[Oslo kommune, Byarkivet]

Den vanskelige skolehverdagen

Okkupasjonen og tyskernes rekvirering av skoler medførte en svært annerledes skolehverdag. Hvilke følger fikk dette for elever og lærere i årene 1940-1945?

 

Tekst: Mona Bruland

Det er betegnende at arkivmaterialet fra enkelte osloskoler fullt eller delvis mangler klassedagbøker, lærerrådsprotokoller og karakterprotokoller for årene 1940-1945. Eksempelvis har arkivene fra Lakkegata skole og Lilleborg skole ingen klassedagbøker fra krigsårene. Det kan være ulike årsaker til at materiale har kommet bort, men tyskernes rekvirering av skoler er antageligvis én viktig grunn til de hull man finner i arkivmaterialet. Ordre om rømming av skolene ble gitt uten varsel eller med så kort tidsfrist at det bare i liten grad var mulig å redde unna det mest nødvendige skolemateriell. Det som ble stående igjen på skolene ble ofte helt ødelagt eller kastet.

Kort tid etter 9. april startet tyskerne å rekvirere skoler i Oslo. Det må ha vært både trist og skremmende for lærer og elev å se skolen totalt forvandlet fra å være barnas høyborg til å bli en militærkaserne hvor hakekorset vaiet ute i skolegården.

I løpet av mai måned var de fleste av folkeskolene i Oslo beslaglagt. Med dette fulgte et enormt arbeid for å finne tilstrekkelig med undervisningslokaler for alle byens elever. Problemet med å skaffe nok lokaler, vedvarte hele okkupasjonstiden.

«Tyskerne i gutteoppgangen, vi i resten av skolen»

Lærerrådsprotokollene gir oss et innblikk i hva som ble drøftet på møter mellom lærere og overlærer. Noen skoler har utførlig notert ned hvordan undervisningssituasjonen var under krigsårene. I Lilleborg skoles lærerådsprotokoll for årene 1940-1943 har overlærer Per Kviberg gjort grundige notater. Disse forteller oss om skolehverdagen de første dager og måneder etter okkupasjonen. Allerede den 10. april – «panikkdagen» ble det holdt lærerråd. Ryktet om at byen skulle bli bombet førte til panikk og ikke minst flukt fra hovedstaden. Lærerrådet drøftet hvilke lærere og lærerinner som skulle undervise ved en eventuell evakuering, en evakuering som ikke fikk det omfang man først trodde. De følgende dagene fram til og med 15. april møtte hele personalet, men kun sju – åtte elever. Fra 17. april begynte det å normalisere seg og i alt 423 elever møtte til undervisning. Antall elever økte i dagene som fulgte.

29. april møtte i alt 540 elever fram ved Lilleborg skole. Det ble ingen vanlig skoledag. Elever og lærere fikk beskjed om at skolen var rekvirert av tyskerne. De hadde likevel ikke mistet skolen for godt. Protokollen viser at tyske soldater som hadde inntatt skolen, ble noen dager for så å reise igjen. Dette skjedde opp til flere ganger. Skolen ble grundig rengjort hver gang tyskerne dro. Deretter tok man skolebygningen i bruk igjen, men det var hele tiden uvisst når de tyske soldatene kom tilbake. 16. mai skrev Kviberg at hver klasseforstander foreløpig underviste i sin klasse, men må være «forberedt å rykke ut så snart tyske tropper kommer».

Det hendte at skoler som var rekvirert fikk beskjed om at skolene igjen kunne taes i bruk for undervisning. Flere skoler var «lovt frigitt til bruk for skolen» fra høsten 1940. Enkelte skoler ville imidlertid kun bli delvis frigitt. Det gjaldt blant annet Boltløkka, Ila, Kampen, Lilleborg og Sagene skoler. Til tross for vanskeligheter med å finne tilstrekkelige lokaler til undervisningen, ble det med god grunn, utvist stor skepsis til det å ta i bruk delvis frigitte skoler. I et skriv fra Finansrådmannnen i juli 1940 het det at det ikke under noen omstendighet måtte settes i gang undervisning «før der fra skolemyndighetenes side kan gis utrykkelig tilsagn om at undervisningen kan skje på fullt betryggende måte med hel atskillelse fra de tyske militære». Også i et skriv fra Skolerådmannen påpekes det at det beste er å benytte skoler som ikke ble brukt til å innkvartere tyske soldater. Overlæreren fra Lilleborg skole hadde imidlertid meldt fra at han hadde fått i stand en ordning som var fullt forsvarlig ut i fra den situasjonen man hadde. For eksempel står det notert i lærerrådsprotokollen 27. mai: «Tyskerne i gutteoppgangen, vi i resten av skolen.» Selv skolens lekeplass ble delt i to ved hjelp av et stort tau.

