![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Asfaltgolvet og nissene på
lasset Tekst: Wenche Blomberg En
vinterdag i desember 2004 klatret og krøp vi rundt i kjelleren på byens gamle
asyl på Prindsen, en medarbeider hos Byantikvaren og jeg, for å se om disse dype regioner
kunne fortelle noe om fortidas praksis ved anstalten. Kjellerne
er oppdelt i smårom som antakelig var isolatceller.
De hadde antakelig ikke vært brukt på over hundre år. I en av de innerste
cellene under den eldste mannsavdelingen, som ligger inntil det gamle dollhuset, sparket vi litt i grus og skitt og fant
asfaltrester i golvet. Asfaltgolv?
Aha – dette kunne være 1800-tallets våtromsbelegg. Høyst sannsynlig
lokaliserte vi med dette asylets første baderom. Denne fløyen sto ferdig i
1850. Den ble reist for at byens galeanstalt skulle
tilfredsstille kravene til slike innretninger etter den nye Sinnssyke-loven fra 1848. Loven
stilte ikke bare krav om materiell oppgradering for at anstaltene skulle
godkjennes som oppholdssteder for psykisk avvikende. Vel så viktig var det at
de heretter skulle ha medisinsk ledelse. Fra da av skulle all intervensjon og
behandling være et legeanliggende. Loven markerer dermed et paradigmeskifte i
synet på og håndteringen av det mentale avviket. Det medisinske monopolet
representerte et brudd med tidligere tiders uforstand og mishandling, og
varslet om noe nytt og moderne, en ny humanisme. Slike hygieniske versjoner
har ofte blitt resultatet når en profesjon skriver sin egen historie. Denne
overgangen er et spennende tema som har vært lite undersøkt, og som reiser
mange spørsmål. Hva innebar dette bruddet i praksis? På hvilke måter endret anstaltlivet karakter? Tok umyndiggjøring og mishandling
slutt? Hva kom eventuelt i stedet? Ved å se litt nærmere på dette, kommer vi
etter hvert tilbake til asfaltgolvet. «Byens
asyl» var en videreføring av dollhuset som var
opprettet på Prinds Christian Augusts Minde i
Storgata i 1829. Det ble godkjent som moderne asyl – den medisinske
betegnelsen – i 1850, med Peter Emanuel Winge som
lege og sjef. Han ble tilsatt som lege for både dollhuset
og arbeidsanstalten i 1846. Noen tidligere erfaring med behandling av galskap
spesielt hadde han ikke. Hans oppgave var å bringe orden, fornuft og
vitenskapelighet inn i en uoversiktlig gammel anstalt der de innsattes
kropper mer eller mindre fløt sammen i en trangbodd, kaotisk masse. Dollhusene var en del av fattigpleien. Det var ikke overklassens
avvikere som havnet her, annet enn helt unntaksvis og som oftest bare for
kortere tid. Dollhusene var befolket av fattige.
Også etter den nye loven var det fattigvesenet lokalt som fikk ansvaret for
betalingen for asyloppholdet. Stortinget gikk ikke med på at staten skulle
overta utgiftene. Asylene forble dermed på sett og vis fremdeles en slags særfattiganstalter.
En god
del dokumenter fra asylet ligger i arkivet etter Dikemark i Byarkivet. Asylet flyttet i 1905-08 til Dikemark i Asker.
I dette arkivet finner man blant annet pasientjournaler, som var en ny
oppfinnelse innført av Winge. Journalene er en
viktig kilde som forteller både direkte og indirekte hvordan man forholdt seg
til galskapen. Man må imidlertid være klar over at journalene ikke
representerer pasientenes stemme, men er legens tolkning av de informasjoner
han fikk. Medikaliseringsbestrebelsene kommer formelt til syne
allerede i Dollhuskommisjonens innstilling fra
1828, der den unge medisinerprofessor Frederik Holst var premissleverandør.
