---

Den profesjonelle husmor

Fra gammelt av hevdet man at husmorrollen var et kall. I det 20. århundre måtte man ha utdannelse for å bli en god husmor.

Tekst: Mona Bruland

---

På 1860-tallet blusset det opp en debatt om kvinnens stell av hjemmet. Det var menn som deltok i debatten og de satte særlig fokus på dårlig hygiene og manglende kunnskap om kosthold. Noen av debattantene hevdet at teoretisk innsikt og skolegang var nødvendig for å kunne stelle et hjem riktig. Eventyrsamleren Per Chr. Asbjørnsen var særlig opptatt av at kvinnene ikke kokte grøten på riktig måte. Kritikken utløste en debatt som gikk over to år og fikk navnet grautstriden. I 1865 åpnet Minna Wetlesen landets første husstellskole på Abildsø. Kvinnene hadde også tatt del i debatten og omsatt ord til handling.

Delikatessehjem

Gjennom generasjoner hadde mødrene selv formidlet sine kunnskaper om hus- og matstell videre til sine døtre. Innenfor arbeiderklassen var det ofte nødvendig at gifte kvinner tok lønnsarbeid for å hindre økonomisk nød i familien.

I følge Fernanda Nissen, en av de fremste ildsjeler bak opprettelsen av husmorskolen, fikk dette fatale følger. Kaféer og delikatesseforretninger gjorde inntog i utallige hjem, hevdet hun i en artikkel i Social-Demokraten kort tid før åpningen av skolen. Som en direkte konsekvens av dette ble det brukt uforholdsmessig mye penger. At kvinner tok lønnsarbeid gjorde også at det ble lite tid igjen for å videreføre kunnskap om husstell. Piker som vokste opp i såkalte delikatessehjem visste ingenting om de daglige gjøremål i et hjem og kanskje enda viktigere; de visste ikke hvordan de skulle få pengene til å strekke til. I følge Fernanda Nissen var skolekjøkken det «første bevisste skridt for at fjerne noget av den forbandelse fabrikene har vært og er for hjemmene».

Men det var likevel ikke tilstrekkelig. Fra flere hold ble det hevdet at husmorarbeidet var såpass krevende at unge piker trengte mer kunnskap enn det de fikk av sine mødre. Husmorrollen ble til en viss grad profesjonalisert i den betydning at det ble stilt krav om at arbeidet skulle baseres på en viss teoretisk innsikt.

Mange engasjerte seg for å profesjonalisere husmorarbeidet. Blant disse var kvinneorganisasjonene. På landsmøte i Norske Kvinders Nationalråd i Trondheim i 1907 uttalte kvinnesakskvinnen Gina Krogh at arbeid i hjemmet ikke lenger kun ble sett på som «kvinnens kall». Det var et fag som måtte læres og da gjaldt det å ha god undervisning slik at faget kom til sin verdighet. Kunnskap var viktig og husmødrenes anseelse skulle heves.

Også Arbeiderbevegelsen forfektet at gifte kvinner skulle være husmødre. Eneforsørgermodellen, der mannen tjente nok til å forsørge hustru og barn, var målet. Det må likevel sies at dette også var et tiltak mot arbeidsløshet. Det var imidlertid enkelte kritiske røster i partiets kvinnebevegelse. Disse hevdet at lønnsarbeidet var frigjørende for kvinnene, men frem til da var slike synspunkter kontroversielle.

Oslo kommunale husmorskole

Sammen med Det norske arbeiderpartis kvinneforbund tok kvinnesakskvinnen og lærerinnen Fernanda Nissen initiativ til å opprette en skole for husmødre. Behovet for en slik skole ble drøftet på kvinneforbundets landsmøte allerede i 1912. Det ble valgt en komité som skulle utrede saken og deretter søke Kristiania Formannskap om midler. I komiteens argumentasjon for en kommunal husmorskole, ble det brukt sterk lut. Det var nærmest ikke grenser for hvilke katastrofale følger husmødrenes ukyndighet kunne få. Komiteen trakk det så langt at man sto overfor en samfunnsfare dersom kvinnene ikke lenger var i stand til å «utnytte pengene og skape hygge om seg». Komiteens utsagn vitner om at det å kunne stelle et hjem også innebar et økonomisk ansvar.

