![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Norske romer i nazistenes
konsentrasjonsleire «Vi kan ikke la de som døde bare
bli glemt» (Frans Josef) Tekst: Johanne Bergkvist 16 år gamle Milos Karoli våknet opp på Røde Kors feltsykehus etter
frigjøringen i 1945. I løpet av litt over ett år hadde han vært i fire
forskjellige leire; den belgiske leiren Malines,
utryddelsesleiren Auschwitz sør i Polen, Buchenwald
og Dachau i Tyskland. Han hadde overlevd den siste
skrekkmarsjen på Den norske romgruppen
ble rammet hardt av nazistenes utryddelsesforsøk. Av en gruppe på 68 norske
romer ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleire.
Kun tolv overlevende er kjent. Likevel er romenes –
sigøynernes – krigsskjebne nesten usynlig i norsk krigshistorie. Oslo byarkiv har i omfang et
beskjedent privatarkiv bestående av én boks merket Fangeerstatning til
norske sigøynere. Innholdet er desto mer dramatisk. Arkivet består av
korrespondanse mellom formannen i arbeidsutvalget i Erstatningsrådet for
tidligere politiske fanger, Leif Nordstrand, og tyske og belgiske
myndigheter. Leif Nordstrand var en drivende kraft i fangeorganisasjonenes
felles interesseorganisasjon Erstatningsrådet og deres kamp for
erstatning til tidligere konsentrasjonsleirfanger. Mens Riksarkivet har
materialet fra erstatningssøksmålene fra Foreningen av politiske fanger
1940-45, oppbevarer Byarkivet korrespondansen angående romenes fangeerstatningskrav. Årsaken til at materialet
finnes i Byarkivet er at romenes situasjon i Norge
etter krigen har vært uløselig knyttet til Oslo kommune og Sigøynerkontoret.
Fangeerstatningsarkivet gir ikke et utfyllende bilde av romenes
holocaust, men forteller bruddstykker fra skjebnen til norske romer i
nazistenes konsentrasjonsleire. Milos Karoli
(senere Jansen) og Frans Josef er to av de tolv overlevende norske romer som fortalt om sine rystende opplevelser
til Peder Skogaas og Kåre Lilleholt i boka En
for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans
Josef forteller. Boka er et enestående tidsvitne til behandlingen av
norske romer under andre verdenskrig. Milos Karoli
fortalte sin historie fra utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau
og skrekkmarsjen videre til Buchenwald, mens
Frans Josef fortalte om interneringen i de franske arbeidsleirene Da Norge ble okkupert av tyske
styrker i 1940 var det få romer i landet. Årsaken
var at for de fleste hadde nazistenes forfølgelser startet allerede flere år
før den tyske okkupasjonen. I 1934 ble et følge med familiene Karoli, Josef og Modest nektet innreise i Norge til tross
for at familiefedrene Josef Karoli, Czardas Josef og Carl Modest var født i Norge og hadde
hatt norske pass i mer enn tjue år. Året før hadde Adolf Hitler kommet til
makta i Tyskland, og de første nazistiske konsentrasjonsleirene var opprettet
året før. Romenes bekymring for den økte
forfølgelsen gjorde at familiene ville komme seg til Norge mens det ennå var
tid. Men norske myndigheter hadde på 1920-tallet erklært at alle sigøyneres
statsborgerskap var ugyldig. For de i alt 68 personene, unge og gamle, skulle
det få fatale følger. Danske myndigheter hadde fått
beskjed av norske myndigheter om at følget ville bli nektet innreise i Norge,
og besluttet derfor å transportere «de uvelkomne gæster»
tilbake til Tyskland. Den danske avisa Politiken
meldte 24. januar 1934 om hvordan «Sigøjnerne
var rasende, og især kvinderne var ophidsede. De ville heller dø end tilbage
til Tyskland og gestikulerede så livlig, at
overbetjenten fandt det rådeligst at alarmere
politimester Bjerre i Gråsten. Overbetjenten
meddelte sin politimester, at sigøjnerne var helt vilde.» Allerede dagen etter ble hele følget
transportert til Tyskland. Her ble de straks internert i en arbeidsleir i Altona utenfor Hamburg, hvor de ble satt til monotont og
meningsløst arbeid. Leiren i Altona ble nå
nazistenes første rene konsentrasjonsleir for sigøynere. Den danske
journalisten Anders Enevig har vist hvordan denne
norske og danske avvisningen av romer født i Norge førte til generalprøven på
nazistenes skrekkleire. Ifølge holocaust-historikeren
Donald Kenrick var nazistenes forsøk med omfattende