På Bjølsen kunne Lilleborg skole få låne 13 rom på formiddagen og 11 rom på ettermiddagen. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en kortvarig løsning. 15. oktober opplyste overlærer Kviberg at tyskerne også hadde rekvirert hele Bjølsen skole.

Historien om Lilleborg skole viser hvor utforutsigbar skolehverdagen var for elever og ikke minst skolepersonalet. Situasjonen var ikke unik. 1. oktober 1940 hadde folkeskolen 149 klasserom til rådighet. Antallet klasser var da 589. Ved utgangen av skoleåret 1940-1941 hadde den kommunale skolen kun fire hele skolebygg til disposisjon til undervisningsformål; Gamlebyen, Grünerløkka, Møllergata og Uranienborg skoler. Krigens siste to år var samtlige ordinære folkeskoler rekvirert av tyske militærmyndigheter.

Provisoriske lokaler og private hjem

Hvor hadde man undervisning når skolebygningen var omgjort til militærkaserne? Som eksemplet med Lilleborg skole har vist fant man ofte lokaler i andre skoler. Grünerløkka skole huset til tider elever fra Lakkegata og Sofienberg skole. Lilleborg skole fikk bruke rom ved Bjølsen skole. Elever fra Majorstua skole fikk undervisning ved Uranienborg skole. Elevtallet økte betraktelig på de skolene som ennå ikke var rekvirert eller som var frigitt for en kort periode. En beskrivelse av situasjonen ved Gamlebyen skole viser hvor stort presset kunne bli: «Lokalene ved Gamlebyen skole er beregnet på ca. 28 klasser. Under de nåværende forhold har vi barn fra 3 forskjellige skoler med til sammen 70-80 klasser. Hertil kommer så den Tekniske Aftenskole og flere ettermiddagskurser. Skolens lokaler er derfor nå fullstendig overbelastet og opptatt fra kl. 9 til kl. 21. Vi har dessuten måtte leie leselokaler på 3 forskjellige steder utenfor skolen.» Man var nødt til å lese på skift og lokalene ble brukt både tidlig og sent. For at elevene skulle få samme antall dag- og ettermiddags undervisning, lagde man skiftordninger. Uten tvil må dette ha skapt mye ekstraarbeid for lærerne. At undervisningstidene stadig endret seg må også ha vært en belastning for elevene.

Veldig ofte måtte man ta i bruk andre lokaler som var til rådighet. Klasser fra én og samme skole ble spredt over hele byen. Lokaler fant man blant annet i menighetshus, forsamlingslokaler og fabrikker. Det var ikke uvanlig at én skole hadde sine klasser fordelt på 15-20 ulike lesesteder. Og man kan tenke seg hvilket svare strev mødrene hadde med å få barna av gårde til ulike tider og forskjellige lokaler. En flokk med skolebarn på vandring var et typisk trekk i datidens gatebilde.

Mange av lokalene som ble tatt i bruk var nok svært enkle og manglet antagelig det meste av det som er vanlig inventar i et klasserom. Lærerinne Helene C. Kløvstad var lærer ved Sagene skole under krigen. Hun skriver at skolearbeidet til tross vanskelige omstendigheter gled inn i mer eller mindre normale former. «Vi vente oss til de merkelige omgivelsene. Å sitte oppå en rulle i engelsktimen ble en naturlig ting, å medbringe stol selv like selvfølgelig. […] Hadde en ikke tavle, fikk en bruke andre ting, f.eks dørflatene». Noen av klassene fra Sagene holdt til i Ila kirkes lokaler. Det oppstod en del pussige situasjoner når kirke og skole skulle arbeide på skift i samme rom. Hver lørdag hadde engelskklassen time på galleriet og i sakristiet i kirken. Når det var vielse måtte elevene stå utenfor å vente.