Den 1. september 1917 åpnet Oslo kommunale husmorskole sin virksomhet. Skolen fikk lokaler i Fayes gate 5 på Lindern. Seks små leiligheter ble innredet for å huse skolen. De første årene kunne skolen tilby to kurs i året, et vårkurs og et høstkurs. Hver av disse hadde plass til 26 elever. Utover 1920 årene økte antall søkere, og behovet for større plass meldte seg. 30. november 1927 vedtok formannskapet å ominnrede Grønland folkeskole i Borggata til bruk for Husmorskolen. Fra 1930, da de nye lokalene var klare, kunne skolen gi undervisning til 144 elever i året.

Praktiske og teoretiske fag

Det finnes mange kilder som forteller noe om synet på og forventningene til husmoren. Arkivet fra Oslo kommunale husmorskole inneholder både læreplaner og undervisningsmateriell. Normalplan for Husmorskoler ble utgitt av Landbruksdepartementet i 1926. På grunnlag av denne utarbeidet Oslo kommunale husmorskole en egen plan tilpasset skolens tilbud.

Lærerne på skolen var pålagt å føre dagbøker. Disse gir oss også et innblikk i undervisningen. Husmorboka, utgitt ved Landslaget for Hustell-lærerinner første gang i 1930, er også en viktig kilde. Den har blitt brukt som lærebok ved flere husmorskoler, og vi må anta at den la grunnlaget for både den praktiske og den teoretiske delen av undervisningen.

Innholdet i Husmorboka sier noe om hvor allsidig en god husmor skulle være. En titt i innholdsregisteret i utgaven fra 1934 viser at boka dekker alt fra fargelære, plassering av lamper, via flekkfjerning og stell av skotøy til oppsett av budsjett og strømløpet i en glødelampe.

Bredden kunnskapen som ble formidlet kom også til syne i skolens egen undervisningsplan. Skolen skulle verne om folkehelsen og hjemmets økonomi ved å gi kunnskaper om mat- og husstell. Videre ønsket den å styrke elevenes personlighet og formidle viktigheten av orden og arbeidsomhet. Fagene var både praktiske og teoretiske. Matstell, rengjøring, vask, rulling og stryking, håndarbeid og husets vedlikehold utgjorde de praktiske fagene. De teoretiske fagene besto av kostlære, helselære, kjemi, regnskap, elektrisitet, barnestell og sykestell i hjemmet.

Fra spekesild med poteter til wienersnitzel

I faget matstell lærte elevene å tilberede ulike retter. Ser vi i dagbøkene kan vi lese at man begynte i det små med opplæring i å trakte te og kaffe, videre brødskjæring, gjærbakst, tilbereding av ulike typer marmelade og bretting av servietter. Ja, det meste som måtte til for å lage en velsmakende frokost.

I følge planen skulle elevene lære å tilberede både billige og dyre middagsretter. I enkelte av dagbøkene har lærerinnene notert hva slags middagsretter som ble laget og hva prisen var pr. porsjon. En gjennomgang viser at det var de billigere råvarene som utgjorde grunnlaget for de fleste rettene. Spekesild med poteter og rabarbrasuppe til dessert, fiskegrateng med poteter og sagosuppe med rosiner, disse var rimelige retter. Flere av ukens middager besto av fisk: Klippfisk, sild, makrell, sei, av og til torsk og en sjelden gang kveite. Men det ble også tilberedt lapskaus og blodpudding.

Det gjaldt å ha et bevisst forhold til pris og næringsverdi. Og til tider måtte poteter brukes som tilsetning i ulike retter for å drøye maten. Da ble det for eksempel servert «oplagede kjøttretter drøiet med poteter, skolmfrukter og brød». Husmorboka gir også gode økonomiske råd. Den anbefaler å bruke supper og grynsodd som forrett for å drøye hovedretten. En god forrett gjorde at man kunne spare inn på dyre råvarer som kjøtt og fisk. Suppe som forrett sto derfor ofte på skolens meny.

