[Oslo kommune, Byarkivet]

Mat i krisetider

Sjokkbølgene etter skuddet i Sarajevo den 28. juni 1914 forplantet seg til de tusen norske kjøkken. Matmangel, brenselmangel, jobbetid og dyrtid skulle prege hverdagen de neste fem årene. Kristiania provianteringsråd måtte sørge for det daglige brød.

 

Tekst: Øystein Eike

I de krigførende landene stoppet mye av produksjonen av sivile varer opp, eksporten stanset og krigen slukte store ressurser. Varer og tjenester fra de nøytrale landene ble mer etterspurt. Krigen utløste en ellevill spekulasjon, ikke minst i skipsbygging og skipsfrakt. For mange var krigen en oppgangstid.

Samtidig inntrådte en knapphet på mange varer, blant annet mat. I dagene etter krigsutbruddet ble det hamstret i Kristianias butikker, og varelagrene ble tømt. Det stod klart for alle at når krigen lammet Europa og verdenshandelen nærmest stoppet opp, ville det bli problemer med matforsyningen.De fleste ventet at krigen ville være over i løpet av måneder. Slik gikk det jo ikke, og krigen gikk over i en utmattende stillingskrig.

 

Forsyningskrise

 

Forsyningssituasjonen ble stadig verre utover i krigen. Storbritannia kontrollerte all sjøveis handel over Nordsjøen, og i store deler av verden forøvrig. Ulike bransjer måtte inngå avtaler med Storbritannia for å sikre seg stabile leveranser av varer. Senere måtte den norske stat inngå flere avtaler for å sikre seg helt nødvendige varer, først og fremst kull. Avtalene førte Norge inn i et handels-politisk system som Storbritannia og deres allierte dominerte.

 

USA var nøytralt, og ble redningen for andre nøytrale land når det gjaldt matvarer. Da USA gikk med i krigen i 1917, ble situasjonen alvorlig for Norge. USA stoppet sin eksport, og stilte sammen med Storbritannia tøffe krav for å gå med på handelsavtaler. En handelsavtale med USA ble inngått i mai 1918. Et vilkår for avtalen var at det ble innført rasjonering i Norge. Innenlandsk produksjon og nødvendig import skulle gå til forbruk i Norge. Formålet var at det ikke skulle være et overskudd som direkte eller via omveier skulle komme Tyskland til gode.

 

Fra 1916 førte Tyskland sin uinnskrenkede ubåtkrig i et forsøk på å hindre sjøtransporten til og fra Storbritannia og Frankrike. I tillegg til at den kostet rundt 2000 norske sjøfolk livet, og at en vesentlig del av handelsflåten gikk tapt, medførte dette ytterligere problemer for forsyningene til landet.

 

I tillegg til at krigen snudde opp ned på tilværelsen, var det over hele Europa store sosiale spenninger, også i Norge. I 1917 kom revolusjonen i Russland, og store deler av den norske arbeiderbevegelsen erklærte seg som revolusjonære. Nøden kunne få store sosiale og politiske konsekvenser.

 

Det offentlige engasjementet

 

De statlige norske myndighetene innså tidlig at krigen ville kunne medføre store vanskeligheter for matforsyningen til landet. 4. august 1914, samme dag som Storbritannia erklærte Tyskland krig, ble det nedsatt en provianteringskommisjon. Denne ble avløst i 1916 av et provianteringsdepartement og et provianteringsdirektorat.

Allerede samme år ble alle kommuner som ikke hadde et provianteringsråd pålagt å opprette et slikt. Kristiania hadde da hatt sitt provianteringsråd i flere år, i likhet med flere andre større kommuner. I samarbeid med staten skulle disse lokale rådene sørge for å skaffe sine kommuner forsyninger av nødvendige varer, fordele varene, regulere priser på viktige varer og begrense følgene av dyrtiden med forskjellige virkemidler.

 

For Norge og mange andre land kom krigen til å medføre en kraftig ekspansjon innen det offentliges virkeområde. Det var bred politisk enighet om at det var nødvendig med et betydelig offentlig engasjement. Omfanget og metodene kunne det derimot være mer uenighet om. Og da krisen var over, var det strid om hva som skulle videreføres av reguleringer og hva som skulle avskaffes.