I mangel på noe annet hendte det at man måtte ta i bruk rom som absolutt ikke egnet seg til undervisning. Småklassene ved Gamlebyen skole leide rom på et loft i Arups gate. I brev til generaldirektøren for Norges Statsbaner hvor skolens overlærer søker om å leie rom i den nye toghallen, beskrives lokalet som svært dårlige: «Lokalet er så mangelfullt at det må ansees uforsvarlig å benytte et sådant skolerom for barn i alderen 6 ½ til 10 ½. Det er kun den rene nød som har gjort at vi har måttet benyttet det.»

Når verken andre skoler eller lokaler var tilgjengelige eller tilstrekkelige, forsøkte man å få til undervisningen i private hjem. Mange foreldre stilte sine stuer til disposisjon. Fra Bolteløkkas lærerrådsprotokoll kan vi lese fra møtet 11. januar 1943: «Det blir nu undervisning 3 dager i uken i de leide rom, de øvrige 3 dager blir det undervisning i elevenes hjem.» Ordningen må ha minnet om den såkalte omgangskolen, den vanligste skoleformen fram til 1860, da lærerne reiste rundt og ga elevene undervisning.

Lærerne åpnet også sine hjem for undervisning. «Aller heldigst stillet var vi lærere som hadde høve til å ha barna hjemme hos oss selv», skriver en lærerinne fra Sagene skole. Og kanskje var det mindre strevsomt å ha elevene hjemme enn å dra byen rundt til de ulike hjem. Likevel må det ha stilt store krav til både kreativitet og tålmodighet: «Hver morgen forandret jeg huset mitt til skolestue. Og det gikk, bare en slo av på kravet om god plass. 14 ved spisebordet, 3 ved hvert skrivebord, 1 på kne i sofaen ved sybordet og 2 ved det gamle sybordet.»

Kristendomskunnskap, norsk og regning

Med klassene spredt over store deler av byen er det innlysende at man i stor grad måtte oppgi prinsippet om faglærere. Under krigsårene var det derfor vanlig at hver lærer underviste sin klasse.

I følge Normalplanen fra 1939 fikk elevene karakterer fra 4. klasse, én gang i året. Karakterprotokollene kan gi oss en idé om hvilke fag skolene ga undervisning i. Karakterer gitt i 4. klasse for gutter i skoleåret 1940/41 på Lakkegata skole viser at man der klarte å gjennomføre alle fag fra planen. Protokoller fra Sagene skole for det neste skoleåret viser at flere 4. klasser fikk undervisning i et begrenset antall fag. A og B-klassen for piker hadde fagene kristendomskunnskap, norsk, regning og håndarbeid. C-klassen for piker hadde i tillegg naturfag, skrivning og tegning. Det er ingen informasjon i protokollene som forklarer hvorfor undervisningen var ulik innenfor et og samme klassetrinn. Kanskje holdt C-klassen til i bedre lokaler enn A og B-klassen? Likevel var det ingen av klassene som hadde fagene geografi, historie, sang eller kroppsøving. Karakterprotokoller for 4. klasse fra Sagene og Gamlebyen skoler året 1942/43 viser også kutt i antall fag. Klassen på Sagene skole fikk kun undervisning i tre fag, mens man ved Gamlebyen skole klarte å gjennomføre fem av de elleve obligatoriske fagene. Karakterprotokoller for de yngste klassene synes å antyde at det i noen skoleår ble undervist i få fag, men man dekket alltid opp for fagene kristendomskunnskap, regning og norsk.

Ser man i enkelte karakterprotokoller for 5.-7. klasse er situasjonen en annen. Mye tyder på at man prioriterte å få til flest mulig fag i de høyre klassene. Likevel er det noen fag som gjennomgående synes å ha vært vanskelig å gjennomføre for alle klassetrinn. De fagene som oftest er utelatt fra karakterprotokollene er husstell, håndarbeid og kroppsøving. Husstell og håndarbeid krevde materialer og varer som ikke lenger var lett tilgjengelige og spesialrom var vanskelig å oppdrive. Det forklarer hvorfor faget kroppsøving i så liten grad ble gjennomført. Likevel vitner protokollene om at man til tider fant løsninger. Kanskje fikk man til linjegymnastikk utenfor de provisoriske lokalene?

