![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Pleiebarnas historie Tekst: Johanne Bergkvist Slik
fortalte fyrstikkarbeider Karl Pettersen fra Oslo harmdirrende om sin fars
oppvekst i fattigdom. Karl var født i 1890, og kom til Kristiania med
foreldrene og besteforeldrene til fyrstikkfabrikken på Bryn da han var seks
uker gammel. Faren, som var født i 1865, hadde tidlig blitt foreldreløs, og
satt bort på landet av fattigvesenet. Sønnens fortelling om farens oppvekst
på en gård i Enebakk gir innblikk i en skjebne faren delte med mange andre
bortsatte barn, betalt for enten privat eller av fattigvesenet: En barndom
preget av hardt arbeid, fornedring og fortsatt nød. Fortellingen
er del av Edvard Bulls innsamling av arbeiderminner for Norsk Folkemuseum i
årene 1950-1962. Intervjuene og innsamlingen av eldre Kristiania-arbeideres minnesberetninger var et forsøk på å «korrigere
historiens klasseskjevhet» og gi en stemme til de som ellers var skriftløse.
Livsløpshistoriene spenner fra fortellernes barndom til voksne liv, og særlig
barndomsskildringene rommer beskrivelser av en oppvekst preget av fattigdom,
uttrygghet, matmangel, kulde og fattigstøtte. Slike
selvbiografiske fortellinger representerer ikke bare den enkelte fortelleren,
men gir også et bilde av det miljøet personen var en del av. Mange av de
intervjuede hadde gjennomgått store endringer i sine liv, og fortalte om
forbedring og økt frihet. Barndomsminnene er selvsagt formet av seinere opplevelser og refleksjoner, men framstår i beretningene
som konkrete og realistiske. Forbitrelsen
over den dårlige behandlinga faren fikk som barn, er tydelig i Karl
Pettersens fortelling. Selv snakket faren lite om tida han var bortauksjonert
av fattigvesenet til lavestbydende og utnyttet som
nærmest gratis arbeidskraft. Og, la sønnen til som en underforstått
opplysning, faren snakket aldri om maten. Skolegang var det knapt tid til, og
faren kunne ikke skrive før han som 18-åring lærte seg det selv. Da han ble
ungdom skulle han ha betaling for arbeidet han ble satt til – grøftegraving
på akkord – men fikk den aldri utbetalt. Til tross for den harde starten på
livet var faren en «sånn snil, stille og tålmodig
mann, og han sa ikke for mye. Men det skjønte vi alle sammen at det der i
Enebakk måtte ha vært noe enestående fært.»
Dessverre var ikke denne historien om forferdelige forhold for bortsatte barn
i siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet enestående.
Det
offentlige fattigvesenet skulle forsørge barna på billigst mulig måte, og
helst skulle de settes bort til familier på landet. Prisen for forpleiningen
var ikke fast, og mange barn ble regelrett auksjonert bort til den som bød
den laveste summen for deres underhold. Auksjonene av fattige, kalt
bortlisitering, ble sammen med legdsordningen
forbudt med fattigloven av 1900. Før 1900 ble både barn, sinnssyke og til og
med andre arbeidsføre auksjonert bort til den som ga laveste bud på
forpleiningen. Barna utgjorde en stor andel av de bortauksjonerte. Mer vanlig
var likevel bortakkordering av barn etter avtale mellom fattigvesenet og
forpleier direkte. Men forholdene var neppe bedre for de barna som ble
bortsatt til avtalt pris, ettersom prisen for barna ble beskrevet som
ubegripelig lav. I
tillegg var en utstrakt løsning for fattige foreldre, og særlig de ugifte
mødrene, å selv sette bort barna privat uten støtte eller innblanding fra
fattigvesenet. Barna ble da satt bort til familie, eller andre fattige, som
tok seg av dem for en billig sum.