arbeidsleire fortsatt i prøvefasen i 1934. Oppholdet i arbeidsleiren i Altona ble derfor kortvarig. Etter tre måneder ble
fangene deportert i små grupper til Belgia. Fram til de store
arrestasjonsbølgene i 1942 og 1943 oppholdt de seg i Belgia og Frankrike,
hvor de igjen ble arrestert og sendt til ulike arbeids- og utryddelsesleire,
blant annet Auschwitz. Hva var bakgrunnen for at det kunne skje? Grensene lukkes Mens grupper av romanifolk kalt reisende
eller tatere har vært kjent i Skandinavia siden 1500-tallet, kom den
gruppa som i dag kalles rom eller sigøynere først til Norge i
perioden mellom 1860 og 1888. Begge gruppene er i dag anerkjent som nasjonale
minoriteter. Sannsynligvis var rom-gruppa del av en
flyktningstrøm fra Ungarn og Romania til Vest- og Nord-Europa gjennom tyske
områder på 1860-tallet. Oppheving av sigøynerslaveriet i området som nå er
Romania var bakgrunnen. I tillegg innebar opphevingen av passplikten i 1860
at utlendinger fritt kunne reise inn og ut av Norge. Det ble enkelt å bli
norsk statsborger, og praksis var ifølge domicilprinsippet,
det vil si at statsborgerskap kunne oppnås av enhver som tok fast opphold i
riket. I 1888 kom en innstramming som innebar at statsborgerskap ble gitt
etter avstamningsprinsippet, noe som innebar at for å oppnå rett til
opphold i riket og norsk statsborgerskap måtte en være født av norske
foreldre. Starten av 1900-tallet var et
vendepunkt. Fremmedlovgivningen fikk fra 1901 som mål å gjøre det
vanskeligere for utlendinger å slå seg ned i Norge. I 1915 slo enda en ny
fremmedlov fast at «sigøynere eller tatere» ikke måtte få tillatelse til å
søke erverv under reise eller vandring fra sted til sted. Til tross for den
økte mistenkeliggjøringen fra myndighetene fikk flere romer fortsatt utstedt
norske statsborgerpass ved flere politidistrikt fram til 1924 fordi de
tilfredsstilte lovens krav om avstamning – de var selv født i Norge av
foreldre som hadde kommet hit før 1888. Dokumentasjonen på at de var norske
var som regel dåpsattester fra den katolske kirke. I 1924 hadde tretti til førti
romer norske pass, men fra dette året nektet Justisdepartementet å godkjenne
passenes gyldighet. Sosiologen Ted Hanisch kaller de norske myndighetenes
tiltak mot romer i mellomkrigstida den harde politikk. I et rundskriv
til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om
at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk
pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass
ugyldig og bør inndras». Som et resultat ble tre familier sendt ut av
landet som statsløse i 1926, til tross for at de tidligere hadde fått norske
pass. I 1927 ble en ny og strengere
Fremmedlov vedtatt. Lovens såkalte sigøynerparagraf skulle få store
konsekvenser for norske romer. Her het det nå at «Sigøynere og andre
omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk
statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det
videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere
grensa uten Centralpasskontorets samtykke
selv om personene hadde norsk pass godkjent av norsk utenriksstasjon. Ifølge
jurist Kristian Andenæs innebar loven at grensene ble «så godt som lukket
for store grupper i Europa uten hjemland – sigøynere, grupper som var blitt
hjemløse etter første verdenskrig og jøder utsatt for forfølgelser». I 1930 reiste alle registrerte romer ut av
Norge. Det gikk rykter om at Den norske omstreifermisjon, senere Norsk
misjon blant hjemløse, ville ta barna og at de voksne skulle sendes til
arbeidskolonien Svanviken. Ryktene var ikke tatt ut
av løse lufta. Raseteoriene var på fremmarsj også i Norge. Generalsekretæren
i Omstreifermisjonen, pastor Ingvald B. Carlsen, hadde i innlegg i Aftenposten
advart mot innvandring av sigøynere fordi de førte til bastarddannelse
ettersom de fikk «pumpe nyt omstreiferblod ind i
landet og folket». Aksepten for slik arve- og rasehygiene, sammen med
innstrammingen i norsk fremmedlovgivning, sammenfaller urovekkende med
opptakten til nazistenes raseforfølgelser. Uttransporteringen av de norske romene til Tyskland i 1934 skulle føre til at de få år
etter sto forsvarsløse mot nazistenes utryddelsesforsøk få år etter.
