![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Kristianiakrakket 1899 Tekst: Bård Alsvik Folk
kom i hopetall! I flokk og følge, eller aleine, langs landevei og jernbane.
Noen kom sjøveien fra byer langs kysten, andre helt fra Sverige. Mange var
alminnelig bondeungdom fra bygdene. Andre hadde spesialkunnskap i bagasjen:
Murere, snekkere, steinhoggere og malere, blikkenslagere og rørleggere. Ja
selv fra Danmark kom de. Arbeidsgivere brukte lockout på danske arbeidere i
hjemlandet. De dro til Kristiania, byen som tilbød arbeid og som vokste
raskest i Europa.
Byen ga
arbeid, men ikke nok boliger. Vegger måtte reises og tak måtte tekkes. Tjukk
og feit leire skulle formes og brennes til murstein, og titalls tusen stein
fraktes til byggeplassene. Byggeprosjektene dukket opp nærmest fra intet, og
etterspørselen etter byggematerialer var enorm. Også myndighetene sleit med å
holde tritt med alle byggesøknadene som strømmet inn fra det ene nystartede
byggeselskapet etter det andre. Hvor man enn snudde seg poppet det opp
bygninger. En grunnmur her. En vegg eller to der. Et stillas og ei kran.
Eller et ferdig hus hvor det ble pusset og malt. Aftenposten beskrev det
sånn: «Hvor
der før med lange Mellemrum stod et og andet uanseligt Bygverk, reiser sig nu svære 4 og 5 Etages
Gaarde, som paa Beskueren
gjør Indtryk af at være
ganske solide ... Det er ganske interessant at iagtage,
hvorledes Omgivelserne ved denne Nybygning skifter
Karakter ... Der arbeides med Nedleggelse af Kloak-, Gas- og Vandledninger,
graves, grøftes og brolægges, og man faar i det hele taget et sterkt
Indtryk af det pulserende
Liv, en rastløs Byggevirksomhed medfører.» Det var
murstein som gjaldt. Etterspørselen gikk til vers og prisene fulgte etter. På
ett av teglverkene så verksformannen ut til å leve godt av det de gode tidene
hadde å by på. Den runde magen, smilet, jakka og skoene overgikk det meste
man hadde sett på den kroppen. Han smilte fra øre til øre, suttende på en
feit sigar. Arbeiderne likte seg også. Streik var deres våpen. Lønna ble
høyere med det i hånda. Alle spadetakene med den tunge leira opp i
trillebårene. Det harde arbeidet med å skyve båra foran seg den lange veien
til der leira skulle over i former, sola som steikte, tørsten som sved og
ryggen som verket. Alt var glemt når portemoneen, tyngre enn før, lå i lomma
etter endt uke.
Verdensøkonomien
hadde vært inne i en bølgedal i 1880-åra og begynnelsen av 1890-åra. Norge
var ikke uberørt av dette. Lave priser og liten fortjeneste, ga lav aktivitet
i flere næringer. Store gullfunn i Sør-Afrika presset imidlertid gullprisene
nedover rundt midten av 1890-tallet. Sentralbankene rundt omkring i verden,
også i Norge, regulerte omløpet av antallet sedler i takt med hvor stor
gullbeholdning de til enhver tid hadde. Da gullprisene sank som følge av
funnet, økte sentralbankene gullbeholdningen. Dette ga mer penger i omløp og
økende priser. Stagnasjon og stillstand ble etterfulgt av foretaksomhet og
vekst. Høykonjunkturen
nådde også Norge. Avgjørende var det at trelastprisene og fraktratene steg.
Særlig var dette gunstig for Kristiania fordi så vel rederkontorer som
trelastforhandlere var konsentrert til hovedstaden. Staten lånte store summer
i utlandet for å igangsette jernbaneutbygging i og ut fra Kristiania. Dette
ga økt kapital ved siden av stigende eksportinntekter. Det er naærliggende å tro at konjunkturoppgangen førte til vekst
i antall industriarbeidsplasser i Kristiania, som igjen førte til at
boligbehovet steg kraftig på grunn av stor innflytting. Opphevelsen av Mellomriksloven i 1897, som hadde
regulert handelen mellom Sverige og Norge, gjorde det dessuten mulig for
norske bedrifter å produsere industrivarer som før ble importert fra Sverige.