Det manes hele tiden til sparsommelighet, enten det gjelder innenfor matstell eller rengjøring. De kommende husmødrene ble oppmuntret til å lage husholdningsbudsjetter. Det gjaldt å gjøre fornuftige innkjøp og ikke minst «få mest mulig næring for minst mulig utgift». En god regel var at middagsrettene ikke måtte overgå ens økonomiske evne. Vi finner likevel wienersnitzel, agurksalat og til dessert rabarbrakompott med eggekrem, men det var etter datidens forhold en dyr treretters middag som ikke ble tilberedt så ofte.

Ingenting må gå til spille

Et eget punkt i læreplanen omhandlet bruk av «levninger». At ikke alle rester ble brukt, synes å ha vært et problem da som nå. I følge Husmorboka kunne det man fant i skylledunkene, så som ost, brød, poteter og kjøtt vært brukt til å mette mange og dermed kunne penger vært spart. Det å ta vare på rester var en plikt. Å kunne lage god mat basert på rester var dessuten en kunst som enhver husmor måtte lære. Læreboka gir derfor gode tips om hvordan ulike rester kan tas i bruk. Både kalde potetskiver, kokt kålrabi og rå, revne gulrøtter fungerer godt som billig pålegg. Ingen ting må gå til spille. Selv potetvann av råskrelte poteter kan brukes til så mangt. Den er god til å spe i stekesaus og suppe, til vask av fete panner og selv til vask av sort ulltøy!

Familiens helse beror på husmoren

Faget matstell var et stort fag. I tillegg til det som allerede er nevnt, fikk elevene undervisning i baking av brød, kaker og kjeks. De lærte ulike måter å konservere mat og å dele opp mindre slaktedyr. Borddekking og servering var også en del av faget.

Elevene fikk som nevnt en god innføring i hvordan man tilberedte mat. Like viktig var det at maten skulle være variert slik at man fikk i seg viktige vitaminer og næringsstoffer. Slik teoretisk kunnskap ble dekket gjennom faget kostlære.

Trengte virkelig de unge pikene kunnskap om alt dette for å kunne bli dyktige husmødre? I en tid der det var særlig stort fokus på riktig og sundt kosthold, hvilte det et stort ansvar på husmoren. Husmorboka fra 1934 er svært tydelig på at familiens helse i stor grad beror på husmorens kunnskap om riktig ernæring.

Et rent hus er en fryd

Rengjøringen var noe av det tyngste arbeidet husmoren gjorde. Etter årtier med hygienepropaganda visste man at dette arbeidet var svært viktig i kampen mot folkesykdommene. Dette gjenspeiles i dagbøkene: «Husrengjøring, lørdagsrengjøring og hovedrengjøring» sto ofte på timeplanen.

Det daglige renholdet måtte være grundig. Alle rom måtte luftes, gulv skulle vaskes og støv tørkes. Små gulvtepper skulle ristes og større tepper måtte man tørke over med en klut. Selvsagt måtte også bad og vannklosett vaskes svært grundig.

Den ukentlige rengjøringen var svært omfattende. I tillegg til å inkludere det som lå i det daglige renholdet gjaldt det nå å gå enda grundigere til verks. Alle tepper skulle ut, alle møbler gjøres rene. Gulv, panellister, dørlister og vinduskarmer måtte vaskes. Sengeklær luftes og madrasser rengjøres. Og sist, men ikke minst, måtte man huske å vaske alle håndtak. Disse var slemme smittebærere, som det sto i læreboka.

Og om ikke dette var nok hadde man også den årlige hovedrengjøringen. Dette var storrengjøring der alt av møbler skulle flyttes på slik at tak, vegger, dører, vinduer og gulv kunne vaskes. Her måtte hele huset endevendes, noe som sikkert ikke var en lett jobb for husmoren. Uten alt for mange hjelpemidler og med bøtter med vann som ofte måtte bæres opp og ned trapper, er det ikke vanskelig å forestille seg at dette var tungt arbeid. Men det er nok ikke kun det læreboka sikter til når den påpeker at husmoren måtte ha en god arbeidsplan og ikke ta for mange rom av gangen. Denne rengjøringen ble nemlig ofte sett på med skrekk av dem som ikke deltok i arbeidet. Derfor var det viktig at husmoren gjorde de mest "rumsterende" arbeider når husfaren ikke var tilstede.

