[Oslo kommune, Byarkivet]

Byens frie torghandel

Torgene var byens viktigste marked for fri omsetning av matvarer. Hvem som helst kunne stille seg opp og selge det de hadde å tilby.  Kvaliteten på varene var ofte dårlig og utgjorde en helserisiko. Likevel valgte de styrende lenge å opprettholde den frie torghandelen.

 

Tekst: Anette Walmann

«Adgang til uden Erlæggelse af Afgift at benytte Torvene tilstedes udenfor Markedstiden kun udenbyes Personer, der fra Landet tillands eller tilvands bringe Varer til Byen, og dem af dennes Indvaanere, som ville forhandle Frembringelser af deres egne Eiendomme eller Kreaturer, som de selv have benyttet, eller deres egne Tillæg af Dyr eller Fugle. Dog skal det ogsaa være indenbyes Personer tilladt paa Torv at forhandle Fisk, hvad enten denne er indkjøbt i eller udenfor Byen.»

 

(Utdrag fra Politivedtekt for Christiania fra 1873).

 

Det finnes knapt en by uten et torg. Mens torgene i dag ofte er tomme plasser hvor det livet som finnes er det som blir skapt av en uterestaurant eller to, var torgene, inntil et stykke ut på 1900-tallet, et naturlig handelssentrum i byen.

 

Torghandelen i Oslo har tradisjoner helt tilbake til middelalderen, og vilkårene for handelen har vært skiftende. 1800-tallet var et århundre der den gjennomgikk store endringer. Med den nye handelsloven av 1842, ble handelen med «innenrikske varer» og visse såkalte «Fornødenhedsartikler» frigitt, så sant den ikke foregikk fra fast utsalgssted. Mens borgere som drev handel fra et fast utsalgssted måtte løse handelsbrev, var torghandelen fra 1842 en form for vareomsetning «hvortil ingen særskilt handelsberettigelse udfordres» (fra Lov om handelen av 8. august 1842).

 

Den frie handelen på torg, åpne plasser og gater gjaldt salg «fra første haand», dvs. handel med egenproduserte varer eller varer som selgerne selv hadde høstet. Til torget kom bønder med høstens avkastning av poteter og grønnsaker, og hit kom fiskere for å selge unna nattens torskefangst. Her møttes altså produsenter og forbrukere og handlet direkte med hverandre.

 

Mens handelen på 1600- og 1700-tallet hadde vært kraftig regulert, fikk man med loven av 1842 en kraftig liberalisering av innenrikshandelen. Endringene i handelen hang sammen med endringer i samfunnet generelt. Andre halvdel av 1800-tallet representerer overgangen til en moderne markeds- og pengeøkonomi. Økt kjøpekraft, økt konkurranse, bedre kommunikasjoner og kraftig befolkningsvekst gjorde sitt til at handelen blomstret.

Endringene var merkbare både for kjøpmannshandelen og for torghandelen. I Christiania gikk man fra å ha ett eneste torg, til å få flere. Nå fikk man både høytorg, kutorg og blomstertorg og kampen om torgplassene var stor. Oppkjøpere og mellommenn tok plass på torgene i større grad enn før, men uten at det gikk på bekostning av bondehandelen. Den privilegerte kjøpmannsstanden merket konkurransen både fra de handlende på torget og en stadig større gruppe av borgere med handelsrettigheter. Tross idealet om frihandel, ble torghandelen underlagt stadig flere reguleringer, men mens de tidligere først og fremst skulle beskytte borgernes rettigheter, var det nå befolkningens helse som var det hensynet som veide tyngst. 

 

Vi skal gå tilbake til omkring midten av 1800-tallet og se på hvordan torghandel kunne arte seg den gang.

 

Jordbruksbyen

 

Kjennetegn ved handelen på torget, var at det var salg av egenproduserte varer, eller varer selgerne selv hadde høstet. Til et godt stykke ut på 1800-tallet var Christiania det man kan kalle en jordbruksby. Grønnsaker og poteter ble dyrket i bakgårder, på løkkeeiendommer og i bymarka. Fjøs og staller var et vanlig syn innenfor byens grenser. Titt og ofte kunne man møte på gjødselvogner fullastet med møkk, på vei fra en av byens mange staller eller fjøs til en bonde som gladelig ønsket å betale for møkka. I bymarka, som var byens allmenning, kunne byens innbyggere fritt dyrke poteter og grønnsaker, høste bær og samle fôr til dyra. Noe gikk til eget forbruk, mens det overskytende kunne torgføres og gi ekstrainntekter.

