[Oslo kommune, Byarkivet]

Jakten på den farlige maten

Trygg mat er ingen selvfølge. På slutten av 1800-tallet var dårlig mat et stort helseproblem. Kjøtt fra skitne eller syke dyr, bedervet kjøtt eller farlige tilsetningsstoffer var hverdagskost. Innføringen av offentlig kjøttkontroll var derfor et viktig tiltak mot spredning av blant annet tuberkulose og parasitter.

 

Tekst: Johanne Bergkvist

Ferske matvarer som kjøtt og melk kan være farlige smittebærere. I en rapport fra 1895 om næringsmiddelkontroll var den nøkterne advarselen fra kjemiker E. Simonsen at det var helseskadelig å spise kjøtt fra selvdøde eller syke dyr. Han hadde undersøkt matkontrollen i en rekke europeiske land og slo fast at:

«Man maa anse det for sundhedsskadeligt at nyde kjød af selvdøde dyr. Dette gjælder særlig, hvis dyret har lidt af miltbrand og lignende sygdomme. Ofte slagtes imidlertid syge dyr, og i dette tilfælde kan nydelse af kjødet være betænkelig, særlig hvis dyret har lidt af tyføse sygdomme eller vist stærk afmagring. Selvfølgelig er kjød af dyr, der har lidt forgiftning, eller som kort før døden har været indgivet større kvantiteter af giftige stoffe, sundhedsfarligt. Almindelig kjendt er jo, at kjød af tuberkuløse dyr kan være ødelæggende for sundheden. Det samme gjælder ogsaa trikinholdigt kjød og flesk. I flere af disse tilfælder danner det sig i kjødet giftige stoffe, ptomainer, der ikke i alle tilfælder gjøres uskadelige derved, at kjødet koges eller steges.»

 

Med slakt og kjøtthandel fulgte en rekke helseproblemer. Kjøttet ble skittent, slimete og bedervet av transport og åpen torghandel. Salg av bedervet kjøtt eller kjøtt fra syke dyr var utstrakt. I det bedervete kjøttet oppsto likgifter, også kalt ptomainer, som førte til forgiftninger og truet matsikkerheten ved siden av de bakterielle matforgiftningene eller overføring av parasitter. Tuberkulosesyke dyr, dyr med miltbrann, trikiner eller bendelorm, og selvdøde dyr solgt som ferskt kjøtt utgjorde sammen med den dårlige hygienen en stor helsefare. Matsalg foregikk i tillegg fra illeluktende kjellere eller bebodde leiligheter, og de private slakterier ga myndighetene liten oversikt over helsetilstanden.

 

Framveksten av den moderne kjøttkontroll

 

Bakgrunnen for krav om matkontroll fra midten av 1800-tallet var at den raske byveksten ga store problemer for vann- og matforsyningen i byene, noe som sammen med de store problemene med kloakk- og avfallshåndtering krevde nye tiltak. Helsemyndighetene var pådrivere for torg- og matkontroll for å forbedre både folkehelsa og dyrehelsa. Fra 1860 åpnet Sunnhetsloven for at de lokale sunnhetskommisjonene kunne regulere matomsetningen, særlig med tiltak mot forfalsket og bedervet mat. Men ikke alle ønsket en økt kontroll velkommen. Handelsnæringen, matvareindustrien og landbruksforvaltningen var kritiske til helsemyndighetenes innblanding i matproduksjon og omsetning.

 

Den første kontrollen med byens kjøtthandel gjaldt i praksis kun byens torg. Først i 1889 ble det ansatt en bydyrlege i Kristiania, og kontrollen ble utvidet til å gjelde slakterier, pølsemakerier og kjøttutsalg rundt om i byen.

 

I 1890 registrerte sunnhetskommisjonen de tretti slakteriene i Kristiania. Flesteparten var små, trange og dårlig ventilerte rom hvor «Forholdene ikke kan være verre end de er». Veggene var gjennomgående tilsølte av blod og slakteriavfall. Slakterbuene stinket, og krokene hvor dyra ble hengt opp var skitne og rustne. Selv de velholdte slakteriene hadde store mangler. Folk bodde rett over slakterbuene, og flere steder rant innholdet fra grisebinger og priveter inn på naboeiendommene.