Sosialøkonomen Wilhem Keilhau hevdet på 1920-tallet
i «Det norske folks historie» at dette førte til en oppblomstring av nye
industribedrifter og nye arbeidsplasser som igjen ga økt tilflytting og
etterspørsel etter boliger. Med dette var grunnlaget for byggeboomen lagt. Redaktøren
i det økonomiske tidsskriftet «Farmand», Einar
Sundt, mente imidlertid et par år etter krakket at det var «økt befolkning
som gav grunnlag for flere industrietableringer og ikke omvendt».
Historikerne Tore Jørgen Hanisch og Helge Ryggvik
(1993) har støttet Sundt i dette synet i et arbeidsnotat om
Kristiania-krakket tidlig på 1990-tallet. De viser til at veksten i
boligarealet i Kristiania var mye større enn veksten i industriarealet
(syvdobbelte av industriarealet i 1898). Dessuten: «Tidsrekkefølgen indikerer
(…) at det var befolkningsvekst og boligbygging som mot slutten av 90-tallet
trakk i gang fabrikkutbygging, og ikke omvendt.» Oppgangen i
byggevirksomheten startet nemlig før de generelle konjunkturene bedret seg
rundt midten av 1890-åra. Etterspørselen etter bygningsmaterialer førte så
igjen til en vekst innen industrien, og nærmest var det sånn at de som kom
flyttende til byen, bygde sine egne boliger.
Det var
en liten gruppe unge forretningsmenn, visstnok jurister, som startet den
friske satsningen med å reise leiegårder for arbeidere i større målestokk. I
følge Einar Sundt representerte de en ny generasjon innen Kristianias
forretningsstand. Ungdommen kunne lese tidens tegn. De ville og turde ta
sjanser og satse friskt. Den eldre garde avskydde på sin side alt som kunne
likne på spekulasjon, klok av skade fra tidligere kriser. Hanisch og Ryggvik påpeker at denne generasjonsforskjellen
kjennetegner hvilken som helst boom, hvor som helst i verden. «De kulturelle
generasjonsforskjellene så man under jobbetida under første verdenskrig og
1980-åras ’jappetid’». Kristiania hadde imidlertid aldri opplevd en
så stor byggevirksomhet som i de siste åra av 1890-tallet. Hvor hardt det ble
bygget når boomen virkelig satte inn, forteller tall fra byens stadsingeniør.
På starten av 1890-tallet ble det innmeldt i overkant av fem hundre byggesaker i året for godkjenning. I 1897 var dette
tallet mer enn fordoblet til over 1300 innmeldte byggesaker
og i 1898 – da boomen nådde sitt absolutte høydepunkt, ble hele 1756 saker
byggeanmeldt. Mesteparten
av eiendomsspekulasjonen ble organisert i aksjeselskaper. Bare i løpet av
1897 ble det etablert 106 nye aksjeselskaper i Kristiania. Siden 1894 hadde
det dessuten eksistert et nyetablert aksjemarked i Kristiania, riktig nok i
mer eller mindre uordnede former. Fra 1.
mai 1897 begynte vekselmeglerne i byen å offentliggjøre ukentlige
fellesnoteringer. Folks interesse for aksjemarkedet og ikke minst lettjente penger bredte om seg. Historiene om folk som
hadde tjent penger uten å løfte en finger florerte, og temmelig snart
opptrådte gud og hvermann som aksje- og eiendomsspekulanter – også folk
utenbys fra.
