Foranstaltninger i en krisetid

Foranstaltninger i en krisetid

Kommunale forsyningsnemnder fikk i oppgave å skaffe, lagre og fordele viktige varer. I en by som Oslo, hvor innbyggertallet var høyt og selvbergingen lav, ble arbeidet omfattende.

Tekst: Anne Marit Noraker

Det var krise i Europa. Året var 1939. Tsjekkoslovakia hadde blitt invadert av tyskerne og uroen bredde seg. I Norge begynte mange å hamstre, og skipene med varer fra utlandet kom ikke alltid slik de pleide. Myndighetene børstet støv av kriseplaner fra tiden under og etter første verdenskrig. I juli vedtok Stortinget at alle kommuner skulle ha egne forsyningsnemnder. Kommunene fikk ansvar for å sikre at befolkningen skulle få sine «livsfornødenheter» og for å motvirke inflasjon og svartebørshandel. Samme høst ble rasjonalisering på kaffe, mel og sukker innført.

En gigantisk papirmølle

I det tyskerne marsjerte inn i Norge, hadde Oslo kommune en forsyningsnemnd (kriseutvalget) og et rasjonaliseringskontor.

Nemnda innførte umiddelbart rasjonering på brød. I løpet av krigsårene ble rasjoneringen utvidet til å gjelde stadig nye varer, som fett, klær, sko, såpe, melk, kakao og kokesjokolade, kaffeerstatning, bensin, sykkel og sykkelgummi, kunstgjødsel og dyrefôr. Ved krigens slutt var så godt som alle varer som fortsatt var i handel rasjonalisert, og rasjonene var jevnt over knappe.

Rasjoneringskortene tok utgangspunkt i en fordelingsnøkkel som stadig ble justert. På rasjoneringskontoret hentet folk rasjoneringskort til ulike varer. Kortene hadde merker som forhandlerne – restauranter og sykehus inkludert – klippet av ved kjøp. For å få nye varer måtte forhandlerne returnere merkene til rasjoneringskontoret. Bare i 1944 mottok rasjoneringskontoret over 500 millioner slike merker, noe som utgjorde 55 tonn papir. Samme år ble det delt ut over 13 millioner rasjoneringskort på ulike varer til byens 265 000 innbyggere, noe som innebar ca femti rasjoneringskort per innbygger. Rasjoneringsarbeidet må ha fortont seg som en gigantisk papirmølle.

En del varer ble fordelt etter faste rasjoner. For andre varer varierte rasjonene fra gang til gang. Enkelte grupper fikk tildelt ekstra rasjoner, som syke, gravide, barn og kroppsarbeidere. Å overdra kortene til andre var straffbart. Hadde man behov for å kjøpe utover det man hadde krav på, kunne man sende inn egen søknad, men det skulle gode argumenter til. Detaljnivået i avslaget viser en omstendelig saksbehandling.

Folk søkte om lov til å kjøpe alt fra sysaker og dynetrekk til arbeidsjakker og tobakk. En mann i Ullevålsveien søkte om få anvist ulike klær i tillegg til det han i bekledningskortet hadde krav på. Kommunens tekstilkontor svarte at han kunne få anvist to par strømper. Frakk og pysjamas måtte han imidlertid se langt etter.

En søknad om håndsåpe til feriekoloni ble avvist med følgende begrunnelse: «En må dessverre meddele Dem at ifølge forskriftene kan ikke rasjonaliseringskontoret anvise ekstra håndsåpe til barna. Hvis De ønsker det kan De få forhåndsanvisning på B-såpe og vaskepulver mot å svare merker for det tildelte kvantum. Ifølge forskriftene tilkommer feriekoloniene 100 gr. vaskepulver pro person pr. måned til vask av sengetøy. Kjøkkenpersonalet kan tildeles ½ stk. B-såpe + 200 gr. vaskepulver pr. måned. [...] Heil og sæl» (9. juni 1943).

Hadde man fått tildelt de skoene man etter kvoten hadde krav på, var det vanskelig å få erstattet selv ødelagte sko med nye. Flere avslagsbrev fra 1943 viser at det i så fall var lurest å søke om «skinnsko med bøyelig tresåle». En dame fikk beskjed om at «Til bruk i regnvær har De ifølge beholdningsoppgave gummisokker, når de er utslitte kan De søke etter kalosjer».

Rasjoneringskontorets mange kontrollører foretok grundige kontroller. Særlig hos forhandlerne, men også hos privatpersoner. Søkte man om å få tildelt sko av medisinske grunner, trengte man ikke bli overrasket om kommunens kontrollør kom for å sjekke at søknaden var velfundert. Dét kunne innebære kontroll av både ens helse, skobeholdning og garderobe.

Avslagene på søknadene var mange. Samtidig var det flere ansatte som rekvirerte og stilte til rådighet atskillige skotøy for «gutta på skauen».

