Fattigondet. Fattigdebatt mellom to fattiglover

Fattigondet. Fattigdebatt mellom to fattiglover

«Fattigdommen er paa den ene side ikke menneskenes hovedonde og vil paa den anden side aldrig kunne opphæves.»

Tekst: Johanne Bergkvist

Den konservative juristen Bredo Morgenstierne holdt i 1889 et foredrag for den norske statsøkonomiske forening om «Fattigondet og socialismen». Hans konklusjon var klar: Fattigdommen kunne ikke utryddes fordi den var en naturlig tilstand for menneskeheten. Grunnen til den store debatten om fattigdom mente han ikke skyldtes en voksende fattigdom, men at «man i vor tid ganske anderledes end tidligere er sig fattigdommens onde bevidst».

Siste halvdel av 1800-tallet var en tid preget av massefattigdom. I 1868 registrerte Eilert Sundt at nær 17 prosent av Christianias befolkning var fattighjelpsmottakere. Han konkluderte annerledes enn Morgenstierne, og mente at presset på fattigkassa skyldtes vekst i fattigbefolkningen. Hvem var de fattige, og hva slags syn på de fattige kan vi lese ut av fattigdebatten i årene mellom de to fattiglovene fra 1863 og 1900?

Christianias fattige
I 1868 nedsatt Christianias representantskap en komité som skulle undersøke fattigforholdene i byen og komme med forslag til tiltak mot «et voxende Fattigonde». Komiteen gjorde en rekke undersøkelser og la fram sin konklusjon for bystyret i 1873. Eilert Sundt var sentral i dette komitéarbeidet. Samtidig var han konsulent for kirkedepartementet i fattigsaker i årene 1867-1869. Sundts deltakelse i komiteen resulterte i hans siste store verk Om fattigforholdene i Christiania. Denne undersøkelsen omhandlet fattighjelpsmottakere fra 1868 samt kriminalstatistikk, og kom i bokform i 1870.

Sundt har stor betydning for vår kunnskap om fattigdom i Norge og undersøkelsen fra Christiania er en unik kilde til å granske de fattiges sammensetning og leveforhold i byen i siste halvdel av 1800-tallet. Men formen er nærmest rent statistisk og inneholder ikke beskrivelsene av samtaler med fattige hans tidligere bøker gjorde. Vi får dermed i liten grad servert de fattiges egne fortellinger, men summariske fakta om deres liv.

Hvem var de fattige i Christiania anno 1868? Hvem som ble definert som fattige avhenger av hvilke fattigdomsdefinisjoner som ble brukt. Sundt tok utgangspunkt i de som mottok en eller annen form for fattigstøtte og hele deres hushold. Sosialhistorikeren Ståle Dyrvik hevder at å sette likhetstegn mellom en fattig og de som mottok fattighjelp er en sirkelslutning. Han angir en annen mulig definisjon av fattig, nemlig den personen som verken kan livberge seg ved eget arbeide eller egne midler, og som heller ikke kan skaffe seg forsørgelse innenfor rammen av en privat husholdning. Også en slik definisjon kan synes snever, da den omfatter kun de som ble rammet av umiddelbar nød.

Skulle utgangspunktet vært materiell nød og kummerlige boforhold, ville store deler av Christianias arbeiderbefolkning på 1800-tallet kunne defineres som fattige. De kunne livnære seg selv med arbeid eller forsørges innenfor husholdet, men sto i konstant fare for å komme under eksistensminimum. Fattigkomiteen som ble nedsatt i 1868 undersøkte lønningsforholdene ved 23 større fabrikker i Christiania og ved Akerselva for årene 1858-1868. Ni større arbeidsgivere ble spurt ut i detalj om forholdene for deres arbeidere. Beretningen vitner om stor nød knyttet til sesongledighet, lave lønninger og store utgifter til bolig og brensel. I tillegg var boligene ekstremt trangbodde og i dårlig forfatning, ikke bare for fattighjelpsmottakere, men for store deler av arbeiderklassen. Mange bodde i plankeskur i utkanten av byen.

