[Oslo kommune, Byarkivet]

Sult

«Jeg sultet hårdt og jeg visste ikke hvor jeg skulde gjøre av mig for min ublu appetit. Jeg vridde mig hit og dit på bænken og la brystet helt ned på mine knær. Da det blev mørkt ruslet jeg bort til rådstuen – Gud vet hvordan jeg kom dit – og satte mig på kanten av balustraden. Jeg rev den ene lomme ut av min frak og gav mig til å tygge på den, forresten uten nogen hensigt, med mørke miner, med øinene stirrende ret frem uten å se. Jeg hørte endel småbørn som lekte omkring mig og fornam instinktmæssig når en eller anden spaserende gikk mig forbi, ellers iakttok jeg intet.»
(Knut Hamsun, «Sult», 1890)

 

Tekst: Anette Walmann

Knut Hamsuns Sult ble utgitt første gang i sin helhet i 1890. Det er høst i Kristiania og jeg-personen i romanen forsøker å livnære seg ved å skrive små stykker og artikler til avisene. I lengre perioder er han helt uten mat. Som leser kan man føle jeg-personens desperasjon på kroppen. Han fantaserer om å ha et lite, rundt rugbrød i handa og står lenge utenfor utstillingsvinduet til en husholdningshandel og nyter synet av et rundt franskbrød, «en kumme smult og flere glas gryn». En ettermiddag tar han turen ned til Christiania Dampkjøkken som serverte billig middagsmat:

«Klokken var tre. Sulten begyndte å bli noget slem, jeg var mat og gikk og kastet op litt hist og her i smug. Jeg svinget ned til Dampkjøkkenet, læste tavlen og trak opsigtsvækkende på akslerne, som om sprængt kjøt og flæsk ikke var mat for mig; derfra kom jeg ned på Jernbanetorvet» .


Dampen
Christiania Dampkjøkken, eller Dampen som det ble kalt på folkemunne, var et matutsalg og serveringssted opprettet for at ubemidlede og fattige skulle ha et tilbud om god og næringsrik kost. Det var byens eldste av de billige matutsalg, opprettet i 1858. Fra sine lokaler i Torggata 8, solgte Dampen billig middagsmat. For sju eller åtte skilling kunne man få kjøpt en porsjon lapskaus eller en porsjon søtsuppe med klippfisk.  Ekstra billig var maten når den ble hentet og spist andre steder enn i Dampkjøkkenets lokaler, som «take away» med andre ord. Ofte var det barna som ble sendt av gårde med suppespannene og som forventningsfulle sto utenfor inngangen «for Hentende» og ventet på å få dem fylt med dagens rett.

Inspirasjonen til opprettelsen av et dampkjøkken i Christiania kom fra Hamburg. Overretssprokurator Lars Rasch, som var en av flere velstående borgere som sto bak initiativet, hadde vært på reise i Hamburg og besøkt «Den Egestorffske Spiseanstalt». Han måtte «til alle spiseverters evige skam tilstå» at han aldri hadde spist bedre og kraftigere suppe enn kjøttsuppa han fikk servert der. Spiseanstalten var, i følge Rasch, både velsignelsesrik og nyttig: «Mangen fattig stakkar kan ved denne velgjørende anstalt holde sig oppe under en tid av sykdom og bekymring, mangen familie kan reddes fra hunger og ydmygelse og høkerens dyrekjøpte, ofte bortskjemte og dårlige varer, og heller erholde et godt og sundt måltid uten å risikere å bli narret og bedratt».

Selv om Christiania Dampkjøkken skulle gi dem som ikke hadde så mye å rutte med et tilbud om næringsrik mat, var det ikke noen ren veldedighetsaffære. Kjøkkenet ble drevet som et aksjeselskap etter tradisjonelle forretningsmessige prinsipper. Målet var å drive lønnsom forretning med et sosialt tilsnitt. 

