![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Samarbeid med fienden Hva gjør kommunen når landet
blir okkupert av fremmede styrker? Tekst: «Vi har alle stått sammen som
nordmenn og Osloborgere for å gjøre det best mulig i denne kritiske tid …
Ingen vet hva fremtiden vil bringe oss, men hva som enn skjer skal vi stå
sammen om å verne om folket og byen vår.» (Ordfører Trygve Nilsen i Bystyret,
6. mai 1940) Om kvelden den 8. april var 58
tyske krigsskip med nesten ni tusen soldater på vei mot norskekysten.
Dessuten sto jagerfly, bombefly og ulike transportfly klare med flere tusen
fallskjermsoldater. Hitler hadde planlagt en «lynkrig». Angrepet skulle skje
om natta, og når folk våknet om morgenen den 9. april, skulle landet være på
tyske hender. Norge i en storkrig? Det er skrevet mye om hvor
uforberedt Norge var på et angrep utenfra. Debatten om hva som gikk galt,
hvorfor vi var så dårlig forberedt og hvem som hadde skylden, skal vi la
ligge her. Helt uforberedt var landet
imidlertid ikke. Da krigen brøt ut i Europa i september 1939, ble det børstet
støv av gamle planer fra forrige verdenskrig. Kriseutvalg ble etablert rundt
omkring i norske byer. I Oslo var det byens ordfører som ledet kriseutvalget.
Først og fremst gikk arbeidet ut på å ruste opp det passive luftvernet.
Tilflukstrom byen allerede hadde, ble inspisert og istandsatt, og nye ble
bygget. Gassmasker og medisiner ble skaffet til veie. Til og med ble det
igangsatt en innsamlingsaksjon for å skaffe byen et aktivt luftvern. Et Europa i krig vanskeliggjorde
forsyningssituasjonen i landet. Planer og tiltak ble iverksatt for å sikre at
befolkningen hadde nok av såvel vått som tørt. Kull
og ved ble hamstret og andre kriselager ble bygget opp. Ved siden av å sikre
forsyninger, var det en prioritert oppgave å holde arbeidslivet i gang. Angrepet på Norge
Festninger og fort langs kysten
var satt i beredskap, militære permisjoner var trukket tilbake, flåten var
varslet og Sivilforsvaret forberedte seg på en mulig bombing av norsk
territorium. Stemningen på byen var likevel
ganske normal. Kinoer, restauranter, kafeer og teatre hadde fulle hus. Selv
om krigen så ut til å komme nærmere Norge, slo de fleste seg til ro med at
krigsfaren ikke var særlig stor for vårt lille, nøytrale land. Om kvelden den 8. april var også
finansrådmann Paul Hartmann ute. Han traff en gruppe samfunnstopper,
bestående av blant andre Gunnar Jahn, Didrik Arup
Seip, Anton Brøgger, Arnold Ræstad og Johan Scharffenberg. Vinteren 1939-40
hadde de møtt hverandre jevnlig og diskutert krigen i Finland. «Etter de
da foreliggende etterretninger var vi temmelig på det rene med at Norge snart
ville komme med i krigen», skriver Hartmann i sine memoarer, men hvor
nært forestående ante de ikke. «Kort tid etter at jeg kom hjem, begynte
luftalarmen, som jeg imidlertid antok var en prøve. Jeg uttalte til min kones
forargelse over at luftvernsjefen, Welhaven, kunne finne på å holde prøver
når stillingen var så kritisk». Men Welhaven holdt ingen øvelse.
Utenfor Drøbak kjempet tyske soldater for livet i det iskalde vannet. Resten
av den tyske styrken hadde kurs mot hovedstaden. «Befolkningens interesser» Det tyske angrepet var for de
aller fleste osloborgere antagelig mer uvirkelig enn truende. Norge hadde
ikke vært innblandet i krigshandlinger siden 1814. Under første verdenskrig
var vi nøytrale, og det var en fjern tanke at fiendtlige styrker ville
angripe landet vårt. Mens tog og biler evakuerte kongefamilien, regjeringen
og stortingsmedlemmene vekk fra Oslo, suste tyske fly over hovedstaden. Finansrådmann
Paul Hartmann husket den noe absurde situasjonen å våkne til krig: «Jeg la meg, og våknet ved
5-tiden ved fornyet luftalarm, og skjønte da at det var alvor. Forsøkte på ny
å komme frem i telefonen, men det lyktes ikke før ved 6-½7-tiden, da jeg kom
i forbindelse med brannsjef Hagen som ga meg meddelelse om hvor saken sto.