Tall fra 1845 viser at det var så mange som 1883 storfe i byen, om man regner med forstedene. I tillegg var det 1191 griser, 110 sauer og, pussig nok, éi geit. Ei ku kunne sikre melketilførselen til byfamilien. Kanskje var det også nok til litt smør og ost. Hadde man flere kyr, kunne overskuddsproduksjonen selges. Griser ble fødd opp og ga kjøtt til familien, eller utgjorde en kjærkommen ekstrainntekt etter å ha blitt solgt på torget. I 1845 hadde Christiania faktisk flere griser enn jordbruksbygdene Aker og Bærum til sammen. Tallene fra 1845 viser at forholdet mellom bønder og byfolk ikke var et ensidig forhold, der den ene gruppa var produsenter og den andre var kunder og konsumenter. Byens innbyggere var like mye selgere som kjøpere i torghandelen.

 

Bønder i byen

 

Det som ble produsert av matvarer i Christiania, var imidlertid på langt nær nok til å forsyne innbyggerne med mat. Byen var helt avhengig av å få tilført matvarer fra omlandet og fra utlandet. Mange av råvarene kom fra de fruktbare jordbruksbygdene nærmest byen.

 

Med den nye handelsloven av 1842, ble det åpnet for at man kunne drive handel med enkelte varer på bygdene. Mens bøndene før måtte føre sine varer inn til byen for å få avsetning på dem, lå nå forholdene til rette for at omreisende handelsmenn kunne reise ut på bygdene og kjøpe opp varer som de i neste omgang tok med til byen for å selge videre. Muligheten for oppkjøpere eller agenter til å drive handel var en viktig del av den liberaliseringen av handelen som skjedde på 1800-tallet. Debattene i representantskapet avslører stor usikkerhet i forhold til den innvirkning dette ville få på torghandelen. Man fryktet fordyrende mellomledd som ville svekke den direkte handelen mellom kunder og produsenter.

 

Den skepsis som rådet påvirket ikke representantskapets flertall. Oppkjøperne fikk handle fritt på torgene på lik linje med dem som drev førstehåndshandel. Konsekvensene for torghandelen viste seg å bli relativt små. Selv om oppkjøpere tok sin del av plassen på torgene, fortsatte mange bønder å komme til byen som før. De fortsatte å fylle vognene sine med det gården ga av avkastning av korn og erter, kjøtt og flesk, poteter og egg. De tok den lange veien inn til byen der markedet var best. Der kunne de også få tak i det de trengte av importerte varer.

 

Regulering i frihandelens tidsalder

 

Mens det lille som er igjen av torghandel i dag for det meste består av handel med blomster og noe frukt og grønnsaker, var vareutvalget omkring midten av 1800-tallet et helt annet. På torgene kunne man få kjøpt både smør og ost, fersk, saltet og tørket fisk, og slakt av både storfe og fjærkre. Begrensede muligheter for kjøling av matvarer var en viktig grunn til at også levende dyr ble omsatt på torgene, som storfe, småfe og fjærkre.

 I desember 1873 var handelen på gater, torg og offentlige plasser oppe til diskusjon i representantskapet. Her blir vi presentert for noen tall som gir et lite innblikk i aktiviteten på torgene. I årene 1867-1871 var det i gjennomsnitt hele 73 forskjellige kjøtthandlere som hvert år hadde plass på Nytorvet, det som i dag heter Youngstorget. Tilsvarende var det 61 forskjellige selgere som tilbød smør, ost og andre fetevarer (matvarer med høyt fettinnhold). I 1873 var det altså fortsatt rikelig med anledning til å få kjøpt både kjøtt og ost på torget, og det var mange som deltok i denne handelen.