Han hevdet at medisinsk ledede institusjoner var helsebringende i seg selv og
ville bringe storartede resultater. Kommisjonens forslag ble ikke satt ut i
livet, men i 1840-årene ble temaet satt på dagsordenen igjen av Herman Major,
som utarbeidet forslaget til sinnssykelov. I sin
medisinalinnberetning for 1849 som finnes i Riksarkivet, opererte Winge med fire diagnostiske kategorier: Dementia, Mania,
Melancholia og Paralysis generalis.
Dette samsvarer omtrent med Esquirols
diagnoseskjema som ble introdusert av Frederik Holst og brukt ved Dollhuskommisjonens forsøk på å telle gale midt på
1820-tallet. Men kategorien Idiotæ er ute dette året, og Paralysis
generalis er kommet inn, med ett tilfelle
(vedkommende døde etter et fall ut av vinduet, iflg. Winges
medisinalinnberetning – mulig suicid). De 36 innlagte fordelte seg ellers
jevnt på de tre øvrige dignosene. Ti av de tjueto
som ble liggende over til 1850 var klassifisert som demente. Seks var
melankolske og fem maniske, og sistemann fikk med seg enda en ny diagnose da
han ble ført inn i protokollen på nytt i 1850: stupiditas. Journalskjemaet
har en egen rubrikk for sykdommens antatte årsaker. En rask gjennomgang av de
50 første innførslene av 1850-pasientene viser at i 18 tilfeller er rubrikken
tom, eller det står «Ubekjendt» eller tilsvarende.
I seks av tilfellene refereres det til forskjellige kroppslige tilstander: «Apoplexie», «Hjernelesion»,
«Organisk Hjertefeil», «Epilepsie» eller «Syphilitisk eller mercuriel Hjerneaffection» (dvs. forgiftning etter
kvikksølvbehandling mot syfilis). I fem tilfeller antas onani å være årsak,
og like mange ganger nevnes sosiale sammenhenger som «Næringssorger»,
«Religiøst Sværmerie» og «Uordentligt
Levnet». Men de to dominerende årsakskategoriene er drikkfeldighet (11
ganger) og arvelig disposisjon (13). Det er
et påfallende gap mellom journalenes skildringer av sosiale omstendigheter,
og fokuseringen på kropp og arv. Det er som om man aner at livserfaringene
har en betydning, men ikke om de kan brukes til noe. Allerede i Dollhuskommisjonens rapport fra 1828 finnes flere slike
referanser som heller ikke blir fulgt opp. I 1850-journalene er et
naturvitenskapelig ståsted bekreftet, og det mottatte menneskematerialet
tolkes ut fra en forståelse av det mentale avviket som symptom på skjulte
kroppslige funksjonsfeil og mangler. Det var den referanserammen legene
hadde. Siden har det vært stilt få spørsmål om denne forståelsen er riktig.
Frederik
Holst hadde påpekt at sløvende lediggang forverret innsattes tilstand, slik
det var erfart i britiske fengsler han hadde besøkt. Det gjaldt i dollhusene såvel som i
fengslene, mente han. Dette er i seg selv en observasjon av en sosial
sammenheng. Passende sysselsettingsmuligheter var derfor et krav i Dollhuskommisjonens rapport i 1828. Dollhuslemmene
i Mangelsgården ble antakelig ikke sysselsatt i
noen særlig grad. I 1850 ble det utvidede mannsasylet derimot innredet med en
større og en mindre sovesal, atskilte oppholds- og spiserom,
og to arbeidsrom. I det ene foregikk snekker- og dreierarbeid, mens