Jeg ringte da straks til medlemmene av kriseutvalget, og fikk berammet møte i
kjelleren i Ditten-komplekset kl.10 (...) Jeg gikk deretter ned på kontoret.
Traff på veien byarkitekt Aars. Fiendtlige fly var
da over byen. Spesielt husker jeg at det var skyting med mitraljøser over
Holbergs plass av fly som fløy ganske lavt. Det gjorde imidlertid ikke noe
inntrykk på oss, jeg tror fordi vi ikke hadde noen egentlig oppfatning av
risikoen.» Uten den øverste
statsmyndigheten på plass i Oslo, var byen på mange vis overlatt til seg
selv. Politimesteren, Kristian Welhaven, som i kraft av sin stilling var en
statlig representant, ble over telefon beordret av justisministeren til å
møte tyskerne på vegne av den norske stat. Han fikk beskjed om «å bli på
sin plass, ta imot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesse på
beste måte». Det fantes på dette tispunktet ingen norske styrker som kunne eller hadde
evnen til å forsvare hovedstaden. Hva som mentes med å «ivareta befolkningens
interesser» kunne ikke tolkes på noen annen måte enn at politiet skulle gjøre
det som gjøres kunne for å hindre at sivilbefolkningen kom til skade. Oslo
måtte således ikke bli en arena for krigshandlinger. Byen skulle med andre
ord legges åpen for tyskerne, og politiets oppgave må ha vært å forhindre
konfrontasjoner av noe slag med tyskerne. Bildet av ridende norsk politi som
eskorterer de tyske styrkene ned Karl Johans gate, ett av de mest kjente
motivene fra krigens dager, er en god illustrasjon på dette. Det var imidlertid på det rene
at det kunne oppstå en rekke praktiske problemer når en fremmed hær marsjerte
inn i byen. Klokka ti om morgenen møttes kriseutvalget for å drøfte
situasjonen. I dette møtet var også rådmennene, politimesteren, brannsjefen
og fylkesmannen til stede. Ordføreren, Trygve Nilsen, kom med tog fra
Stockholm og sluttet seg til møtet litt senere på dagen. I ordførerens fravær
instruerte finansrådmann Hartmann de andre rådmennene om hvordan de skulle
forholde seg til den nye situasjonen. Hovedbeskjeden var å bruke sunt
folkevett, eller «handle etter konduite», som han selv uttrykte det.
Sykehusrådmannen ble spesielt pålagt å evakuere sykehusene, og brannsjefen
til å etterse det «passive luftvernet». Kommunale funksjonærer ble kalt inn
til møte i Eldorado kino klokka ett samme dag for å bistå evakuering av byens
befolkning, en evakuering som senere ble avblåst av tyskerne. Tyskerne kommer Så ble de tyske styrkene
observert på Drammensveien. Politimester Welhaven
beordret sine folk ut for å møte de tyske troppene. Politiets Rytterkorps ble
samlet og en del fotfolk, til sammen rundt førti mann, ledet av
politifullmektig Haakon Schønning, marsjerte vestover langs Drammensveien. Ved Olaf Kyrres plass fant møtet sted.
