![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Sykehus og motstandskamp Sykehusenes bidrag i
motstandskampen var ikke uten betydning. Jøder ble holdt skjult og politiske
fangepasienter fikk hjelp til å flykte. Tekst: Sykehusene var ikke uforberedt
på krigen som skulle komme. Høsten 1939 førte den urolige situasjonen i
Europa til at det ble utarbeidet en evakueringsplan for sykehusene som
tilhørte Oslo kommune. Her var det også planer for beskyttelse av sykehusene
mot luft- og gassangrep. En rekke tiltak ble satt i gang. Flere uker før
krigsutbruddet var vinduer blendet med trelemmer, og forskriftene for
alarmsystemer, tilfluktsrom og andre sikkerhetsforanstaltninger etterfulgt.
Det ble også foretatt betydelige forhåndsinnkjøp av medikamenter,
legerekvisitter og tekstilvarer, dessuten fullt utstyr til seks hundre
sykesenger med tilhørende inventar, fortrinnsvis bestemt for eiendommer på
landet som ifølge evakueringsplanen skulle tjene som reservesykehus for Oslo
kommune. I tillegg ble det kjøpt inn tusen reservemadrasser i tilfelle
sykehusene måtte ta hånd om et større antall sårede. Evakueringen Den 9. april og de nærmeste
dagene ble hundrevis av pasienter utskrevet fra de kommunale sykehusene i
Oslo og Aker. Sporveisselskapets omnibusser bidro, sammen med privatbiler,
til en effektiv hjemsendelse av oppegående pasienter. Det gjaldt å få mest
mulig ledig kapasitet til sårede. I tillegg måtte sykehusbygninger tømmes,
helt eller delvis, da det under rådende forhold ikke var forsvarlig å ha
sengeliggende pasienter der. Fra Ullevål sykehus og Krohgstøtten sykehus ble
det skrevet ut omkring åtte hundre pasienter, mens det ble sendt hjem omkring
480 pasienter fra Aker sykehus. Mange av de sengeliggende
pasientene ved Oslo kommunale sykehus ble evakuert til Dikemark sykehus i
Asker. 12. april transporterte Krohgstøtten sykeavdeling de 58 gjenværende
sengepasientene hit. På Dikemark ble de
anbrakt i tre egne bygninger. Tilbakeføringen til Krohgstøtten skjedde
først 11. september. Den 12. april ble også tretti pasienter fra Ullevål psykiatriske
avdeling overflyttet til Dikemark, og den 25. april ankom ytterligere 75
pleiepasienter fra Ullevål hit. Tuberkulosepasienter fra de indremedisinske
avdelingene på Ullevål ble på sin side flyttet til Vardåsen sanatorium, også
dette 12. april. Oslo kommunale sykehus benyttet i tillegg restaurantene på
Frognerseteren og Skimuseet som evakueringshospital i noen uker. Ved Aker sykehus ble pasientene
ved kirurgisk avdeling flyttet fra de øverste etasjene til «de mer sikre»
første- og andreetasjene, samt ned i kjelleren, som var sikret mot
splintfare. 1. mai beslagla imidlertid tyske
militære myndigheter det kommunale sykehus på Tonsen, og gjorde det om til krigslasarett.
Aker sykehus måtte altså flytte fra sine bygninger. Aker kommune opprettet
kort tid etter et midlertidig sykehus, først på Tåsen skole, og fra 30. juni,
på Berg skole. Kapasiteten var på omkring to hundre pasienter. Men ikke alle
pasienter tilhørende Aker fikk plass på Berg skole. I løpet av krigsårene
leide kommunen derfor senger ved Diakonhjemmets Sykehus,
Rheumatismesykehuset, Røde Kors Klinikk og senere, da denne avtalen opphørte,
på Svenske Röda Korsets Sjukhus. Sykehuset opprettet dessuten førti plasser i
Grefsen Vels lokaler. Norske og tyske krigspasienter I krisedagene sørget sykehusrådmann
Thv. Klaveness for at Hager Landkrigsreglementets (bidrag til
Haagkonvensjonen nr. 4) viktigste bestemmelser for
krigføring på land, herunder om syke og sårede, ble sendt til overlegene, sykehusutvalgets
medlemmer og alle etater og avdelinger som hørte til under rådmannen. Det var
med andre ord fokus på at internasjonale regler for beskyttelse av syke og
sårede i strid skulle respekteres – også i forhold til tyske soldater. De
første norske krigspasientene ankom Oslo kommunale sykehus allerede 9. april.