Dampen ble raskt populær. På åpningsdagen 20. desember 1858 hadde kjøkkenet forberedt seg på å ta i mot 600 spisegjester. Dagen etter kunne Morgenbladet melde om at «Alle 600 vare i et nu bortsolgte». Det første året ble det solgt så mange som 538 400 porsjoner. Dampkjøkkenet ble ingen døgnflue. Ved femtiårsjubileet i 1907 lå antall solgte porsjoner på 492 400 i året.

Hvem var det så som vanket på Dampen? Om vi skal tro Folkebladet fra 1863, var det et særdeles bredt spekter av gjester: «Hvem har ikke været på «Dampen»? Alle slags Folk færdes der i skjøn Ligestilledhed omkring Madfadene. Lazaroner og Professorer, Studenter og andre Læregutter, Grosserere, hvis Familie ligger paa Landet, og Viserguttene deres og undertiden selve hendes Majestæt Dronningen af Norge og Sverige, der med sine Hofdamer spiser Klipfisk og Melkevelling, fulgt af undrende og andæktige Blikke, Kjødmadammer og forskjellige andre slags Forretningsdamer, fra Opvartere og civilklædte Løitnanter, endnu udenfor Nummer baade i Arméen og paa «Grand». Blant de mer berømte gjestene, kan Aasmund Olavson Vinje og Henrik Ibsen nevnes.

Ble Dampen så en anstalt som kunne redde en fattig familie fra «hunger og ydmygelse»? Lærerinnen Helga Helgesen som i 1896 dro på studietur for å studere utenlandske folkekjøkkener, kunne opplyse at Christiania Dampkjøkken gjennomgående hadde et «bedre Publikum end den Slags Anstalter særlig i Tyskland og Østerrige». Det var ikke ydmykende å gå på «Dampen» å spise; det gjorde alle slags folk. Dampkjøkkenet lyktes også med å holde prisene lave. Den billigste maten kostet tretti øre i 1860. I løpet av de første tretti årene steg den kun med fem øre, mens man i 1917 måtte betale seksti øre for den billigste retten. Men selv om prisen for en porsjon middagsmat var betydelig lavere på Dampen enn på andre restauranter og spisesteder i byen, var det fortsatt billigere å spise sild og poteter hjemme. Ingolf Kittilsen skriver i sin jubileumsberetning om Christiania Dampkjøkken at Dampen var som et barometer på den økonomiske tilstanden blant befolkningen. I trange tider gikk besøkstallet ned. For de fattigste i byen, som for jeg-personen i Sult, var en porsjon med sprengt kjøtt og flesk kun en ønskedrøm og de måtte kun nøye seg med lukta av kjøtt:

«I Møllergaten stanset jeg utenfor en beværtning og snuset til den friske duft av kjøt som blev stekt indenfor; jeg hadde allerede hånden på dørvrideren og vilde gå ind uten ærend, men betænkte mig tidsnok og gikk bort fra stedet».


Billige matutsalg
Christiania Dampkjøkken var det første av flere billige matutsalg i byen. I 1896 kunne Helga Helgesen berette at det fantes tre folkekjøkken i Kristiania, fem suppe-kjøkken, samt Frelsesarmeens Dampkjøkken. Som en direkte konsekvens av innføring av skolebespisning, ble det omkring århundreskiftet opprettet flere kommunale folkekjøkken, som også solgte billig og enkel middagsmat til de over skolealder. Først et kommunekjøkken i Nedre Slottsgate og et forsøkskjøkken på Grünerløkka skole, så i 1901 åpnet et nybygd spesialkjøkken i Lakkegata 79. Slurpen ble det kalt, og det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor. Her kunne sultne kunder komme og få fylt sine spann med plukkfisk og søtsuppe, suppelapskaus eller fersk suppe for en billig penge. Porsjonsbilletter måtte kjøpes dagen i forveien, slik at kjøkkenet visste hvor mye de skulle lage. En porsjon tilsvarte én liter varm mat. Fra 1911 og under 1. verdenskrig ble det opprettet enda flere utsalgssteder. I 1917 var det hele ti utsalgssteder for billig middagsmat drevet av kommunen.