Etter samtaler mellom Schønning og den ansvarlige tyske offiseren, ble de
tyske troppene eskortert av politiet fram til Akershus festning. I mellomtiden foregikk det et
intenst arbeid i Rådhuset. Hartmann skriver: «Etter å ha spist på Grand
Hotel under stor forvirring, gikk kriseutvalget over til rådhuset sammen med
en del av formannskapets medlemmer. [...] For å få arbeidsro
for meg selv og mitt personale måtte jeg innrette konferanserommet på den
annen side av gangen med radio for medlemmer av formannskapet [...] Utover
ettermiddagen innfant tyske avdelinger seg i rådhuset og forlangte
innkvartering.» Flere hundre mann skulle ha et
sted å sove. Men hvor? Tyskerne manglet utstyr som hadde gått ned med Blücher. Med hvilken rett kunne de kreve å få noe
som helst? Å avvise krav fra en okkupant
som var væpnet til tennene og som sto på rådhusdøra
og banket på, var naturligvis uaktuelt. Kommunen, som tyskerne, hadde
imidlertid folkeretten å støtte seg på. Den hvilte på Haag-konvensjonen av
1907 og slo fast at okkupasjonstropper har rett til å «fordre ytelser av
kommuner og innvånere i besatte distrikter. Ytelsene skal skje etter
avveining av forholdet, mellom troppenes behov og landets hjelpekilder, og
pliktes kun levert etter bemyndigelse av den som kommanderer på det besatte
sted». Folkeretten slo imidlertid fast at «ytelser in natura»
skulle betales kontant, eventuelt mot kvittering og oppgjør «snarest
mulig». Okkupantene hadde altså rett til
å kreve visse ytelser. Det ble høytidelig lovet, fra tysk side, at de skulle
gjøre opp økonomisk, men tyskerne viste seg senere å ikke være særlig gode
betalere. De la, ifølge Hartmann, «tysk folkerett» til grunn, det vil si
en «subjektiv bedømmelse» av hva som lå i begrepet «snarest mulig».
I en del tilfeller tok tyskerne
seg også til rette, som når de «rekvirerte» busser som var i rute, midt på
gata, og kommanderte sjåførene til å kjøre dem ut av byen til der
kamphandlingene foregikk. Over hundre busser ble rekvirert de første dagene
etter 9. april, og Sporveien hadde et svare strev med å hente inn busser som
var forlatt og nærmest kjørt i grøfta ute på bygdene. Arbeidet med Fornebu lufthavn
var særlig viktig for tyskerne å opprettholde. Her hadde 120 mann vært i
sving fram til 9. april da arbeidet stoppet opp. Den 13. april ble
finansrådmannen oppsøkt av en tysk løytnant og en tolk. Løytnanten erklærte
på vegne av generalen for flyvåpenet at arbeidet straks måtte gjenopptas,
«hvis ikke ville de mest drastiske midler bli anvendt». Finansrådmannen hadde
svart at det var unødvendig med trusler fordi kommunen var villig til å gjøre
det okkupantene hadde rett til å kreve i følge folkeretten. Hartmann skriver
i sine memoarer at han på det tidspunktet «sto i den formening at okkupantene
hadde rett til å kreve en slik forføyning». Senere, etter konferanser i
kriseutvalget og møter med firmaene som utførte arbeidet på Fornebu, ble
finansrådmannen i tvil om tyskerne hadde folkeretten på sin side i
dette spørsmålet. Etter langvarige forhandlinger med tyskerne, ble det
oppnådd enighet om opptagelse av arbeidet på Fornebu mot at tyske myndigheter
«erklærte at utbyggingen av Fornebu i alle tilfelle ville bli utført ved
norske arbeidere – i tilfelle ved tvang». På den måten hadde kommuneledelsen
ryggen fri i saken. Fangeforpleining og krisehjelp Det første tyskerne rekvirerte,
foruten halm til soldatenes senger, var kister til de døde som hadde blitt
tatt opp av sjøen etter senkingen av Blücher.
Likene ble begravd på Vestre Gravlund, men senere flyttet til den tyske æreskirkegården på Ekeberg. Dette la beslag på store
arealer som kommunen forgjeves søkte å få kompensasjon for. Okkupantene rekvirerte videre en
rekke varer og krevde dessuten lokaler, både til innkvartering for soldatene
og til sin egen administrasjon. Folk måtte flyttes på, og nye lokaler måtte
skaffes for alle dem som måtte flytte når tyskerne kom. Størst problem fikk
skolene som mistet undervisningslokalene sine. På toppen av dette ble en
rekke kjøretøy og hester rekvirert. Det ble også forhandlet om rasjonering av
bensin og mat, og om arbeidskraft, som tyskerne krevde etter hvert som de
etablerte seg her i byen og igangsatte flere arbeider. Ved siden av det å holde hjulene
i gang, måtte kommunen ta på seg en rekke oppgaver som lå utenfor dennes myndighetsområde.