Det var fem menn. Klaveness forteller at det i journalen er notert opplysninger om fire av dem: En var
truffet av granatsplint, en var «såret ved Studenterlunden», en på Frøen, og
en ble funnet bevisstløs på gaten. Den 13. april og de påfølgende dagene ble
det brakt inn sårede norske soldater som hadde vært med i kamper utenfor
byen. Det kom også sårede og syke nordmenn fra forskjellige andre steder,
særlig fra fangeleirene i Oslo sentrum og på Hvalsmoen. I løpet av april
1940, ble i alt 98 norske krigspasienter innlagt, 25 av disse på grunn av
skuddsår. Fra den 10. april begynte
innleggelsen av tyske pasienter, vesentlig fra skip fra den tyske flåten. Den
første dagen ble det lagt inn ni skadede fra slagskipet Lützow og én
fra S/S Lübeck. Flere var uvitende om hvilken båt de var kommet med,
andre hevdet de ikke hadde lov å opplyse om det. Men av de innlagte som oppga
båtnavn, var hele førti fra Blücher. Tretten av disse led av
forfrysning, seks var forbrent og fem hadde beinskader. Fra den 13. april av ble det
også innlagt tyske soldater som var såret i kamphandlinger i Østlandsområdet.
De sårede og syke tyske soldatene ble fortrinnsvis innlagt på Ullevål
sykehus. Men etter tyskernes ønske ble Krohgstøtten sykeavdeling reservert
for tyske indremedisinske pasienter. Avdelingen ble likevel ikke benyttet i
særlig grad, kun 29 pasienter ble innlagt. Ullevålsveiens særskole i
Bolteløkkens allé 8, som nylig hadde vært benyttet som reservelasarett for
Ullevåls epidemiavdeling, ble også tatt i bruk for lettere sårede tyske
soldater. Fra 14. april av var det
stasjonert en tysk sanitetsflytjeneste i Oslo, og en del av de innlagte tyske
soldatene ble transportert med fly til Tyskland. I tillegg ble en del soldater
overført til et tysk hospitalskip da dette ankom 20. april. I løpet av april
ble samtlige tyske pasienter, der tilstanden tillot det, utskrevet fra Oslo
kommunale sykehus, ettersom tyskerne, som nevnt, åpnet sitt eget sykehus i
Aker kommunale sykehus sine lokaler på Tonsen fra og med 1. mai 1940. Fram
til mai var det i alt 303 tyske krigspasienter under forpleining på Oslo
kommunale sykehus. Av disse var det fire som døde. Det ble betalt samme kurpenger
for de tyske soldatenes forpleining som det som var fastsatt for
utenbysboende. Sykehusrådmann Thv. Klaveness fortalte senere i sin bok Oslo
kommunale sykehus i krigens tegn at det på et møte på politimester
Welhavens kontor den 11. april, der bl.a. finansrådmann Hartmann, disponent
Stranger og samtlige politifullmektiger var til stede, ble referert en takk
fra den tyske kommando til byens sykeanstalter for pleien av de tyske
soldatene. Videre ble det fra samme hold, referert en erklæring som gikk ut
på at ingen norsk pasient skulle behøve å utskrives fra sykehusene for å gi
plass for tyske pasienter. Epidemiavdelingens gamle likhus
på Ullevål sykehus ble satt i stand for å motta døde tyskere, vesentlig fra Blücher.
