[Oslo kommune, Byarkivet]

Smaken av sopptur

Hvorfor plukker vi sopp? For smakens skyld? Eller for turens skyld? Og hvor lenge har vi drevet med dette?

 

Tekst: Bård Alsvik

1970-tallet. Far tok oss guttene med på sopptur. I Lillomarka. Bak Røverkollen, på myk mosegrunn under tjue meter høye furuer. Steinsopp, kantarell, matrisker, skrubb og fåresopp, han lærte oss å kjenne dem alle sammen. De fant raskt veien ned i den flettede kurven som luktet av jord og skog fra tidligere soppturer. Vi listet oss fram og trådte forsiktig. Og der! Mellom mose og noen gresstuster sto de. Små knudrete signalgule kantareller, sopp med jord ned mot stilken som jeg fikk skrape vekk med den lille kniven med brunt skaft far alltid hadde med seg på tur.

 

Kniven var fra 1930-tallet. Den hadde tilhørt Hans. Min oldefar. Far gnidde skaftet inn med olje etter hver tur. Treet glødet varmt, og tynne, fine årringer buktet seg på tvers av skaftet. Bare to skruer som holdt treet på plass inntil jernet, så gamle og rustne ut. Kanskje var kniven eldre, tenkte jeg og gned tommelen mot skruehodene. Gammel og betyningsfull var den uansett siden Hans hadde eid den. Skomakeren i Markveien. Den  plukket også han sopp med, sa far.

 

Far mente det ikke var mange som plukket sopp på oldefars tid. I dag derimot! Hva var det som drev far ut i skogen? De samme grunnene som hos oldefar Hans? Sopp er jo ikke sunt en gang? I hvert fall ikke etter Tsjernobyl, har jeg hørt. Jeg googler og får vite at sopp nesten ikke inneholder kalorier. Ja, det er da noe! Men se der: B-vitaminer og en del viktige mineraler, spesielt kalium, men også jern, svovel, magnesium og fosfor. Men det er smaken som teller, står det.  Er det på grunn av smaken vi leter etter sopp?

 

Da vi kom fra soppturer på 1970-tallet var det rett inn til kjøkkenbenken. Vi renset og skar og fjernet alle småkrypene som hadde lurt seg med blant mose og jord i bunnen av kurven. Så, rett i panna, mens far smurte tynne brødskiver med leverpostei. Det var det rette underlaget for soppene som smakte av skog, nøtter, pepper og meierismør. Far slengte alltid et par-tre små fingersopp opp i panna. De ble harde å tygge på, men det gjaldt for oss barna å finne dem først. Som mandel i grøten. Jeg har siden lest at de kan være giftige.

 

Far tok oss med for turens skyld – og for smakens. Vi trengte jo ikke den soppen for å overleve. Men vi satte pris på den, og vi likte den. Det preger meg ennå, og jeg lærer mine barn det samme som far lærte oss. Ut på tur, så ser vi hva vi finner. Det er nesten som jakt, sier jeg til Amund på ti. Han er ikke helt sikker, men han blir med.

 

Men hva med min oldefar, Hans? Gikk han på tur, for turens skyld? Eller drev han sanking av sopp, med den lille kniven i hånda, som en dyd av nødvendighet i de harde trettiåra?

 

Sopp bare for kyr?

 

I boka Ut på tur! skriver etnologen Tove Nedrelid at fra gammelt av var ikke sopp ansett som mat for mennesker. Med andre ord, ingen grunn til å legge i vei etter sopp. Kyra derimot, de elsket dem! Det er først i de siste tiåra folk har fått sansen for sopp, hevder Nedrelid. Mange synes sopp er skummelt, og tyr til hermetikk, andre ser på soppturene som «høstens store opplevelse» og nærmest gjenopplever turene når soppen senere hentes fram fra fryseren.

 

Min oldefar hadde ikke fryser på 1930-tallet. Men han plukket sopp. Kanskje tørket han dem? Eller spiste han dem, sporenstreks? På hjemmebakt brød med leverpostei, bakt av Hilda, min oldemor? Ga han bort soppene? Solgte han dem? Han må jo i så fall ha vært ganske alene om det hele, skal vi tro Nedrelid? Var min oldefar så unik?