 

Omsetning av kjøtt fra åpne bord på torgene, var en handel byens myndigheter gjerne ville til livs. Kjøttet ble lite delikat av å ligge ute i all slags vær, og kvaliteten deretter. Det samme gjaldt fetevarer som ikke var helt de samme etter å ha ligget ute i støv, sol og regn. Handlende med kjøtt hadde tilbud om å leie plass i slakterbodene ved Kirkeristen. De første bodene sto ferdig i 1842, og byen hadde da for første gang en «markedsplass» der kjøtt kunne selges under tak. I 1873 var det så mange som 47 slakterboder i basarene ved Kirkeristen som ble leid ut for en forholdsvis rimelig penge. Likevel fortsatte handelen med kjøtt på torgene som før.

 

Byens administrasjon gjorde flere spredte forsøk på å regulere handelen med kjøtt og fetevarer i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Oppmerksomheten rundt kvaliteten på varene og den innvirkning dårlige varer hadde på befolkningens helse var en hovedgrunn til ønsket om regulering. Handelens omfang var en annen årsak. Befolkningsvekst og økt kjøpekraft hadde gitt torghandelen et kraftig oppsving, og det begynte å bli kamp om plassene på torget. Dette kommer blant annet til syne i representantskapssaken fra 1873 hvor hensynet til plassen på torgene nevnes som det viktigste argumentet for strengere regulering av torghandelen. Et forbud mot å stykke opp smør og ost i mindre deler på torget, var et tiltak som ble forsøkt for å bringe fetevarehandelen tilbake «inden naturlige Grændser». Ønsket om strengere regulering og kontroll av handelen med kjøtt førte til opprettelsen av den offentlige kjøttkontrollen i 1894.

 

Til tross for økt regulering og tilbud om utsalgsplasser under tak, fortsatte handelen med kjøtt og fetevarer på torget gjennom hele 1800-tallet. Etter århundreskiftet strammet imidlertid kjøttkontrollen grepet og handel med kjøtt og fetevarer på torgene ble etter hvert historie.

 

Christianiamarkedet

 

På de årlige markedsdagene i begynnelsen av februar gikk det livlig for seg i byen og på torget. Tusenvis av mennesker strømmet til byen – i 1847 skal det ha vært hele åtte tusen markedsgjester i løpet av de sju dagene markedet varte.

Det årvisse Christianiamarkedet eller «marken» hadde lange tradisjoner helt tilbake til middelalderen. Markedet trakk til seg tilreisende i hopetall fra hele Østlandsområdet. Skulle man ha én tur til byen i løpet av året, var dette tidspunktet. Et stort antall kjøpere og selgere var samlet på ett sted, vareutvalget var stort og konkurransen mellom selgerne presset prisene ned.

 

Det var ikke bare matvarer som ble solgt under markedsdagene. Like viktig var salg av skinn, huder, trevarer, metallvarer, tøy, tømmer og heste-kjøretøyer. Mot slutten av 1800-tallet ble denne handelen viktigere enn den alminnelige handelen med råvarer fra landbruket.

 

Christianiamarkedet var fest og moro, forlystelser, fyll og spetakkel. Øl og brennevin ble solgt fra åpne boder på torget, og tilreisende bønder benyttet anledningen til å ta seg en real fest. De store folkemengdene og den gode tilgangen på alkohol trakk til seg dagdrivere og drukkenbolter. Politiet hadde et svare strev med å holde ro og orden i byen. Politimesteren, C. Morgenstierne, omtalte markedet som en «rigelig Anledning til Drukkenskab, Udsvævelser, Svig, Bedrageri, Slagsmaal og Forstyrrelse af den offentlige Orden».

 

I 1847 var spørsmålet om opphevelse av markedet oppe i representantskapet for første gang. Hovedårsaken var de ordensproblemer som markedet førte med seg. Den økonomiske betydning som markedsdagene hadde ble imidlertid vurdert som for stor til at markedet kunne oppheves. Da ville ikke byens innbyggere lenger kunne «høste fordelen af de ved den større Concurrence frembragte billigere Priser paa disse Fornødenheder, hvilket paa et saa kostbart Levested som Christiania, for en Mængde ubemidlede Familier, ikke er uden Betydning». Den gunstige innvirkningen som økt konkurranse hadde på prisene og hensynet til de «ubemidlede Familier» var altså en viktig grunn til at markedsdagene ble opprettholdt enda noen år. Byens myndigheter fryktet dessuten at markedene i Christianias omland ville overta en stor del av handelen, og at hovedstaden ville miste en del av sin status som handelssentrum.

