[Oslo kommune, Byarkivet]

Eilert Sundt: Om fattigforholdene i Christiania

«Det er for Størstedelen de samme Personer, som Aar efter Aar gaar ind og ud her, ligesom en Klasse for sig selv af Byens Befolkning, en Klasse af Ulykkelige, for ikke at sige Uforbederlige, som mindst tør forbigaaes ved en Undersøgelse om de lavere Klassers Kaar og Sæder i vor By.»

 

Tekst: Marius Bjørnson Hofstad

Eilert Sundts to bystudier Om Pipervigen og Ruseløkbakken – Undersøgelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania (1858) og Om Fattigforholdene i Christiania (1870), har blitt stående som to klassikere innenfor tidlig norsk samfunnsforskning. De har hatt særlig betydning som sosiologiske kartlegginger av den delen av Kristianias befolkning som ikke har blitt vesentlig nevnt i historiebøkene. I undersøkelsene kommer man nært innpå det man kunne karakterisere som byens fattige og deres levekår. Den nye tidens rivende utvikling og byvekst hadde skapt alvorlige sosiale utfordringer. Fattigkommisjonen, som Sundt arbeidet for, satte derfor mye krefter inn på å utmeisle løsninger på problemene og stanse den videre veksten av fattigdom. Dette var bakgrunnen for de to utgivelsene.


Eilert Sundt som forsker

Eilert Sundt ble født i 1817 i Farsund. Han tok teologisk embetseksamen i 1846, og var sogneprest i Eidsvoll fra 1869 til han døde i 1875. Han viet det meste av sitt liv til studier i folkelivets historie. I dag tilskrives han en avgjørende rolle for utviklingen av samfunnsvitenskapen, med sitt bidrag til kvalitativ og kvantitativ forskning. Sundt hadde tidlig foretatt et brudd med den teologiske dogmatismen og utviklet et mer fleksibelt og dynamisk syn på verden og vitenskapen. Han var tydelig inspirert av det vitenskaplige gjennombruddet i Europa med den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857) som en sentral skikkelse. Men selv om Sundt var kjent med og var en talsmann for de nye strømninger, var han like fullt prest med tilhørighet innenfor et teologisk verdenssyn. Dette, i kombinasjon med hans sosiale tilhørighet til embetsmannsstanden, satte ham på mange måter i en mellomposisjon mellom ett dogmatisk og vitenskaplig verdenssyn.

Sundts undersøkelser av fattigforholdene i Christiania tok til mot slutten av hans 25 år lange forskergjerning. Christiania var på denne tiden delt i fire fattigforstanderdistrikt, samt et femte distrikt som tok seg av de hjelpeløse fattige. Disse bestod av både voksne og barn som ble satt i forpleining. Materialet i undersøkelsen ble ikke samlet inn av Sundt selv, men av studenten E. Iversen, som var forstander ved Toftes Gave, en anstalt for forsømte og forlatte barn. Iversens arbeid med barn og unge i dette området var trolig viktig ettersom store deler av undersøkelsen rettet seg mot barnas oppvekst og helbredssituasjon. En av de store problemstillingene gjaldt hvorvidt allmueskolene gjorde en god nok jobb eller om grunnene for elevenes svake prestasjoner kunne forklares på bakgrunn av andre forhold.

 

Toftes Gave

Anstalten var oppført og drevet siden 1844 med beliggenhet i Munkedamsveien 31 i Pipervika. Grunnleggeren var Christianias første ordfører, forretningsmannen Andreas Tofte (1795-1852). Han var en av Norges rikeste menn, men levde i stor grad etter sitt motto: «Rigdom forpligter». Gjennom 1840 årene opprettet han flere barneasyl og tiltak for fattige, der Toftes Gave var den største og med mest kontinuerlig drift. Anstalten hadde først blitt opprettet som et livreddende tiltak for barn av begge kjønn, men ble i 1849 av fattigkommisjonen, foreslått utvidet som et tiltak også for spesielt hjelpetrengende skolebarn. Beliggenheten ved Pipervika og Ruseløkkbakken var trolig avgjørende for at Sundt søkte et samarbeid med denne institusjonen. Kjennskap til beboerne og området effektiviserte trolig framdriften og bidro til at Sundt kunne igangsette sine analyser på et langt tidligere tidspunkt enn ellers. Sundt kontaktet først skoleforstanderne i de aktuelle områdene for å få fortegnelser over alle boliger med barn i skolepliktig alder.  Prosjektet ble gjennomført som en dør til dør aksjon, sommeren og høsten 1855. Selve framgangsmåten var adoptert fra lignende undersøkelser gjort i London. Sundt hadde stor tro på at Iversen var en person med en viss tillit i områdene. Dette ville gjøre ham i stand til å fremskaffe ekstra opplysninger utover fakta om barnas skole og oppdragelse, sånn som foreldrenes økonomi og levestandard. I evalueringen av prosjektet kunne Sundt si seg fornøyd med gjennomførelsen. Iversen hadde i stor grad blitt mottatt med høflighet av beboerne, og gitt ham de opplysningene han ba om. Tidlig i 1856 overlot han protokollene til Sundt, som dannet grunnlag for begge de to bystudiene.