Fattigvesenet
mente at barna skulle plasseres hos bønder for å arbeide og lære, men helst
ikke hos husmenn fordi de ofte manglet de nødvendige verktøy og redskaper.
Mange av forpleierne så barna som billig og lett utskiftbar arbeidskraft.
Kontrollen av forholdene var mangelfull. Etter 1900 skulle kontoret for
utsatte innhente attest på om barnet fikk «god og forsvarlig forpleining» og
attest fra skolen, men det skjedde kun i varierende grad. Mistanken hos
fattigmyndighetene om at barna ble utnyttet var ofte ikke rettet mot
pleieforeldrene, men i stedet rettet mot farene som truet fra byen og mot at
«fattige eller daarlige forældre
lokker det hjem for at nyttiggjøre sig dets arbeidskraft» (Kommunal beretning 1914). Kontrollørene
så også ofte en glansbildeversjon i pleiehjemmet. Gudrun Kristiansen fortalte
om sin oppvekst i flere pleiehjem og barnehjem i innsamlingen av personlige
fortellinger i Minnesoppgave for eldre
1981 gjort av Landslaget for lokalhistorie og Nasjonalforeningen for
folkehelsen. Gudrun var født i 1908 i Akershus, og var fire år da mora døde
av fattigdom og slit. Søskenflokken ble spredt til forskjellige kanter av
landet, og selv bodde hun hos flere forskjellige familier. Hun forteller om
«et liv i slit og fornedrelse» på en stor bondegård i Vestby. Hun ble slått
for det minste, og så ingen tegn til kjærlighet. Pleiefaren var så gjerrig at
han telte potetene hun spiste, og hun måtte sitte på kjøkkenet når det kom
fremmede, unntatt da det var kontroll: «Da ble jeg pyntet og fikk sitte
sammen med dem, noe som var uvant for meg». At de
bortsatte barna ble utnyttet som arbeidskraft var et omfattende og vedvarende
problem. Så seint som i 1925 klaget forsorgsforstander Opsand
over at bortsatte barn ble behandlet som «billig arbeidskraft». Kravet hans
var at barna skulle spise ved samme bord som fosterforeldrene og ikke sammen
med tjenerne. Barnas arbeid som pleiebarn må ses i sammenheng med samtidens syn
på barnearbeid i helhet. Da barnearbeid ble regulert ved lov i 1892 gjaldt
bestemmelsene kun i byene og i industrien, og ikke jordbruket. Selv om
arbeidet kunne være skadelig, og arbeidsdagene lange, var det få som
oppfattet barnearbeid i primærnæringene som et problem. For de bortsatte
barna hadde det vonde følger. «Disse Børn
lider stor Nød» Pleieforholdene
ble grundig undersøkt av Sunnhetskommisjonen i 1891 etter antakelser om at
«disse i flere Retninger ikke var, som de burde være». Sunnhetsinspektøren i
Kristiania, Dr. Hjalmar Berner, var tydelig rystet over forholdene og
argumenterte for en lov som skulle sikre pleiebarna forsvarlig omsorg. Han
mente at barnas skjebne var avhengig av to ting: Betalingen for underholdet
og om de var satt ut av det offentlige eller av mødrene selv.
Sunnhetskommisjonen skulle i utgangspunktet kun kontrollere barna som var
satt bort privat og ikke gjennom fattigvesenet. Fattigvesenet sto selv for
kontrollen av barna som ble satt bort av det offentlige. Berner
mente at betalingen fra det offentlige var gunstigere enn det fattige kunne
betale privat. Argumentet var at dødeligheten for barna som var satt ut av
det offentlige lå på gjennomsnittet, mens de barna som var til privat
oppfostring hadde skyhøy dødelighet. Spedbarnsdødeligheten for de uektefødte
barna var dobbelt så høy som for ektefødte barna. I de fattigste
arbeiderbydelene, fordelt på menighetene Kampen, Sagene, Grønland, Petrus (Sofienberg) og Paulus (Grünerløkka) hadde
spedbarnsdødeligheten ifølge Berner nådd «en grufuld
Høide». En viktig årsak mente han var at «uægte Børn i stor Udstrækning udsættes i
Forpleining netop i disse Bydele».