 

Problemene med Christianiamarkedet var også oppe til debatt i 1888 uten at det fikk noen avklaring. Da saken var oppe til behandling i representantskapet for tredje gang i 1898, var markedsfylla et så stort problem at noe måtte gjøres:

«Drukkenskaben og Brutaliteten blant de paa Markedsplassen sammenstimlende Mennesker har i de senere Aar tiltaget stærkt og var paa det sidstafholdte Marked større end nogensinde. Dette lader sig ikke godtgjøre ved Statistikk, da man paa Grund af utilstrækkelige Arrestlokaler maa indskrænke sig til i Markedsdagene kun at anholde de værste Urostiftere eller ganske døddrukne Personer.»

 

Markedet ble nå ansett for å være mer til skade enn til nytte, også for «den lavere Befolkning». Surt opptjente penger ble brukt til «Drikk og Turing, som ikke alene medfører Tab af Pengene, men ogsaa Arbeidsudygtighed i de følgende Dage». 

 

Markedets betydning for handelen var dessuten vesentlig redusert ettersom bedre kommunikasjoner nå sikret en jevn tilstrømning av folk til byen. I 1899 ble det siste markedet i sin opprinnelige form avviklet. Det besto noen år til, men da utelukkende som et hestemarked.

 

Torgene

 

Byens første torg var plassen som i dag heter Christiania torv. Dette var sentrum i Christian 4s by, med rådhuset og kirken nært inntil torget. Midt på torget lå dessuten en offentlig vannpost, et naturlig samlingssted. Etter hvert fikk man en forskyvning av byens sentrum mot øst, blant annet med ferdigstillelsen av den nye domkirken i 1697, og Christiania torv var ikke lenger det naturlige sentrum i byen. Det nye Stortorvet overtok den funksjonen som Christiania torv hadde hatt. Stortorvet ble innviet med Christianiamarkedet i februar 1736 og var byens hovedtorg fram til slutten av 1870-tallet, da Nytorvet tok over.

 

Torghandelen i Christiania ble regulert gjennom byens politivedtekter. Her ble det blant annet fastsatt hvilke varer som skulle selges på hvilke torg. I følge vedtektene fra 15. desember 1880, skulle all torghandel foregå på fire plasser i byen, nemlig Stortorvet, Nytorvet (Youngstorget), Jernbanetorget og Grønlands torg. På Stortorvet skulle det kun selges «Gartnersager» som blomster, bær, frukt, poteter, egg, viltkjøtt, levende fjærkre, og mindre husflidsgjenstander. Det var ikke lenger tillatt å selge fetevarer, fisk og grønnsaker på Stortorvet. I tillegg til å være en handelsplass for diverse matvarer, var Stortorvet holdeplass for hestedrosjer og knutepunkt for sporveiene. Man kan bare tenke seg den stanken som oppstår når et stort antall dyr blir samlet på et lite område der det også skulle selges både kjøtt, bær og frukt. For å begrense den umiskjennelige stanken vedtok bystyret at antallet dyr brukt til personbefordring ikke skulle overstige femti på ett og samme torg. Stortorvets status som et slags trafikknutepunkt førte til at handelen med mat og råvarer på torget avtok, og fra 1909 ble torget et rent blomstertorg.

 

Mens Stortorvets betydning for omsetningen av matvarer ble mindre, økte Nytorvets betydning desto mere. Nytorvet var navnet på den plassen som i dag heter Youngstorget. Christianiamarkedet flyttet til dette torget i 1850-årene og i 1877 sto et nytt basaranlegg ferdig som skulle romme hele førti slakterboder. Det var lenge Nytorvet som hadde byens bredeste vareutvalg og som var plassen der det meste av detaljhandelen foregikk. I 1880 fastslo politivedtektene at man kunne handle både med fisk og fetevarer på torget, i tillegg til «Landmandsprodukter, Ved og større Husflidgjenstande». Ved siden av å være en viktig handelsplass, var Nytorvet dessuten et sted for forlystelser. Mang en øl har blitt drukket i ølhallen i basaranlegget som lå der hvor Folketeaterbygningen ligger i dag. I tillegg var flere restauranter med på å trekke folk til torget og gjøre det til en møteplass i byen.