 

Kritikken fra sunnhetskommisjonen gjaldt ikke bare den dårlige hygienen som ga dårlig matkvalitet, men også «det mest hensynsløse Dyreplageri». Dyr ble slakta blant ferdig opphengt slakt, med rykende ferskt blod og dampende innvoller fra forrige slakting. Sunnhetskommisjonen krevde atskilte rom for slakt og rensing av innvoller. I tillegg til ryddige slakterutiner krevde den ventilasjon og lys i rommene der dyra oppholdt seg.

 

Til tross for omfattende rapporter om den forferdelige tilstanden på byens slakterier var det ikke snakk om noen full kontroll med kjøtthandelen. I 1891 krevde overlegen for det sivile veterinærvesenet derfor bedre kjøttkontroll.

 

Løsningen kom med en ny lov i 1892 om offentlig kontroll av kjøtt og slakterier. Lovens første paragraf slo fast at kommunestyret kunne bestemme at slakting skulle foregå i kommunale slaktehus og at omsetning av kjøtt skulle finne sted på bestemte plasser eller torg som var under helsemyndighetenes kontroll. I alle byer med mer enn fire tusen innbyggere skulle alt slaktet eller innført kjøtt som var ment som menneskeføde undersøkes av en kommunal kjøttkontrollør.

 

Gjennomføringen av kjøttkontrollen var i Kristiania overlatt sunnhetskommisjonen. Den 12. oktober 1893 vedtok bystyret et forslag utarbeidet av sunnhetsinspektør og konstituert stadsfysikus Hjalmar Berner, et forslag som i hovedsak var i overensstemmelse med den etablerte ordningen i København, hvor slakting foregikk kun i offentlige slaktehus. Fra 1894 var den offentlige kjøttkontrollen i Kristiania virksom, og alt kjøtt skulle kontrolleres og stemples C.K. for Christiania Kjødkontrol.

 

Bedervet eller spiselig?

 

Loven av 1892 skilte kun mellom «ikke spiselig» og «spiselig», og mellom «sundhedsskadeligt» og «ikke sundhedsskadeligt». Kvaliteten på det kjøttet som ble regnet som spiselig varierte sterkt. Kristiania bystyre vedtok å skille mellom god og dårlig kvalitet på det godkjente kjøttet. Kjøttet skulle stemples klasse 1 og 2. Klasse 2 var kjøtt av dårligere kvalitet som ikke ble regnet som helseskadelig dersom det ble behandlet på riktig måte. Det var snakk om kjøtt fra dyr som led av lokal tuberkulose eller kjøtt med enkeltfunn av trikiner eller bendelormtinter. I retningslinjene til gjennomføringen av 1892-loven i Kristiania var klasse 2 beskrevet som «Kjød af meget gamle og magre Dyr, Raaner, Spædkalver, og af Dyr, som har lidt af saadanne lokale eller almindelige Sygdomme, at Kjødet, hvorvel ikke uspiseligt, dog ikke kan ansees at være godt, eller først ved grundig Kogning eller Stegning bliver uskadelig. Lokalt sygeligt forandrede Dele af Kjød bør ved Kontrollen fjernes og kasseres.»

 

En stor del av bystyredebatten ble viet spørsmålet om hva slags kjøtt som var egnet som menneskeføde. Enkelte av bystyrerepresentantene i Kristiania mente i debatten fra 1893 at den billigere prisen skulle tilsi at kjøttet stemplet klasse 2 ville bli kjøpt av byens fattige, men ifølge stadsfysikus Berner var ikke det et problem ettersom «de Fattige altid nyde sit Kjød godt gjennemkogt». Og gjorde de ikke det, så mente Berner at «hvis en saadan Klassifikation maatte ansees retfærdig i sig selv, formindskede det ikke dens Værd, om Folk ikke forstod at benytte den». Kjøtt merket med klasse 2 kunne dermed være helseskadelig, men ble likevel ikke kassert. De som ikke forsto at kjøttet kunne være farlig fikk mer eller mindre skylde seg selv. Kostnadene ble vurdert som for store til at kjøttet skulle kasseres, og kunnskapene om helsefaren var begrenset.