15 år gamle Milos Karoli ankom Auschwitz i januar 1944. Han var blitt
arrestert sammen med resten av Karolifamilien og
Modestfamilien i oktober 1943 etter at SS-sjefen
Heinrich Himmler hadde gitt ordre om at alle
sigøynere i Belgia, og den tysk-styrte delen av
Frankrike skulle interneres. På mindre enn to dager ble 180 belgiske romer og
171 av andre nasjonaliteter og statsløse pågrepet og sendt til den tyske
fangeleiren Malines i Belgia. Kun noen måneder
senere ble Milos og familien stuet sammen i kvegvogner og transportert til
utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau sør i Polen.
Her ble fangene plassert i gasskamrene i påvente av å bli kortklipt, kledd
nakne og deretter kledd i de karakteristiske blå-
og hvitstripete fangedraktene. På draktene ble det sydd en svart trekant: «Den
betydde vi var ’asosiale’, fikk vi vite. Hva det skulle bety visste vi ikke»
mintes Milos Karoli mange år etter til Peder Skogaas. Alle fikk et fangenummer tatovert på venstre
arm. Milos Karoli ble merket for livet som nummer Z
9103, Z for Zigeuner. Nøkterne beregninger viser at
opp mot en halv million romer ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire
eller ble likvidert i løpet av andre verdenskrig. Andre mener at over en
million romer ble drept i løpet av krigsårene, blant annet fordi mange ikke
ble registrert som sigøynere før de ble drept. Massedrapene på romer fulgte
logisk den nazistiske rasepolitikken, og jøder og sigøynere ble ofte nevnt i
samme åndedrag. Kategoriseringen av sigøynere som asosiale var del av de
detaljerte arvehygieniske ideene om degenerasjon og medfødt kriminalitet. Da Wannseekonferansen i januar 1942 besluttet å utrydde
jødene, ble ikke sigøynere nevnt. Men allerede samme år ble planene om total
utryddelse utvidet da Himmler besluttet å gjøre
Europa zigeunerfrei. I desember 1942 ga han ordre om at alle
sigøynere i Tyskland skulle deporteres til Auschwitz. I 1943 ble sigøynerleiren Birkenau opprettet som en underavdeling av Auschwitz. Auschwitz-Birkenau skilte seg fra hovedleiren ved at det
var en familieleir hvor menn, kvinner og barn var stuet sammen. Om lag 20 000
mennesker fylte tretti brakker beregnet på halve antallet. Da Milos Karoli ankom leiren visste han fortsatt ikke hva som
ventet dem: «Navnet sa oss ikke noe, men etter hvert demret det for oss
hva slags leir dette var. Vi som kom fra Malines,
syntes nok selv vi var bare skinn og bein, men det var ingenting mot de
menneskene vi møtte her. Hvert ribben kunne skimtes gjennom leirklærne.
