|
Mat i krisetider Sjokkbølgene etter skuddet i
Sarajevo den 28. juni 1914 forplantet seg til de tusen norske kjøkken.
Matmangel, brenselmangel, jobbetid og dyrtid skulle prege hverdagen de neste
fem årene. Kristiania provianteringsråd måtte sørge for det daglige brød. Tekst: I de krigførende
landene stoppet mye av produksjonen av sivile varer opp, eksporten stanset og
krigen slukte store ressurser. Varer og tjenester fra de nøytrale landene ble
mer etterspurt. Krigen utløste en ellevill spekulasjon, ikke minst i
skipsbygging og skipsfrakt. For mange var krigen en oppgangstid. Samtidig
inntrådte en knapphet på mange varer, blant annet mat. I dagene etter
krigsutbruddet ble det hamstret i Kristianias butikker, og varelagrene ble
tømt. Det stod klart for alle at når krigen lammet Europa og verdenshandelen
nærmest stoppet opp, ville det bli problemer med matforsyningen.De fleste ventet at krigen ville være over i løpet
av måneder. Slik gikk det jo ikke, og krigen gikk over i en utmattende
stillingskrig. Forsyningskrise Forsyningssituasjonen
ble stadig verre utover i krigen. Storbritannia kontrollerte all sjøveis
handel over Nordsjøen, og i store deler av verden forøvrig. Ulike bransjer
måtte inngå avtaler med Storbritannia for å sikre seg stabile leveranser av
varer. Senere måtte den norske stat inngå flere avtaler for å sikre seg helt
nødvendige varer, først og fremst kull. Avtalene førte Norge inn i et handels-politisk system som Storbritannia og deres
allierte dominerte. USA var
nøytralt, og ble redningen for andre nøytrale land når det gjaldt matvarer.
Da USA gikk med i krigen i 1917, ble situasjonen alvorlig for Norge. USA
stoppet sin eksport, og stilte sammen med Storbritannia tøffe krav for å gå
med på handelsavtaler. En handelsavtale med USA ble inngått i mai 1918. Et
vilkår for avtalen var at det ble innført rasjonering i Norge. Innenlandsk
produksjon og nødvendig import skulle gå til forbruk i Norge. Formålet var at
det ikke skulle være et overskudd som direkte eller via omveier skulle komme
Tyskland til gode. Fra
1916 førte Tyskland sin uinnskrenkede ubåtkrig i et forsøk på å hindre
sjøtransporten til og fra Storbritannia og Frankrike. I tillegg til at den
kostet rundt 2000 norske sjøfolk livet, og at en vesentlig del av
handelsflåten gikk tapt, medførte dette ytterligere problemer for
forsyningene til landet. I
tillegg til at krigen snudde opp ned på tilværelsen, var det over hele Europa
store sosiale spenninger, også i Norge. I 1917 kom revolusjonen i Russland,
og store deler av den norske arbeiderbevegelsen erklærte seg som revolusjonære.