kurvfletting, skomakerarbeid og liknende fikk plass i det andre. «Anledning
til de Syges Sysselsættelse»
var ett av lovens vilkår for autorisasjon. Det var utarbeidet en trykt
protokoll for dokumentasjon av virksomheten. Protokollen var forøvrig dobbel
- den bakerste delen var tvangsmiddelprotokoll. Arbeidsprotokollen
ble ført hver dag og fortalte hvor mange pasienter som hadde deltatt, hva de
hadde drevet med, og hva som kom ut av det. Pasientrubrikken er delt inn i
«Private» og «Fattige», dvs. om de ble betalt for privat eller av
fattigkassa, men den ble endret til «Mænd» og «Qvinder» - og hver av disse igjen fikk undergruppene
Private og Fattige. På en
tilfeldig valgt dag i oktober 1851 forteller denne protokollen at én privat
og åtte fattige menn hadde plukket drev (mengden er vanskelig å tolke), at to
fattige menn hadde flettet kurver (ingen av dem ble visst ferdige den dagen),
én fattig mann hadde flettet fiskesnøre (tolv favner klarte han), og tre
fattige menn hadde vært beskjeftiget med utendørsarbeid. Én fattig kvinne
deltok i hustjenesten, seks fattige kvinner plukket ull, og én fattig kvinne
strikket. På andre dager kunne de også karde, spinne eller sy. Av et belegg
på ca 60 var i alt 23 beskjeftiget denne dagen – og kun én av de
privatbetalende. Interessen
for statistikk var en del av den nye vitenskapeligheten. Virksomheten skulle
dokumenteres. Protokollen ble regelmessig lagt fram for kontrollkommisjonen
og høytidelig signert av alle tre medlemmer ved hvert besøk, som forekom
minst en gang i måneden. Den omhyggelige registreringspraksisen, som
fortsatte i over et århundre framover og som ble enda mer detaljert,
dokumenterte i det minste at asylene skaffet seg inntekter på de innsattes
arbeid.
Hva var
det kommisjonen skulle kontrollere? De skulle ifølge lovteksten få seg
forelagt personalprotokollen (med journalene) og behandlingsprotokollen
(eufemisme for tvangsprotokollen), kvartalsvise sammendrag av disse, samt en
årsberetning. Innleggelser skulle meldes til kommisjonen innen 48 timer, og
den hadde uttrykkelig fullmakt til å omgjøre vedtak om slike. I det
undersøkte tidsrommet er det ikke funnet noen eksempler på slik omgjøring.
Det er ikke funnet spor av klager, enda mange av pasientene åpenbart heller
ville være andre steder, slik vi kan se av enkelte journalanmerkninger. Absurditeten
ved arbeidsskjemaet henger sammen med dets evige, mekanisk gjentatte sirlige
signaturer på fattige innlagtes drevplukking og produksjon av fiskesnører, og
de detaljerte rubrikkene. Hva var det egentlig kontrollørene kontrollerte?
Hva var det de skrev under på? Det er fristende å tenke: Ingenting. Det statistiske
filigransarbeidet virker i dag temmelig meningsløst. Men kommisjonen
bekreftet i det minste at de innsatte faktisk hadde et tilbud om sysselsetting, hvor meningsløst det enn kan ha
vært for mange av dem. Og det ser ut til å ha vært frivillig, selv om det å
unndra seg kunne føre til negative merknader i journalen. Skjemaet
som gjorde det mulig å lage statistikk kan heller ses som et uttrykk for
asylet som en ny type laboratorium.