For å
hjelpe spekulantene med enkel tilgang til kapital ble det opprettet hele seks
nye banker mellom 1896 og 1898. Wilhelm Keilhau har pekt på at
kredittekspansjonen de nye bankene sto for, hvilte på et temmelig spinkelt
grunnlag sett i lys av Norges Banks gullbeholdning. Det var på papiret flere
sedler i omløp enn det var gull i Norges skattkammer: «Men det bekymret spekulantene sig ikke om: De la neppe merke til
det. De tenkte bare fra dag til dag, høist fra uke
til uke.» I følge Sundt ble grensen mellom «legitim spekulation og svindel» definitivt nådd da kommandittaksjeselskapet Arntzen, Schmidt & Co
overtok Jakob E. Dybwads bankierforretning og
dannet Den norske Diskontobank i 1897. Einar Sundt, som i samtiden stilte seg
meget kritisk til de nye bankene, og dermed også til de unge gründerne som
sto bak eiendomsspekulasjonene og byggeboomen, beskrev hvordan «en
forholdsvis liden klik av
de inviede» tegnet seg for store aksjeposter som de
finansierte ved lombardering (belåning) i andre banker Når det var gjort
startet selve svindelen. Bakmennene fabrikkerte «overkurser» og aksjer ble
solgt til et lettlurt publikum som lot seg rive med
i en slags feberhet spillegalskap. Selv om enkelte i det bedre borgerskap
stilte seg kritisk til de nyopprettede kredittinstitusjonene og de uerfarne
menn som styrte dem, lot muligens publikum seg blende av at verdsatte menn, i
høye stillinger lot seg verve og låne sine navn til virksomhetene. Dette
borget for kvalitet og soliditet, og gjorde aksjene enda mer salgbare overfor
et ukyndig publikum. Samtidig
som byggeboomen nådde toppen i 1898 skjedde det en renteheving i utlandet med
påfølgende innstramning i det norske pengemarkedet. Én gang i oktober og to
ganger i desember hevet Norges Bank utlånsrenta med til sammen 1,5 prosent,
slik at den var på 5,5 prosent ved utgangen av 1898. Følgene av denne
innstramningen var ikke så stor og umiddelbar for de etablerte virksomhetene.
Det var imidlertid tegn på at de «nye» virksomhetene merket innstramningen.
Diskontobanken hadde gått inn i året 1898 med en kurs på 750, ved utgangen av
året hadde femtallet og sjutallet byttet plass, og kursen var 570. Noe som
av økonomiske eksperter i ettertid er omtalt som en «ulykke» inntraff i
februar 1899. Norges bank fulgte ikke opp innstramningene på slutten av året
1898, men satte i stedet ned renta og ga ny næring til spekulantene. Den 24.
mars skjønte sentralbanken imidlertid at dette var en tabbe og satte opp
renta igjen, til 6 prosent. Dette hindret ikke spekulanten i å drive sin
lysskye business. Pengene flommet som før, i hvert fall på papiret, aksjer
ble omsatt til overkurser og byggeboomen fortsatte med stor kraft.
Noen
hadde likevel begynt å slite våren 1899. To av dem var Christian
Christophersen og C. F. Kirchenstein som drev
firmaet Chr. Christophersen & Co. Firmaet drev stort innen produksjon og
omsetning av cellulose og tremasse. De hadde filialer i så vel London som
Paris og Göteborg. Fasaden var det ikke noe å si på. Firmaet hadde tilhold på
Drammensveien i det som i dag er Nobelkomiteens
flotte bygning. Men forretningen var på vei til å gå over styr. Ledelsen
manglet etter sigende nødvendig teknisk utdannelse, den hadde dessuten latt
seg rive med av de blomstrende tidene, og lånt store summer i utlånskåte banker. Firmaet hadde en gjeld tilsvarende
tjue prosent av statens utgifter – et sted mellom tolv og fjorten millioner
kroner. Mye av dette var lånt i
Diskontobanken. Lørdag 10. juni gikk det veldig galt.
Wilhelm Keilhau skildrer det sånn: «En av tidens store,
generalkonsul CHRISTIAN CHRISTOPHERSEN, hadde nemlig et bankbud som lørdag
10. juni lot sig forlyde med at dette nok var siste dag firmaet innfridde
sine veksler. Ytringen var forhastet, for riktignok hadde vanskeligheter i
noen tid tårnet sig op for Christophersen, som eiet et felles salgskontor for
en rekke norske tremassefabrikker, men hans advokat i London stod like foran
undertegning av en kontrakt om salg til engelske interesserte av et stort
fabrikkanlegg, og salgssummen vilde give en betydelig lettelse i stillingen. Bankbudets
spådom skapte imidlertid panikk, mandag 12. juni måtte Christophersen
sammenkalle sine kreditorer, salget gikk overstyr, og kort tid efter blev Diskontobanken nødt til å innstille sine
betalinger.» I løpet av kort tid ble så godt som alle
virksomheter i Kristiania lammet av krisen. Kurstapet på aksjer i de
nystiftede bankene var hele 17 millioner kroner. Diskontobanken og Aktiebanken gikk nokså umiddelbart overende, og i løpet
av et par år måtte også alle de andre nye bankene i Kristiania innstille
driften. Det ble igangsatt etterforsking og høringer
i statlig regi i kjølvannet av krakket. Granskingen av Diskontobanken
avdekket at banksjef Arntzen med flere hadde deltatt ivrig i spekulasjonene.