I tillegg til disse faste spiseinnretningene som serverte billig middagsmat, fantes det noen av den mer mobile sorten. John Johansen, som hadde jobb som visergutt i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet, har fortalt om «madam Larsen med mann», som tilbød middag i det fri, midt på Stortorget. John Johansen beskriver hvordan ekteparet Larsen ved torgtidens begynnelse kom trekkende med sin kombinerte kjøkken- og spisevogn på fire hjul:

«Rutinert og scenevant gikk paret i gang med å gjøre i stand for dagens middagsservering. Seildukstak ble satt over til beskyttelse mot eventuelle regnskurer. Fløylemmer var festet på begge sidene og gjorde nytten som lange spisebord. Lokket over vognens innholdsrike kasse ble slått opp. Og hva inneholdt ikke denne kassen? Flere beatriser (kokeapparat) ble tatt opp, plassert på stativ og påtent. Videre en stor dampende gryte med kjøttkaker i brun saus. En stor gryte til, fylt med kokte, melne poteter. Til slutt nok en gryte med saftsøtsuppe».

Her fikk man en god porsjon middagsmat til femti øre.

Madam Larsen var en dame med stort hjerte; Hun ble mistenkt for å være rundhåndet med porsjonene:

«Jeg hadde en liten, ja, ganske ørliten mistanke om at madam Larsen tok et visst moderlig skjønn over sine kjøttkakehungrige gjester: Så du inderlig skrubbsulten ut, og dertil var en del smalkjaket, ja, da vanket det gjerne litt ekstra på tallerkenen. Men det var det ingen som snakket høyt om».


Veldedighet
Jeg-personen i Sult levde på bristepunktet. Det var unntaket mer enn regelen at han hadde penger i det hele tatt, uten fast arbeid som han var. Hvilke muligheter fantes når vesten, knappene og alt som kunne pantsettes var pantsatt, og sulten gnagde like gjennomtrengende? 

For de uten femti øre å avse til en porsjon kjøttkaker eller en skål søtsuppe, fantes det enkelte tilbud om gratis mat. Flere frivillige organisasjoner arrangerte innsamlinger og sørget for utdeling av mat til fattige. Kristiania Indremisjon hadde en finger med i spillet i mye av denne frivillige fattigpleien. En porsjon havregrøt fra grøtstasjonen i Calmeyergatens misjonshus ble redningen for mange når nøden var som størst. Grøtstasjonene ble drevet i samarbeid med kommunen, og kom i stand ved formannskapsvedtak av 23. februar 1921. Kommunekjøkkenet skulle levere gratis grøt, mens Kristiania Indremisjon skulle stille gratis lokaler til disposisjon og i tillegg stå for driften av grøtstasjonen.

Dette er ett av flere eksempler på at kommunen samarbeidet med frivillige organisasjoner når det gjaldt fattigpleie. Kommunens kjøkken leverte i mange år også gratis middag til et serveringslokale som Kristiania Indremisjon drev i Møllergata 43. Dette var et tilbud fortrinnsvis beregnet på enslige trengende. Utsalgsprisen og maten var den samme som ved de billige matutsalgene.

Frivillige organisasjoner innledet også samarbeid med Dampkjøkkenet. Byen var full av sesongarbeidere, og vinteren var tiden da jobbmulighetene var få og behovet for varm og næringsrik mat var størst. De hardeste vinterne trådte også Christiania Dampkjøkken til for å bøte på den verste nøden, som vinteren 1886 da «levninger og tiloversblevne porsjoner» ble gitt gratis bort til de trengende.


Daglig knapphet
En sak var den akutte sulten, den som var en trussel for liv og helse blant de som var uten arbeid og inntekt. En annen sak var den daglige knappheten som preget kostholdet i de fleste arbeiderfamilier. Med en streng nøkternhet fikk de det til å gå rundt på et vis, men det var ikke uvanlig å gå sulten til sengs om kvelden. Kostholdet var ensidig og i knappeste laget. Brød, grøt, sild og poteter var grunnkosten, mens kjøtt og fersk melk var en luksus som de færreste kunne unne seg i det daglige.