 

Bakteriologiens gjennombrudd på 1880-tallet revolusjonerte mulighetene til å avsløre årsakene til matsmitte. Men til tross for at laboratorietester ble et viktig redskap mot matsmitte hadde leger og dyrleger på 1890-tallet en uklar forståelse av hva som var helseskadelig mat. Dyrlegen ved Københavns kvegtorg, Dr. Møller, skrev i 1892 om de skadelige virkningene av «Nydelsen af sygt og fordærvet Kjød». Men han var usikker på i hvilken grad tuberkulose smittet fra syke dyr til mennesker gjennom kjøtt og melk. Møller mente at salg av slike dyr kun skulle forbys når sykdommen var langt framskreden, når dyret var avmagret eller tuberkulosesmitten hadde infisert lymfekjertler eller fantes i større ansamlinger i lungene. Tida skulle vise at melk fra tuberkulosesyke kyr var en sentral smittekilde for sykdommen, men uten eksakt viten om hvordan sykdommer smittet var det vanskelig for kontrollørene å påvise om maten var helseskadelig.

 

Farlige forfalskninger

 

I tillegg til syke dyr og dårlig kjøtt kom den regelrette matforfalskningen. Fuskingen vekslet fra ufarlig pynting på matvarenes utseende til bruken av svært helseskadelige tilsetningsstoffer og bevisst skjuling av farlig mat. Dyr med lungetuberkulose ble delt i to rett under brystet og bakparten deretter solgt som friskt kjøtt. Dårlig kjøtt ble kamuflert i pølser, og kjøtt ble saltet ned i bedervet tilstand. Behandlede kjøttvarer, som pølser, ble stappet med mel og farget røde med fargestoffer for å skjule mangelen på kjøtt. Næringsverdien var dermed redusert betraktelig. Men matkontroller kunne avsløre slike forfalskninger. Særlig kunne fargejuks lett påvises kjemisk.

 

De kjemiske undersøkelsene ble fra første halvdel av 1800-tallet et viktig våpen i kampen mot skadelige tilsetninger og matforfalskninger. Sammen med de bakteriologiske testene ga de kjemiske undersøkelsene næringsmiddelkontrollen stor troverdighet i samtida. Blant de vanligere tilsetningene som ble avslørt var kritt og gips tilsatt i brød for å gi det en frisk og fin farge, melk ble vannet ut for å drøyes – og farget og nøytralisert om den var sur. Noen av forfalskningene hadde store konsekvenser. «Alle disse forfalskninger er bedrageriske», skrev kjemiker E. Simonsen i 1895 om hvordan sminking og utvanning av melk var en fare for småbarn. Sammen med melk fra tuberkulosesyke dyr bidro den dårlige melka til skyhøy barnedødelighet.

 

I 1908 ble 48 forretningsdrivende straffet for å ha tilsatt ulovlige tilsetningsstoffer i kjøttvarer, for å ha solgt ustemplet kjøtt eller for å ha drevet i urenslige lokaler. Det svovelsyreholdige konserveringsmiddelet sozolith var forbudt å tilsette kjøttvarer fra mai 1900 ettersom det ga kjøttdeig med et helsefarlig bakterienivå en frisk farge og normal lukt. Det kjøperen trodde var en frisk vare kunne dermed ifølge sunnhetskommisjonen i virkeligheten være «en gammel, muligens endog bedærvet saadan». Sunnhetskommisjonen meldte om flere tilfeller av hodepine, brekninger og diaré etter at folk hadde spist kjøttdeig og pølse som var tilsatt sozolith. De beskrev i årsberetningen fra 1900 detaljert jakten på det forbudte tilsetningsstoffet i kjøttdeig:

«De Assistenter, som undersøger i Kjødbutikerne, blev nu oplærte til at kunne paavise Svovelsyrlingens Tilstedeværen i Kjødet, og i den Anledning blev de udrustet med et lidet Skrin, hvori findes en liden Flaske Phosforsyre og en liden Blikkop, en Spirituslampe og en Glasstang til Omrøring. Naar man nu tager en liden Smule af den mistænkelige Kjøddeig, tilsætter en liden Smule Vand, omrører det hele med Glastangen, lader det faa et lidet Opkog, samt derpaa tilsætter nogle Draaber Phosforsyre, saa vil der, hvis der er anvendt Konserveringssalt, saasom svovelsyrligt Natron, udvikle sig fri Svovelsyrling, der endog i meget smaa Mængder er let kjendelig ved sin stikkende Lugt. Tilsætningen af svovelsyrligt Natron i større Mængde lader sig dog let paavise, endog ved Smagen.»

 

Ble det påvist sozolith i kjøttdeigen ble partiet beslaglagt, og prøven ble sendt til stadskjemikeren. I 1903 inneholdt hele nitti prosent av den undersøkte kjøttdeigen sozolith, i 1911 fant kontrollørene stoffet i «kun» ti prosent av kjøttdeigen. Prøvene på kjøttdeig viste dermed en betydelig nedgang i bruken av sozolith i løpet av en kort periode. Kjøttkontrollen skjerpet bevisstheten omkring matsminke og smitte.

 

Hygiene og lønnsomhet hand i hand

 

Sunnhetsrådets kjøttkontroll omfattet både importerte og norske dyr. Livdyr, slakt og oppstykket kjøtt skulle undersøkes. I et rundskriv fra tollinspektøren i Kristiania fra 1902 ble det understreket at det måtte legges fram attest fra offentlig dyrlege om at alt kjøtt innført fra utlandet var tilberedt på en «saadan Maade og af saadanne Stoffe, at de ikke er skadelige for Sundheden.» Det gjaldt også «sønderrevet Kjød og Flesk, Blod eller Indmad af Husdyr». Attesten måtte være fulgt av en attest fra eksportstedets politimyndighet eller norsk konsul. Byens dyrleger var forpliktet til å melde fra til sunnhetskommisjonen om kveg som var smittet med tuberkulose, kopper eller hadde jurbetennelse, der morkaka ikke var utstøtt etter kalving, eller om kveg hadde illeluktende og sykelige avsondringer, diaré eller febersykdommer.

 

Den offentlige kjøttkontrollen i  Kristiania ble igangsatt i 1894 på Ankerløkka, den nordøstlige siden av Ankertorget. Kjøttkontrollen var først foreslått innredet i nordre del av Stortorget basar, men på grunn av motstand fra kirkeinspeksjonen ble kjøttstasjonen i stedet innrettet oppe på den gamle kirkegården på Ankerløkka. Her lå kontrollstasjonen fram til 1. januar 1908. Fra oppstarten av ble det avkrevd en kontrollavgift på 1 krone for storfe, 70 øre for hest og svin og 20 øre for småfe. Etter et år ble avgiftene satt ned til 50 øre for storfe, hest og svin og 20 øre for småfe og kalv. I 1895 ble det bestemt ved lov at kontrollavgiften for undersøkelse og stempling av kjøtt ved kontrollstasjonene skulle oppheves, mens avgift for kontrollen i slakteriene ble beholdt.