En tilsvarende ordning ga plass for falne nordmenn. I dagene 13.-24. april
ble det i alt brakt inn 167 døde tyskere og 14 falne nordmenn på Ullevål
sykehus. Den første tiden ordnet de tyske myndighetene med begravelsen av de
døde tyske soldatene på Vestre gravlund. I juni 1940 var Ullevåls laborant,
etter anmodning av den tyske Wehrmachtgräberoffizier, behjelpelig med
overflytting av lik fra Vestre gravlund til tyskernes nye kirkegård på
Svenskesletta, øverst i Ekebergskråningen. Det største innrykket av skadede
som følge av krigsulykker, utover aprildagene 1940, hadde man etter den store
eksplosjonsulykken på Filipstad 19. desember 1943. Det kom inn i alt 105
skadede på Legevakten og 57 på Ullevål sykehus. Og etter bombeulykken
nyttårsaften 1944, der en fullsatt trikk på Drammensveien ble truffet av britiske
bomber tiltenkt Victoria terrasse, ble det brakt inn 15 sårede og 51 døde til
Ullevål. I tillegg ble 22 sårede fraktet til Legevakten. Den daglige driften Ved flyalarm måtte pasientene
tilbringe alarmperioden dels i korridorene og dels i tilfluktsrommene i
sykehusenes kjellere. Flyalarmene var ikke særlig hyppige de første årene av
krigen, men etter hvert kom alarmene oftere, og det ble større bruk for
sykehusenes tilfluktsrom – til stor ulempe både for pasienter og for
sykepleiere. På Ullevål sykehus måtte
man anlegge nye spesielle tilfluktsrom ved siden av tilfluktsrommene i
epidemiavdelingens gamle paviljonger, som ikke fungerte tilfredsstillende. De
nye rommene ble støpt i betong, omtrent i kjellerdybde, og rommene ble
utstyrt med oppvarmingsanlegg. Oppføringen av tilfluktsrommene ble en kostbar
affære på omkring tre hundre tusen kroner. En tilsvarende dyr
kriseforanstaltning for Ullevål sykehus, var innredningen av en
reserveoperasjonsavdeling i hudavdelingens kjeller, som ble påbegynt i
1944.Driften av sykehusene ble etter hvert preget av mangel på mat,
medikamenter og utstyr. Men ved hjelp av Den norske reliefsentral i
Stockholm, kunne en del medikamenter, bandasjesaker og instrumenter
importeres til norske sykehus. Dikemark sykehus hadde også mange driftsvansker
under okkupasjonen. Blant annet holdt arbeidsterapien på å gå i stå av mangel
på materialer. Thv. Klaveness skriver at direktør Rolf Gjessing i et brev av
19. juni 1945 kom med følgende hjertesukk: «Vi har manglet alt – unntagen
pasienter! Av dem har vi hatt overflod.» Pasientsituasjonen var et problem
også tyskerne brydde seg om, men med negativt fortegn. Da den tyske
medisinaldirektøren, dr. Paris, og sjefen for SS-domstolen i Norge, dr.
Latza, besøkte Dikemark 25. mars 1943, skal direktør Gjessing ha fått
følgende «råd» av dr. Paris med hensyn til antallet pasienter: «Aber warum
geben Sie nicht eine kleine Spritze». Dr. Latza beklaget på sin side
meget sterkt at sykepleierskene, som kunne gjøre så god nytte for seg på
slagmarken, skulle brukes til å forpleie disse «håpløst syke». Direktør
Gjessing hadde naturligvis innvendinger mot hentydninger om avlivning ved
bruk av sprøyte. Motargumentene hans med utgangspunkt i religiøs og sosial
overbevisning om at dette var forkastelig, ble ansett som svært «gammeldagse»
av Paris og Latza. Nazifisering av sykehusene Tyskerne forstyrret stort sett
ikke selve sykehusdriften. Nasjonal Samling blandet seg derimot inn i
sykehusenes administrasjon og forvaltning – mye på bekostning av det faglige.
I februar 1941 var førerprinsippet
innført i den kommunale forvaltningen, og offentlige ansettelser måtte fra da
av godkjennes av Nasjonal Samlings personalkontor (NSPOT). I august samme år
kom i tillegg forordningen om ansettelser i offentlig tjeneste. Dette var nyordningens,
av motstanderne kalt nazifiseringens, andre kontroversielle aspekt.
Her var det blant annet en bestemmelse som tilsa at «søkere som på grunn av
sin politiske holdning ikke byr på full sikkerhet for at de med all kraft vil
gå inn for den politiske nyordning, kan ikke ansettes i offentlig tjeneste.»