Norge var, med unntak av Danmark, det landet i Europa der forskjellen mellom
dødeligheten for barn født utenfor og innenfor ekteskap var størst. Maten
de bortsatte barna fikk i privat pleie var elendig, og Berner beskrev i 1891
svært dårlige hygieneforhold. Men vanskjøtselen kunne strekke seg lenger, noe
Berners beretning vitner om: «Disse Børn lider stor Nød. Lægehjelp
bliver ogsaa ofte først søgt
i siste Øieblik, og mer end en Gang har jeg ved Udstedelse af Dødsanmeldelse
for saadanne følt mig forvisset om, at Barnet er
død en langsom Død af Sult og Vanrøgt.»
Ryktene
gikk om englemakersker,
pleiemødre som ble beskyldt for å gjøre barn om til engler ved systematisk å
drepe barn etter at de hadde fått utbetalt et større engangsbeløp for dem.
Berner avviste at det store antallet barn som døde i privat pleie skyldtes
slike «Englefabrikker». Årsaken til den enorme dødeligheten mente han var
fattigdom, og fattigdommens følger som dårlig ernæring, usunne og overfylte
boliger, urenslighet, for mange barn og dårlig kunnskap om barnestell. Det
var gjerne hos slektninger han mente at barna i «Fattigdommen langsomt udtæres og dør». Berner
talte i hovedsak for økt kontroll av de private pleieforholdene, men også
forholdene for fattigvesenets bortsatte barn vakte bekymring hos
sunnhetsinspektøren. Han innrømmet at «den Kontrol,
som udøves af Fattigvæsenet, er mangelfuld
med Hensyn til hygiænisk Indsigt
og vistnok ogsaa med
Hensyn til Stadighed». Kontrollen mente han burde
legges til Sunnhetskommisjonen på grunn av legekunnskapen, men han ønsket at
kontrollen burde foretas av gifte kvinner med barn selv «og derfor maaske sidder inde med en
større Kjærlighed til Børnene
og med Erfaringer i Børnestel». Kommende samfunnsfiender? Allerede
året etter, i 1892, kom nye lover om underhold av uekte- og ektefødte barn
som ga begge foreldrene plikt til å forsørge barna. Men loven om underhold
ble utformet slik at den fikk liten betydning i praksis. Mødrene måtte selv
reise sak om bidrag, noe kun 18 prosent gjorde. 22 prosent fikk bidragssak
reist av fattigvesenet, mens de resterende seksti prosentene enten fikk en
«minnelig ordning» eller ingen bidrag i det hele tatt (Seip 1994). Lovene
slo også fast at Sunnhetskommisjonen skulle ha et særlig tilsyn med de
bortsatte barnas forpleining, men dette gjaldt fortsatt ikke barna bortsatt
av fattigvesenet. Ifølge historiker Anne-Lise Seip ble pleiehjemstilsynet
illusorisk. Den fortsatte vanskjøtselen av de utsatte barna kommer fram av
Sunnhetskommisjonens årsberetning noen år seinere. I 1899 hadde
Sunnhetskommisjonen kontrollert 927 pleiebarn. Barna skulle ha tilsyn hver
14. dag eller ihvertfall hver tredje uke.
Sannsynligvis var kontrollene mye mer sporadiske enn rapporten hevdet her.