Analysen og konklusjonen

Spørreskjemaet var utarbeidet av Sundt selv, der han hadde avgrenset seg til å kartlegge kun de familier med barn i skolepliktig alder, fordelt på fem sentrale yrkesgrupper. Han var også opptatt av den store andelen av innflyttere fra landsbygdene, de som utgjorde et overveldende flertall i alle kategorier av yrkesgrupper. Dette ble også en del av forklaringen på områdenes sosiale befatning, nemlig at årsakene til det sosiale forfallet skyltes fattigfolk fra bygdene som hadde søkt seg inn til byen. Dette strider imidlertid med funnene fra en lignende undersøkelse han gjorde av arbeidsanstalten Prinds Chr. August Minde, der majoriteten var innfødte bysbarn. Sundt trakk likevel ingen konklusjon til fordel for folk fra landsbygdene. Mye av hans grunnleggende tankegods gikk tvert imot ut på at mennesker i byen var mer opplyste, dannede og sømmelige enn de fra periferien.

Hovedtyngden av materialet Iversen samlet inn viste at den verste nøden fantes hos arbeidsuføre, gamle, syke og arbeidløse, uten større sikkerhetsnett. Fra det offentliges synspunkt kunne denne typen fattige ikke klandres for den situasjonen de befant seg i, men Sundts slutninger skulle likevel trekke i en annen retning. Hans årsaksforklaringer for fattigdommen gikk mer i retning av slett moral, usedelighet, «[…]husfaderens eller husmoderens eller begges dovenskab, skjødesløshed». Toftes Gaves årsberetninger som ble utgitt årlig siden 1864, viser at de i stor grad delte denne oppfatningen av de fattige. Deres særlige fokus på barn og unge var motivert ut fra den tanke at man måtte gripe tidlig inn i de unges liv, for å kunne redde dem fra den sosiale arv. På anstalten ble barna satt i hardt fysisk arbeid og under hard disiplin, samt tett oppfølging av den boklige lærdom. Problemet lå etter deres syn hos barnas foreldre. Den ubønnhørlige sosiale arven de ofte refererte til, mente de hadde en kobling til alkoholmisbruk, utsvevende livsstil og kunnskapsløshet.

Tallene fra undersøkelsen, som Toftes Gave og Sundt hadde samarbeidet om, viste imidlertid at kun et fåtall var fattige grunnet alkoholisme. Det offentlige ble delvis holdt ansvarlig for den manglende boklige kunnskapen i hjemmene. Dette skyltes for det meste en lav kvalitet på foreldrenes skolegang, mente Sundt. Men kritikken var i overveiende grad rettet mot de fattige selv, ved at de selv var roten til problemene.

Disse konklusjonene var åpenbart farget av Sundts evolusjonistiske verdenssyn, om at mennesket utviklet seg fra et primitivt mot et stadig mer fremskredent stadium. En slik moralistisk hypotese var også gjennomgående for hans totale forskning. Selv om det kvantitative kildematerialet kunne avvike fra et slikt normativt perspektiv, holdt han fast ved sin totalforståelse av samfunnet, kulturen og mennesket.

 

Barn av sin tid

Sundts synspunkter gjorde at han fremmet forslag om å begrense fattigutbetalingene og i stedet fremme viljen til selvberging og egenansvar. Resultatet av undersøkelsen i 1868 viste at omkring åtte prosent av en total befolkning på 62 507, ble forsørget av fattigvesenet. Den vitenskaplige grunntanken tegner en interessant kontrast til den mer moralistiske og teologiske Sundt. Blant norske historikere har denne distinksjonen skapt motstridende oppfatninger knyttet til Sundts gyldighet som samfunnsforsker.

I sitt syn på fattige var han, sammen med likesinnede fra f. eks Toftes Gave, utvilsomt et barn av sin tid. Ut fra et vitenskapelig ståsted kan det kansjkje være litt problematiks å se at hans konklusjoner ikke i større grad kom som en konsekvens av den dokumentasjon han samlet inn. På den annen side hadde Sundt utvilsomt et sterkt og ektefølt engasjement for de fattige som klart kommer til uttrykk i hans verker.

 

Kilder og litteratur

- Sundt, Eilert: Om fattigforholdene i Christiania, Fakkelen 1978.

- Stenseth, Bodil: Eilert Sundt og det Norge han fant. Oslo 2000

- Holtan E. og Ribsskog B.: Toftes gave 100 år, Oslo 1943

- Seip, Anne-Lise: Eilert Sundt. Fire studier, Oslo  1983

TOBIAS 2/2009