 

Det var krevende tider for alle, ikke minst for dem som skulle lose landet gjennom krisen. Landets kanskje mest upopulære mann i disse årene var provianteringsminister Oddmund Vik. Han ble anklaget for ikke å gjøre nok for å skaffe landet forsyninger, og for å være arrogant og egenrådig. Mange mente at forsøkene på å holde prisene nede bare gjorde vondt verre ved at det ble ulønnsomt å produsere mat. Og det var uunngåelig at det ble misnøye med hvordan varer og dyrtidstillegg ble fordelt. «Væk med Oddmund», het det i dyrtidsdemonstrasjonene foran Stortinget. Og i 1917 måtte han forlate ministerposten.

 

Provianteringsrådet

 

Kristiania satte i gang arbeidet med å sikre forsyninger til byen straks krigen var et faktum. Formannskapet nedsatte et provianteringsråd så tidlig som den 6. august 1914. Rådet besto av seks medlemmer, og formann var ordfører Hieronymus Heyerdahl. Rådets opprinnelige oppgave var å bygge opp et forråd av mat i byen.

 

Provianteringsrådets første tiltak var å kjøpe korn og mel fra Amerika. Kjøpet ble gjennomført av L.J. Vogt, som var i New York i samme ærend for statens provianteringskommisjon. Bryggeriforeningen i Kristiania stilte sin beholdning av 12 500 tønner med bygg til disposisjon for rådet. 8-9000 sekker med rug ble beslaglagt hos Bjølsen valsemølle, med tillatelse fra staten.

 

De første årene av krigen besto Provianteringsrådets arbeide i hovedsak i å skaffe forsyninger til byen, men senere kom rådets virksomhet til å bli langt mer omfattende. Innen 1917 hadde rådet ansatt en fast disponent, som skulle lede innkjøps- og salgsvirksomheten fra Provianteringsrådets kontorer i St. Olavs plass 5. En rekke andre kontorer sto under Provianteringsrådets ledelse; Dyrtidskontoret, Fiskesentralen, Fordelingskontoret og Brenselsentralen. Tilsammen var over hundre mennesker ansatt ved disse administrasjonene.

Fra høsten 1917 begynte rasjoneringen av en del varer. Av matvarer gjaldt det mel og sukker. Utover vinteren og påfølgende vår, fulgte de fleste andre viktige matvarer og brenselstyper etter. Rasjoneringen ble administrert av et rasjoneringskontor underlagt Provianteringsrådet. Innføringen av rasjonering innebar en voldsom økning i administrasjonen. Sommeren 1918 arbeidet 300 mennesker under Rasjoneringskontoret. Rasjoneringen ble gradvis avviklet etter hvert som varetilførselen tok seg opp etter krigsavslutningen, og kontoret ble avviklet i løpet av sommeren 1919.

 

Provianteringsrådet handlet forsyninger hos staten, direkte fra norske produsenter, eller fra utlandet. Det siste ble stadig vanskeligere utover i krigen på grunn av britene og amerikanernes strenge handelskontroll. Men det ble kjøpt inn store partier av korn, mel, egg, melk og kjøtt fra Danmark, mel, korn, saltet kjøtt og flesk fra USA, fårekjøtt fra Island og frossent kjøtt fra Argentina.

 

Varene ble solgt videre til detaljister, som solgte dem videre etter avtalte priser. Handelsloven forhindret kommunene i selv å stå for salget, men dette ble endret i 1915. I januar 1916 åpnet Provianteringsrådet et provisorisk utsalg på Grønland torg, der det ble solgt kjøtt, fisk, poteter og grønnsaker. Dette var bare starten. I 1918 var det 13 utsalg, spredd over hele byen. De fleste av dem omsatte alle typer matvarer, mens noen kun omsatte fisk og grønnsaker.