Kontrollen viste at 98 av barna hadde dødd i løpet av året, og flere barn
hadde blitt flyttet på grunn av «mindre gode moralske Forholde i enkelte
Hjem». At over ti prosent av barna hadde dødd i løpet av året, er et
foruroligende tall. Noe kan forklares med den skyhøye spedbarnsdødeligheten
blant de uekte barna, nesten 24 prosent for byen som helhet. Til
sammenlikning var dødeligheten for de ektefødte barna like under 13 prosent,
og sammenlagt var dødeligheten for det første leveåret nærmere 15. Men mange
av de bortsatte barna var eldre, og allerede for barna i andre leveår var
dødeligheten brått sunket til under tre prosent. Sunnhetsinspektør
Berners bekymring for vanskjøtselen av barna i 1891 dreide seg ikke bare om
nestekjærligheten til barna. I rapporten sporer vi også en frykt for at barna
kunne komme til å bli samfunnsskadelige om de ofte ble sendt fra hjem til
hjem. Berner advarte mot at barna verken fikk fasthet i oppdragelsen eller
fikk knytte kjærlige bånd, men heller ble «skubbet og skudt
tilside». Dette mente han førte til at barna ble «ofte senere Samfundets Udskud, dets
Fiender». Omsorgen for de fattige barna handlet dermed også om den
underliggende frykten for den farlige underklassen. En rettssak
mot flere englemakersker
i 1901 utløste krav om en ny lov, og en lov om pleiebarn ble vedtatt allerede
i 1905. I debatten i forkant av loven var et hovedkrav at pleiehjemmene
skulle ha forhåndsbevilling for å ta i mot pleiebarn, men Stortinget slo fast
at det var opp til de enkelte kommunene å avgjøre en så inngripende kontroll.
Selv meldeplikt og inspeksjon fra Sunnhetskommisjonen var frivillig fram til
1915 da bestemmelsene ble gjort allment gjeldende. Kristiania
fikk et eget pleiebarnskontor. I 1909 hadde kontoret 1965 barn under tilsyn.
279 var under ett år, og en fjerdedel var født i ekteskap. 1323 var bortsatt
i private familier, de fleste utenfor byen. Resten var i spedbarnshjem, hjem
for ugifte mødre eller i barnehjem. Det manglet gode pleiehjem, og mødrene
hadde liten betalingsevne – noe som ble det avgjørende for kvaliteten. Straff for lettsindighet En stor
andel av de bortsatte barna var født utenfor ekteskap, men ikke alle ble satt
bort gjennom det offentlige. Mange av barna ble satt bort til privat pleie,
ofte hos slektninger. Konklusjonen til Berner i 1891 var at mødrene helst
ikke ville gå via det offentlige fattigvesenet på grunn av at fattigvesenet
da ville kreve refusjon av hjemstavnssognet. Dermed ville det bli kjent på
hjemstedet at de hadde født barn utenfor ekteskapet. Men en
annen viktig årsak til at så mange ugifte mødre satte bort barna var et
sterkt press på mødrene fra det offentlige fattigvesenet om å gi dem fra seg.
Fram til rundt 1900 var tanken at de ugifte mødrene skulle sette bort barna
raskt for å kunne forsørge dem med arbeid. Ugifte mødre skulle både forsørge
barnet og straffes for sin lettsindighet, noe en fattigdebatt i Kristiania
bystyre fra 1873 viser: «Med
Hensyn til Piger med uægte
Børn, da er det Fattigvesenets Bestræbelse
at faa Pigerne til at udsætte Børnene og selv tage Tjeneste, idet Erfaring viser, at det er den Maade, hvorpaa man lettest undgaar Gjentagelser. Fattigvæsenet
vælger i Regelen at lade vedkommende Pige selv udsætte Barnet, men
en hel Del Børn udsættes ogsaa direkte gjennem Fattigvæsenets Foranstaltning. Forsaavidt
Pigen selv udsætter
Barnet og ikke faar Hjælp
af Barnefaderen, maa hun faa nogen Hjælp
af Fattigvæsenet; idet en
Tjenestepiges Løn ikke er
stor nok til helt at forsørge et Barn; men denne Hjælp
beregnes meget knapt, saaledes at Pigen alene beholder 8 à 10 Spd.
til at klæde sig for om Aaret.