Bestemmelsene ble møtt med protester fra mange hold, også fra overlegene ved
Oslo kommunale sykehus, som hevdet at de nye reglene om politiske ansettelser
ville kunne få skjebnesvangre følger, ikke minst for pasientene. Og
problemene lot ikke vente på seg. Ganske raskt oppstod det betydelige
vanskeligheter med hensyn til besettelsen av legestillinger. Det gjorde
heller ikke situasjonen noe lettere at Innenriksministeren hadde fattet
vedtak om at bare leger som var tilsluttet Norges Legeforbund, kunne
ansettes i offentlige stillinger. Leger i NS hadde bidratt sterkt til en
nyorganisering av Legeforeningen, som fra 17. september 1941 ble gjort om til
Norges Legeforbund, med den følge at omkring åtti prosent av de opprinnelige
medlemmene meldte seg ut etter relativt kort tid. Ved Dikemark sykehus ble dr.
Helmut Russwurm ansatt i reservelegestillingen ved kvinneavdelingen fra 1.
januar 1942. Russwurm var imidlertid ikke innstilt av sykehusdirektør
Gjessing fordi han blant annet manglet faglige kompetanse innen psykiatrien.
Ansettelsen av dr. Russwurm er et eksempel på hvordan Nasjonal Samling grep
inn i administrasjon og forvaltning på Dikemark sykehus. Klaveness skriver at
«det er ikke for sterkt å si at der ble truffet skritt som ville fått
skjebnesvangre følger for sykepleien og pasientene, hvis ikke sykehusets
direktør med stor styrke og utholdenhet hadde tatt kampen opp mot
angriperne». Arbeidseffektiviteten og virksomheten ved sykehuset ble likevel
preget av «NS-funksjonærenes trakasserier mot sykehuset og direktør Gjessing»,
en adferd som fikk støtte av medisinaldirektør Th. Østrem. Det var særlig tre
hendelser som skulle få konsekvenser for Gjessing. Direktør Gjessing kom i
klammeri med to pleiere med NS-medlemskap, som følge av vedtaket om å stenge
en av sykehusets porter, Bjørkeliporten, av praktiske og sikkerhetsmessige
grunner. NS, ved medisinaldirektør Østrem, godtok heller ikke oppsigelsen av
sju midlertidig ansatte pleieavløsere og vikarer da disse ble overflødige.
Saken ble et anliggende for NS ettersom alle de oppsagte straks meldte seg
inn i partiet. Gjessings protester mot å skifte ut overpleieren med et
NS-medlem som var uskikket for stillingen, vakte også misnøye hos
myndighetene. Gjessingsaken Den såkalte Gjessingsaken
startet den 25. april 1941 da Rolf Gjessing ble arrestert og etter hvert
suspendert fra direktørstillingen ved Dikemark sykehus, fordi han ikke
utførte sitt arbeide i NS’ ånd. Anholdelsen ble karakterisert som dramatisk.
Gjessing var opptatt med en pasient da flere hirdfolk trengte seg inn på kontoret