For å konstruere sykdommer på atferden krevde en vitenskapelig tilnærmingsmåte
et empirisk grunnlag. Dette var det viktig å demonstrere. Dermed telte man
det som telles kunne. En vakker dag ville alle
dataene komme til nytte, mønsteret ville tre fram, kunnskapen ville øke. Kontrollkommi-sjonens medlemmer følte vel at de sto midt
i tiden, at de befant seg i de vitenskapelige nyvinningenes sentrum og at
deres pliktoppfyllelse ville få betydning for framskrittet på dette området. Samtidig
er det grunn til å spørre om ikke sysselsettingen også viser at arbeidet i
seg selv hadde endret karakter: Fra
en protestantisk dyd (den som ikke arbeider, skal heller ikke ete) slik den
tradisjonelt ble praktisert innenfor fattigpleien som et ledd i den oppdragende «arbeidslinja», og til en form for
innholdsløst tidsfordriv som ikke lenger hadde noen sammenheng med dekking av
basisbehov, men snarere ble en ny form for lydighetskontroll, i tillegg til
at det skulle avlede ufornuftige tanker og strukturere dagen. Det er ikke
funnet noe i arkivmaterialet som tyder på at pasientene fikk beholde noe av inntektene
av produksjonen slik at den hadde inneholdt et økonomisk insitament. Derimot
er det en kjent sak at pasientproduksjonen ved asylene helt opp i vår tid har
hatt betydning for driften. Kurmetoder Etter
en første somatisk undersøkelse etter innkomsten, var det svært ofte en eller
flere av de århundregamle klassiske tømmeteknikkene – med utgangspunkt i
teorien om balansen mellom kroppsvæskene – som ble tatt i bruk: Brekk- og
avføringsmidler, blodigler i tinningene, og mer sjelden en årelating. En syfilittisk christianiakjøpmann
som ikke bare hadde utviklet et mentalt avvik, men også hadde flere legemlige
plager, fikk ved innleggelsen hasjpiller morgen og kveld, og det ble i over
en uke arbeidet iherdig med å få ham til å avgi tilfredsstillende avføring. Mot
søvnmangel og uro ble det særlig benyttet opium i stigende doser, deretter
synkende; dessuten varme bad, eller lunkne med kalde overskyllinger av hodet.
Dette var enkle adferdsregulerende midler som ble
brukt i stort omfang. Den gravide Karen Christine fikk klystér
etter ankomst, men først og fremst fikk hun opium i varierende doser både før
og etter fødselen for at hun skulle roe seg. Lunkent bad, valeriana
(beroligende middel av vendelrot) og laudanum
(gammelt opiumspreparat) ble også brukt. Det forhindret ikke at hun av og til
ble satt i tvangstrøye. Om en gardsgutt fra Lom noteres det at: «Pas. har et par ganger fått
styrtebad, hvorover han er blitt meget forskrekket. Således ville han i dag
slett ikke spise sin mat (...) han ønsker å forlate sitt nåværende
oppholdssted». Noen
dager senere prøvde han å rømme.
Man
hadde også skarpere metoder, både tvangstrøye og «eneværelse» – sannsynligvis
en eufemisme for isolat i kjelleren. Bruken av slike tvangsmidler skulle i
henhold til loven rapporteres i en egen protokoll. Men det framgår av
journalene at Winge etablerte et dobbeltsporet
system: Han skilte mellom legale, protokollerte tvangsmidler som ble benyttet
for å forhindre skade, og «Correctionsmidler» brukt
i den interne disiplinen: «Som Correctionsmiddel
anvendes undertiden Eneværelse, undertiden, og i Almindelighed
da med udmærket Virkning, et koldt
Styrtebad»,
skrev han i 1857. Dette
har sannsynligvis foregått i våtrommet i kjelleren. Noen av smårommene har vært boder for brensel o.l. Liknende
rominndeling finnes også i den seinere kvinneavdelingens kjeller. Disse
kjellerlokalene er ikke restaurert i forbindelse med oppussingen 2004-2005. Man kan
forundres over at Winge her likefram skryter av at
han bryter §4 i Sinnssykeloven
der det heter: «Legemlig Revselse maa ikke finde Sted». En 57 år gammel arbeiderkvinne ble
utsatt for dette i 1851 etter å ha vært stygg i kjeften. I asylets instruks
for vokterpersonalet blir det påpekt at «Alt, hvad
der i de Syges Opførsel
eller Tale kan ægge dem til Uvillie,
alene er en Følge af Sygdommen.