Blant arbeiderminnene som ble innsamlet av Edvard Bull på 1950- og 60-tallet, forteller en høvleriarbeider om sin oppvekst i en husmannsfamilie på Nannestad på 1870- og 80-tallet. Han forteller om et mangelfullt og ubehagelig kosthold: «Vi hadde som oftest lite mat og den vi hadde stod for det meste av sild og poteter, grøt og velling, kaffe og brød, og når vi ikke hadde sild dyppet vi potetene i laken. Velling og grøt var ofte kokt av knust korn, så det var tunkt fordøielig og agnene rev i endetarmen».

Helga Helgesen hadde, gjennom sitt arbeid ved Kampen skole fra 1889, sett hvordan underernæring og feilernæring satte sitt preg på barna og hemmet undervisningen. Hun startet kampen for å få «huslig økonomi» og kjøkkenundervisning inn på timeplanen, og startet forsøksundervisning i skolekjøkken på Kampen skole i 1891. I 1894 ga hun ut Kogebog for folkeskolen og hjemmet sammen med Dorothea Christensen, en kokebok rettet mot de fattigste av arbeiderklassen. Kokeboka gir et verdifullt innblikk i hvordan kostholdet i en arbeiderfamilie kunne være. Det ble lagt vekt på at rettene skulle være billige og næringsrike, og med hele 365 middagsforslag forsøkte de å motvirke et for ensidig kosthold. Av de 365 middagsforslagene var hele 120 basert på sild, mens kun 85 hadde kjøtt eller flesk som en av ingrediensene. Kokeboka inneholder oppskrift på «melkepap» av melk, potetmel og hvetemel, «sildegryn» av spekesild, vann, gryn og poteter, og «Fattigmands gaas» til fest: Lever stekt som fugl. Også når det gjaldt kaffekoking hadde Helga Helgesen nyttige tips: 2 spiseskjeer kaffe til 1 liter vann (pluss fiskeskinn til klaring). Kaffen skal koke i 10 minutter, deretter tilsettes 1 teskje løvetann («en baade sund og vel-smagende tilsætning»), så trekker kaffen noen minutter. Man skulle så koke videre på gruten, men «hver 3die dag maa gruden klares, d.v.s. man fylder kjedlen med vand og koger – uden tilsætning af ny kaffe – paa den gamle grud et kvarters tid.» Gruten slås bort, og dette kaffevannet kan man så bruke til ny kaffekoking, «og man kan da tage lidt mindre kaffe.»

Da Kristiania kommune i 1895 for første gang kunne tilby gratis bespisning for trengende barn i folkeskolen, søkte hele 24,3 prosent av elevene om gratis mat. Tallet er en god indikasjon på at mangelfull ernæring ikke var noe marginalt problem som kun gjaldt en liten gruppe av fattige. Underernæring og sult var en del av hverdagen til en fjerdedel av skolebarna i Kristiania.

Det ble lagt vekt på at tilbudet om gratis mat til skolebarn ikke skulle være en form for fattighjelp. Å være fattigunderstøttet var et negativt stempel med uheldige ringvirkninger. Det ville trolig ha ført til at færre barn ville ha deltatt i ordningen – barn som absolutt hadde behov for et tilskudd til kostholdet hjemme.

 

Mat som fattighjelp
Mat ble også delt ut som en form for fattighjelp. En matbillett fra fattigforstanderen betydde et varmt måltid middagsmat for en skrikende mage. Maten kunne hentes på arbeidsanstalten

Prinds Christian Augusts Minde. Siden 1843 hadde kjøkkenet på «Prindsen» utlevert porsjoner av enkel middagsmat mot matbilletter. Det var først og fremst Fattigvesenet som benyttet seg av dette tilbudet. Utleveringen av mat fra arbeidsanstalten ble senere overtatt av folkekjøkkenene, blant annet på grunn av uheldig kommunikasjon mellom tvangsarbeiderne og publikum. De innsatte på arbeidsanstalten skulle holdes mest mulig adskilt fra omverdenen, og all kommunikasjon med folk utenfor husets fire vegger var å anse som uheldig.