 

«Noen mennesker med borgerlig bakgrunn velger en livsstil med stor vekt på egen høsting – en slags ‘primitivisme’ – uten at de er økonomisk avhengig av dette som et tilskudd til husholdningen», skriver Nedrelid. Jo da, jeg har vel en borgerlig bakgrunn som min far. Men hva med oldefar Hans?

 

Han jobbet seg opp til skomakermester med egen bedrift og egne ansatte. To sønner hadde han, begge gikk på Vestheim privatskole. Ikke noe allmue-skole der i gården nei, selv med bosted på tjukkeste Grünerløkka. Både Hans og Hilda kom fra bondeslekt, han fra Kristiansund-traktene, hun fra Hokksund. Borgerligheten hadde de i så fall tillagt seg da de kom til byen. Hans kalte seg ikke en gang Olsvik, etter stedet han kom fra, men Alsvik. Ganske snobbete, eller hva?!

 

Fantes det en sammenheng mellom snobberi og soppsanking? Var det for å vise sin tihørlighet til byens borgerskap, eller ville han vise at han fortsatt hadde fangstmannen, fiskeren og bonden i seg? Er det det vi egentlig vil vise i dag også når vi legger i vei på sopptur? I mangel av en elg å jakte på, ei rype å felle, en fisk å fange eller en potetrenne å luke, så styres vi av fangstdriften i oss og jakter på sopp?

 

Kanskje var Hans litt snobbete?  Men var han en pioner? Var det virkelig bare han, sammen med en liten håndfull mennesker, som plukket sopp på 1930-tallet?

 

Tove Nedrelid skriver i boka si at det var først under siste krig at folk lærte å plukke sopp.  Nøden drev dem til det. Men det var da nød på 1930-tallet også! Og under første verdenskrig! Bodde den grunnleggende skepsis til sopp som mat for mennesker så dypt i folket at det var utelukket å putte den i munnen, selv i nødsår? Man brukte bark i brødet, tang i suppa og kålrabi som erstatning for kjøtt, men sopp, det spiste man ikke?!

 

Nedrelid åpner for at det er «tenkelig» at husmorskolene «formidlet et annet syn på sopp enn det folkelige». En titt i Normalplanen for Husmorskoler fra 1926 bekrefter dette. Både Sopp, alger og lav står i planen. I Kokebok for Statens lærerinneskole i husstell fra 1933, sies det dessuten at sopp kan brukes i flere av de oppskrifter kokeboka inneholder, «som til supper, kjøtt- og fiskeretter, stuinger og retter av grønnsaker.» Kanskje drev man folkeopplysning? Kanskje ville forfatteren av kokeboka forsøke å fjerne motforestillingene mot sopp som menneskemat? Motforestillingene var størst i bondesamfunnet. Kanskje var det sånn at bonden, fra gammelt av, ikke ville spise noe som kua var så glad i? Fra Sverige stammer følgende utsagn, fra 1700-tallet: «Snart sagt alt möjligt kunde den gamle svenske bonden äta, blot icke svamp; förr svalt han ihjäl».

 

Sopp også i folkeskolen

 

Kunnskapen om sopp som utmerket menneskemat var imidlertid ikke bare forbeholdt husmorskolene. Man lærte også om sopp i folkeskolen. I Folkeskolens Kokebok av Dorothea Christensen og Helga Helgesen fra 1911, de samme kvinnene som for øvrig sto bak innføringen av skolekjøkken som fag, finnes et helt avsnitt om sopp: «De vokser vildt, og smaker udmerket til supper og stuinger. Skal sop kjøpes, falder den dyr … Sop har vært brukt som næringsmiddel fra de ældste tider i sydlige land. Hos os nyttes sop altfor litet. Den gir meget arbeide med plukning og rensning, men arbeidet lønner sig. Den kan gjemmes kokt hermetisk i saltvand eller tørkes». Kanskje hadde Christensen og Helgensen latt seg inspirere av Dr. Olav Sopp (egentlig Olav Johan Olsen), som i 1910 holdt en rekke «forelæsninger for vordende husmødre og skolekjøkkenlærerinder.»