«Helt og rent er største stasen»

Vask av tøy ble sett på som noe av det viktigste, men også noe av det tyngste arbeidet en husmor gjorde. I mellomkrigstiden var det mange som fortsatt vasket i kalde vaskekjellere og deretter bar vasken opp til loftet der tørkerommet oftest befant seg. Ennå var det mange husstander som ikke hadde innlagt vann. Vask av tøy var for dem enda tyngre og meretidkrevende.

På 1930-tallet var det mulig å få tak i enkelte elektriske hjelpemidler som vaskemaskin og strykemaskin. I følge læreboka var disse for dyre for de fleste. Dessuten var vaskemaskinen så ny på markedet at det var for tidlig å si hvilken virkning den hadde på tøyet. På skolen ble det først og fremst undervist i håndvask av tøy, et svært omstendelig arbeid. Før selve vaskingen startet skulle tøyet sorteres, flekker fjernes og fillete tøy repareres. Når alt det var gjort, kunne selve vaskingen ta til.

Læreboka har over tretti sider som inngående gir instruksjoner for vask og renhold. Forfatterne av Husmorboka fant det likevel nødvendig å mane til et visst måtehold. Vel var orden og renslighet helt nødvendig for å lage hygge og skjønnhet i hjemmet. Det ble påpekt at et rent hus også var en sanitær nødvendighet. Men husmoren måtte ikke gå helt opp i rengjøringsarbeidet slik at det tok «for meget av hennes humør og krefter. I så tilfelle ble virkning den motsatte av hva den skulle være».

Husmoren – rasjonell og effektiv

De to første tiårene etter andre verdenskrig betegnes gjerne som husmødrenes gullalder. Arbeidet til husmoren var på den ene siden fortsatt preget av tradisjon. På den andre siden bar arbeidet også preg av alt det nye i tiden.

Det ble fremdeles stilt store krav til husmoren. Nå hadde man enda bedre kunnskap om næringsinnholdet i maten og dette fikk konsekvenser for husmødrenes hverdag. Kapitlet om kostlære, i Husmorboka fra 1955 går over hundre sider, og gir god innsikt i næringsstoffene, matvarene, ønskelig forbruk av matvarer og den daglige kost. Husmoren måtte hele tiden være seg bevisst hva hun serverte.

Tilberedelse av mat skulle fortsatt foregå på tradisjonelt vis. Likevel var det et ideal i tiden å forenkle matlagingen noe, slik at husmoren ikke slet seg helt ut. Tilgang på nye varer som suppeblokker, suppeposer, sauser og puddingpulver kunne gjøre matlagingen lettere. Den nye industriframstilte maten ville spare husmoren for både tid og krefter. Blar vi i noen av husmorskolens dagbøker fra 1950 tallet finner vi imidlertid ikke spor av lettvinte løsninger. Og antagelig speiler dette en stor skepsis til de nye produktene. Det var kanskje for lettvint?

Det er likevel ingen tvil om at husmorens hverdag forandret seg. Endringen var basert på flere forhold. Selv om det enda var noen svært få som fortsatt måtte hente vann ved vannposten, var det nå flere og flere av byens leiligheter som hadde innlagt vann. Det sparte husmoren for mange skritt og tunge løft. Tekniske nyvinninger som vaskemaskin, støvsuger og kjøleskap ble mer og mer vanlig. Det er nesten umulig å overvurdere i hvilken grad dette lettet husmorens hverdag. Likevel skal vi også huske at med de tekniske nyvinningene kom også nye oppfatninger om hva som var skittent og rent.

Kjøkkenet – kvinnens arbeidsplass

Allerede i 1942 gjennomførte Selskapet til Oslo byes vel en boligundersøkelse i mindre leiligheter i byen. Undersøkelsen var ment som et redskap for å kunne bedre boligstandarden.