Store grupper av arbeidere, dagarbeidere, husmenn og tjenestefolk var svært sårbare for økonomiske konjunkturer, sesongledighet, sykdom og alderdom. Aller dårligst stilt var løsarbeiderne og dagarbeiderne, som rekrutterte flest til fattigvesenet. Eksistensminimum var ikke langt fra umiddelbar nød, og en rekke kriseår mot slutten av 1860-årene bidro til å utløse den nye debatten om fattigspørsmålet, kun få år etter at den restriktive fattigloven av 1863 hadde avløst fattigloven av 1845.

Komplekst bilde
Fra 1850 hadde det vært stor bevegelse fra landsbygda til byene og til Amerika. Årsakene var grunnleggende endringer i landbruket. Bøndene oppga husmannsvesenet og tok i bruk slåmaskiner og industriell foredling. Kulminasjonen av antall husmenn rett før den store moderniseringen av landbruket rundt 1860, gjorde en stor del av arbeidskraften i landbruket overflødig. Utviklingen ble forsterket av prisfall i jordbruket og økt industrialisering. Husmennene var kjernen i bygdenes underklasse og sentrale i den «arbeidsklasse» Sundt beskrev.

Fattige var selv oftest født inn i fattige kår. Sundt registrerte om lag 11 000 fattige i Christiania, nærmere sytten prosent av byens befolkning. Disse rubriserte han etter en rekke variabler som kjønn, alder, sivilstand, yrke, fødested, fattighjelpens art og årsakene til at de søkte hjelp. En overvekt av de registrert fattige var innflyttere fra de laveste sosiale lagene på landet. Forholdsvis mange var gamle, kvinner med forsørgelsesbyrder eller barn. Sykdom var en viktig årsak til hjelpebehovet.

Sundt fant strukturelle trekk i fattigbefolkningen som talte mot hans tidligere moralistiske forklaringer på årsakene til fattigdom, som løsaktighet og tidlige ekteskap. Ugifte mødre og drikkfeldige menn kunne ifølge hans moralistiske syn takke seg selv for sin og familiens nød, men de forklarte ikke den store mengden fattige. Bildet av de fattige ble komplekst. Ifølge Sundt skyldtes fattigdommen «et Komplex av moralske og økonomiske Vanskeligheder». Han var delt i synet på de fattige. Han ønsket forbedring av de fattiges kår, men hvordan? Ifølge historikeren Anne-Lise Seip beskrev Sundt de strukturelle betingelsene, men så ikke muligheten for å gripe inn i disse og gikk derfor over til individuelle og moralske botemidler.

Fattigdebatten
Den norske fattigdebatten fulgte samme mønster som andre europeiske land. Det ble i hovedsak foreslått endringer innenfor gjeldende lovverk. Debattene førte til reformforsøk både på lokalt og sentralt hold. Fattigkomiteen som ble nedsatt i 1868 presenterte sine undersøkelser og forslag i 1873. Hovedkonklusjonen var at fattigvesenet ikke trengte administrative endringer og at undersøkelsene ikke ga noe «mistrøstig Indtryk» av Christiania fattigvesen. Komiteen slo fast at fattigstøtten skulle utdeles med måtehold, og at det skulle oppfordres til etableringen av selvhjelpsforeninger. Det ble foreslått et tettere samarbeid mellom fattigvesenet i Christiania og nabokommunen Aker, og mellom fattigvesen og politi.

Komiteen besto av flere prominente samfunnsdebattanter; Eilert Sundt, den konservative juristen og grunnleggeren av partiet Høyre, Emil Stang, i tillegg til to større arbeidsgivere (fabrikkeier Drewsen og byggmester Binneballe), byens stadsfysikus, skoleinspektør og sogneprest. Diskusjonene fra komitémøtene er stenografisk nedtegnet og gir rik innsikt i debattantenes syn på de fattige. Møtereferatene kan leses i sin helhet som vedlegg til bystyresaken fra 1873.