Kinnbena sto ut, armer og ben var bare knokler med hud over. Voksne, velbygde
menn veide neppe mer enn 30-35 kilo etter en tid i Auschwitz. Det tok ikke
lange tiden før vi var like magre som alle de andre før oss. Verst var det å
se ungene: armer og ben var som pinner, oppblåste mager, eller inntørket som
oldinger med hår, rødt av underernæring, kropper dekket av sår og skurv. Hos
mange var kinnene råtnet bort så en kunne se rett inn på tennene.» Konsentrasjonsleirfangene
døde av sykdom, underernæring, mishandling og drap. I løpet av de 16 månedene
sigøynerleiren var i bruk, døde nærmere 17 000 av fangene, mens rundt fire
tusen ble transportert til andre leire hvor de fleste døde seinere. I den beryktede Dr. Josef
Mengeles eksperimentbrakke ble fangene utsatt for bestialske medisinske og
rasehygieniske forsøk med å drikke sjøvann, trykkforsøk og eksperimentering
med steriliseringsteknikker som førte til død og forkrøpling. Særlig ble rom-tvillinger håndplukket som rene «forsøkskaniner».
Milos Karoli forteller hvordan «Døden lurte over
alt, i hva vi spiste, hva vi gjorde og hva vi sa». Hans bestemor
var blant de svake og eldre fangene som ble tvunget til å gjøre sportsøvelser
til hun døde, og for mange fanger betydde avlusingene i dampbad hjertestans
og død. Faren Josef Karoli døde under en slik
avlusning. De færreste av barna som ble født i leiren overlevde og
Milos Karoli forteller om de skrekkelige
tilstandene: «Kvinner som fødte i leiren, døde som regel. Mor var en gang
på ”fødeklinikken” for å se til en hun kjente. Da hun kom tilbake, klarte hun
først ikke å snakke. – Rotter! Fullt av rotter! Var det eneste hun fikk
fram. Kvinnene lå bare på jordgulvet
med et ullteppe stivt av blod og lus over seg. I et hjørne fråtset
rotteflokker i barnelikene, eller det som var igjen på knoklene.» Brødrene Polikarp
og Ĉugurka hadde kommet bort fra de andre
allerede i Malines. Resten av familien hadde Milos
selv sett dø i Auschwitz, da han våren 1944 ble ført bort. Han trodde at også
han skulle bli drept, men i stedet ble han sendt til arbeidsleiren Buchenwald sammen med andre arbeidsføre. Himmler hadde allerede året før gitt leirkommandant Höss ordre om at de skulle kvitte seg med sigøynerleiren.
I begynnelsen av august 1944 ble derfor de rundt tre tusen gjenværende i Auschwitz-Birkenau, i hovedsak kvinner, barn og eldre
menn gasset i løpet av en kveld. De fleste gjorde stor motstand og slåss til
siste stund. Masseslakten, kalt Zigeunernacht,
spredte skrekk blant fangene i hele Auschwitz. I Buchenwald
ble Milos Karoli plassert sammen med de andre
fangene kategorisert som asosiale og utstyrt med svart trekant på klærne. Da
frigjøringen nærmet seg i 1945 ble fangene drevet ut av leiren. Milos Karoli forteller: «En dag kom oppbruddet. Flere tusen
av oss ble banket til oppstilling i kolonner og slik vaklet vi ut av leiren.
Dagsmarsjene var femti kilometer. De som ikke orket å følge med, sakket bak.
Der gikk tyskerne med automatvåpen og drepte dem. De kunne også finne på å
skyte inn i kolonnen. Tid og avstand fløt sammen. Det eneste vi hadde i oss,
var at vi måtte greie å sette den ene foten foran den andre én gang til.
Skuddene bak oss fortalte hva som ville skje om vi ga opp. Etterpå fikk jeg
vite at vi hadde gått i syv døgn. Fortsatt statsløse? Etter frigjøringen fra
konsentrasjonsleirene var de norske romene fortsatt
statsløse. Den norske fremmedlovens sigøynerparagraf hindret de overlevende å
vende tilbake til Norge. Alle eiendeler var tatt fra dem under krigen. Uten
rettigheter og uten eiendeler ventet strevsomme og usikre år der livet skulle
lappes sammen på ny. I 1953 søkte den første overlevende fra
konsentrasjonsleirene om å komme inn i Norge med henvisning til at han var
norsk statsborger, men søknaden ble avvist av Justisdepartementet med hjemmel
i fremmedloven. Et familiemedlem fra Josef-familien tok opp saken på nytt og
hevdet at hun var norsk statsborger og at avvisningen av henne og barna
derfor var ulovlig. Saken kom opp i Oslo byrett hvor det ble bestemt at hun
skulle utvises fordi hun ble sett på som statsløs. Men i juli 1955 overprøvde
Høyesterett utvisningen og påla norske myndigheter å hente henne og barna
tilbake til landet inntil spørsmålet om statsborgerskap var avgjort.