Ser man i protokoller fra skoleåret 1942/43 for 6. og 7. klasse vil man se at engelskfaget er byttet ut med tysk. 17. mars 1941 sendte Kirke- og undervisingsdepartementet ut en melding om endring av Normalplanen i forhold til fremmedspråkopplæringen. Departementet ville innføre tysk i 6. klasse fra høsten 1942. Tysk skulle være det eneste fremmedspråket på skolen. Ikke uventet møtte faget stor motstand både fra lærere og elever.

«Ingen skal sitte og fryse»

Brenselssituasjonen var vanskelig under hele okkupasjonstiden. For å innskrenke forbruket av brensel var det klare bestemmelser om fyring og temperatur i klasserommet. Til tider skulle ikke temperaturen i overskride 18 grader, kan vi lese i enkelte lærerrådsprotokoller. Det kunne bli kaldt å sitte stille i flere timer. Ofte medførte dette kortere skoledager. «På særlig kalde dager kan elevene i småklassene lese kortere tid. Ingen skal sitte og fryse», står det i en protokoll fra Ila skole.

Flere av krigsvintrene var svært kalde og i visse perioder var det kun undervisning annenhver dag. Noen ganger ble det iverksatt brenselsferie, en form for skoleferie, for å spare brensel. Men man prøvde i det lengste å gjennomføre undervisningen. I noen av lokalene som Ruseløkka skole disponerte hadde man koks, men manglet opptenningsved. I skolens lærerrådsprotokoll ser vi at dersom barna tok med seg fliser til opptenning, var det mulig at man kunne holde undervisningen i gang én måned lenger. Da brenselet tok slutt måtte man ty til private hjem i den utstrekning det var mulig. Noen skoler var heldige og disponerte rom med elektrisk oppvarming. Disse rommene ble gjerne forbeholdt de eldste barna.

Landsdekkende brenselsferie

Kontroll over norsk skole var viktig for tyskerne og NS. Mye ville vært vunnet dersom man klarte å få den nye ideologien inn i skolen. Lærerne var derfor utsatt for stort press. Situasjonen tilspisset seg våren 1942 da Quisling opprettet Norges lærersamband som skulle tjene som et mellomledd mellom lærere og de offentlige myndigheter. Alle lærere var forpliktet til å bli medlem. Lærerorganisasjonene oppfordret på sin side til kamp mot sambandet, en kamp som det store flertallet av lærere sluttet seg til tross trusler om arrestasjon og tap av lønn.

NS-myndighetenes svar på læreraksjonene var å stenge skoler over hele landet under påskudd om såkalt «brenselsferie». Osloskolene ble stengt i februar og åpnet ikke før i begynnelsen av mai. Den 20. mars ble cirka 1100 lærere arrestert. Om lag sytti av disse var fra Oslo. De aller fleste fra Østlandet ble sendt til Grini fangeleir. Mange av dem som ikke var rammet av arrestasjoner fortsatte sin kompromissløse kamp og opprettholdt undervisningen til tross for at Kirke- og undervisningsdepartementet hadde nedlagt forbud mot dette. Lærerne fikk bred støtte hos foreldrene som åpnet sine hjem for «illegal» undervisning.

I mai 1942 kunne undervisningen starte opp. Mange lærere var imidlertid fortsatt arrestert. Én av de arresterte lærerne ved Lilleborg skole ble ikke løslatt før langt ut på høsten. Et stort antall elever sto derfor mange måneder uten undervisningstilbud.

Danskesuppe og tran

Mangel på mat var et stort problem under krigen og rasjonering på matvarer tiltok gjennom krigsårene. Dette fikk naturligvis også store følger for skolebespisningen. Oslofrokosten som ble innført i begynnelsen av 1930-årene stanset opp 9. april 1940. Under krigen ble det til tider delt ut både kålrot og melk. Fra 1942 fikk elevene tran og i 1944 ble det etter anmodning fra skolelegesjefen innkjøpt C-vitamintabletter.