Et sentralt spørsmål var hele grunnlaget for fattigvesenet, og om det skulle organiseres offentlig eller privat. Sundt holdt i 1870 et foredrag om et fattigvesen som kun var basert på frivillig innsats, noe som ifølge komiteen begeistret mange og «vakte især Kvinders Interesse». Men ifølge Anne-Lise Seip er det liten grunn til å tro at privat filantropi hadde kapasitet til å forsørge sytten prosent av Christianias befolkning. I årene 1868 og 1869 var det for eksempel kun seks veldedige foreninger som annonserte i Christiania-avisene, blant annet en forening for understøttelse av fattige barselkoner, en pleiestiftelse for småbarn, en forening for å fremme «kvindelig Haandværksdrift» og «Selskabet til Understøttelse av Huusarme».

Eilert Sund gikk gradvis vekk fra tanken om et rent privat fattigvesen. I komiteen argumenterte han for en kombinasjonsløsning mellom et offentlig og privat fattigvesen, og målet var å kopiere det tyske reformsystemet Elberfeldsystemet. Her skulle borgerne komme i personlig kontakt med de fattige og målet for Sundt var at «fattigvæsenet maatte blive en alle mands sag, som krævde ikke blot fattigskattens penge, men vel så meget handlingens personlige offer». Målet med Elberfeldsystemet var at det skulle virke moralsk oppdragende og sosialt forsonende, som ifølge Seip var sentrale elementer hos Sundt.

Det var ikke allmenn enighet om Sundts forslag. Fattigforstander Sønderbye forklarte til komiteen at folk ga mindre enn tidligere til veldedighet, og ofte formidlet det offentlige fattigvesenet gavene. Fattigkomiteen avviste forslaget om et nytt reformsystem som urealistisk og kostbart. Motstanden var dels basert på skepsis mot at private skulle administrere den omfattende fattigpleien, og at de ville få de samme problemene som det offentlige fattigvesenet hadde. Dels var motstanden basert på en sterk skepsis mot et for omfattende fattigvesen, både offentlig og privat.

Restriktiv fattiglov
Fattigloven av 1863 representerte en innstramming av fattigloven av 1845, og kun visse grupper av syke, gamle og barn kunne få støtte basert på de lokale fattigkommisjonenes skjønn. Lovens strenge syn på de fattige ble fulgt opp i debatten. Komiteens konklusjon fra arbeidet i årene 1868-1873 var at måtehold var nødvendig. Enkelte av debattantene gikk enda lenger. Emil Stang uttrykte skepsis til all fattigstøtte ut over nødhjelp. Både privat veldedighet og offentlig fattigpleie mente han var til skade:

«Navnlig kan det befrygtes, at overspændt Religiøsitet og alslags sygelig Filantropi kan komme ind. Jeg tror, at det offentlige Fattigvæsen kun bør hjælpe i den yderste Nød; this som Statsraad Broch ytrede i Repræsentantskabet, da nærværende Kommission besluttedes nedsat: det er vistnok ønskelig, at enhver Mand, hver Dag, naar han gaar til sengs er mæt, men det er absolut ikke nødvendig. Skjønt vort Fattigvæsen her i Christiania ikke lider af nogen overdreven Filantropi, kan vi dog ikke skjule for os selv, at med det samme det gjør meget godt, gjør det ogsaa ved sin blotte Tilværelse en del ilde ved at svække Individets Følelse af Ansvar for sig selv.»

Ideen om at de fattige fikk støtte for lett er et gjennomgående trekk i debatten, og Stang var ikke alene om å mene at det var galt å gi hjelp rundhåndet. Veldedige organisasjoner skapte fattige ifølge ingeniørkaptein Heyerdahl:

«Med Hensyn til den Klasse Arbeidere, jeg har med at gjøre, tror jeg at have sporet en større Tilbageholdenhed ligeoverfor Fattigvæsenet end før. Jeg har overhovedet lidet til overs for denne Frivillighedens Methode; i Kjøbenhavn gaar saaledes de kristeligsindede Damer omkring og skaber Fattige ved sine Spørgsmaal, om Vedkommende ikke trænger Noget, om man ikke kan gjøre Noget for dem o.s.v.»

Komiteens formann, advokat Kildal, delte forestillingen om de kravstore fattige, og fortalte om en fattig i København «som aldrig gikk til sengs, uden at der paa en Kneipe stod færdig til ham en Beouf og et Glas Rom». Slike beretninger må kunne betraktes som fantasifulle, men lite troverdige beskrivelser av den hjelpen de fattige mottok.