(...) Føre de Syge uforstandig Tale, fare de frem
med Hæftighed, skulle Vogterne
med Mildhed søge at tale
dem tilrette, dog maa de aldrig
gaa ind paa Patienternes urigtige Ideer, men paa en venlig Maade søge at berigtige disse og hvis
dette ikke er muligt, undgaae
al tirrende og unyttig Modsigelse.» Disse
filantropiske vendingene skånte likevel ikke Anne Marie Olsdatter
for ydmykelsen. Hun hørte med til flokken som ble tilbakeført fra Oslo
hospital da kvinneavdelingen åpnet, ble kategorisert som manisk, hun
hallusinerte og var urolig. Fire dager etter ankomsten står det i journalen: «Urolig, ingen synderlig Søvn inat. Er i dag trættekjær, uanstændig og liderlig i sin Tale. Til Correx et Styrtebad.» Ved å
gi uroen ulike moralske betydninger, kunne man altså likevel benytte
«legemlig refselse». Eller mente man kanskje ikke det? Hadde ordene en annen
betydning for 150 år siden? I reglementet forsvinner personen inn i sykdommen
– det er sykdommen som handler, ikke mennesket. Individet er visket ut. Men i
det fysiske møtet med Winge står det likevel en
person der med egen vilje, en som kan stelle til faenskap og dermed er
kvalifisert for korreks. Det er
en viss rådvillhet som kommer til syne her. I møtet med det uforståelige, tyr
man til enkle, repressive midler. Det er en «mismatch» mellom regulativets
klare normative intensjon og den kliniske hverdagens mangfoldige realiteter
som indikerer at forestillingene om framskrittet ble endret raskere enn
praksisen. Til gjengjeld var legens definisjonsmakt så stor at han kunne
omtolke korreksjonen – det ligger egentlig nærmere å kalle det tortur – til
en terapeutisk nødvendighet, iallfall passende for et velvoksent menneske som brøt med
forestillingene om passende kvinnelighet (og som under enhver omstendighet
ikke fikk snakke til ham på den
måten). Men
dermed er også dollhusets gamle direkte og spontane
metoder, som ikke var ledsaget av filantropiske erklæringer, men var en del
av hustukten fra arbeidsanstalten, blitt opphøyet, raffinert og medikalisert. Gjort til noe annet, ikledd et nytt språk. Winge skrøt åpent av at han hadde funnet et middel som
virket («i Almindelighed»). Det etiske imperativ
som var satt opp for vokterne, kunne han heve seg over og utvise eget skjønn
– og skjule sin rådvillhet. Medisinsk definisjonsmakt og hierarkisk
plassering høyt over ufornuften legitimerte vilkårligheten. Det er spiren til
en moderne, omnipotent asylsjef som trer fram. Jeg har
lett etter Anne Marie Olsdatter i
behandlingsprotokollen (eufemisme for tvangsprotokoll) for 1850-51 , hvor hun
dukket opp under navnet Marie Fossum. Hun er innført med to dagers isolat.
Men det er ikke angitt noen styrtebad-episoder
eller anvendelse av «korreksjonsmidler» hverken for henne eller andre i det
hele tatt. Den ferdigtrykte protokollen definerer tvangsmidler kun som
tvangstrøye og enerom. Det er ingen rubrikk for «Correx».
En del av den disiplinerende maktbruken foregikk altså uten dokumentasjon og
ble holdt unna de protokollene som kontrollkommisjonen hadde tilgang til.
Det er
funnet tre andre innførsler som utdyper denne praksisen. Sommeren 1850 ble
ingeniøreleven Ingebret Sørenssen (30) og tidligere
sersjant Mathias Evensen (33) begge satt i isolat på samme dag for «Opsætsighed mod Lægen». Der ble
de sittende henholdsvis i halvannet og to og et halvt døgn. Året etter fikk eks-løytnant Biong (47) ett døgn i tvangstrøye for «Opsætsighed og Urolighed» - og
ble utskrevet fire dager etter. Alle disse tre hadde en viss utdannelse og
formodentlig noe lettere for å ordlegge seg enn mange av de andre. Det er
nærliggende å tenke seg at de to første kan ha vært innblandet i samme
episode der de har satt seg såpass kraftig imot Winge
at han straffet dem. Reaksjonene hans er protokollert, og ble signert av
kontrollkommisjonens medlemmer, som ikke har føyd til noen kommentarer hverken
i disse tilfellene eller i noen av de andre i det aktuelle tidsrommet. «Opsætsighed» som grunn for tvangsanvendelse er en term
som heller ikke blir brukt flere ganger. Dette betyr neppe at det ble slutt
på oppsetsigheten blant pasientene, men at den kan ligge skjult i de mest
brukte betegnelsene «Urolighed», «Voldsomhed» og «Ødelæggelseslyst».