Gjennom hele krigen lå etterspørselen etter forbruksvarer skyhøyt over tilbudet. Blant årsakene var stopp i importen, stor økning i folketallet (som følge av at 500 000 tyske soldater oppholdt seg i landet) og det at norske bønder produserte og leverte mindre til Oslo enn før.

Også etter krigen fortsatte rasjoneringen i Norge, av en del varer til langt ut på 1950-tallet.

Statlig detaljstyring

Myndighetene førte en hardhendt prisregulering hvor målet var å sette vanlige markedskrefter ut av spill. Importen fra utlandet var begrenset og dessuten et statlig anliggende. Det samme gjaldt i stor grad fastsettelse av maksimalpriser, og hva og hvor mye som skulle produseres og kjøpes inn. Egne nemnder sørget for rettferdig fordeling i Oslo og omkringliggende områder. En del vitale matvarer ble tilført subsidier. Det lyktes myndighetene å holde stabile priser i butikkene. Samtidig florerte svartebørshandelen.

Kommunen hadde ansvar for at alle regelverk ovenfra ble fulgt opp. Den måtte skaffe, lagre og fordele viktige forbruksvarer. Dette medførte omfattende regulering av priser og føring av kontroll med rasjonering, produksjon, lagerbeholding og omsetning. Selve oppkjøpene og viderefordelingen til butikkene ble gjort i samarbeid med Norges Grossistforbund. I tillegg foretok kommunen sikringskjøp til egne kriselagre, for eksempel av poteter, kålrot, flesk, syltesukker, hermetikk og tørrfisk.

Etter hvert omfattet vedtakene ovenfra alle samfunnsområder. For å løse oppgavene etablerte kommunen etter hvert seks distriktskontorer og 26 underavdelinger for ulike typer varer, prisregulering og ikke minst kontroll. En transportkomité ble også opprettet. I en tid med mangel på bensin skulle komiteen sikre effektiv utnyttelse av biler som kjørte ut og inn av byen.

Antall ansatte under kommunens rasjoneringsnemnd var i sterk vekst: I løpet av krigsårene steg antall ansatte fra femti til fem hundre.

Kommunale middagsporsjoner

Kommunekjøkkenet leverte ferdig mat til kommunens skoler, grøtstasjoner, middagsserveringssteder, daghjem og de billige matsalg. De billige matsalg vil si middag til selvkost, noe kommunen også tilbød i hele mellomkrigstiden. I krigsårene ble det etablert flere utsalgssteder og aktiviteten ble mangedoblet. I løpet av krigsårene ble det servert flere millioner middagsporsjoner via denne ordningen. Som følge av den enorme stigningen i matsalget og rasjoneringsvanskelighetene, bestemte kommunen at det først og fremst var pensjonister og andre personer med liten inntekt som skulle tilgodeses. Dette gjaldt særlig arbeidsløse og studenter. Antall porsjoner ble redusert mot slutten av krigen.

Mangelen på mat var med å drive fram en økende bevissthet om kosthold, vitaminer og nødvendige næringsstoffer. Dette var nok også en forlengelse av sunnhetsbevegelsen på 1930-tallet. Ett eksempel på dette er innkjøp av C-vitaminer til skolebarn. Et annet er kommunens store innkjøp av tran.

Kommunal selvberging

Ved krigsutbruddet var det mange som fryktet hungersnød. Kommunen kom derfor raskt på banen og opprettet et jordbrukskontor som satte i gang med potet- og kålrotdyrking i stor skala.

Både denne og de påfølgende sesongene påla staten Oslo og Aker å skaffe et par hundre tusen tonn poteter. Det bød på store utfordringer å få tak i nok råvarer, skaffe transport og lagerlokaler.

En rekke muligheter for matproduksjon ble diskutert. Kriseutvalget oppfordret innbyggerne til å drive med matauk, i hagen, bakgården eller i parseller, kolonihager og andre jordstykker. Det ble både alminnelig og fullt lovlig å holde høns og «villagriser» i hovedstadens bakgårder. Kommunen brukte penger til å trykke opp plakater for å få folk til å plukke bær og frukt. Jordbrukskontoret fikk ansvar for å måle opp og dele ut parseller fra byens parker og grøntområder, slik at privatpersoner kunne drive med potet- og grønnsaksdyrking.

Varemangelen førte med seg en rekke surrogater til erstatning for det man ikke lenger kunne skaffe. Kaffetilsetting og senere kaffeerstatning er ett eksempel, bensinerstatning i form av knottovner bak på bilene et annet. Folk drev utstrakt byttevirksomhet. For dem som hadde råd, kunne svartebørshandel være en utvei. Antall tyverier økte, ikke minst smugling eller tyveri fra «Vernemakten», eller «orging» som denne aktiviteten gjerne ble kalt. Samtidig gikk antall voldsutbrudd tilbake.