hans, og ba ham bli med til byen. Han ble så kjørt til hirdens lokaler i
Rådhusgata 17. Der måtte han tilbringe flere timer før saken ble meldt til
politiet, og han ble forhørt av norsk politi. Utpå natten ble han imidlertid
frigitt og kjørt tilbake til Dikemark. Da hirdfolkene som hadde arrestert ham
oppdaget dette, henvendte de seg umiddelbart til Gestapo, hvorpå direktør
Gjessing om morgenen 26. april ble brakt til det tyske fengselet i Møllergata
19. Her satt han fengslet i sju dager før han ble løslatt 3. mai 1941.
Sikkerhetspolitiet hadde ikke funnet grunnlag for å holde ham arrestert. Men
Gjessing ble likevel suspendert fra sin stilling inntil videre, ifølge
ordførerens vedtak. Behandlingen av direktør
Gjessing fikk stor oppmerksomhet, også i utlandet – svensk presse refererte
utførlig om «Gjessingsaken». Sykehusrådmann Thv. Klaveness fulgte saken tett,
og henvende seg til politikammeret fra første dag av for å få brakt
direktørens skjebne på det rene. Det kom protester fra mange hold i dagene som
fulgte, fra overlegene, Norsk psykiatrisk forening, Den norske legeforening
og en rekke embetsmenn. Sistnevntes protest, datert 28. april 1941,
illustrerer forargelsen i kjølvannet av arrestasjonen. Protestskrivet, som
var stilet til Herr Reichskommissar, var fra «undertegnende som står i
spissen for grener av den offentlige administrasjon med sete i og i nærheten
av Oslo». Embetsmennene henvendte seg til Reichskommissar for å «be om den
nødvendige beskyttelse» for sitt arbeid: «Politiet – det norske og det
tyske – har sin myndighet som vi selvsagt har å bøye oss for også når vi ikke
forstår foranledningen. Hva vi ber om, er at vi må ha med politiet å gjøre og
ikke med flokker som tiltar seg fremferd som ikke er forenelig med et ordnet
samfunn og som ikke har noe med okkupasjons- og krigsforhold å gjøre.» Embetsmennene gjorde også et
poeng av at direktør Gjessing var en svært anerkjent vitenskapsmann innen
psykiatrien, i Tyskland og ellers i Europa, i tillegg til at han var høyt
respektert som administrator og for sin personlighet. Embetsmennene
insisterte på at Gjessing måtte ha krav på en lovlig behandling, som enhver
annen. Etter noen uker nedsatte NS-ordføreren en undersøkelseskommisjon som
skulle se på forholdene ved Dikemark sykehus. Kommisjonens kjennelse, som ble
avsagt 18. juni 1941, gikk blant annet ut på at direktør Gjessings forhold
til NS var helt uklanderlig, og at hans administrative og økonomiske
disposisjoner var korrekte og fullt berettigede. Gjessing ble med dette
frikjent, og, etter påtrykk fra sykehusrådmann Klaveness, gjenninsatt i
stillingen som sykehusdirektør fra og med 3. juli 1941. Begunstigelser av NS-folk Det var særlig gjennom
matleveransene sykehusene kom i berøring med at NS-folk ble begunstiget
fremfor andre. NS-ordfører Fritz Jenssen ga for eksempel ordre om at
sykehusene skulle handle all kaffeerstatning fra NS-mannen grosserer Reidar
Baanrud, som eide firmaet Norsk Kaffekompani A/S, og som var en av toppene i
partiet. Sykehusrådmannen protesterte, men argumentene hans ble avfeid.
Klaveness forteller imidlertid at den mest «eiendomlige» av leveransesakene
gjaldt leveringen av brød og melvarer. Den 22. november 1941 skrev
naziordføreren kort og godt følgende til meg: «Da bakermester Ludv.
Grøntoft på grunn av sin innstilling blir blokkert, har ordføreren bestemt at
han skal benyttes ved levering av bakevarer til kommunens sykehus.» Grøntoft,
som var NS-mann, mistet sine kunder og ba NS-ordføreren om hjelp. Men
sykehusrådmannen kunne ikke gå med på en ordning som opphevet både «anbudsprinsippet
og konkurransesystemet», og hvor det dermed ikke kunne gjøres reservasjoner
med hensyn til bakervarenes pris og kvalitet eller firmaets
leveransedyktighet. Etter korrespondanse fram og tilbake med NS-ordføreren,
forela Klaveness til slutt saken for Prisdirektoratet, som gav ham medhold.
Klaveness forteller at ordføreren heller ikke senere klarte å få overført
sykehusenes brødleveranser til noen av sine partifelle til forhøyede priser.
På områder utenfor matleveransene, var begunstigelse av partifeller eller
personer som stod partiet nær, spesielt merkbart ved det høye antallet
personalansettelser som fant sted ved sykehusene. Det var i det hele tatt viktig
for Nasjonal Samling å komme i nærmere kontakt med personalet ved Oslo
kommunale sykehus. I juni 1941 arrangerte partiet et møte for bedriftens
NS-medlemmer og andre interesserte med foredrag av medisinaldirektør Østrem.
Foredragets tittel ble først oppgitt til «Nyordningen innen helsevesenet»,
men senere rettet til «Nye retningslinjer i helsevesenet». Foredragssalen
rommet åtti personer, men det skal kun ha vært i alt rundt 15 deltagere og
tilhørere. Over halvparten av de tilstedeværende var dessuten personer som
ikke var ansatt ved sykehuset. Deltagelsen fra andre enn NS var med andre ord
laber. Det neste propagandafremstøtet
fra NS skjedde i januar 1942, da NS, som Klaveness skriver, gjorde «et
formelig stormløp mot sykehuset for å finne og vinne dettes personale». Til
tross for at NS-ordfører Fritz Jenssen hadde bestemt at «det personale ved
Oslo kommunale sykehus som ikke har tjeneste, skal møte til foredrag i
skolesalen på søsterhjemmet på Ullevål mandag 26. januar kl. 16», møtte det
også denne gangen opp få sykehusansatte, kun ti personer. Det dårlige frammøte ble tatt
svært ille opp. Arrangørene fra NS forlangte at det skulle holdes et nytt
møte, og at sykehusrådmann Klaveness både skulle møte opp og lede møtet, i
tillegg til å garantere at minst 150 av personalet ville være til stede.