Fattigunderstøttelse i form av matbilletter skulle brukes overfor «mindre ordentlige Trængende, arbeidføre, friske Folk og i det Hele taget saadanne Personer, hvis Trang kan være tvivlsom». Arbeidsføre, friske folk var av dem som normalt ikke hadde rett til fattighjelp. De hadde plikt til å forsørge seg selv, så sant de var i stand til det. De som ble ansett for å være arbeidsføre og friske, men likevel ikke hadde tilstrekkelig inntekt å leve av, ble betraktet som «arbeidsuvillige» og «uverdig trengende». Jeg-personen i Sult søkte aldri om fattighjelp, men selv om han var utmattet av sult og stadig hardt arbeidende på nye artikler, spørs det om han ikke i Fattigvesenets protokoller ville ha blitt stemplet som «uverdig trengende». Han var verken gammel eller vanfør og burde kunne forsørge seg selv.

Ved å gi understøttelse i form av naturalia, ønsket Fattigvesenet å kontrollere «Understøttelsens Nødvendighet». Matbilletter var en form for engangsstønad som skulle avhjelpe den akutte nøden og som ikke kunne skusles bort på andre ting. Matbilletter forekommer også i Sult. Jeg-personen har tilbrakt en natt i en celle på Rådstuen, på reservert avdeling for husvilde. Morgenen etter får de husvilde tilbud om matbilletter:

«Di vil mælle Dere nede hos jourhavende, sa konstabelen.

Var det altså ingen formaliteter å gjennemgå! tænkte jeg rædd.

Jeg kom ind i et stort rum nedenunder hvor tredive eller firti mennesker sat, alle husvilde. Og en for en blev de ropt op av protokollen, en for en fik de en billett til mat. Jourhavende sa stadig væk til konstabelen ved sin side: Fik han billet? Ja glem ikke å gi dem billetter. De ser ut til å trænge et måltid.

Og jeg sto og så på disse billetter og ønsket mig en». 

Men også denne dagen må jeg-personen se langt etter en porsjon varm middagsmat. Han har utgitt seg for å være en journalist i Morgenbladet som har vært for sent ute på en kafé og mistet portnøkkelen. Men en matbillett er alt hva han ønsker seg:

«En billett, en billett også til mig! Jeg har ikke spist på over tre lange dager og nætter. Et brød! Men det var ingen som bydde mig en billett og jeg torde ikke begjære en. Det ville øyeblikkelig ha vakt mistanke. Man vilde begynde å grave i mine private forhold og finde ut hvem jeg virkelig var; man vilde arrestere mig for falske foregivender. – Med løftet hode, med millionær holdning og hænderne hæftet i mit frakkefald skrider jeg ut av rådstuen».

Stoltheten ble for stor, også denne gangen.

 

 

Litteratur:
- Alsvik, Ola: ”Friskere, sterkere, større, renere”. Om Carl Schiøtz og helsearbeidet for norske skolebarn.

- Bjørvik, Randi: Oslo og Akershus i nær fortid.

Hamsun, Knut: Sult, Gyldendal Norsk Forlag 1954, 5. opplag 2009.

- Kittelsen, Ingolf: Christiania Dampkjøkken 1858-1948

- Melvold, Erik Oluf: Fattigmannsgås på Kampen, i St. Hallvard 4/1988

- Seip, Anne Lise: Sosialhjelpsstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920.


Kilder:
- Aktstykker Kristiania Kommune, Sak 203/1916-1917

- Aktstykker Kristiania Kommune, Sak 106/1917-1918

- Beretning om Kristiania Kommune 1887-1911

- Beretning om Oslo Kommune 1912-1947

- Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886

- Indstilling fra den af Kristiania formandskab nedsatte komité til behandling af spørgsmaalet om folkeskolebørns bespisning.

TOBIAS 2/2009