Resultatet var at hun fikk innvilget norsk statsborgerskap i 1956. Kjennelsen skulle gjøre det
lettere for andre romer å reise krav om norsk statsborgerskap. Men
innvilgingen omfattet ikke alle dem som i 1934 hadde hatt norske pass og fått
disse erklært ugyldig kun fordi de var sigøynere. Justisdepartementet ba i
februar 1956 landets politimestere om at de fortsatt skulle benytte seg av sigøynerparagrafen
ettersom de mente det var grunn til å tro at «enkelte av familiens
slektninger og andre omstreifere vil forsøke å komme til Norge for på samme
måte […] å få fastslått eventuell tilknytning til landet og norsk
statsborgerskap.» I 1956 var fortsatt Milos Karoli
og de to brødrene statsløse, men besluttet seg for å reise til Norge. Den
eldste broren Polikarp ble avvist på grensa av
politiet. Sigøynerparagrafen ble dermed aktivt brukt fram til den ble
opphevet av Stortinget i 1956 fordi «det ikke ansees som riktig å ha
bestemmelser i fremmedloven som kan oppfattes som rasediskriminerende»
(Ot. prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble erstattet med en vagere
språkbruk som fortsatt kunne brukes til å diskriminere romer som folkegruppe.
Fremmedpolitiet kunne nå avvise en person på grensa om han var «omstreifer
eller liknende». I 1957 fikk Polikarp, som den
første av de tre overlevende Karolibrødrene, norsk
statsborgerskap etter å ha kunnet dokumentere at både foreldrene og han selv
var født i Norge. Men til tross for vedtaket om rett til norsk
statsborgerskap, fikk Polikarps to brødre Milos og Ĉugurka avslag og ble transportert ut av landet av
Oslo-politiet. De hadde som statsløse måttet kjøpe falske franske papirer for
å kunne reise, noe som nå ble brukt mot dem. Justisdepartementet snudde i
saken i 1959 da franske myndigheter benektet at de var franske statsborgere.
Milos og Ĉugurka Karoli
fikk innvilget norsk statsborgerskap i desember 1959. Den siste saken om
oppholdstillatelse og statsborgerskap for statsløse romer med norsk
tilknytning ble avgjort i 1972. For de enkelte skulle det få alvorlige følger
at statsborgerskapet ikke ble tilbakeført til krigsårene ettersom både tysk
fangeerstatning og norsk krigspensjon krevde at personene hadde vært norske
statsborgere under selve fangeoppholdet. Frihetens pris Den lange kampen for å få
tillatelse til å oppholde seg i Norge som norske statsborgere hadde vært en
personlig påkjenning for de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Men
fortsatt var det vanskelig for romer å få anerkjennelse for lidelsene de var
påført av det nazistiske regimet. De overlevende konsentrasjonsleirfangene
skulle etter den tyske kompensasjonsloven fra 1953 kunne søke erstatning for
forfølgelse for politisk opposisjon til nasjonalsosialismen eller på grunn av
rase, religion eller ideologi. Tysk høyesterett – Bundesgerichthof
– avviste likevel i 1956 at sigøynere hadde samme rett på erstatning som
jøder. Grunnen var at romer av nazistene ble kategorisert som asosiale. Tysk
høyesterett hevdet derfor at interneringen av dem i konsentrasjonsleirene
derfor var ordinær bekjempelse av kriminalitet. Kun de som var deportert
etter ordren om å sende sigøynere til Auschwitz i 1942 hadde rett på
kompensasjon ifølge tyske myndigheter. Fra 1963 ble erstatningsloven revidert
og det ble bestemt at romer som ble sendt til konsentrasjonsleire fra 1938
også ble forfulgt av rasehygieniske grunner. Men dette sidestilte ikke de romske ofrene med jødene. Først i 1981 anerkjente
Vest-Tysklands daværende forbundskansler Helmut Kohl at nazistene av
rasemessige grunner ikke bare hadde forsøkt å utrydde jødene, men også romene. På bakgrunn av mulighetene for å
søke erstatning fra den vest-tyske staten vokste
det i Norge fram krav om øremerket erstatning for norske statsborgere.