Kommunen ble blant annet bedt om å skaffe lokaler og mat til det store
antallet norske soldater som var tatt til fange av tyskerne. Disse ble
plassert i Kommunelokalet (Gamle Logen) og i Calmeyersgatens
misjonshus. Kriseutvalget bevilget penger til legemidler og halmmadrasser.
Mat ble laget av byens skolekjøkken og servert av lottekorpset. I tillegg ble
det, under «bilnøden» som nå hersket, nedsatt en
komité som skulle sørge for å skaffe nok transportmidler for å bringe mat og
nødvendige varer inn til byen. Allerede om kvelden 9. april
varslet kriseutvalget over radioen at den kommunale virksomheten skulle
fortsette som vanlig fra og med 10. april. Dette var imidlertid ikke lett i
praksis. Situasjonen gjorde at flere etater måtte legge om virksomheten sin
på forskjellig vis. Blant annet måtte de ulike administrasjonene innskrenke
bruken av penger mest mulig. Driften ble opprettholdt i noen tilfeller til et
minimum, det vil si så godt det lot seg gjøre med de få midler man hadde og
med det antallet arbeidere som var til rådighet. Onsdag 10. april oppsto det en
panikkartet flukt av folk ut fra byen som følge av rykter om engelske
bombeangrep. Folk slo seg ned utenfor tettbebyggelsen på forskjellige
plasser. Mange hadde flyktet i all hast, og hadde ikke rukket å få med seg
nevneverdig, hverken av vått eller tørt. Hver dag fram til den 13. april, da
folk begynte å vende tilbake, ble det delt ut 2 500 matporsjoner og hjelp til
gamle og syke. I tillegg ble det etablert tolv hjelpestasjoner rundt byen i
tilfelle det skulle oppstå paniske tilstander på nytt. På disse stasjonene
ble det etablert provisoriske oppholdssteder med senger og madrasser, og med
kjøkken og et helsepersonell i beredskap. Om kvelden den 9. april holdt
Quisling sin tale over radio der han erklærte at han hadde dannet ny
regjering. Dette utløste protester fra flere hold, også fra Oslo kommune.
Finansrådmann Hartmann tok kontakt med den tyske ledelsen og ankom rett før
midnatt den tyske ambassadøren dr. Braüers bolig
sammen med ordføreren og hans sekretær. I følge de referatene som finnes fra
dette møtet, holdt Bräuer først en tale om at
tyskerne var kommet som følge av engelskmennenes krigføring, og slett ikke
for å føre krig mot Norge. Ministeren satte derfor spørsmålstegn ved den
motstand norske styrker hadde påført «befrierne» og beklaget sterkt de
alvorlige skader de hadde lidd ved senkingen av Blücher.
For Hartmann, var det viktig å presisere overfor Braüer
at kommunens viktigste mål var å holde hjulene i gang og sørge for at
administrasjonen opprettholdt sin virksomhet. Hartmann var av den grunn fullt
og helt villig til å samarbeide med den tyske ledelsen. Quisling, derimot,
ville han og kommunen ikke ha noen befatning med. «Ministeren svarte hertil
at han med glede mottok den første del av erklæringen. Med hensyn til
Quisling sa han at han intet kjennskap hadde til dennes aksjon før han hørte
hans radiotale.» Et praktisk samarbeid med
tyskerne krevde en åpen kommunikasjon. Hartmann selv snakket ikke tysk. 10.
april ba han derfor den tyske ledelsen om tillatelse til å bruke direktøren i
Renholdsverket som mellommann, siden han snakket flytende tysk. Dette ble
godt mottatt av den tyske ministeren, og direktøren fikk et kontor på hotell
Continental der den tyske ledelsen holdt til. På Continental befant også
Quisling og NS seg. I et møte med den tyske ledelsen samme dag understreket
finansrådmannen betydningen av ikke å ha andre norske mellommenn til stede
som ville forvanske kommunikasjonen. Han siktet til Quisling og NS. En avtale
ble da inngått om at all kontakt mellom kommunen og de tyske myndigheter
skulle foregå gjennom Hartmann. Enigheten om samarbeid mellom
kriseutvalget og tyskerne kom til uttrykk gjennom kringkastingen 12. april.