Forudsætningen er, at de skal have en alvorlig
Byrde for slig Letsindighed. Den almindelige Betaling for Udsættelse
af saadanne Børn er i det første Aar 26 Spd.
Pigen er pligtig til at
understøtte Barnet, indtil det er 15 Aar gammelt.» Presset
fra det offentlige om at barna skulle settes bort til de var konfirmerte, kan
ha medvirket til at enslige mødre ønsket å få barna i privat pleie. Selv om
den kanskje var fattigsligere og uten kontroll, var det fortsatt mulig for
mødrene å få barna tilbake om de selv fikk muligheten til å ta seg av dem. Et
holdningsskifte skjedde rundt århundreskiftet. Da ble det i større grad lagt
vekt på at mødrene burde få anledning til å ta seg av barna, og at det blant
annet ville redusere barnedødeligheten det første leveåret. I rapporten fra
Sunnhetskommisjonen i 1899 het det nå: «Det er enhver Moders Pligt, naar ikke aldeles
tvingende Omstændigheder hindrer hende deri, selv
at amme sit Barn». «uforsvarlig at sende halvdøde
barn paa landet» Også
pleieforeldrene kunne klage til fattigvesenet fordi understøttelsen knapt
rakk til det aller nødvendigste av klær. En pleiemor fra Ullensaker skrev i
1910 en klage til fattigvesenet i Kristiania på tilstanden til pleiebarnet
hun hadde overtatt. Sigrid på 12 hadde svært dårlige støvler, og pleiemora
hadde tatt kontakt med den tidligere pleieforelderen. Til fattigforstander
Egeberg skrev hun at han «svarer ikke engang langt mindre giver hende
støvler». Jenta er i fattigprotokollen omtalt som åndsvak,
og pleiemora er tydelig opprørt over den manglende forsørgelsen jenta hadde
fått tidligere. Hun skrev i klagen at «vi ved jo at Barne
skal ha forsvarlig klær naar vi for dem, vi har
ikke faat nogen dirikte ifra kontore men
flyttet ifra andre steder, og da har jeg sagt at de maa
være ordentlig kled». Sigrid ble innvilget et par
nye støvler fra fattigvesenet i Kristiania, men støtten ellers var beskjeden
og gikk til klær og skolebøker, samt ekstralesing. En
pleiefar fra Eidsberg klaget til fattigforstander Egeberg da pleiesønnen
Frank Kaare døde i 1910: «Det var sagt til min kone, da hun hentede barnet,
at det led af vandkopper, men doktor Walter sagde
det var eksem og at det var uforsvarlig at sende halvdøde barn paa landet». Det er likevel ikke omsorgen for barnet som
preger brevet, men krav om en ekstragodtgjørelse for et barn som det hadde
vært «usedvanlig meget bryderie med hele tiden, og
nu til begravelsen kontantudlæg». Barnas bønn Noen brev
fra de utsatte barna selv er bevart, og gir rørende innsikt i savn etter
familien. 13 år gamle Sigurd skrev til fattigforstander Egeberg i 1909 at han
måtte få slippe å reise på anstalt: «Jeg har læst deres brev, og de
for være saa snil og unskylde denne min fæil for jeg
vil nødig paa nogen
anstalt. Jeg skal gaa og
læse til sommeren for jeg blir 14 aar i Mai og
læreren har sagt jeg skal gaa og læse og de har gaat mig bra paa skolen nu. Jeg
var hjemme en tur før jul og da syns jeg de var svært moro jeg reiste paa toget fra Kraakstad og de
syns jeg var svært moro og kanske jeg for lov av
[fosterfar] ogsaa og ræise
paa toget til byen og da for jeg se
mine forældre ja nu for jeg vel slutte mit brev og jeg vil prøve og blive bedre.» Hva
slags feil han ble truet med anstalt for sier protokollen ikke noe mere om,
men muligens var det togturen til foreldrene han
skulle straffes for. Foreldrene var sykelige og kunne ikke forsørge barna,
som ble satt bort til forskjellige pleiehjem. Etter at Sigurd ble konfirmert
14 år gammel slutter oppføringene om ham i fattigvesenets protokoll. Årsaken
var at pleieforholdene opphørte da barna ble konfirmert. Barna måtte da søke
arbeid andre steder, mens pleieforeldrene ofte fikk nye barn. Savnet
etter familien er også stort i 13 år gamle Bjørn Hilmars brev fra 1911. Faren
var en kunstner som hadde forlatt familien og reist til København. Mora
forsørget seg ved å stelle for en enkemann på Grønland, mens de tre døtrene
og to sønnene var bortsatt på ulike steder. Bjørn
Hilmar hadde først blitt sendt på barnehjem i Bærum i 1903, siden satt bort
til to familier på Gran på Hadeland. I en rapport fra Lakkegata skole ble en
søster omtalt som «Forsømt, […], slem og vilter», en annen som «lei at have».