Billigst mulig
Prinsippet for hva slags støtte de fattige kunne motta var at den skulle være så billig som mulig. Fullstendig forsørgelse «der naturligvis alene tilstaaes Personer, som enten for bestandig eller for en længere Tid ere ude af Stand til ved Arbeide at forsørge sig selv» skulle skje gjennom utsettelse på landet. Ingen skulle få mer pengestøtte enn det var mulig å sette vedkommende ut på landet for. Utsettelse i byen skulle bare skje i helt særegne tilfeller «Naar man af Humanitetshensyn ikke kan skille en Familie ad, maa lade den gamle Moder blive hos Datteren, Faderen hos Barnet, eller hvor Sygdom gjør det umulig at flytte Vedkommende».

Selv om utsettelse var hovedprinsippet mente komiteen at pengestøtte skulle gis der det var den billigste løsningen. Komiteen mente for eksempel at det var billigst å gi pengestøtte til enker med barn, enn å sette bort barna for fattigvesenets regning. Dessuten var det billigere å gi folk penger i handa enn å sende dem på sykehus, og det var billigere for fattigvesenet å gi penger til eldre som var noe arbeidsføre og kunne gjøre noe puslearbeid selv enn å sette dem bort i forpleining. Komiteen slo fast at «Man har den Erfaring, at hvor man har med ordentlige Folk at gjøre, udnyttes Understøttelsen bedst, naar den gives i Penge. Er det uordentlige Folk er man meget forsigtig med at give Penge.»

Fattige som kun ble delvis forsørget – ofte midlertidig – kunne få hjelpen dels i penger, dels i matbilletter til Mangelsgården, klær, brensel og sengehalm. Pengestøtten ble hevet hver lørdag, og var som regel depositum for husleien. Derfor ble den ofte hevet av husverten. Boligforholdene var usle, og komiteen slo fast at «Fordringene til de Fattiges Bopæle maa sættes meget lavt. De bo i det Hele meget maadelig, men dette er et Kaar, de deler med hele Arbeiderklassen her i Christiania, ialfald den mindre stillede Del af dem.»

Nesten sytten prosent av Christianias befolkning mottok ifølge Sundts gjennomgang fattigstøtte i en eller annen form. Det kunne være midlertidig eller fast, og for mange var det snakk om minimal naturalstøtte i form av brensel eller matbilletter. Med utgangspunkt i at en stor andel av Christianias befolkning mottok fattigstøtte, er det grunn til å tro at mange oppfattet hjelpen som en rett, men komiteen anså at fri legehjelp var den eneste støtten som kunne deles ut uten streng behovsprøving. Også her var skepsisen til om de fattige ville utnytte støtten stor, noe ordvekslingen mellom komiteens formann Dr. Kildal og stadsfysikus Bidenkap viser:

«Kildal: Man resikerer vel ikke, at de Syge behandles for længe?

Bidenkap: Nei, men derimod klages der vel undertiden over for kort Behandling. De Syge ved meget vel til hvem de skulle klage, om de ere misfornøiende.»

Da fattigkommisjonen våren 1869 ble bedt om å overta et prosjekt med middagsbespisning for fattige barn hevdet Stang at prosjektet var mislykket fordi «Har man vænnet en Mand til at faa Bidrag, er det vanskelig at faa ham fra Halsen. Jeg er bange for, at man ved denne Organisation vil istandbringe en Opdragelsesanstalt for Fattiglemmer». Komitémedlemmene mente at omfattende privat veldedighet ville få folk til å strømme til byen. De fattige ble ifølge byens borgere for lett vant til hjelp, og de «uverdige» fattige utnyttet ifølge debattantene hjelpen. Byråsjef Segelke fryktet «den Ulempe, at de gaar hverandre i veien, og at Uværdige tilsniger sig Hjælp fra forskjellige Kanter.» De arbeidsføre var å regne som uverdige fattige, på den måten var de arbeidsløse og lavtlønte det store uløste spørsmålet i fattigdebatten på slutten av 1800-tallet..