Med triksing og miksing blant annet med emisjoner i sine egne banker, hadde
de tegnet store aksjeposter ved å lombardere [belåne] aksjene i andre banker,
så vel i hovedstaden som ellers i landet. Når så var gjort, gjorde de det de
kunne for å manipulere kursene oppover på aksjer de selv eide. «Det som hadde foregått, var svindel av
reneste vand, en samvittighetsløs utnyttelse (…) hvor hvilke eventuelle realverdier
de omsatte papirer stod for ikke lenger spilte noen som helst rolle»,
leser vi i Espen Søbye sitt «hundreårsminne» for
«krakket» i 1999. Arntzen ble tiltalt og dømt til tjue dagers
fengsel på vann og brød. Mange mente at også grosserer Christophersen burde ha
tatt sin straff. Han slapp imidlertid unna med skrekken, men døde året etter
i november 1900.
Krisen
i 1899 kom ikke luskende. Den rammet alt og alle momentant. Panikken som
oppsto da Chr. Christophersen & Co gikk over ende, bredte seg som ild i
tørt gress til andre virksomheter. Kreditorene kom løpende for å kreve
pengene sine, men spekulantene hadde ikke dekning for korthusene de hadde
bygd opp. De falt med andre ord raskt over ende. En epidemisk konkursbølge
slo inn over Kristiania sommeren og høsten 1899. Til sammenligning hadde det
vært 62 konkurser i Kristiania i 1898, i 1899 var tallet 218. Ute på
byen var krisen særlig synlig. Forbruksevnen hadde avtatt hos det brede lag
av befolkningen, også de mer velhavende, og særlig hos dem som hadde plassert
pengene sine i eiendom. Mens forbruket av champagne hadde blitt doblet og vel
så det under boomen, var det lite eller ingen ting som flommet og bruste i
glassene sommeren 1899. På byens kafeer og restauranter var det stille. Aksjer
ble ikke lenger omsatt over kafébordet, ingen hadde lenger noe på hånda, for
penger manglet «Men hva der mest fattes
i denne tid der er tillid (…) Man har ikke længer
tillid til de forskjellige værdier og deres
økonomiske bæreevne og derfor heller ikke tillid til de enkelte personers
evne til at opfylde deres forpligtelser»,
meldte Socialdemokraten i august 1899. Krisen var likevel mest synlig ved alle
byggeplassene som lå øde. Socialdemokraten beskrev
det hele slik i september 1899: «Paabegynte, halvfærdige og
endog næsten færdige
bygninger staar der overalt her i byen og arbeidet
ligger stille. Kalken staar igjen i trugene paa murene og tørker, tomterne
skyldes med vand, og dødens stillhed ruger over det
hele. Der er ikke penge til at bygge for, og disse bygninger vil komme til at
staa slig vinteren over.»
Under
boomen hadde så vel arbeiderne som arbeidsgiveren prøvd å befeste sin
stilling. De siste årene av 1890-tallet var preget av mange streiker, og
lønningene ble drevet oppover. Det var ingen tilfeldighet at
Landsorganisasjonen (LO) ble opprettet i 1899 og Arbeidsgiverforeningen året
etter. Den siste var et svar på den første. Boomen hadde styrket arbeidernes stilling i
fabrikkene og svennenes stilling på byggeplassene. Samtidig hadde det
utviklet seg en kultur der alle gjorde det de kunne for å tjene mest mulig på
mulighetene boomen ga. Noen eksempler kan nevnes. Gipsmakerne
klaget under boomen på juks i faget. Spekulasjonen og den «hast» som rådet,
hadde ført til at svennene drev sin «egen bedrift» om sommeren i de mange
gårdene som var under oppføring. På den måten konkurrerte de med bedriftene
de selv var ansatt i. I tillegg ble løsarbeidere og «italienske omstreifere»
i stort monn brukt under boomen. Kvaliteten ble deretter, ble det rapportert
om i de økonomiske beretningene fra Statistisk Sentralbyrå da krisa var et
faktum. Tingenes tilstand var ikke noe bedre i
malerfaget. Under boomen var det
selvfølgelig masse å gjøre, men tilgangen på malersvenner var utilstrekkelig.