 

Mens man både på Christiania torv, Stortorvet og Nytorvet kunne få kjøpt en rekke ulike varer og vareslag, ble handelen på de andre torgene mer spesialisert og konsentrert rundt ett eller et fåtall vareslag. Grønlands torg var byens kutorg. Torget var byens hovedtorg for omsetning av levende dyr: Her ble det først og fremst handlet med storfe og hester.  Jernbanetorget var helt fra starten av et rent høytorg. De nye politivedtektene av 1880 fastslo at det fra da av også kunne selges havre her. Ettersom torget i stadig økende grad ble et trafikknutepunkt, ble stadig mer av denne handelen overført til Ankertorget, som etter hvert ble hovedtorget for handel med høy.

 

På vestkanten av byen fantes det ikke noe torg før i 1916. Etter en tids protester mot det dårlige torgtilbudet på vestkanten, ble Professor Dahls plass anlagt som torg for frukt- og grønnsakshandel. Professor Dahls plass er den samme plassen som i dag heter Amaldus Nielsens plass, bedre kjent som Vestkanttorget. På grunn av lite besøk fikk torget en forholdsvis kort historie som handelsplass for råvarer. I dag har torget fått sin renessanse med marked hver lørdag store deler av året.

Privilegerte kjøpmenn og uprivilegerte torghandlere

 

Mange av de varene som ble solgt på torget, kunne også kjøpes over disk i byens butikker. Hos byens mange slaktere var det mulig å få tak i kjøtt av ulik art og en rekke bakere kunne friste med ferskt bakverk. For å eie og drive butikk i byen, måtte man ha handelsborgerskap. Og mens varene som solgtes på torget også kunne selges i byens butikker, var det en rekke varer man måtte til kjøpmannen for å få tak i, det gjaldt kolonialvarer og andre importvarer, hermetikk, vin og brennevin.

 

I adressebøkene for Kristiania får vi et inntrykk av de butikkene som fantes. I Storgata 30 lå i 1861 for eksempel D.J. Danielsens utsalg. Utsalget kunne tilby «de for Landmanden meest brugelige Artikler». Her kunne tilreisende bønder få tak i det meste av det de ikke var selvforsynt med. F.H. Dethloff i Tollbugata 7 hadde, etter adresseboka å dømme, et mer eksklusivt vareutvalg med «finere kjøkkensager, konfekturer, syltede Frugter, hermetisk nedlagte Sager m.m. Lager af Viin, Steentøi og Pottemagerarbeide».

 

Med handelsloven av 1842 hadde alle med handelsbrev og borgerrettigheter, lov til å drive med import og eksport av varer, engroshandel og handel fra et fast utsalgssted. Tidligere hadde rettighetene og privilegiene vært gradert alt ettersom man hadde tittel som grosserer, kjøpmann, høker eller marketenter. Mens nåløyet for å få kjøpmannsborgerskap fram til 1842 hadde vært trangt, begynte nå en liberal praksis med å utstede handelsborgerskap. I tiåret 1837-46 ble det gitt 29 nye handelsborgerskap i året, i perioden 1857-66 var tallet dobbelt så høyt, og tjue år fram hadde tallet steget til hele 256 nye handelsborgere hvert år. Med liberaliseringen av handelen fulgte økt konkurranse, en utvikling som kjøpmannsstanden var svært skeptisk til. Selv om markedet vokste og kjøpekraften i befolkningen ble bedre, vokste antall handlende mer, og kampen om kundene tilspisset seg. I tillegg til et større antall kjøpmenn, måtte kjøpmennene også konkurrere med de «upriviligerte» – de uten handelsrettigheter. Kjøpmennene, som var vant til å være en beskyttet gruppe, fant seg ikke i at handlende på torg og gater skulle nyte godt av fordeler de selv ikke hadde.  