Bakgrunnen var misnøye med manglende forståelsen for
konsentrasjonsleirfangenes situasjon etter krigen. Blant annet ble ikke
konsentrasjonsleirfanger tilkjent norsk krigspensjon før i 1968 fordi deres
fysiske og psykiske skader ikke stammet fra enkelte krigshendelser, men fra
de langvarige påkjenningene i konsentrasjonsleirene. 1955 opprettet derfor
tidligere norske konsentrasjonsleirfanger Erstatningsrådet som skulle
arbeide for erstatning fra den tyske staten. En avtale mellom Norge og
Vest-Tyskland ble vedtatt i 1959 om en kompensasjon på 60 millioner DM, eller
om lag 102 millioner norske kroner som skulle fordeles til norske
statsborgere som hadde blitt utsatt for nazistenes forfølgelse og som hadde «
lidd skade på sin frihet eller helbred, så vel som til fordel for de
etterlate etter personer som er omkommet som følge av disse forfølgelsestiltak.»
Avtalen mellom Norge og Vest-Tyskland gjaldt erstatning kun til de som var
norske statsborgere under fangeoppholdet. For romene
var dette et problem fordi de hadde vært statsløse da de ble internert. Måtte
de overlevende igjen gå rettens vei for å få anerkjennelse som norske
borgere? Usikkerheten rundt
statsborgerskapsforholdene brakte opp spørsmålet om de måtte gå rettens vei
for å få fangeerstatning. Josef-familiens sakfører Einar M. Olsen ga klar
beskjed til Fordelingsstyret at hans klienter hadde latt være å saksøke
staten fordi Justisdepartementet per telefon hadde gitt beskjed om at «sigøynerne
ville få en tilfredsstillende ordning uten rettssak så snart fordelingsstyret
kunne komme i funksjon og behandle saken». Det var ikke tvil om
statsborgerskapet mente han, ettersom statsborgerskapsbevillingene i 1956 ble
oppfattet som en « fullstendig kapitulasjon fra statens side, og således i
virkeligheten en erkjennelse av at sigøynerne i virkeligheten hele tiden har
vært norske statsborgere [...] Statens tilbud ville utvilsomt ikke ha blitt
akseptert den gangen hvis man hadde hatt noen anelse om at
statsborgerforholdet kunne være avgjørende for spørsmålet om
fangeerstatning.» Den norske tilknytningen ble
grundig dokumentert i erstatningssøknadene. Det samme måtte fangeopphold og
pårørendes død. Kopi av norske pass, utskrifter fra politiets passjournaler
og vigselsattester som viste fødested og opphold i Norge ble framskaffet for
å fremme krav. Milos Karolis og brødrene søkte om
erstatning etter foreldre som døde i Auschwitz-Birkenau.
Begge foreldrene var født i Kristiania, Joseph Karoli
i 1890 og Elisa Warsha Karoli
i 1895, noe som ble dokumentert med vigselsattest fra den katolske kirken i
Norge. I tillegg måtte det for flere av de døde sannsynliggjøres forsvinning
der det ikke fantes dødsattest fra leirene. For mange av de etterlatte var
søksmålene svært ressurskrevende. Det bidro til at det kun ble søkt om
erstatning for etterlatte av om lag tjue avdøde personer, det vil si om lag
en tredel av de døde. Anerkjennelsen Norsk statsborgerskap i
krigsårene ble lagt til grunn og i årene 1960-1962 fikk norske romer utbetalt
erstatning for frihetsberøvelse og tap av pårørende. Senere ble det åpnet for
å søke erstatning for tysk beslagleggelse av bolig og eiendom og romene meldte da krav om tap av hester og vogner, samt
smykker. Ifølge Stortingsmelding nr. 73 (1972-73) «Om tiltak for de norske
sigøynere» var utbetalingene på lik linje med andre med de samme tapene.