Klaveness havnet i disputt med ordføreren om hvorvidt det var frammøteplikt
ved slike tilstelninger. Han gav klar beskjed om at dersom ordføreren ville
fortsette med å holde møter, kunne han ikke regne med hans bistand. Klaveness
holdt sitt ord, og møtte heller ikke opp på møter for kommunens funksjonærer de
påfølgende månedene. Det var nettopp Klaveness sin uteblivelse fra ulike
propagandamøter tillyst av ordføreren, som ble lagt til grunn for
avskjedigelsen av ham fra stillingen som sykehusrådmann 20. juli 1942. Etter avskjedigelsen av Thv.
Klaveness ble advokat og NS-medlem Meyer Dahl konstituert som ny
sykehusrådmann, og sykehusene kom med dette under naziledelse. Meyer Dahl
hadde ingen kjennskap til verken kommunal administrasjon eller sykehusdrift. Falske diagnoser Ullevål sykehus fikk tidlig ord
på seg hos Gestapo for å være et arnested for uvilje og motstand mot tyskerne
og den nye tids ideer – et «jøssingrede». Klaveness skriver at det av den
grunn var blitt et spent forhold mellom politiet og Ullevål sykehus allerede
høsten 1940. Arrestasjonen av en sykesøster i januar 1941 var et uttrykk for
denne situasjonen. Sykesøster Kaja Finstad ble arrestert og fengselet av
tyskerne i en drøy måned etter å ha blitt angitt av en annen sykesøster, en
ekstrasøster, som Klaveness forteller «hadde følge med» en tysk politimann.
Kaja Finstad hadde vært politisk frittalende, og særlig uttalt seg
nedsettende om tyskernes behandling av norske fanger. Norske politiske fanger ved de
tyske fengslene i Oslo og omegn ble ved sykdom overført til Ullevål sykehus.
Fangene ble i utgangspunktet lagt sammen med de vanlige pasientene, men i
begynnelsen av desember 1940 forlangte det tyske sikkerhetspolitiet at det
skulle reserveres en egen sykepost for fangene i et avsnitt ved den mest
avsidesliggende delen av sykehuset. Politiet som hadde vaktholdet og ansvaret
for at fangene ikke rømte, ønsket dem mest mulig samlet på ett sted, og ikke
fordelt rundt om på sykehuset. Politivaktene var norske og opptrådte i sivilt
antrekk. Det ble gitt omstendelige regler
for vaktholdet og behandlingen av fangepasientene, regler som etter hvert ble
betydelig skjerpet. Fra september 1943 skulle for eksempel fangepasientene
ikke legges inn på noen annen avdeling på Ullevål, selv om det var nødvendig
med spesialbehandling. Unntaket var ved kirurgiske inngrep, som kunne foretas
på operasjonsstuen, dersom tilbakeflytting til fangeposten skjedde
umiddelbart etter behandling. Og etter at en av fangepasientene ble drept da
han kastet seg ut fra et vindu, bestemte sikkerhetspolitiet at det skulle
monteres gitter foran samtlige vinduer og dører i fangeavdelingen. Fangepasienter rømte likevel
stadig fra Ullevål sykehus. Klaveness skriver at rømningene ofte var «så
omhyggelig planlagt at det var tydelig at der stod en organisasjon eller «koordinasjonskomiteer»
bak det hele.» En i ettertiden mye omtalt flukt, som også i samtiden vakte
betydelig oppsikt, er den til Max Manus. Max Manus lå på den kirurgiske
avdeling i andre etasje, angivelig på grunn av en svær rygglidelse. Natten
til 14. mars 1941 firte han seg likevel ned med tau, hoppet over det høye
piggtrådgjerdet og forsvant i bil. En annen flukt fant sted den 21. august
samme år, da advokat Lars Heyerdahl og godseier Mads Wiel forsvant fra
fangeposten i avdeling IV; de rømte via røntgenavdelingen, hvor de skulle til
undersøkelse. Etter denne rømningen oppsøkte sjefen for Gestapo i Norge, dr.