Resultatet var stigende arbeidslønninger. I begynnelsen av 1897 brøt det ut
en streik som skulle vare hele sommeren. Den resulterte i fem øre mer i timen
for svennene, mot at svennene godtok at arbeidsgiveren kunne ansette
arbeidere som ikke var medlemmer i fagforeningen. Dessuten fikk svennene
gjennomslag for at den gamle Mesterforeningen skulle oppløses. Murerfaget
var heller ikke noe unntak når det gjaldt skofting, streik og press for å
drive lønningene oppover. Det var jo nettopp murerne som skulle legge stein
på stein i de nye gårdene. Pengene flommet inn over murerfirmaene, og
svennene gjorde sitt for å få sin del av kaka. Dessuten var det også her
mange som fusket i faget. Mangel på arbeidskraft gjorde at kvaliteten på
arbeidet sank. Ufaglærte sto ofte for selve muringen. Ned som en skinnfell Så kom
krisa. All privat byggevirksomhet stoppet opp. Det som fantes av byggearbeid
var kun kommunale og statlige prosjekter. Lønningene ble betraktelig satt
ned, i neste omgang ble det iverksatt masseoppsigelser. Hardest gikk det
utover bransjene som befant seg i de øvre luftlag under spekulasjonen. «Jo hurtigere og stærkere
de gikk i veiret, jo snarere og jo voldsommere maatte ogsaa tilbageslaget komme», skrev Socialdemokraten
i august 1899. Også bedrifter som ikke direkte hadde vært
involvert i byggeboomen, men som likevel hadde nyt godt av blomstringen, fikk
merke at det var mindre penger i omløp. Bryggeriene, for eksempel: I de fire
siste årene av 1890-tallet var konsumet av øl stigende. Etter krakket skjedde
det en betydelig tilbakegang i ølkonsumet på grunn av den «almindelige Tilbagegang i
Forretningslivet». Tobakkfabrikkantene meldte om det samme, og nær sagt alle
andre virksomheter innen konsumnæringene. Hardest
rammet ble likevel byggebransjen og ikke minst fabrikker som leverte
materialer av ulike slag til byggingen. En del arbeidere hadde riktignok
spart opp en del midler og kunne leve en stund på det. Dette kan ha dempet
det umiddelbare fallet for en del. Men man fryktet så absolutt det som ville
komme, når reservene var brukt opp. Man så for eksempel en stor økning i
antallet barn hvis foreldre søkte om gratis skolebespisning, en ordning som
først og fremst var for de med lavest inntekt. Aftenposten meldte om økningen
i oktober 1899 og skrev at økningen nok «skyldes
formentlig dels allerede indtraadte Arbeidsløshed og dels Frygten
hos Forsørgerne for, at de i Vinterens Løb vil
blive arbeidsløse (...)» Soscialdemokraten lot også varsellampene blinke da de i august
1899 sendte følgende budskap til arbeiderne. Under overskriften «Den økonomiske Situation.
Store virksomheder indskrænkes. Alvorlige tider for
arbeiderne», lød det: «Det er umulig at overse hvor langvarig nedgangen vil
bli og hvor langt den vil ramme. Men vi vilde ikke
gjøre vor pligt, om vi ikke forberedte arbeiderne i
saagodsom alle fag paa
vanskelige tider.Ogsaa udenfor byggefaget, og alt hva hører sammen, maa der befrygtes udover høsten og vinteren at bli adskillig arbeidsledighed.»
I
starten av oktober 1899 kunne Aftenposten melde at «Nedgangen er nu kommen overalt, og den ventes at ville blive end yderligere udpræget».