 

I sunnhetskommisjonens beretning fra 1900 er det en optimistisk tone å spore. Kjøttkontrollen førte til stor forbedring, men fortsatt var kjøttbasarene på Youngstorget og ved Kirkeristen «utidsmæssige i høieste Grad og tilfredsstiller ikke paa langt nær de Krav, som bør stilles til saadanne.» Det var forbudt for kjøtthandlere å henge kjøttet i døra fordi det da ble utsatt for sol, regn, skitt og støv, men i de kommunale basarene var kjøttet, ifølge sunnhetsinspektøren, mer utsatt selv om hygienen var god:

«I de kommunale Bazarboder udsættes ganske vist Kjødet ikke for Regn; men derimod for Sol, Smuds og Støv. Men da disse Boder er aabne er der herved intet at gjøre. Forbudet kan derfor altsaa ikke ramme disse. At Kommunens egne Lokaler skal være de sletteste, kan jo ikke andet end sætte ondt Blod, thi overfor Privatmænd gives ingen Pardon. Renholdet i Bazarboderne er dog efter Omstændighederne gjennemgaaende upaaklageligt.»

 

I 1904 rapporterte dyrlegen i Kristiania, Amund Lo, at kjøttet gjennomgående ble behandlet bedre og at andreklasses stempling av kjøtt derfor hadde gått jevnt nedover siden oppstarten av kjøttkontrollen. Innføringa av obligatorisk tuberkulinprøve på kjøtt fra Sverige hadde samme effekt, og førte også til at en mindre andel av kjøttet ble vurdert som andreklasses.

 

Kjøttkontrollen på Ankerløkka ble raskt for liten, og kontrollen ble derfor i 1908 flyttet til nyoppførte lokaler i Schweigaards gate 2 ved Grønlands torg. Einar Smith var arkitekten for den tidsriktige Kjøtthallen med lufttransportbaner og andre tekniske hjelpemidler, blant annet torghall og kjølehus. God hygiene og lønnsomhet gikk hand i hand, ifølge beretningen fra kjøttkontrollen i 1910:

«Da handelen paa Nytorvet foregikk under aapen himmel, led varerne meget, naar veiret var regnfuldt; kjøt er jo en ømfindtlig vare og forringes let baade i utseende og holdbarhet. Naar hertil kom at efterspørselen som regel er liten paa saadanne dage, kunde priserne falde ganske uforholdsmæssig; thi sælgerne maatte den gang sælge ut for dagen.»

Med Kjøtthallen i drift, og særlig kjølehuset i kombinasjon med salgshallen, var slike svingninger ikke lengermerkbare. Men kjøtthallen ble snart for liten for storhandelen av kjøtt. I tillegg presset det seg fram krav om ett offentlig slakteri.

 

Fra mange små til fellesslakteri

 

I tillegg til den offentlige kjøtthallen var det i 1908 fortsatt 24 slakterier og 44 pølsemakerier i drift i Kristiania. Om slakteriene skrev sunnhetskommisjonen at flere av slakteriene var i en så dårlig forfatning at de burde legges ned. Akkurat som i 1891 var særlig krokene slaktene ble hengt på fortsatt skitne og rustne:

«Har man nogen garanti for at ikke blodet av syke dyr blir blandet med blodet fra de friske dyr? Nei! Og selv om blodet ikke netop er fra syke dyr, saa behandles det paa mange steder i den grad urenslig, at det bare av den grund virker ubehagelig at tænke sig, at blodet skal brukes til mat for mennesker. Det er derfor en bydende nødvendighet for byen at faa et offentlig slagteri, saa man kan bli kvit disse daarlige og i sanitær henseende mislige slagtesteder i byen. I et slagteri blev der paatruffet uttagning av indmaten, avhuding og oppartering av en selvdød ko. Vedkommende slagter anmeldtes til politiet.»

 

Kjøtthallen ble utvidet i 1909 etter forslag fra byens torgutvalg. Kjøtthandelen ble derfor midlertidig flyttet tilbake til Nytorget. Kjølehuset i kjøtthallen ble ominnredet og i 1913 åpnet kjøttkontrollen på Grønland igjen i moderne lokaler. Anlegget var mønster for andre norske byer, med både handelsfjøs, slaktehaller, tarmrenseri, kjøttkontrollokaler, salgshall, kjøle- og frysehaller. En rekke institusjoner var underlagt felles administrasjon: kjøttkontrollen, karantenefjøset, destruksjonsverket, kjøtthallen, kjølehuset, handelsfjøset og slaktehallene.  Slaktehuset ble innviet med første slakt på årets første hverdag 2. januar 1913. 10. februar 1913 var slaktehuset helt klart for bruk. All slakting andre steder i byen skulle opphøre og alle private slaktehus ble nedlagt. Fellesslakteriet var en realitet.