Likevel viser korrespondansen mellom romenes
representant i Erstatningsrådet, Leif Nordstrand, og Fordelingsstyret en
mulig forskjellsbehandling av romer og jødiske overlevende. I desember 1960 fattet Fordelingsstyret
vedtak om å utbetale søskenerstatning til de etterlatte i Karolifamilien.
De tre brødrene Milos, Polikarp og Ĉugurka Karoli ved Leif
Nordstrand skrev straks tilbake til Fordelingsstyret for fangeerstatningen at
«erstatningen gir oss en særskilt tilfredsstillelse fordi vi ser i den en
anerkjennelse av våre fullverdige menneskerettigheter. Noen egentlig
erstatning for tapet av våre nærmeste kan pengene selvsagt aldri bli. […]
Hver av oss tre brødre er tildelt kr. 3600,- for tap av våre 9 søsken. Dette
beløp oppfatter vi som rent symbolsk.» Brødrene understreket at de kun
godtok erstatningssummen dersom den var utbetalt under samme prinsipp som for
andre overlevende. Opplevelsen av forskjellsbehandling var underliggende i
brevet. I en klage kom det fram at en rom som mistet alle sine pårørende i
konsentrasjonsleirene fikk mindre erstatning for tap av alle sine søsken enn
en jødisk overlevende. Leif Nordstrand klaget på avgjørelsen og mente at
lovgrunnlaget ikke diskriminerte mellom ulike grupper av rasforfulgte,
sigøynere og jøder: «Begge grupper ble som såkalte ’mindreverdige’ raser
utsatt for nazistenes utryddelsestiltak og fikk tilsvarende behandling. Dette
er familien Karolis skjebne et talende bevis på». Ankenemda mente likevel at loven åpnet for skjønn og
avviste klagen på den ulikt vurderte søskenerstatningen. En viktig milepæl
var likevel nådd ved at de norske romene fikk
økonomisk oppreisning for lidelsene de hadde gjennomgått i
konsentrasjonsleirene som norske statsborgere. Til tross for dette kom
spørsmålet om statsborgerskapets gyldighet opp igjen da Rikstrygdeverket
nektet flere romer krigspensjon noen år senere. Begrunnelsen var at de ikke
hadde vært norske statsborgere under krigen. Vedtaket måtte gjøres om, og det
ble i 1971 slått fast at de overlevende romene
hadde rett på krigspensjon. Justisdepartementet la vekt på at det allerede
var utbetalt fangeerstatninger fra den tyske staten og at det dermed var «lagt
til grunn ved avgjørelsen at de var norske borgere under krigen.» Hanisch,
som selv hadde vært sekretær for Sosialdepartementets nedsatte Sigøynerutvalg
fra 1969, kommenterte at dette var det nærmeste norske myndigheter innrømmet
delaktighet i de norske romenes krigslidelser. Nazistenes forsøk på å utrydde romfolket i Europa har fått en svært liten plass i
etterkrigstidas holocaustminne. Mens forfølgelsen av norske jøder etter hvert
er innarbeidet i krigshistorien, er behandlingen av norske romer nærmest
fraværende. Da Jahn Otto Johansen i 1989 ga ut boka Sigøynernes Holocaust
ble han beskyldt for antisemittisme fordi han tok opp utryddelsesforsøkene på
romene som en sentral del av holocaust. Han oppsummerte
debatten et par år etter: «Reaksjoner jeg har fått fra norske sigøynere,
som var blant de få overlevende etter gasskamrene, gir en resignert
bekreftelse på hvor uhyre vanskelig det var å få folk til å interessere seg
for det de hadde vært igjennom». For de overlevende bidro
avvisningen og mistenkeliggjøringen etter krigen til dype sår. Jan Jansen,
sønn av holocaust-overlevende Milos Karoli, holdt som første rom tale på den norske
markeringen av den internasjonale Holocaust-dagen i
2010. Han la vekt på hvordan behandlingen av norske romer etter krigen førte