Nøden kunne få store sosiale og politiske konsekvenser. Det offentlige engasjementet De
statlige norske myndighetene innså tidlig at krigen ville kunne medføre store
vanskeligheter for matforsyningen til landet. 4. august 1914, samme dag som
Storbritannia erklærte Tyskland krig, ble det nedsatt en
provianteringskommisjon. Denne ble avløst i 1916 av et
provianteringsdepartement og et provianteringsdirektorat. Allerede
samme år ble alle kommuner som ikke hadde et
provianteringsråd pålagt å opprette et slikt. Kristiania hadde da hatt sitt provianteringsråd i flere år, i likhet med flere
andre større kommuner. I samarbeid med staten skulle disse lokale rådene
sørge for å skaffe sine kommuner forsyninger av nødvendige varer, fordele
varene, regulere priser på viktige varer og begrense følgene av dyrtiden med
forskjellige virkemidler. For
Norge og mange andre land kom krigen til å medføre en kraftig ekspansjon
innen det offentliges virkeområde. Det var bred politisk enighet om at det
var nødvendig med et betydelig offentlig engasjement. Omfanget og metodene
kunne det derimot være mer uenighet om. Og da krisen var over, var det strid
om hva som skulle videreføres av reguleringer og hva som skulle avskaffes. Det var
krevende tider for alle, ikke minst for dem som skulle lose landet gjennom
krisen. Landets kanskje mest upopulære mann i disse årene var
provianteringsminister Oddmund Vik. Han ble anklaget for ikke å gjøre nok for
å skaffe landet forsyninger, og for å være arrogant og egenrådig. Mange mente
at forsøkene på å holde prisene nede bare gjorde vondt verre ved at det ble
ulønnsomt å produsere mat. Og det var uunngåelig at det ble misnøye med
hvordan varer og dyrtidstillegg ble fordelt. «Væk
med Oddmund», het det i dyrtidsdemonstrasjonene foran Stortinget. Og i 1917
måtte han forlate ministerposten. Provianteringsrådet Kristiania
satte i gang arbeidet med å sikre forsyninger til byen straks krigen var et
faktum. Formannskapet nedsatte et provianteringsråd
så tidlig som den 6. august 1914. Rådet besto av seks medlemmer, og formann
var ordfører Hieronymus Heyerdahl. Rådets
opprinnelige oppgave var å bygge opp et forråd av mat i byen. Provianteringsrådets
første tiltak var å kjøpe korn og mel fra Amerika. Kjøpet ble gjennomført av L.J. Vogt, som var i New York i samme ærend for statens
provianteringskommisjon. Bryggeriforeningen i Kristiania stilte sin
beholdning av 12 500 tønner med bygg til disposisjon for rådet. 8-9000 sekker
med rug ble beslaglagt hos Bjølsen valsemølle, med tillatelse fra staten. De første
årene av krigen besto Provianteringsrådets arbeide i
hovedsak i å skaffe forsyninger til byen, men senere kom rådets virksomhet
til å bli langt mer omfattende. Innen 1917 hadde rådet ansatt en fast
disponent, som skulle lede innkjøps- og salgsvirksomheten fra
Provianteringsrådets kontorer i St. Olavs plass 5. En rekke andre kontorer
sto under Provianteringsrådets ledelse; Dyrtidskontoret, Fiskesentralen,
Fordelingskontoret og Brenselsentralen. Tilsammen
var over hundre mennesker ansatt ved disse administrasjonene. Fra
høsten 1917 begynte rasjoneringen av en del varer. Av matvarer gjaldt det mel
og sukker. Utover vinteren og påfølgende vår, fulgte de fleste andre viktige
matvarer og brenselstyper etter. Rasjoneringen ble administrert av et
rasjoneringskontor underlagt Provianteringsrådet. Innføringen av rasjonering
innebar en voldsom økning i administrasjonen. Sommeren 1918 arbeidet 300
mennesker under Rasjoneringskontoret. Rasjoneringen ble gradvis avviklet
etter hvert som varetilførselen tok seg opp etter krigsavslutningen, og
kontoret ble avviklet i løpet av sommeren 1919. Provianteringsrådet
handlet forsyninger hos staten, direkte fra norske produsenter, eller fra
utlandet. Det siste ble stadig vanskeligere utover i krigen på grunn av
britene og amerikanernes strenge handelskontroll. Men det ble kjøpt inn store
partier av korn, mel, egg, melk og kjøtt fra Danmark, mel, korn, saltet kjøtt
og flesk fra USA, fårekjøtt fra Island og frossent kjøtt fra Argentina. Varene
ble solgt videre til detaljister, som solgte dem videre etter avtalte priser.
Handelsloven forhindret kommunene i selv å stå for salget, men dette ble
endret i 1915. I januar 1916 åpnet Provianteringsrådet et provisorisk utsalg
på Grønland torg, der det ble solgt kjøtt, fisk, poteter og grønnsaker. Dette
var bare starten. I 1918 var det 13 utsalg, spredd over hele byen. De fleste
av dem omsatte alle typer matvarer, mens noen kun omsatte fisk og grønnsaker. Det var
forskjellige meninger om disse utsalgene. Avisen Socialdemokraten
mente de var en suksess: «Hver stund paa dagen
dokumenteres paa eftertrykkeligste
vis, at kommunal handel er et heldig grep i omsætningsforholdene.»