Massearbeidsløshet var et faktum. Antall innmeldte arbeidsløse på kommunens
nyopprettede arbeidskontor (1898) steg fra noen få tusen til i overkant av 11
000 i 1899. Dette var bare begynnelsen. I 1902 var hele 19 000 registrert ved
Kristiania arbeidskontor som arbeidsløse, og i 1905 28 000. Dette
skjedde på tross av stor utflytting av arbeidsdyktige fra byen og en økt
utvandring til Amerika. Befolkningen
hadde en negativ tilvekst i så vel 1901 som 1903 og 1904, størst i 1901 med
nesten tre tusen. Folk flyttet ut fra en by som ikke lenger hadde noe å tilby
dem. I løpet av 1900 ble emigrasjonen til Amerika mer en fordoblet. Arbeidsløshet
er alvorlig nok i våre dager, men på starten av 1900-tallet var
hjelpetiltakene ytterst begrensede. Mangel på arbeid var ensbetydende med
fattigdom, og eneste utvei var å oppsøke fattigvesenet. Beretningen fra
fattigvesenet for året 1901 forteller oss at mange måtte ta det tunge
skrittet å møte opp med lua i hånda på fattigforstanderens kontor: «Indskrænkning i arbeidsvirksomheden, navnlig med hensyn
til byggeforetagender, var allerede meget følelig for fattigvæsenet
i 1900, men blev enda
føleligere i 1901, efterat de ledige
arbeidere for en del havde opbrugt,
hva de havde sparet fra
de tidligere, for dem gunstige aar. Mange almindelige dagarbeidere, bygningsarbeidere og andre,
selv fuldt arbeidsføre personer, har maatet understøttes, naar de havde familie at forsørge … Til arbeidsløsheden kom ogsaa dyrtid paa de almindeligste levnetsmidler og en streng, lang vinter.» Aldri mer spekulasjon Kontrastene
mellom dette og de eventyrlige boom-årene må ha vært ualminnelig stor. Det
var heller ikke bedring i sikte. Selv om konjunkturene ute i verden pekte
oppover fra 1902, hadde krakkets virkninger vært så åpenbart skremmende på
investorene at viljen til å investere uteble. Svært mange eiendomsselskaper gikk konkurs
under krakket, og i tiden som fulgte var det svært få eiendomsomsetninger å
se i Kristiania. I flere år etter krakket skulle mange leiligheter komme til
å stå tomme som en følge av den store byggevirksomheten før krakket og den
påfølgende negative befolkningsveksten. Det positive var at husleien sank. De
aller fleste var leietagere i denne byen. Folk kunne på den måten flytte
rundt, og nærmest velge og vrake blant leiligheter ut fra hvilke som var
billigst. Men denne «gleden» ble delt av svært få, skal vi tro byens
boliginspektører: «Man skulde
tro, at der nu, efterat Tiderne
saa mærkbart har
forandret sig, og en stor Del af den i de gode
Tider indflyttede Befolkning igjen er fraflyttet
Byen, skulde være Husrum i Overflod. Dette er ogsaa i høi Grad Tilfældet for de større Leiligheders
Vedkommende. Men de i de sidste to Aar nedadgaaende Tider, med alle sine sørgelige Følger, Arbeidsløshed og Nød, har bevirket, at Mængden af Befolkningen har
været nødt til at indskrænke sig med hensyn til Husrum. Disse Indskrænkninger
har virket ovenfra nedad, saaledes at Folk, der før
har leiet 3 Værelser og Kjøkken, nu nøier sig med
2, og de, der før har havt 2, nøier
sig med 1 Værelse og Kjøkken. Derved opstaar ofte
en høist skadelig Overbefolkning i de smaa Leiligheder (…) Husleien
for Leiligheder paa 1 og
2 Værelser er fremdeles for høi for den daarligst stillede Del af Arbeiderbefolkningen der ikke formaar
at betale mer end Kr. 6-10 pr. Maaned uden paa Bekostning af den øvrige Underholdning … Paa
Grund af denne Mangel paa billig Hus for de fattige Løsarbeiderfamilier, vil
det endnu komme til at trække
ud mange Aar, inden man
kan faa udryddet de mange
usle, uværdige Kjældere
til Beboelse. Boliger for disse Mennesker, som i
første Række bør hjælpes
til Husrum, kan kun skaffes ved en billig og enkel Byggemaade efter
Kasernesystemet og ved Hjælp af
det Offentlige.»
Denne beretningen fra boliginspektørene i
Kristiania Sunnhetskommisjon for året 1900 forteller oss at boomen ikke på
noen måte hadde hjulpet på fattigfolkets verste svøpe, de uverdige boforholdene. Riktignok så man en vilje i Kristiania
kommune for å ta ansvar for å skaffe folk verdige boliger, gjennom en
forsiktig reising av kommunale leiegårder. Men viljen var ikke stor nok. Krakket i 1899 skapte fattigdom og ulykke
for svært mange. Det skulle ta fem, kanskje ti år før byen var sånn noenlunde
på fote igjen. Etter første verdenskrig kom kommunen mer på banen i
boligsaken, med utbyggingen av områder som Torshov,
Lindern og Åsen.