 

Det var forskjellige meninger om disse utsalgene. Avisen Socialdemokraten mente de var en suksess: «Hver stund paa dagen dokumenteres paa eftertrykkeligste vis, at kommunal handel er et heldig grep i omsætningsforholdene.» Aftenposten kunne ikke bestride at mange oppsøkte utsalgstedene. De hadde jo monopol på mye av salget. Men det betød ikke at maten ble fordelt rettferdig. Da islandsk fårekjøtt kom i salg like før jul i 1916, foregikk salget i fem utsalg. Fire av dem var på østkanten, og kun ett på vestkanten, påpekte avisen. Og ikke alle fikk kjøpe: «Det sikres dem, som har tid og anledning til at paradere i køer».

 

Mange av byens borgere tjente godt på at prisene på alle slags produkter og tjenester økte. Sysselsettingen var dessuten høy. Men de fleste hadde likevel dårligere råd. Prisene på matvarer, brensel og husleie steg med femti til hundre prosent i løpet av de to første krigsårene. En beregning fra kommunens statistiske kontor viste at en gjennomsnittlig arbeiderfamilie på fire personer hadde utgifter på kr. 1551 i 1913. I 1916 var utgiftene steget med over femti prosent, til kr. 2329. Først sent i 1920 kulminerte prisene. Da hadde de steget med 355 prosent siden krigen brøt ut.

 

Det ble umiddelbart etter krigsutbruddet satt i verk tiltak for å bøte på problemene prisstigningen medførte. Provianteringskommisjonen satte maksimalpriser på viktige matvarer alt 4. august 1914. Senere ble prisene satt av lokale prisreguleringsråd.

 

For de dårligst stilte, var selv maksimalpriser i drøyeste laget. Det ble derfor gitt dyrtidsbidrag til familier med lav inntekt, i form av rabatt på mat og brensel. Kommunen subsidierte også matvarer, slik at disse kunne selges til en lavere pris enn ellers. En del av utgiftene til dette ble dekket av statlige bidrag. Et annet tiltak for vanskeligstilte var de kommunale restaurantene, som serverte billig og næringsrik mat. Det var fire slike restauranter rundt om i byen.

 

Mat og vaner

 

Siden det var mangel på varer, måtte man utnytte det man hadde på en bedre måte. I disse årene fikk husholdnings-økonomi et oppsving som fag, blant annet gjennom opprettelsen av den kommunale husmorskolen i 1917. Kokebøker som Mathilde Schønbergs bøker fra 1918, «Dyrtids kokebok. Økonomiske opskrifter og surogater under rationeringsforhold og Dyrtids syltebok. Syltning, henkokning og andre maater for frugt og grønsakers utnyttelse og opbevaring i vanskelige tider», lærte hjemmene å drøye rasjonene og bruke erstatningsingredienser. I tillegg til økonomi, var ernæring hovedsaken. Faren for underernæring var reell. Særlig var det vanskelig å få tak i fett. Det norskproduserte kjøttet var magert fordi nesten alt korn gikk til matmel mens lite gikk til kraftfôr.

Kjøttet var dessuten forholdsvis dyrt og vanskelig å få tak i. Det var enklere å få tak i fisk, selv om norske myndigheter måtte konkurrere med både briter og tyskere på fiskemarkedet i Bergen. Kommunen opprettet et eget fiskeutvalg, egne fiskeutsalg og et eget fiskematkjøkken samt et røykeri.

 

Men Kristianiafolk måtte lære seg å spise fisk. Provianteringsrådet forteller i sin beretning for 1917-18 at «flere gode fiskesorter, foreksempel sei, var jo saagodtsom ukjendte hos en stor del av Kristianias befolkning. Paa dette omraade har man søgt at sprede oplysning, dels ved foredrag og dels ved utdeling av opskrifter.» I beretningen for 1918-19 blir det meldt at byens innbyggere har oppdaget fisken: «En væsentlig del av fiskecentralens opgave var at gjøre reklame for spisning av fisk. I det forløpne aar har imidlertid nødvendigheten været folks bedste læremester.» Forbruket av fisk var steget med det mangedobbelte, og det var også innført kjøttløse dager på restauranter og offentlige spisesteder.