Brevet om å få besøke familien gir et lite glimt inn i savnet innad i en
oppsplittet søskenflokk: «Jeg skriver i hast nogle liner til eder, for at spørge
om jeg kan faa laav til
at reise hjem til mama i pinsehelgen og at hun skal
møte mig paa Grefsen St. for jeg vil saa gjerne se mine kjære søskende
igjen. Jeg kan ikke bli borte mer end i 2 dage for jeg har ikke lengere fri av skolen.Kjære dere kan jeg faa laav til at reise? Skriv straks tilbage.» Svaret
fra fattigforstanderen er skrevet på brevet: «Ja, men det blir vel for sent
til pintse nu. Burde have skrevet før.» Om Bjørn
Hilmar rakk å besøke familien en annen gang er ikke oppgitt i protokollen. «Stryg
dem kort og godt ud af
kassen» Fattigstøtte
innebar ikke bare en hjelp i svært trange kår. Støtten innebar også kontroll,
og en trussel om inngripen i de fattiges liv. Den utstrakte praksisen med å
sette bort barn fra fattige familier viser dette. Småbarnsfaren Johannes
Hansen skrev i 1908 til fattigforstander Egeberg med bønn om at barna hans
måtte bli skrevet ut av fattigvesenets protokoller: «Stryg
dem kort og godt ud af
kassen thi jeg er den kar jeg kan have mine Gutter selv. Jeg vil heller Slite hva jeg kan
for dem end barna Skal gaa og graate
for denne reise bestandig, det har været deres barndomshjem og Skal ogsaa bli saa
lenge de er ukonfirmerte.» Faren
hadde tidligere fått et lite bidrag til guttenes forsørgelse, men hadde nå
fått beskjed om at barna skulle flyttes fra ham til et annet sted. Brevet
er et unikt glimt inn i en fattig forsørgers tanker i møtet med
fattigmyndighetene. Få slike brev er bevart, kun enkelte er stukket inn i
fattigvesenets protokoll over utsatte barn som vedlegg til de ellers
kortfattede og formelle opplysningene om årsaken til bortsetting,
pleieforeldres navn og hva slags støtte barna fikk. Johannes
Hansen hadde tatt seg av sønnen Ole Johannes, og Oles yngre halvbror, Karl August, siden moras død. Begge guttene var født utenfor
ekteskap av samme mor, men hadde forskjellige fedre. Mora hadde giftet seg
med Karl Augusts far, men etter hennes død hadde Johannes, faren til den
eldste av guttene, hatt ansvar for begge barna. Da brevet til fattigvesenet
ble skrevet var guttene ni og tolv år. Brevet
er skrevet i en øm tone, og Johannes Hansen beskrev hvordan «Ole negter bestemt at reise herfra og Karl graater baade dag og nat» med
tanke på å skulle bortsettes. Faren forsvarte seg i brevet mot anklager om at
barna manglet mat, at hans søster og søsterdatter som var ugift mor hadde
dårlig innflytelse på dem, og at barna arbeidet for hardt. Kritikken mente
han kom fra «misundelsesyge folk her omkring», som
han mente fattigforstanderen ikke måtte høre på: «mine Smaagutter har faat
Sin opdragelse paa den
vis at ingen behøver og klage herpaa, de har aldrig verken froset eller