Aftenposten kunne ikke bestride at mange oppsøkte utsalgstedene.
De hadde jo monopol på mye av salget. Men det betød ikke at maten ble fordelt
rettferdig. Da islandsk fårekjøtt kom i salg like før jul i 1916, foregikk
salget i fem utsalg. Fire av dem var på østkanten, og kun ett på vestkanten,
påpekte avisen. Og ikke alle fikk kjøpe: «Det sikres dem, som har tid og
anledning til at paradere i køer». Mange
av byens borgere tjente godt på at prisene på alle slags produkter og
tjenester økte. Sysselsettingen var dessuten høy. Men de fleste hadde likevel
dårligere råd. Prisene på matvarer, brensel og husleie steg med femti til
hundre prosent i løpet av de to første krigsårene. En beregning fra kommunens
statistiske kontor viste at en gjennomsnittlig arbeiderfamilie på fire
personer hadde utgifter på kr. 1551 i 1913. I 1916 var utgiftene steget med
over femti prosent, til kr. 2329. Først sent i 1920 kulminerte prisene. Da
hadde de steget med 355 prosent siden krigen brøt ut. Det ble
umiddelbart etter krigsutbruddet satt i verk tiltak for å bøte på problemene
prisstigningen medførte. Provianteringskommisjonen satte maksimalpriser på
viktige matvarer alt 4. august 1914. Senere ble prisene satt av lokale
prisreguleringsråd. For de
dårligst stilte, var selv maksimalpriser i drøyeste laget. Det ble derfor
gitt dyrtidsbidrag til familier med lav inntekt, i form av rabatt på mat og
brensel. Kommunen subsidierte også matvarer, slik at disse kunne selges til
en lavere pris enn ellers. En del av utgiftene til dette ble dekket av
statlige bidrag. Et annet tiltak for vanskeligstilte var de kommunale
restaurantene, som serverte billig og næringsrik mat. Det var fire slike
restauranter rundt om i byen. Mat og vaner Siden
det var mangel på varer, måtte man utnytte det man hadde på en bedre måte. I
disse årene fikk husholdnings-økonomi et oppsving
som fag, blant annet gjennom opprettelsen av den kommunale husmorskolen i
1917. Kokebøker som Mathilde Schønbergs bøker fra 1918, «Dyrtids kokebok.
Økonomiske opskrifter og surogater
under rationeringsforhold og Dyrtids syltebok.
Syltning, henkokning og andre maater for frugt og grønsakers utnyttelse
og opbevaring i vanskelige tider», lærte hjemmene å
drøye rasjonene og bruke erstatningsingredienser. I tillegg til økonomi, var
ernæring hovedsaken. Faren for underernæring var reell. Særlig var det
vanskelig å få tak i fett. Det norskproduserte kjøttet var magert fordi
nesten alt korn gikk til matmel mens lite gikk til kraftfôr. Kjøttet
var dessuten forholdsvis dyrt og vanskelig å få tak i. Det var enklere å få
tak i fisk, selv om norske myndigheter måtte konkurrere med både briter og
tyskere på fiskemarkedet i Bergen. Kommunen opprettet et eget fiskeutvalg,
egne fiskeutsalg og et eget fiskematkjøkken samt et røykeri. Men Kristianiafolk måtte lære seg å spise fisk. Provianteringsrådet
forteller i sin beretning for 1917-18 at «flere gode fiskesorter, foreksempel
sei, var jo saagodtsom ukjendte
hos en stor del av Kristianias befolkning. Paa
dette omraade har man søgt
at sprede oplysning, dels ved foredrag og dels ved
utdeling av opskrifter.» I beretningen for 1918-19
blir det meldt at byens innbyggere har oppdaget fisken: «En væsentlig del av fiskecentralens
opgave var at gjøre reklame for spisning av fisk. I
det forløpne aar har imidlertid nødvendigheten
været folks bedste læremester.» Forbruket av fisk
var steget med det mangedobbelte, og det var også innført kjøttløse dager på
restauranter og offentlige spisesteder. Mathilde
Schønberg ga i 1918 ut boken Sild og poteter. Her kunne hun lokke med en
uendelig variasjon over emnet, «saa maten slet ikke
blir ensartet, om vi bruker sild 3 eller 4 gange i uken.» Det ble
gjort forsøk med å blande fiskedeig i brøddeig, da det var mangel på korn.