Wemer Knap, personlig Ullevål i følge med «kriminalkommandør» Schartum, samt
tyske og norske politifolk. Dr. Knab holdt en skarp tale og uttalte, ifølge
Klaveness, følgende: «Sykehusets personale har naturligvis intet ansvar
for bevoktningen, det er politiets sak; men dere kan hjelpe fangene på mange
måter, f.eks. med å beholde dem lenger enn nødvendig osv. Jeg vil heller bli
kalt inhuman enn å risikere å høre stemmen fra fanger som er flyktet fra
Ullevål, i London radio. Hvis det blir en eneste rømning til vil jeg ta under
overveielse å nekte innleggelse i sykehus, så får fangene bli liggende i
fengslene og dø.» Men det ble flere rømninger fra
fangeposten. En av dem var den vellykkede flukten som skjedde 2. februar
1942, og som resulterte i at en ung mann som hadde vært aktiv i «det
hemmelige arbeid» kom seg over til Sverige. Jens Chr. Beck var blitt
arrestert 16. oktober 1941, og mishandlet slik at han ble innlagt på Ullevåls
fangepost 23. desember samme år. Men da han etter hvert skulle hentes av
Gestapo, fikk han et pulver av oversøster som medførte at han fikk gulsott,
noe som forhindret hentingen. Det ble dermed mulig å planlegge og gjennomføre
den senere flukten. Andre fikk også lignende hjelp. Sykehusoppholdet ble
forlenget ved at pasientene fikk sterke medikamenter som for eksempel «gjorde
dem febrile eller bevisstløse, gav dem brekninger», eller, som i tilfellet
over, påførte pasienten gulsott. Slik ble Gestapo ofte hindret i å hente
fangene, som fikk tid til å rømme – en utsettelse som kunne bety liv eller
død for dem det gjaldt. Jakt på jøder Da tyskernes jakt på jøder ble
aktivert i 1942, var de norske nazimyndighetene svært behjelpelige med å
kartlegge jødene – også dem på sykehusene. Sykeavdelingene mottok stadig
strengere sirkulærer der budskapet var at avdelingene måtte påse at jødene
ikke ble holdt skjult, samt hindre at jødene forlot sykehusene før
Statspolitiet kunne ta hånd om dem. Overlege Einar Onsum ved
Krohgstøtten sykehus forteller at det imidlertid aldri ble sendt inn
forhåndsmelding om utskrivning ved denne sykeavdelingen. Det ble heller ikke
tatt noen forhåndsregler for å hindre jødiske pasienter fra å rømme. De fikk
tvert imot være så lenge på avdelingen som de trengte for å forberede flukten
til Sverige, som de ansatte forutsatte var under planlegging. Når jødiske
pasienter hadde rømt, ble det også ventet til neste dag med å sende inn
rapport om hendelsen, og da med utgående middagspost til rådmannens kontor,
slik at pasienten fikk minst et halvt døgns forsprang. Mange jøder tydde også til
Ullevål sykehus. Det var særlig én avdeling, avdeling VIII, som ble benyttet
til innleggelse og dekning av jøder. Klaveness skriver at det fra
avdelingshold ble fortalt om disse hendelsene i etterkant. Jødeaksjonene ble
stadig intensivert, og 25. oktober kom ordren fra Berlin om å arrestere
samtlige norske mannlige jøder. Alvoret i situasjonen ble gjenspeilet
i aktiviteten ved avdeling VIII ved Ullevål sykehus, hvor i alt åtte jøder
søkte tilflukt i dagene 24.-27. oktober 1942. De fleste av jødene var friske,
men legene på avdelingen kreerte sykdomshistorier og registrerte en del funn
i sykejournalen som betinget innleggelse. Sykehusoppholdet ble ganske kort
for de fleste av dem. De forsvant, ofte om natten, uten å gi beskjed. At jødiske pasienter rømte fra
sykehusene ble selvsagt ikke tolerert av myndighetene. Den 12. januar 1943
mottok sykehusene følgende skriv fra statspolitiet: «Da det ved sykehusene oppholder
seg en del jødiske pasienter, tør en anmode Dem om snarest å innsende hertil
en oppgave over de heljøder – jøder og jødinner – som for tiden oppholder seg
på Deres sykehus. Det vil fremgå av legitimasjonskortet om pasienten er heljøde,
idet dette i så fall er påstemplet en rød «J». Hvor det er tvil om
vedkommende pasient er jøde, skal vedkommende oppføres i listen. Da det er
forekommet flere tilfelle hvor jødiske pasienter er flyktet fra sykehusene,
pålegges De videre å varsle statspolitiet i Oslo- og Akeravd., tlf.