Først etter 1945 ble det gjort noe som monnet da den sosiale
boligbyggingen i tidligere Aker kommune avskaffet så godt som all
boligmangel. Historiene
om krakket og rystelsene det ga folk, satt imidlertid dypt i folkesjela helt
opp til etter siste krig. Et av hovedargumentene hos de sosialistiske
makthaverne for at kommunen skulle ta ansvar i boligsaken, var å unngå de
spekulative tilstandene man hadde hatt under boomen på 1890-tallet. Arbeiderpartimannen Halfdan Wigaard sa det
slik i en bystyredebatt om boligreisingen i 1950, der daværende boligrådmann
Trygve Nilsen kom under skyts fra borgerlig side for ikke å slippe til
private utbyggere: «Når det har vært sagt at de
private skulle komme til, så vil jeg minne om at Christiania gikk konkurs på
privat bygging i 1899. De som levde den gangen husker det. (…) Det var en
enestående spekulasjonsperiode hvor bygningene ble solgt opptil 2, 3 og 4
ganger på dagen (…) Hadde vi da hatt en Trygve Nilsen som boligrådmann så
hadde befolkningen sluppet å reise til Amerika.»
Det
surklet i våte støvler. Formannen sto i leire opp til høyre kne. Han bannet,
og bøyde seg ned etter en sigarett han hadde mistet ut i leirgropa. Ingen
hadde råd til å la så mye som en sneip gå fløyten når økonomisk dommedag
hvilte over de fleste! Borte var smilet og den feite sigaren, borte var mange
av arbeiderne. Stabel på stabel med murstein lå inn under tak og ventet på
bedre tider. Men det gikk heller motsatt vei, følte han, mot noe verre. Flere
og flere arbeidsløse. Mer sult og elendighet. Man kunne lese om det i avisa
nesten hver dag: «Tilbageslaget
kaster ulykke om sig i tusinder hjem!» De hadde vært førti-femti arbeidsmenn her på
verket under byggeperioden. Nå var de bare en håndfull, og hva gjorde det
ikke med alle dem som måtte gå ledige, der fattigkassa til slutt ble eneste
utvei? Avisa hadde nok rett, tenkte han, når den skrev at de gode tidene «steg os til hovedet,
forvirret os, gjorde os til spillere, formindsket i
stedet for at øge vor virkelige dygtighed,
og sammen vor evne og mod til at møde besværligheder og vanskeligheder.»
Vi lot oss alle lure, også han selv. For hva hadde vel han klart å spare, i
lystige lag på kafeene, eller på kneipene? Han
fisket opp sigaretten, tok sats og dro til seg beinet det han orket. Plopp!
Sokken satt igjen i støvelen, og en bleik fot kom til syne i det han veltet
bakover så lang han var. Kanskje burde han også kjøpe seg billett til
Amerika, tenkte han, i det han traff leirehavet. Kilder - Socialdemokraten, 14. mai 1898, 25. juli 1899, 21 og 23.
august 1899, 19. september 1899, 4. oktober 1899 -
Aftenposten 10. oktober 1899, 15. oktober 1899, 29. desember 1899 -
Dokument No. 24 (1901). ”Beretning fra Kristiania Sundhedskommission
for Aaret -
Dokument No. 28 (1903). ”Kristiania arbeidskontor. Aarsberetning
for -
Dokument No. 23 (1901). ”Beretning om Kristiania fattigvæsen
for aaret -
Dokument No. 23 (1902). ”Beretning om Kristiania fattigvæsen
for aaret -
Beretning om den økonomiske Tilstand i Kristiania i Femaaret
1896-1900. Det statistiske Centralbureau,
Kristiania 1902 -
Beretning om den økonomiske Tilstand i Kristiania i Femaaret
1901-1905. Det statistiske Centralbureau,
Kristiania 1907 -
Beretning om den økonomiske Tilstand i Kristiania i Femaaret
1906-1910. Det statistiske Centralbureau,
Kristiania 1912
-
Hanisch, Tore Jørgen og Ryggvik, Helge:
Eiendomskrakket i Kristiania. Arbeidsnotat nr. 62, Senter for teknologi og
menneskelige verdier. Universitetet i Oslo 1993 -
Knutsen, Sverre: ”Finansielle kriser i aktuelt og historisk perspektiv” i
Magma - Årgang 11 - Nr. 3 – 2008,
http://www.sivil.no/magma.asp?FILE=2008/03/0108.html -
Keilhau, Wilhelm: Det norske folks liv og historie gjennem
tidene. Tidsrummet fra omkring 1875 til omkring
1920. Oslo 1935 - Søbye, Espen: ”Kristianiakrakket
TOBIAS 2/2009 |