Etter krigen var både folk og myndigheter opptatt av boligens kvaliteter. Boligen ble underlagt et mentalhygienisk program. Programmet markerte psykiatriens og psykologiens gjennombrudd i boligdebatten. Det var viktig å gi familien bedre plass og mulighet for bedre orden. Barna skulle ha lekerom hvor de kunne utfolde seg. Alle soverom skulle utstyres med kott. Bedre orden og lettere renhold ville fjerne roten til daglige ergrelser og familiekonflikter. Hygieniske hensyn var også en del av programmet. Badene ble gjort større, og det ble påpekt at kjøkkenet ikke skulle brukes som oppholdsrom eller soverom.

Ingen del av leiligheten ble viet så mye oppmerksomhet som kjøkkenet. Det moderne kjøkken som man nå anså som kvinnens viktigste arbeidsplass, skulle være praktisk og anvendelig. Derfor så man nærmere på blant annet arbeidsmetoder og innreding. Man gikk grundig til verks og undersøkte blant annet hvor mange ganger husmoren gikk fra en arbeidsenhet til en annen i løpet av dagen. Arbeidet skulle rasjonaliseres og effektiviseres. Ved å unngå unødvendig gåing ville husmoren spare tid og krefter. Et viktig mål var at husmoren ikke måtte slite seg helt ut.

Husmorboka fra 1955 vitner om den samme holdningen. Til forskjell fra tidligere utgaver har den et kapittel som heter Arbeidslære. Kapitlet omhandler blant annet arbeidsfysiologi og redskapslære og avsluttes med noen sider om gymnastikk og avslapning. Husmoren måtte arbeide på riktig måte. «Best mulig arbeidsforhold for organismen», var av stor betydning. «God organisering av husarbeidet, med rimelig fordeling av arbeids- og hviletid … » var også meget viktig. Nettopp hvile var det nå fokus på: «Husmoren bør så vidt det er mulig sørge for at hun ikke blir overanstrengt. Hun bør få tid til å interessere seg litt for det som foregår rundt om, til å komme sammen med andre og få nye impulser. Hun vil da kunne være mer til hjelp for mann og barn, og vil lettere kunne skape et hyggelig og godt hjem.» Så samtidig som man ønsket å lette husmorens hverdag, var hjemmet og familiens trivsel fortsatt et ansvar som i stor grad berodde på henne.

Kvinnesakskvinnen Gina Krogh påpekte allerede i 1907 at arbeid i hjemmet ikke kun var «kvinnens kall», men et fag som måtte læres gjennom god utdannelse. Disse tankene rådet enda mer på 1950-tallet, i en tid da flere gifte kvinner enn noen gang var husmødre på heltid. Husmorboka fra 1955 setter ikke all sin lit til det moderne kjøkken med alle sine hjelpemidler. Husmødre trodde at bare man fikk et moderne kjøkken og mest mulig komfort, ville alt gå av seg selv. Selvfølgelig ville det lette arbeidet, men det aller viktigste var at man behersket det arbeidet man skulle utføre. I følge læreboka er gode kunnskaper helt nødvendig for å kunne forbedre arbeidsmetoder og å forenkle arbeidet. «Husarbeidet er et yrke like fullt som alle andre yrker». Husmoren var for alvor profesjonalisert.

Kilder:

Arkiv etter Oslo kommunale husmorskole.

Litteratur:

Alsvik, Bård (2005): Skolen på tvers. I Tobias 1-2/2005.

Avdem, Anne Jorunn og Melby, Kari (1985): Oppe først og sist i seng: husarbeid i Norge fra 1850 til i dag. Oslo: Universitetsforlaget.

Avdem, Anne Jorunn (2001): Husmorparadiset. Et tilbakeblikk på husmora i 1950- og 1960- åra. Oslo: Det Norske Samlaget.

(1982) Det moderne Norge bd 2, Samliv og nærmiljø. Oslo: Gyldendal.

(1934) Husmorboken, utgitt ved Landslaget for husstell-lærerinner. Oslo: Cappelens forlag.

(1955) Husmorboken, utgitt ved Landslaget for husstell-lærerinner. Oslo: Cappelens forlag.

(1990) Oslo bys historie bd 4. Oslo: Cappelens forlag.

(1994) Oslo bys historie bd 5. Oslo: Cappelens forlag.

(1967) Oslo kommunale husmorskole 50 år, jubileumsskrift redigert av Helge Wåle, Oslo.

---

TOBIAS 1/2010