20 615, skriftlig eller muntlig, en ukes tid før pasienten utskrives.
Ingen jødisk pasient må forlate sykehuset før statspolitiet har gitt
tillatelse.» Sykehusansatte bisto også
jødiske pasienter med å ivareta penger og eiendeler som de måtte la bli
igjen. På Krohgstøtten sykehus ble store ledige kjellerrom etter hvert fylt
opp av møbler og andre eiendeler fra evakuerte leiligheter, der beboerne var
kommet seg over grensen til Sverige. En del av eiendelene som var brakt i skjul
tilhørte jødiske familier. Da det til slutt ikke var plass i kjelleren, måtte
loftet over likhuset tas i bruk. Einar Onsum jr., som var medlem av
hjemmestyrkene, fungerte som mellommann i samarbeid med sykehusets portører
og sjåfører og portvakten, som alle var aktive «jøssinger». Etter
frigjøringen i 1945 hentet eierne sitt gods uskadet. Det på likhuset ble
imidlertid aldri hentet. Nazifisering – men «ingen svikt» Sykehusene ble umiddelbart
berørt av okkupasjonen. Evakuering av pasienter og mottak av sårede soldater,
norske og tyske, preget aprildagene i 1940. Etter hvert som kamphandlingene
tok slutt, og en slags hverdag senket seg, var utfordringen å holde den
daglige driften i gang – i en tid preget av restriksjoner og knapphet på
matvarer og nødvendig utstyr. Nazifiseringen av Oslo kommunes sykehus
medførte at sentrale stillinger ble besatt av ikke-kvalifisert
helsepersonell. Ansatte ble avskjediget og arrestert. Sykehusrådmannen ble
avskjediget av politiske grunner, fordi han ikke ville være med på
nazifiseringen – den såkalte nyordningen. Visse begivenheter, som hirdens
overfall på direktør Gjessing ved Dikemark sykehus, vakte stor oppsikt. På
Ullevål sykehus var det særlig om å gjøre for NS å påvirke personalet gjennom
å avholde foredrag og møter. Men propagandamøtene ble, med få unntak,
boikottet av de sykehusansatte. Ved sykehusene tok ansatte til gjengjeld del
i motstandskampen, ved å «se bort» eller ved å aktivt tilrettelegge
forholdene for fangepasienter og jødiske pasienter som måtte rømme landet.
Deres innsats var avgjørende for dem det gjaldt. Overlege Einar Onsums ord
som var myntet på ansatte ved Krohgstøtten, må på langt nær kunne sies å være
dekkende for alle de kommunale sykehusene: «stemningen innen
sykehuspersonalet var så antinazistisk som epokens hendelser tilsa – ingen
svikt». Kilder: Kommunal håndbok for Oslo 1940,
Oslo 1940 Lund, Bernt H. (2000): Beretning om Oslo kommune for
årene 1948-1986 Oslo Litteratur: Kristiansen, Kristian og Øyvind
Larsen (red.) (1987): Ullevål sykehus i hundre år, Oslo Storvand, Ingvild (1995): Aker sykehus 1895-1995. Ett
hundre år i krig og kjærlighet – for livet, Norge Mamen, H. Chr. (red.) (1955): Dikemark sykehus 1905-1955,
Oslo Onsum, Einar (1959):
«Krohgstøtten sykeavdeling 1916-1943» i Lange, Henrik F. (red.) Krohgstøtten sykehus 1859-1959,
Oslo Berg, Ole (2009): Spesialisering og
profesjonalisering. En beretning om den sivile norske helseforvaltnings
utvikling fra 1809 til 2009. Rapport fra helsetilsynet /8/2009 Norsk Krigsleksikon 1940-1945
(1995) Oslo: Cappelen TOBIAS 2/2010 |