 

Peter Christen Asbjørnsen skal visstnok ha vært den første nordmannen som skrev om sopp. I andre utgave av kokeboka Fornuftig Madstell som kom i 1865, hadde han et lengre kapittel om sopp. Den nevnte Dr. Olav Sopp var en annen folkeopplyser. I 1883 kom hans Spiselig sopp ut. I fjerdeutgaven fra 1924 går han til kjernen av problemet: «Vore rikfolk spiser vistnok et par arter, men indfører disse til høie priser fra utlandet, tiltrods for at vi kan skaffe likesaa gode her. Den fordom, som folk her har næret mot den, beror dog væsentlig paa uvidenhet og synes at svinde med den stigende oplysning.» Dr. Sopp, som reiste rundt og talt varmt om sopp og soppsanking på midler bevilget av Stortinget, mente at en vesentlig grunn til at folk hadde aversjoner mot sopp, var at enkelte arter kunne være giftige. Dette er nok et argument mange bruker også i dag når de ikke plukker sopp: Følgene av at du putter feil sopp i kurven, kan være fatale. For mange kan kunnskapen som trengs være vanskelig å erverve seg.

 

En annen årsak som Dr. Sopp nevner, men som neppe er gyldig i dag, er «den meget utbredte mening, at der til sopp behøves langt flere og kostbare ingredienser end til anden mat, for eksempel smør, fløte, vin o.s.v., og at det er ikke er soppen, men tilsætningerne, retten smaker av.»

 

Jeg tror at min oldefar var mer enn alminnelig opptatt av mat, og at min  oldemor var over gjennomsnittet når det gjaldt å tilberede den. Kanskje hadde de lært av Dr. Sopp at «soppen kan klare sig med langt færre tilsætninger end anden mat». Med andre ord: De visste hvordan de skulle tilberede den.

 

Soppkontrollen

 

Så gjør jeg en oppdagelse. Jeg finner et lite hefte, gjemt i Byarkivets magasiner, med tittelen Oslo Helseråds kontroll av torvført sopp gjennem 6 år. Allerede i 1931 ble det opprettet soppkontroll i Oslo som en prøveordning. Fra 1932 ble kontrollen fast. 1934 ser ut til å ha vært toppåret: 157 kilo honningsopp, 5700 kilo ekte kantarell, over 1000 kilo skjellet blekksopp, 459 kilo ekte riske, 55 kilo rimsopp, et par hundre kilo sjampinjong, 600 kilo steinsopp, 140 kilo gul korallsopp, 1200 kilo fåresopp og 230 kilo blek piggsopp, og i tillegg en mengde andre arter.

 

383 personer plukket og leverte nesten 11 000 kilo sopp i 1934. Årene 1936 og 1937 var også gode med omtrent det samme antallet plukkere og den samme mengden. 1932 var derimot et dårlig år.

 

Soppen ble brakt inn fra distriktene rundt byen. Flest plukkere var det fra Oslo (25 prosent), men nesten alle kommunene fra Akershus var representert. Det var arbeidsløse og/eller vanskeligstilte som hadde gått i gang med sopplukkinga, de fleste ble lært opp av Chr. Fr. Bøhme, som var Helserådets soppkontrollør.

 

I Helserådets arkiver finner jeg ytterligere dokumentasjon som belyser saken. Det sies at det ble plukket og omsatt sopp også før soppkontrollen ble fast innført fra 1932. Men den gang var det ikke snakk om mer enn seks-åtte arter. Den faste soppkontrollen, som foregikk på Lilletorget, hvor også soppen ble omsatt, førte imidlertid til at antallet arter økte etter hvert som plukkernes soppkunnskaper ble bedre.