Forskjellen mellom de godkjente tvangsmidlene, som skulle dokumenteres, og de
ulovlige korreksjonsmidlene blir usynlig. Opposisjon kan omdefineres til uro
av den som har makt til det. Da
kvinnene rykket inn igjen 15. september 1851, ble det også bruk for
tvangsmidler. Denne dagen og den neste ble fire kvinner satt i isolat - den
ene fikk dessuten tvangstrøye på, og ble isolert to ganger. Tvangsmidlene ble
brukt fra atten timer til ti dager, mens én ble sittende i isolatet ut året -
i 117 dager. Begrunnelsen var hovedsaklig «uro». Av femten tilfeller av
tvangstrøyebruk, er de ti ganger anvendt mot kvinner, som oftest på grunn av
«Ødelæggelseslyst». Den ene
av de fire første isolerte var Karen Jørgensdatter
(37) som hadde kommet inn gravid i januar og fødte et barn i mai som ble tatt
fra henne. Den andre var Berthe Fasting (34) som hadde vært syk i ti år og
innlagt i Oslo Hospitals dollhus i to og et halvt
år. Den tredje het Adolphine Gudmundsen (50) og var
kjent i Storgata 36 fra før hun hadde sittet på det gamle dollhuset
og var nå tilbake etter midlertidig opphold på Oslo Hospital. Den siste var
tjenestejenta Anne Marie Olsdatter Fossum (57) som
altså i tillegg til kalddusj, fikk to dager i isolat. Hadde
de grunn til utagering og uro? At Karen var ulykkelig, er ikke vanskelig å
tenke seg. Berthe, med sitt «klængende Væsen» som det står i journalen, regredierte
og var ikke helt til stede i denne verden. Hun hadde bare noen få ord igjen
som hun gjentok hele tiden, hun ville ut og var urenslig. På Oslo Hospital
hadde Major ordinert 32 bøtter kaldt vann over henne. Dette framgår av
journalen hennes, der en passasje fra Oslo hospitals journal er sitert. Winge skriver at «Alle
forsøgte Correctionsmidler
have for hende viist sig uvirksomme». Adolphine var helt forvirret og selvskadende, og fikk av
og til epileptiske anfall. Major hadde brukt tvangstrøye på henne etter at
hun slo ut noen vindusruter på Oslo Hospital. Winge
satte henne like godt permanent i isolat. For dem alle var flyttingen til den
nye avdelingen et brudd med rutiner. Kanskje var regimet strengere her. Og
kanskje ble selve flyttingen i seg selv en for stor belastning. Da de
reagerte, ble de straffet. Den nye
filantropiske sinnssyke-loven og normene i asylets
reglement var altså ikke noe hinder for repressive metoder og mishandling. Da
den nye vitenskapeligheten skulle omsettes i praksis, ble mange av dollhusnissene åpenbart med på lasset. Fra en relativ frihet
i det gamle anstaltkaoset, åpnet den nye loven for en systematisk tilgang til
de innsattes kropper og en langt mer sofistikert individuell kontroll. Der
man tidligere nok hadde få sperrer mot fysiske virkemidler for å få innsatte
til å skikke seg, fikk overgrepene nye former og terminologi, og foregikk i
pene og rene omgivelser. Med nye merkelapper kan man skjule det som foregår.
I sin undersøkelse av Bjerketun behandler Kjersti
Ericsson dette fenomenet og viser til striden om isolasjonen der: Var den et
«hygienisk tiltak», et ledd i pedagogikken - eller straff og overgrep?