Sultet, og aldrig havt
anledning til at lære noget som kunde skade dem paa noget vis, hvilket jeg ogsaa har git dem grei attest
for hvert aar, fra mænd inden bygdens Styre, og som er godt kjent i mit hus.» Johannes
innrømmet at han selv så dårlig ut, som fattigforstanderen mente, men bedyret
at han aldri hadde trengt hjelp fra fattigvesenet «og heller ikke tænkt at paakalde det». Den
lille summen barna hadde fått «er ikke til kleder en gang, og det lever vi foruden». Sunnhetsinspektøren
argumenterte i 1891 med at bedre forhold for barna var avhengig av betalingen
for forsørgelsen. Ifølge fattigvesenets protokoll fikk Johannes beholde
guttene, og de fortsatte å få støtte til klær, skolebøker og konfirmasjon,
noe som vitner om at også de fattiges motforestillinger innimellom kunne bli
hørt. Men kjærligheten til barna sto ofte i motsetning til fattigvesenets
fortsatte prinsipp om at forsørgelsen skulle være så billig som mulig, og at
barna i stor grad skulle settes bort framfor å gi pengestøtte til de fattige
familiene. Kilder -
Arbeiderminner innsamlet av Norsk Folkemuseum i regi av Edvard Bull,
1950-1962 (finnes i kopiform i Byarkivet),
intervjuobjekt 505. - Bjørkvik, Randi, red. Oslo og Akershus i nær fortid. Oslo
1983. Basert på Minnesoppgave for eldre i 1981 gjort av Landslaget for
lokalhistorie og Nasjonalforeningen for folkehelsen. -
Fattigvesenet, Kontoret for utsatte: Manntallsprotokoll – Avd. 3, 1897-1910 Mnr 1-500 og 501-1000, barn nr. 221, 746 og 605. - Kommunale
aktstykker, dokument 3/1873 «Betænkning angaaende Christiania Fattigvæsen,
afgiven af den under 9de September 1868 af Repræsentantskabet nedsatte Komite» -
Kommunale aktstykker, dokument 24/1900 «Beretning fra Kristiania Sundhedskommission for Aaret
1899». -
Kommunale aktstykker, dokument 17/1892 «Beretning om Folkemængden
og Sundhedstilstanden i Christiania for Aaret 1891» med vedlegg «Om Pleiebørnsforholdene
i Christiania». - Opsand, T. «Har samfundet
sikret sig betryggende kontrol og tilsyn med
bortsatte barn? Foredrag ved Barnevernsmøtet i Larvik 1925», i Kommunalt tidsskrift 8/1925. -
Sundt, Eilert (1857). Om Sædelighedstilstanden i
Norge. Litteratur -
Beretning om Kristiania kommune for aarene
1887-1911, J. Chr. Gundersens boktrykkeri: Kristiania 1914. - Bull,
Edvard. Retten til en fortid. Sosialhistoriske artikler. Oslo, Bergen, Tromsø
1981 - Bull,
Edvard. Arbeiderklassen blir til. 1850-1900. Oslo 1985. -
Hodne, Bjarne. Oppvekst i Kristiania. Selvbiografiske betraktninger
1890-1914. Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø 1986 - Melvold, Erik Oluf (1998). Pleiebarna. Hefte 27 i serien
«temahefter om byen vår» Oslo: Oslo kommune, Skoleetaten,
Skoleadministrasjonen. - Seip,
Anne Lise. Sosialhjelpsstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920. Oslo
1994 TOBIAS 2/2009 |