlige motsetninger kom til syne.

Landssvikdømte og andre som hadde fått reaksjoner fra arbeidsgiver kom raskt tilbake i arbeidslivet. Det var stort behov for arbeidskraft. Som vi har sett ble det lempet på bestemmelsene om å suspendere ansatte som var under granskning. Det er vel kjent og godt dokumentert at mange landssviksdømte og deres pårørende aldri fikk glemme fortiden. Omgivelsene sørget for å minne dem om hva de var dømt eller anklaget for, lenge etter at det rettslige oppgjøret var gjennomført. En undersøkelse av hvordan landssvikerne og de stripete levde med sin fortid som ansatte i etterkrigstiden ligger utenfor rammen av denne artikkelen, men er et tema som vil kunne belyses etterhvert som arkivene blir tilgjengelige for forskning.

Kilder

Finansrådmannen, Db 0250

Granskningskommisjonen av 1945

Formannskapet, diverse saker 1945-1947

Litteratur

Andenæs, Johs. (1979): Det vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret etter okkupasjonen, Oslo: Tanum-Norli

Dahl, Hans-Frederik og Øystein Sørensen (2004): Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945, Oslo: Pax Forlag

Hagen, Ingerid (2009): Om landssvikoppgjørets skyggesider, Oslo: Spartacus Forlag AS

Thingsrud, Leif (1995): «Tjenestemenn under krigen. Grundig granskning», i Tobias 2/1995, Oslo

Gundersen, O. C. og Kaare Haukaas (1962): Om landssvikoppgjøret: innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget

TOBIAS 2/2010