 

Cirka femti plukkere leverte sopp hver dag i de tolv ukene sesongen varte i 1934. Rekorden for en enkelt dag var 425 kilo kontrollert sopp. For hver kilo sopp ble det tatt fem øre i kontrollavgift. Så endte soppen ute på torget til et kjøpende publikum. De vanligste «trygge» artene, som publikum var fortrolig med, var lettest å omsette, men med tiden ble «nye» arter gjort kjent. Men ikke alt lot seg omsette like greit. I 1934 var det usedvanlig mye høstmorkel å finne, men soppens utseende skremte nok publikum.

 

Min oldefar var neppe blant de arbeidsløse som fant seg et sårt tiltrengt utkomme gjennom krisetidene på 1930-tallet. Men det vi nå i hvert all vet er at det gjennom hele 1930-tallet ble plukket og omsatt store mengder sopp i og rundt Oslo. Det er vel grunn til å tro at Helserådets soppkontroll ga ringvirkninger og økte interessen for sopp også hos andre enn de mer eller mindre profesjonelle plukkerne. Med en gjennomsnittspris på kroner 2,10 per kilo sopp omsatt på torget var det en eksklusiv «vare» man kunne bære med seg hjem og putte i sauser og supper eller hvordan man nå valgte å tilberede den.

 

Min oldefar var ikke alene. Sopp ble både plukket og spist før matmangel og propaganda tvang de store masser ut i skauen på soppsanking under krigen. Folk som manglet arbeid fant seg en inntekt gjennom soppsanking. Samtidig ervervet et stort antall mennesker seg unik kunnskap om sopp.

 

Nedrelid mener selvfølgelig ikke at sopp som mat var totalt ukjent før siste krig, men hos mange var det nok helt utenkelig både å plukke den og spise den. Overgangene var likevel glidende.

 

De første sjampinjonger ble importert til Norge og havnet på rike folks bord allerede på 1700-tallet, skriver Olav Skard i boka Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Han nevner også at man i Bratsberg amt sanket sopp allerede i 1764, men at dette var ment til de bedrestilte. Bønder og menigmann hadde dårlig kunnskap om denne veksten. Nøden tvang folk ut på soppsanking, ikke bare under siste krig, men også på 1930-tallet, i hvert fall i Oslo, og muligens også andre steder under andre tider. Dessuten ble soppen omsatt på byens torg. Kanskje var sopp og soppsanking nettopp derfor et byfenomen?

 

Moderne friluftsliv har også sitt utspring fra byene. Det var byfolk som var de første til å gå på tur, for turens skyld. Etter hvert kom bærspannene med, ikke som en dyd av nødvendighet, men som en hyggelig aktivitet med et element av nytte i seg. Innimellom alle bærspannene fantes det også soppkurver. En av dem som bar slike, var min oldefar, antageligvis hånd i hånd med min oldemor.

 

Smaken av tur

 

Det er søndag. Hodet inn i fryseren på jakt etter høstens fangst. En liten boks med forvelte kantareller og litt pigg-sopp. Det dufter kjøttkaker i huset. En liten pose med tyttebær merket Sørkedalen 2009 tas også ut og havner til tining på kjøkkenbenken. Soppen forsvinner ned i sausen sammen med litt av bæra. Resten tines, sukres og settes fram på bordet som deilig tilbehør til kjøttkakene.

 

Vi ser på hverandre rundt middagsbordet, nikker fornøyd og minnes turen vi hadde inne ved Langlielva i høst. Vi kan ikke bare huske den, vi kan også smake den.

 

 

 

Kilder og litteratur:           

- Bøhme, Chr. Fr., Oslo Helseråds kontroll av torvført sopp gjennem 6 år, Særtrykk av Nytt Magasin for Naturvidenskapene B.78, Oslo 1938.

- Normalplan for Husmorskoler. Utgitt av Landbruksdepartementet. Oslo Grøndahl & Søns boktrykkeri, 1926.

- Nedrelid, Tove, Ut på tur! På nordmanns vis. J. W. Cappelen 1993.

- Skard, Olav, Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Landbruksforlaget 2003.

TOBIAS 1/2010