I en lærerrådsprotokoll fra 1943 kan vi lese at «på grunn av ernæringsvanskelighetene må elevenes hjemmearbeid innskrenkes til det minst mulige. Mandag leksefri». Samme år uttalte skolelegesjefen at antall fraværsdager på grunn av sykdom hadde økt sammenlignet med tiden før krigen og de første krigsårene. Barnas energi og arbeidsevne var tydelig redusert. Høyde og vektmåling av elevene i mars 1945 viste at den økning man hadde sett i elevenes høyde i årene 1920-1940 var stoppet opp. Likeledes var gjennomsnittsvekten gått ned. At tilstanden i det siste krigsåret ikke var verre, må antagelig forklares ut fra blant annet landopphold og Danskehjelpen med sendinger av matpakker og havregryn.

I krigsårene 1943-1945 fikk Gudrun Collett, pastor Dagfinn Hauge ved Lilleborg menighet og Kristin Arnesen overlærer ved Sagene skole ideen om å koke havresuppe til skoleelevene. De hadde hørt at to lærerinner på Sagene skolen hadde startet utdeling av brødskiver i klassene sine. En del av Danskehjelpen var forsendelse av havregryn. Første suppestasjon ble opprettet i Lilleborg menighetshus. Pastor Hauge fikk tak i husmødre som sa seg villig til å koke suppe hver sin dag i uken. Rektor Arnesen skaffet suppekjeler og annet nødvendig utstyr. Til å begynne med ble havresuppe kun utdelt i de nordre og østlige by områdene, men ble senere utvidet til hele byen. Det skulle i alt bli 37 ulike suppestasjoner. Et utdrag fra lærerprotokollen fra Lilleborg skole i mars 1943 forteller hvordan det hele ble organisert for denne skolen. Fra og med 19. mars skulle elevene få «havrevelling hver dag på Soria Moria. Dette er blitt mulig fordi danske menigheter har sendt opp havregryn, byggryn og tørrmelk. Gjennem menighetene i Oslo er disse gavene kommet til skolene. Kjøkkenpersonalet på Lilleborg fabrikker har påtatt seg å koke suppen. Formiddagsklassene spiser etter skoletid og ettermiddagsklassen spiser før skoletid. […] Personalet må følge elevene hvis det er mulig». Når man vet hvor viktig skolebespisningen var for mange under fredstid, er det ikke vanskelig å forstå at havresuppen hadde usedvanlig stor betydning under krigen. Og det er ingen tvil om at barna satt pris på suppen. I et takkebrev sendt til Danmark skriver en elev i 4. klasse: «Jeg vet ikke hvordan det skulle gått hvis vi ikke suppe hadde fått. Min hjerteligste takk og tanke jeg sender til alle danske venner.»

«Den var herjet […] men den var vår!»

Freden kom 8. mai 1945. Fem års okkupasjon var endelig over, og man så fram til at hverdagen skulle normalisere seg. Det tok likevel tid før skolene ble endelig frigitt. Enkelte skoler ble brukt til å innkvartere engelske soldater, andre ble overtatt av Røde Kors som benyttet skolene for å hjelpe frigitte fanger. Like viktig var det at skolene var i så dårlig stand at omfattende reparasjoner var nødvendige.

Gleden var stor da skolene igjen kunne tas i bruk. Slik beskriver en lærer sitt første møte med Sagene skole etter frigjøringen: «Ferden gikk gjennom alle korridorer, overalt var det blomster som barna var kommet med. Fra alle skolens vinduer vaiet små flagg. Det var en stor dag: Vi hadde fått igjen skolen vår. Den var herjet og medtatt – men den var vår! »

 

Kilder

Bolteløkka skole, Ab 0001

Ila skole, Aa 0001

Lilleborg skole, A 0002

Ruseløkka skole, A 0002, A 0005

Sagene skole, H 0003

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Oslo (1952)

Beretning om Oslo folkeskole, tvangsskole og fortsettelsesskole 1927-1928, 1945-1946. Oslo

Finansrådmannen, Db 0190

 

Litteratur

Aartun. Leiv Brynjulf og Sigurd Aartun (2003): Motstandskampen i skolene 1940-1942. Lærerstriden mot nazifiseringen. Oslo: Orion forlag

Melvold, Erik Oluf (2000): Kampen om skolen. Oslo kommune, skoleetaten, skoleadministrasjonen.

Skolen ved fossen 1861-1961, (1961) utgitt ved Sagene skole. Oslo: eget forlag

Ila skole 50-års jubileumsberetning 1916-1966, (1966) Oslo: Tengs boktrykkeri

TOBIAS 2/2010