 

Mathilde Schønberg ga i 1918 ut boken Sild og poteter. Her kunne hun lokke med en uendelig variasjon over emnet, «saa maten slet ikke blir ensartet, om vi bruker sild 3 eller 4 gange i uken.»

 

Det ble gjort forsøk med å blande fiskedeig i brøddeig, da det var mangel på korn. Provianteringsrådet investerte, etter oppfordringer fra det statlige rasjoneringsdirektoratet, i et fiskehakkeri. Bakermester Aug. Olsen sa seg villig til å utføre forsøket, mot at kommunen subsidierte brødet. Brød med fiskedeig solgte ikke, kommunen måtte legge ned fiskehakkeriet og tapte store summer.

 

Å blande kokte eller rå poteter inn i brøddeigen, var et annet triks for å drøye melet. Det var et ønske fra staten at Kristiania kommune skulle starte opp et potetkokeri for formålet, men kommunen var ikke villig.

 

Kommunens engasjement hadde forlengst strukket seg inn i de private hjem, da hjemkonsulenten i 1918 ble opprettet som en stilling under Provianteringsrådet. Dette ble etter noen år til flere stillinger, og virksomheten fortsatte etter at krigen var over. Oppgaven skulle være å drive veiledning i vanlig husarbeid og opplysningsarbeid, både for forsamlinger og til og med ved hjemmebesøk.

 

Et vannskille

 

Verdenskrigen tok slutt ved våpenhvilen i november 1918. Varetilgangen ble gradvis bedre, men det tok lang tid før forsyningsforholdene var tilfredsstillende. Det var dessuten turbulente økonomiske, politiske og sosiale forhold på 1920-tallet. Første verdenskrig var et vannskille i Norge som i resten av Europa. Det offentlige hadde i løpet av krigsårene ekspandert sin virksomhet til nye områder, og engasjementet kom til å bli av varig karakter. For eksempel kom Statens prisdirektorat, som ble opprettet i 1917, til å bestå. Det lever fremdeles idag, som en del av Konkurransetilsynet.

 

Provianteringsrådets arbeid ble redusert etter at krigen tok slutt i november 1918, men det var først ved utgangen av 1922 at rådet ble nedlagt. Da var det handlet inn varer for 54 millioner kroner på kommunens vegne i løpet av krigsårene. Forskjellige dyrtidstiltak hadde kostet 25 millioner kroner.

Kommunens handel med mat fortsatte imidlertid i lang tid. Det ble handlet engros med fisk, og detaljhandelen med kjøtt, fisk og grønnsaker fortsatte frem til 1927 under navnet Den kommunale handel. Kommunen sto ikke igjen med noe overskudd av dette salget. Mesteparten ble derfor avviklet, men detaljhandelen med fisk fortsatte helt frem til 1934.

 

 

Kilder:

- Arkiv etter Provianteringsrådet.

- Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947.Oslo (1952).

- Beretning om Kristiania Provianteringsråds virksomhet 1914-1919.

 

Litteratur:

- Berg, Roald (1995): Norsk utenrikspolitikks historie, bind 2. Norge på egen hånd 1905-1920 Oslo: Universitetsforlaget.

- Kjeldstadli, Knut (1994): Aschehougs Norgeshistorie, bind 10. Et splittet samfunn 1905-35 Oslo: H. Aschehoug& Co. (W. Nygaard).

- Kjeldstadli, Knut (1990): Oslo bys historie, bind 4. Den delte byen Oslo: J.W. Cappelens forlag,.

- Schønberg, Mathilde (1918): Dyrtids kokebok. Økonomiske opskrifter og surogater under rationeringsforhold.

- Schønberg, Mathilde (1918): Dyrtids syltebok. Syltning, henkokning og andre maater for frugt og grønsakers utnyttelse og opbevaring i vanskelige tider.

- Schønberg, Mathilde (1918): Sild og poteter.

- Thingsrud, Leif (1991): Da kommunen var kjøpmann i Byminner nr. 1/1991. Oslo: Oslo Bymuseum.

TOBIAS 1/2010