Ericsson sier at et viktig trekk ved fagsjargongen som politisk språk, er at
den bidrar til å dra en grense mellom den profesjonelle og klienten. Sosial
avstand kan bidra til å gjøre uakseptable handlinger akseptable. På
samme måte gir Joar Tranøy en lang rekke eksempler på hvordan opposisjon mot
regimet på Gaustad i tida etter siste krig ble straffet med drastiske
behandlingsmetoder som cardiazol-, insulin- og
elektrosjokk, og opptil flere hjernekirurgiske inngrep på samme person. Det
er påfallende mange eksempler på journalformuleringer som viser hvordan
konformitets- og disiplinkrav dirigerte medisinernes intervensjon. Også
Per Haave har nylig beskrevet hvordan somatiske
behandlingsmetoder, f.eks. bruken av apomorfin, ble
brukt langt inn i etterkrigstida som atferdsregulerende tiltak og straff,
både ved Sanderud sykehus og andre psykiatriske
institusjoner. Tiltakene
ved asylet i Storgata (og som vi har sett også ved Oslo Hospital) ble rettet
mot pasientenes bevissthet og samvittighet for å øke deres selvkontroll - et
autoritært og moralistisk prosjekt som ingen kontrollkommisjon hadde
innvendinger mot. De rettet seg da også mot fattigfolk, man fant det helt
naturlig å oppdra dem til konformitet og til å innordne seg sine roller. Det hadde formodentlig vært en større
skandale om en representant for overklassen var blitt tvangsoverskylt med 32
bøtter kaldt vann. Og der
er vi tilbake ved asfaltgolvet: vann ble brukt som straffemiddel. Straff
inngikk i det handlingsrepertoaret legene tillot seg å bruke når de møtte en
virkelighet som ikke stemte med teoriene, i den grad de fulgte noen. De hadde
i realiteten ikke særlig bedre forutsetninger for å ta hånd om galskapen enn
de som hadde gjort det tidligere, og som iallfall
bar på en erfaringsbasert kunnskap. Det var legenes sosiale posisjon og ikke
ekspertise som førte til at det mentale avviket ble gjort til et medisinsk
spørsmål. Så kan man saktens spørre om det var fordi galskapen havnet i feil
kunnskapsunivers at denne rådvillheten synes å ha fulgt med profesjonen hele
veien siden, og ført til så mange spekulative og dramatiske angrep på
kroppene. Det er vel ikke sikkert det hadde gått så mye verre om problemet
hadde forblitt hos praktikere, teologer og filosofer. Kanskje det er her et
sted nissen på lasset ligger begravd. Kilder - Medicinalkontoret. Medisinalinnberetninger. Kristiania.
Pakke 23 i Riksarkivet -
Behandlingsprotokoller 1850-1962 i arkivet til Dikemark i Byarkivet.
-
Arbeidsvirksomhet og tvangsmidler 1850-1853, bind 1 i arkivet til Dikemark i Byarkivet. -
REGULATIV for Christiania Byes Sindssyge-Asyl,
approberet ved kongelig Resolution
af 17de Mai 1850 (gjengitt
i Blomberg 2002). Ligger på Byarkivets hjemmesider:
http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/article57317-961.html Litteratur -
Ericsson, Kjersti (1974): Den tvetydige omsorgen. Oslo 1974: Universitetsforlaget. -
Blomberg, Wenche (1993) Karoline og vitenskapen : et
psykiatrihistorisk eksempel. Oslo : Gyldendal. (2002) Galskapens
hus : internering og utskilling i Norge 1550-1850. Oslo : Universitetsforlaget. (2005)
Christiania dollhus – mellom dårekista og asylet. Oslo : IKRS, UiO. - Haave, Per (2008): Ambisjon og handling
: Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et
historisk perspektiv. Oslo : Unipub. -
Tranøy, Joar (1993): I sinnssykehusets vold :
innlagtes motstand mot legemlig behandling ved Gaustad sykehus. Oslo : Pax. TOBIAS 2/2009 |