Over radio meddelte utvalget at det hadde «i forbindelse med den tyske
kommandant» fastsatt en rekke bestemmelser om priser og omsetning av
varer, og oppfordret «byens borgere om på det nøyeste å overholde disse
bestemmelser. Dette er uomgjengelig nødvendig for borgernes velferd i denne
tid». Administrasjonsrådet opprettes
og avvikles I mangel av en norsk offentlig
myndighet i Oslo og distriktene rundt byen måtte kommunen som nevnt ta på seg
en rekke gjøremål og fatte flere administrative bestemmelser som lå helt utenfor
kommunens ansvarsområde. Belastningen på kommuneadministrasjonen ble for hver
dag som gikk større og større og til slutt nokså håpløs. Hartmann skriver: «Lørdag den 13. om morgenen fant
jeg at stillingen overfor de tyske myndigheter ble mer og mer uholdbar og
forvirret, da det faktisk ikke var andre myndigheter i byen enn politiet og
kommunen, og disse ingen felles ledelse hadde.» Ting bedret seg vesentlig da
Administrasjonsrådet ble
opprettet av Høyesterett i forståelse med tyskerne den 15. april. Dette gjorde det vesentlig lettere
for Oslo kommune, da de nå hadde administrasjonsrådet å henvende seg til og
kreftene igjen kunne brukes nesten utelukkende på de kommunale oppgavene. Den 24. april utnevnte
imidlertid Hitler Josef Terboven til rikskommissær.
Tyskerne blandet seg etter dette mer inn i kommunens styring. Utpå sommeren
ble kinosjef Aamodt avskjediget fordi han «ikke hadde den rette sympatiske
innstilling overfor det tredje rikets livsanskuelse». Ordfører Trygve Nilsen
gikk av 15. august og trådte inn i stillingen som boligrådmann. Da rykket
varaordfører Einar Gerhardsen inn som ordfører, men han måtte omtrent snu i
døra. Tyskerne hadde på dette tidspunkt forbudt enhver politisk virksomhet,
og flere ganger i løpet av sine elleve dager som ordfører, ble han innkalt
til avhør hos Gestapo. Den 26. august ble han tvunget av tyskerne til å gå av
som ordfører og som medlem av formannskapet og bystyret. Rolf Stranger ble
utnevnt til Gerhardsens arvtager. Terboven hadde i mellomtiden organisert
en tysk siviladministrasjon, og hadde innledet forhandlinger med Stortingets
presidentskap om et nytt sentralt administrasjonsorgan, et riksråd. Da
forhandlingene ikke førte fram, avsatte Terboven
Administrasjonsrådet den 25. september. I stedet satte han inn kommissariske
statsråder, de fleste av dem NS-folk, under ledelse av Quisling. Nazifiseringen av kommunen Kommunens stilling ble etter
dette mye vanskeligere. Ryktene gikk om at nye avskjedigelser var på
trappene. Etter at en ny forordning ble presentert den 12. oktober 1940, der
Innenriksdepartementet fikk myndighet til å gi forskrifter om ansettelse og
oppsigelse av alle kommunale tjenestemenn, begynte for alvor nazifiseringen
av kommunen. Innenriksdepartementet, med
kommissarisk statsråd Hagelin i spissen, avsatte i slutten av oktober flere
sentrale kommunale tjenestemenn, blant annet boligrådmann Trygve Nilsen.