Provianteringsrådet investerte, etter oppfordringer fra det statlige
rasjoneringsdirektoratet, i et fiskehakkeri. Bakermester Aug. Olsen sa seg
villig til å utføre forsøket, mot at kommunen subsidierte brødet. Brød med
fiskedeig solgte ikke, kommunen måtte legge ned fiskehakkeriet og tapte store
summer. Å
blande kokte eller rå poteter inn i brøddeigen, var et annet triks for å
drøye melet. Det var et ønske fra staten at Kristiania kommune skulle starte
opp et potetkokeri for formålet, men kommunen var ikke villig. Kommunens
engasjement hadde forlengst strukket seg inn i de private hjem, da hjemkonsulenten
i 1918 ble opprettet som en stilling under Provianteringsrådet. Dette ble
etter noen år til flere stillinger, og virksomheten fortsatte etter at krigen
var over. Oppgaven skulle være å drive veiledning i vanlig husarbeid og
opplysningsarbeid, både for forsamlinger og til og med ved hjemmebesøk. Et vannskille Verdenskrigen
tok slutt ved våpenhvilen i november 1918. Varetilgangen ble gradvis bedre,
men det tok lang tid før forsyningsforholdene var tilfredsstillende. Det var
dessuten turbulente økonomiske, politiske og sosiale forhold på 1920-tallet.
Første verdenskrig var et vannskille i Norge som i resten av Europa. Det
offentlige hadde i løpet av krigsårene ekspandert sin virksomhet til nye
områder, og engasjementet kom til å bli av varig karakter. For eksempel kom
Statens prisdirektorat, som ble opprettet i 1917, til å bestå. Det lever
fremdeles idag, som en del av Konkurransetilsynet. Provianteringsrådets
arbeid ble redusert etter at krigen tok slutt i november 1918, men det var
først ved utgangen av 1922 at rådet ble nedlagt. Da var det handlet inn varer
for 54 millioner kroner på kommunens vegne i løpet av krigsårene.
Forskjellige dyrtidstiltak hadde kostet 25 millioner kroner. Kommunens
handel med mat fortsatte imidlertid i lang tid. Det ble handlet engros med fisk, og detaljhandelen med kjøtt, fisk og
grønnsaker fortsatte frem til 1927 under navnet Den kommunale handel.
Kommunen sto ikke igjen med noe overskudd av dette salget. Mesteparten ble
derfor avviklet, men detaljhandelen med fisk fortsatte helt frem til 1934. Kilder: - Arkiv
etter Provianteringsrådet. -
Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947.Oslo (1952). -
Beretning om Kristiania Provianteringsråds virksomhet 1914-1919. Litteratur: - Berg,
Roald (1995): Norsk utenrikspolitikks historie, bind 2. Norge på egen hånd
1905-1920 Oslo: Universitetsforlaget. - Kjeldstadli, Knut (1994): Aschehougs Norgeshistorie, bind
10. Et splittet samfunn 1905-35 Oslo: H. Aschehoug&
Co. (W. Nygaard). - Kjeldstadli, Knut (1990): Oslo bys historie, bind 4. Den
delte byen Oslo: J.W. Cappelens forlag,. -
Schønberg, Mathilde (1918): Dyrtids kokebok. Økonomiske opskrifter
og surogater under rationeringsforhold.
-
Schønberg, Mathilde (1918): Dyrtids syltebok. Syltning, henkokning og andre maater for frugt og grønsakers utnyttelse og opbevaring
i vanskelige tider. -
Schønberg, Mathilde (1918): Sild og poteter. - Thingsrud, Leif (1991): Da kommunen var kjøpmann i Byminner nr. 1/1991. Oslo: Oslo Bymuseum. TOBIAS 1/2010 |