 

I handels- og karantenefjøset var det plass til 200 dyr, og det ble også innredet et lite laboratorium for å undersøke dyrene for munn- og klovsyke og tuberkulose. All handel med levende dyr ble flyttet fra Grønlands torg til det nye handelsfjøset og det gamle torget ble nedlagt som kvegtorg. Til handelsfjøset gikk jernbanespor, slik at dyr kunne føres helt inn i slaktefjøset. På tross av dette rapporterte sunnhetskommisjonens at kjøttransporten fortsatt kunne være helseskadelig i 1914:

«Transporten av kjøtet gjennem gaterne foregaar i almindelighet ikke paa nogen tilfredsstillende maate, idet kjøtet ikke forsynes med rene presenninger, likesom vognene, hvori kjøtet fragtes, som oftest heller ikke er rene. Heller ikke de mennesker, som behandler kjøtet under transporten, er rent antrukne. Nogen bedring i disse forhold blir det ikke, før man faar politiets hjælp».

 

Motstanden mot fellesslakteri kom fra byens slaktere, og for mange innebar slaktetvang ved den offentlige kjøtthallen kroken på døra for eget slakteri. Flere klaget også over avgiftene, men kjøttkontrollen framhevet stabilitet for både kjøper og selger. Kjølehuset holdt ifølge beretningen fra kjøttkontrollen i 1910 svineflesk fast og friskt uten fare for gjæring. Fellesslakteriet ivaretok både helse og stabile priser ifølge stadsyrlege Laukvik i 1921. Men han kritiserte «Statsmagternes uinteresserte holdning like overfor kjøtkontrollen og de kommunale slagtehus», som han mente var til stor skade for både kjøtthygiene og kjøttomsetning.

 

Gammeldags kontroll?

 

I 1910 var de viktigste årsakene til kassasjon at kjøttet var bedervet eller dårlig behandlet, deretter kom diaré hos spedkalv. Destruksjonsverket destruerte 141 465 kg kjøtt dette året, samt en del kadavre. De viktigste årsakene til stempling av kjøtt som andreklasses var brunstlukt og rakitt hos svin, tuberkulose hos okse og bedervet kjøtt eller magesykdom hos spedkalv. Bedre behandling av kjøttet førte en nedgang i kjøtt stemplet som klasse 2. Tønnekjøttkontrollen beslagla i 1911 hestetarmer fra England som var «slet rengjorte og for lite saltede, ildelugtende og sæde for kadaverøse forandringer», nedsaltete jur som allerede var bedervete, og fårekjøtt fra Island og hestekjøtt fra England som var «tilsølet med smuds og gjødselpartikler, for svagt saltet og av gjærende, ildelugtende beskaffenhet». Det konfiskerte kjøttet og slaktet skulle destrueres i destruksjonsverket på Lille Tøyen eller brukes til råprodukter som såpefett og kjøttfôrmel. Det var nærmest ubegrenset etterspørsel etter slikt kjøttmel, og ifølge dyrlege Lo i 1904 var melet et ideelt fôr som hindret rakitt:

«Melet er vellugtende og velsmagende, det holder sig godt, naar det opbevares paa et tørt og luftig sted og er absolut ufarligt som foder, selv om raastoffet er raadne kadavere eller dyr, døde af ondartet smitsom sygdom.» Nesten 100 år seinere, i 1996, skulle bruken av beinmel vise seg å kunne overføre smitte av kugalskap, og brukes derfor ikke lenger i norsk husdyrhold.