 

Kjøpmennenes front mot de torghandlende kommer fram i samtlige representantskapssaker på 1800-tallet hvor torghandelen blir behandlet. Kjøpmennene krevde høyere avgifter for leie av torgplass, slik at torghandlere og kjøpmenn sto mer på lik linje når det gjaldt utgifter. Det var særlig kjøtthandlerne og fetevarehandlerne kjøpmennene gikk ut mot. Også oppkjøpere som videreformidlet varer på torgene ble møtt med stor motstand fra handelsborgerne. Oppkjøpernes virksomhet liknet på kjøpmennenes i og med at begge grupper videreformidlet varer for salg, og kjøpmennene så ingen grunn til at denne gruppen skulle ha fordeler de selv ikke hadde.

 

Mens kjøpmennene hadde store utgifter til leie og drift av butikklokale, i tillegg til at de ble belastet med skatter og avgifter, kunne oppkjøpere og andre uten handelsrettigheter få en plass på torget mot å betale en liten avgift. Større utgifter gjorde at kjøpmennene vanskelig kunne konkurrere med prisene på torgene. Det samme gjaldt for kjøtthandlerne som leide plass i basarene. Blant kjøpmennene var det ingen tvil: Torgavgiften burde justeres slik at prisene på varene som ble tilbudt på torget ble presset opp.

 

Torghandel for de ubemidlede

 

Prisene på torget var jevnt over lavere enn de man fant i butikkene. Kvaliteten på varene var imidlertid høyst variabel og, i følge kjøpmennene, jevnt over langt dårligere enn hva de hadde å tilby i sine butikker. I følge representantskapssak nr. 1/1882 var det byens «ubemidlede og tarvelige Indvaanere» som handlet på torgene – de som var nødt til å «betænke sig paa hver Øres unødvendige Udgift». I mange tilfeller hadde nok ikke kundene et reelt valg. Det fikk ikke hjelpe at kjøttet ikke var av beste kvalitet når alternativet var å ikke kjøpe kjøtt i det hele tatt.

 

Byens myndigheter var sitt ansvar bevisst når det gjaldt å sørge for at også byens fattige fikk tilgang på nødvendighetsvarer til best mulig pris. Kjøpmennenes protester ble møtt med argumentet om at man måtte vokte seg for «uden gyldig Grund» å berøve byens «tarvelige og ubemidlede Indvaanere den Kilde til deres Forsyning, som de selv anser for den billigste og bedste». Kjøpmennene nådde altså ikke fram med sine protester.

 

Selv om vareutvalget på torgene etterhvert ble smalere og konkurransen økte fra et større antall butikker, fortsatte torghandelen å leve i beste velgående til et godt stykke ut på 1900-tallet. I 1931 fikk kommunen for første gang en egen torgdirektør som skulle administrere torghandelen, som etter hvert hadde blitt en stor virksomhet med slaktehus, kjølehus, basarer og fiskehall, alle med myldrende aktivitet.

 

I dag har såkalt «kortreist mat» fra nære landbruksområder nærmest blitt en luksusartikkel som tiltrekker seg bevisste forbrukere. Direkte handel med produsentene er nærmest eksotisk og et kjærkomment tilskudd til den gjennomkommersialiserte og upersonlige handelen i matvarekjedene. Kanskje går torghandelen en ny vår i møte?

 

Litteratur:

- Helle, Knut (hovedred.)(1997): Aschehougs Norgeshistorie, bind 7-9. Oslo: H. Aschehoug& Co. (W. Nygaard).

- Kjeldstadli, Knut (1990): Oslo bys historie, bind 4. Den delte byen Oslo: J.W. Cappelens forlag.

- Myhre, Jan Eivind (1990): Oslo bys historie, bind 3. Hovedstaden Christiania: J.W. Cappelens forlag.

- Tvedt, Knut Are (2000): Oslo byleksikon: Kunnskapsforlaget.

 

Kilder:

- Aktstykker for Kristiania kommune: sak 1/1847, sak 2/ 30.11.1866, sak 15/1873, sak 1/1882, sak 44/1886, sak 3/1888, sak 116/1898.

- Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911. Kristiania (1914).

- Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947.Oslo (1952).

- Love, Anordninger og Tractater m.m. for Kongeriget Norge i Tidsrummet fra 1814-1848: Chr. Tønsbergs Forlag, Christiania (1850).

- Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania (1892).

 

TOBIAS 1/2010