Omtrent samtidig ble fylkesmennene instruert av departementet til å påse at
kommunene ble administrert i NS’s ånd. Dette vakte harme i Oslo
kommune, og ifølge Hartmanns memoarer, særlig blant Arbeiderpartiets
medlemmer. Disse gikk inn for å forfatte et protestskriv der hovedpoenget
skulle være at de var satt til å administrere i overensstemmelse med det
mandat de hadde fått av sine velgere. Saken ble behandlet i
formannskapsmøtet, og enkelte mente at et slikt skriv ville være straffbart
fordi den tyske ledelsen hadde nedfelt forbud mot politiske partier. Et mer
moderat skriv ble lagt fram til behandling, men via NS-folk i kommunen ble
det første skrivet lekket til Innenriksdepartementet. Følgen av dette var
avskjedigelse og arrestasjon av samtlige formannskapsmedlemmer fra
Arbeiderpartiet. Den 21. desember 1940 ble
formannskapet og bystyret avviklet. En ny ordfører skulle oppnevnes, men
dette skjedde ikke umiddelbart. Den 16. desember hadde Innenriksdepartementet
sendt ut et rundskriv der det ble pålagt alle kommunale funksjonærer å
arbeide etter NS’s ånd. Alle skulle kvittere på å
ha mottatt dette. Blant de kommunalt ansatte var det
stor frustrasjon. De fleste avga en kort uttalelse om at «de anså
sirkulæret for å være dem uvedkommen». Av
10 700 kvitteringer som kom inn fra de ansatte, var det bare tre hundre
som kvitterte uten forbehold. De sistnevnte var stort sett medlemmer av NS. I midten av februar ble den
sittende ordføreren, Stranger, erstattet med NS-mannen Fritz Jenssen. I følge
Hartmann gikk samarbeidet med han ganske greit i starten. Men flere og flere
NS-folk ble innsatt i ulike posisjoner i kommunen. Hartmann la inn protester,
men den nye ordføreren var i følge Hartmann først og fremst opptatt av å
blidgjøre sine NS-venner. NS gjorde også flere forsøk på å påvirke kommunale
ansatte i nazistisk retning, men forsøkene ble stort sett møtt med en kald
skulder, ifølge Hartmann. Finansrådmannen satt i sin
stilling til han søkte om avskjed fra og med den 25. august 1941: «Jeg
fant at når jeg ikke lenger kunne forhindre den utglidning som var i ferd med
å gå for seg i administrasjonene, ville det bare svekke stillingen å bli
sittende, idet dette ville være en slags godkjennelse av den nye ordning.» Etter avgangen klarte Hartmann å
komme seg til London. Den 28. november 1941 ble han utnevnt til
finansminister i Nygaardsvolds regjering. Han var en av de aller første
regjeringsmedlemmene som ankom Oslo i maidagene 1945. Etter regjeringen
Nygaardsvolds avgang i juni 1945 ble han igjen finansrådmann i Oslo kommune
inntil han gikk av med pensjon i 1948. En nødvendig tilpasning I en nylig utgitt bok med
tittelen Hitlers norske hjelpere, skriver historikeren Nina Drolsum Kroglund (2010) at et «visst samarbeid med
okkupasjonsmakten var helt nødvendig for at det norske samfunnet kunne
fungere sånn noenlunde. Det gjaldt først og fremst på det administrative
området. Ansatte i stat og kommune tilpasset seg den nye situasjonen for å
sikre nødvendig produksjon og tilførsel av nødvendige varer, kort sagt gjorde
det som skulle til for at hverdagen i det okkuperte samfunnet skulle gå sin
gang». Det er lett å kjenne igjen dette
fra forholdene i Oslo kommune. Et fredlig samarbeid med okkupasjonsmakten var
ikke ett av mange alternativer, men det eneste. Kommunen
innledet forhandlinger med tyskerne for å verne om befolkningens interesser
og om mulig å unngå en enda vanskeligere situasjon enn den man allerede hadde
havnet opp i. Kilder: Beretning for Oslo kommune for
årene 1912-1947,
Bind I Finansrådmannen, Db 135 og Db 178
Bjørnsen, Bjørn (2004) «Fra time
til time» http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article449062.ece
[Lesedato 11.08.2010] Hartmann, Paul (1955). Bak
fronten. Fra Oslo og London 1939-1945. Oslo: Aschehoug & Co (W.
Nygaard) Kroglund, Drolsum Nina (2010). Hitlers
Norske Hjelpere. Nordmenns samarbeid med Tyskland 1940-45. Oslo: Historie
& Kultur «Norske departementer.Under tysk okkupasjon i Oslo»
http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/ministerier_regjeringer/norge-i-krig/departementene-1940-1945---under-tysk-ok.html?id=438672
[Lesesdato 11.08.2010] Pryser, Tore (1988). Klassen og
nasjonen. (1935-1946). Arbeiderbevegelsens historie i Norge Scharffenberg, Johan: «Oppgjør
nå» http://www.pergjendem.com/?p=719 [Lesesdato 11.08.2010] «Tyskerne kommer» http://www.pf.no/id/3011.0 [Lesedato 11.08.2010] TOBIAS 2/2010 |