 

Offentlig kjøttkontroll og innføringen av fellesslakteri har hatt sentral betydning for matvaresikkerhet og bekjempelse av alvorlige sykdommer. Dagens slakterier er moderne industribedrifter som er bundet av strenge hygienekrav. Stinkende kjøtt og selvdøde dyr er langt fra noen risiko i dagens kjøttdisker. Men matbåren smitte er fortsatt en helserisiko. Kjøtt kan bli forurenset gjennom kontakt med dyr eller på grunn av dårlig håndhygiene. I 2006 var det et alvorlig utbrudd av e-coli som viste seg å stamme fra spekepølser. En undersøkelse av norsk kjøttkontroll gjennomført ved Fagsenteret for kjøtt i 1998-2001 hevdet at mens nær sagt utryddete sykdommer som trikiner og tuberkulose fortsatt var tema for kjøttkontrollen ble det ikke lett etter nyere smittestoff som parasitter som toxoplasma hos sau og gris og bakterier som yersinia hos gris. Konklusjonen var at norsk kjøttkontroll var gått ut på dato og ble utført omtrent som på slutten av 1800-tallet.


Kilder:

- Aktstykker, Oslo slaktehus. Innbundet samling av bystyresaker angående Kristiania kjøttkontroll og slaktehus 1890-1908.

- Aktstykker, Sunnhetskommisjonens årsberetning. Innbundne samlinger av årsberetninger 1888-1923.

- Aktstykker, dokument 11/1904. Kommunal forvaltningsberetning for 1903 – Kristiania kjødkontrol og destruksjonsverk.

- Aktstykker, Oslo Slaktehus. Innbundet samling bystyresaker angående Kristiania slaktehus

1910-1913.

- Aktstykker, Kristiania slagtehus 1913-30. Innbundet samling av dyrlege Amund Los årlige beretninger.

- Byarkitekten, De, L0001, Kjøttkontrollstasjonen 1893-94, «Anvisninger til Gjennemførelse af Lov af 27de Juni 1892 om kommunale Slagtehuse, Kjødkontrol m.v udarbeidede ved Direktøren for det civile Medicinalvæsen».

- Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911 (1914). J. Chr. Gundersens Trykkeri: Kristiania.

- Laukvik (1921). «Kjøtkontrolloven og de kommunale slagtehusanlæg» i Kommunalt tidsskrift, 2/1921, s. 15-19. Fabritius & sønner: Kristiania.

- Lo, Amund, Paulsen og Smith (1913). Kristiania slagtehus 1913. Illustrert hefte utdelt ved slaktehusets offisielle åpning (fra Torgdirektørens arkiv).

- Møller, F. A. C. (1882) Offentlige Slagtehuse og Kjødkontrol, P. G. Philipsens forlag: København. (dyrlege ved Københavns kvegtorg).

- Simonsen. E. (1896), Forfalskning af levnetsmidler. Med redegjørelse for næringsmiddel-lovgivningen og kontrollens gjennemførelse i de forskjellige lande (Stipendindberetning 1895 III del). Kristiania: Alb. Cammermeyers forlag.

 

Litteratur :

- Elvbakken, Kari Tove (2001). «Næringsmiddelkontroll – mellom helse- og næringshensyn» i Tidskrift for den norske legeforening, 2001; 121:3613-6. Lest på: http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=464435

- Elvbakken, Kari Tove & Lise Hellebø Rykkja (2006), «Norsk matkontroll – konflikter

om kontrollhensyn og verdier» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 22:119–140.

- Forskningsrådet (2010). Norsk kjøttkontroll utgått på dato?

Lest på: http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=mat%2FHovedsidemal&cid=1233557663435&p=1233557544662

- NOU 1996:10 «Effektiv matsikkerhet. Én lov - ett departement - ett statlig tilsyn». Utredning fra Næringslovutvalget oppnevnt ved kgl. res. 2. februar 1990. Avgitt til Nærings- og energidepartementet 27. juni 1996. Lest på: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/nou-er/1996/nou-1996-10.html?id=375124

TOBIAS 1/2010