En uoverkommelig oppgave

I tillegg til sulten og strevet med å få tak i mat, kom kulda og arbeidet for å finne ved. De to første krigsvintrene var noen av de kaldeste i manns minne. Leilighetene i byen var kalde, folk frøs og mange brønner og potetlagre fikk frostskader.

Kommunen tok ansvar også her. Brenselssentralen foretok storoppkjøp av cellulosetømmer og ved fra hele østlandsområdet, etter avtale med Forsyningsdepartementet. Veden kom inn med jernbane til Grefsen stasjon og ble lagret på Åsentomta ved Grefsen stasjon. Derfra kjøpte folk ved i hele favner. Og året rundt engasjerte kommunen en rekke vedhuggere.

Bruk av kull, koks og elektrisitet hadde mindre betydning. Elektrisk oppvarming fantes langt fra i alle byens leiligheter. Og kommunens forsyninger av kull og koks stanset med den tyske beslagleggelsen av losseanlegget og lagrene på Filipstad, i august 1940.

I 1942 vedtok Næringsdepartementet at alle kommuner skulle opprette vedutvalg som et tiltak for å sikre forsyninger og fordeling av veden. Det ble innført strenge rasjonaliseringer og vidtgående bestemmelser om fyringen, romtemperatur og hvor mange rom som var tillatt å varme opp i forhold til beboernes antall. Mange kommuner innførte også brenselsferie for skolebarna – en ekstra vinterferie for å få spare på brenselet.

Det var forbudt å selge ved uten å ha autorisasjon fra vedutvalget. Likevel var svartebørssalget utbredt. Vanskeligheter med å få tak i nok ved forsatte gjennom hele krigen. Å skaffe transport var én utfordring, å skaffe nok huggere en annen.

I de kommunale beretningene står det at vedkontoret «i stor utstrekning benyttet denne hugst til illegal virksomhet. Mange som skulle gå over grensen til Sverige ble utstyrt med grensepass, klær og fottøy som vedhuggere og sendt til arbeid i grensedistriktene og forvant derfra.»

Nøysomheten

Dette var før kjøleskap og frysere ble allemannseie. Riktignok fantes det ishus og mulighet for å hermetisere, sylte og salte mat. Men mange matvarer og matvarelagre ble skadet av luft, vann, biller og mugg.

Samtidig var avfallet sett på som verdifullt. I 1942 ble det innført lov om tvungen innsamling av matavfall. Det ble forbudt å «tilintetgjøre eller forspille husholdningsavfall eller annet matavfall som kan brukes til fôr eller til framstilling av fôrstoffer». All mat og alt skrell skulle brukes. Var maten uegnet til mennesker, skulle det brukes til grisemat eller gjødsel, enten til egne husdyr eller til avhenting.

Gjennom detaljnivået i saksbehandlingen til rasjoneringskontoret, får vi et inntrykk av nøysomhet og holdningen til mat: «Fra Helserådet har vi fått meddelelse om at av den tidligere omskrevne overliggende ost er det bare en forsvinnende del på overflaten som er muggen og ubrukelig som menneskeføde. Den øvrige part er i utmerket stand. Vi vil derfor be Dem sørge for at den omskrevne ost blir solgt mot merker på vanlig måte og at det mindre parti muggen vare, som nødvendigvis må bortskrapes blir nøyaktig veiet og oppgaven, attestert av en eller annen pålitelig person, sendt oss snarest.»

Mindre forskjell på fattig og rik

Regulering og rasjonering var ikke noe nytt med krigen. Hele mellomkrigstiden var krisetid, med økonomisk krise, provianteringsråd og kriseutvalg. Hverdagen hadde vært grå for mange, som følge av fattigdom og arbeidsledighet. Det nye under annen verdenskrig var at den manglende varetilgangen i butikkene rammet alle, uansett stand. Rasjoneringen bidro til å utjevne forskjellen på fattig og rik. I så måte var krigen et vendepunkt i norsk historie.

Når det gjelder den omfattende gjenbruken er det fristende å trekke en parallell til dagens Norge. Vi har ingen restriksjoner på bensinforbruk. Årlig kaster vi for eksempel 130 000 tonn tekstiler og 500 000 tonn mat (2008). Mye av maten kastes fordi den har gått ut på dato, men det meste av maten kunne visstnok vært spist. Hos dem som opplevde krigen slipper imidlertid nøysomheten og aversjonen mot å kaste mat ikke så lett taket.

Kilder

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947, Oslo 1952

Finansrådmannen, Db 0126, 0130, 0131

Rasjoneringskontoret, protokoller og avisutklipp

Statistisk årbok for Oslo by 1944

Litteratur

Furre, Berge (1993): Norsk historie 1905-1990. Oslo: Det Norske Samlaget

TOBIAS 2/2010