til at tilliten mellom rom og norske myndigheter ble brutt. For de overlevende hadde
friheten en dyr pris. Til tross for at minnene var tunge å bære var det
viktig for de overlevende å fortelle om krigsmarerittet, slik Milos Karoli og Frans Josef har gjort. For Frans Josef var det
en plikt å ikke glemme: «Den tiden, midt i jubelen over befrielsen, var
full av sorg som vi aldri kommer over. […] Det gjør vondt å snakke om det som
hendte den gangen, vil helst tie og forsøke å glemme. Men vi må fortelle. Vi
kan ikke la de som døde bare bli glemt. » Til minne om de døde Josef Karoli, f. 1890 Elisabeth
Warsha Karoli, f. 1895 Maria Karoli, f. 1913 Charles
Karoli, f. 1915 Regina
Karoli, f. 1919 Lucienne Karoli, f. 1940 NN Karoli, f. 1943 NN Karoli, f. 1943 Marie
Helene Karoli Georg Karoli Kalio Karoli, f. 1927 (?) Andre Karoli Zolo Karoli, f. 1921 Stevo Karoli (?) Oscar Beauve Josef, f. 1901 Kall
Josef, f. 1902 Marie Katherina Koi, f. 1902 Paul
Josef Marguerite Josef René Josef Camille Josef Rosalie Elen Josef Rosa Josef, f. 1928 Lisa Josef, f. 1930 Caroline Josef, f. 1933 Charles Louis Josef, f. 1935 Fina Josef, f. 1936 Jean Josef, f. 1940 Manoch Josef, f. 1943 Karel
Josef, f. 1926 Leon Galut Helene
Galut Xavier Kall Louis Josef Kall Charles Modest Henri
Modest Lisa Russalino Torvald
Modest Helene
Modest Karoli Jean Tchereanen (?) Kun tolv av de 68 norske romene som ble avvist ved grensa i 1934 overlevde
holocaust. I tillegg døde flere barn født i årene 1934-1945. For første gang
publiseres her navnene på de som ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Navnelisten er foreløpig ikke
fullstendig og fortsatt er flere navn ukjente ettersom kildene er
mangelfulle. Mangelen på kjente navn viser at romenes
krigsskjebne til nå har vært nærmest usynlig i Norge. De norske romene finnes ikke i minneskriftet «Våre falne 1939-45»
og det ble levert erstatningssøksmål for bare tjue av de døde etter krigen. Navnene er samlet med hjelp fra
forsker Torbjørg Bay, de etterlattes familier, slektsforsker Kai-Samuel Vigardt, arkivmateriale i Byarkivet og litteratur. Kilder Fangeerstatning til norske sigøynere, D
L001 Sigøynerkontoret, D 0022 Finansrådmannen, Dc 0096 Andenæs, Kristian (1975).
«Rettshjelp til norske sigøynere» i Eidesen, Arild,
Ståle Eskeland og Thomas Mathiesen, red. Rettshjelp og samfunnsstruktur. Oslo: Pax
forlag Andenæs, Kristian (1981). «Makt
og minoritet. Norsk forvaltning og norske sigøynere» i Andenæs, Kristian, Tom
Johansen og Thomas Mathiesen,
red. Maktens
ansikter. Perspektiver på makt og maktforskning. Oslo: Gyldendal Frøland, Hans Otto (2005).
«Tyskernes erstatning til norske borgere» i Norsk-tyske forbindelser gjennom hundre
år. Ikke
bare laks og pølser: bok til utstillingen. Berlin: Berliner Wissenschafts-Verlag Johansen, Jahn Otto (1989). Sigøynernes Holocaust. Oslo:
Cappelen Johansen, Jahn Otto (1991). Skumring fra øst. Oslo:
Aschehoug Kenrick,
Donald
og Karola Fings, red. (1997-2006). The Gypsies during the Kenrick, Donald
og Grattan Puxon (2009). Gypsies under the swastika. Hatfield: Kjeldstadli, Knut red. (2003). Norsk innvandringshistorie. I
nasjonalstatens tid 1814-1940. Oslo: Pax Pedersen, Friz
(1990). Skyd zigeunerne. Zigeunernes holocaust under nazismen 1933-45.
København: Forlaget Carnet Skogaas, Peder og Kåre Lilleholt
(1978). En for
hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef
forteller. Oslo: Gyldendal norsk forlag TOBIAS 2/2010 |