Arbeidsløshet
Fattigloven skilte skarpt mellom de verdige og uverdige fattige, mens virkelighetens skiller var vanskelige å stadfeste. Strukturelle årsaker til fattigdom ga ingen mildhet til tross for nød, og arbeidsføre hadde ikke rett til fattigstøtte. Emil Stang, med støtte fra fattigkomiteen slo fast at «Som Hovedregel befølges […] at man ikke giver Understøttelse til arbeidsføre Personer paa Grund af Arbeidsløshet.» Unntak kunne med sterk motvilje gjøres for svært tallrike familier for å forebygge alvorlig nød fordi «Tilfældene kunde være saa, at det stiller sig som umulig at vægre Hjælp.»

Synet på individets plikt til å sørge for seg selv er betegnende for hele debatten. Det var enighet i komiteen at det viktigste tiltaket mot fattigdom var om hver enkelt kunne spare sin egen pensjonsforsikring i selvhjelpskasser. Problemet var likevel, ifølge fattigforstander Sønderbye, at arbeiderne ikke hadde noen mulighet til å spare på grunn av de lave lønningene og høye utgiftene.

Fram til 1854 var det allmenn tjenestetvang, noe som innebar at personer uten fast og stedbunden tjeneste eller arbeid ble regnet som løsgjengere. Alle måtte ta det arbeidet de ble tilbudt, og barn av husmenn skulle ikke bo hjemme lenger enn til de var 16, mens barn av bønder var tvunget til å søke seg arbeid fra fylte 18 med mindre de trengtes til driften av plassen eller gården. Da tjenestetvangen ble opphevet i 1854 innebar det en endring av løsgjengerbegrepet. Nå ble det bestemt at «Ingen kan i nogen henseende behandles eller straffes som Løsgjænger, naar han ernærer sig uden at betle eller falde det Offentlige til Byrde». Men hva som mentes med å falle det offentlige til byrde var ikke klart.

Mange fattigfolk var tvunget til å tigge for å livnære seg, og havnet dermed på feil side av loven. Den som tagg ble regnet som en uverdig fattig som skulle dømmes til arbeidsanstalten, og tiggere fra Christiania havnet på Prinds Christian Augusts Minde, på folkemunne kalt Mangelsgården. Arbeidsanstalten hadde tatt over for tukthuset som hadde utviklet seg til å bli en ren straffeanstalt. Begge anstaltene lå i Storgata som en kraftig advarsel mot løsgjengeri, tigging og småtyveri.

Edvard Bull viser at 1800-tallets arbeiderklasse var svært utsatt for arbeidsløshet. Christiania var i tillegg en by med høy sesongledighet på grunn av rollen som Østlandets eksporthavn. Arbeidsmulighetene innenfor trelast, transport og byggearbeid var avhengig av både økonomiske konjunkturer og ferdselsmuligheter. Særlig i de fattige forstedene var arbeidsmulighetene uregelmessige.

Fattigkomiteen av 1868 diskuterte ikke kun det egentlige fattigvesen, men rettet også undersøkelsen mot arbeidslivet og «Arbeidernes Stilling i Almindelighed» for å forklare om «Fattigondet kan antages at have sin Rod enten i almindelige Arbeidsstanden vedkommende eller i særegne den enkelte Næring vedrørende Forholde». Fattigspørsmålet var et arbeiderspørsmål, og skulle fortsette å være det med tyngde inn i det 20. århundret.

Ingen arbeidsformidling
Fattige arbeidsføre kunne bli henvist til arbeidsanstalten, som ikke bare skulle være en tvangsarbeidsanstalt, men også frivillig arbeidsanstalt. Menn ble satt til å pukke stein her eller andre steder, og kvinner til strikking eller plukking av drev, det vil si opptrevling av gammelt tauverk. Kvinnene fikk garn ved Mangelsgården, men «Fortjenesten bliver imidlertid saa liden, at strikning og Drevplukning ikke egner sig til andet end Bibeskjeftigelse.» I realiteten var tilbudet for arbeidsløse minimalt.

Emil Stang ytret også motstand i komiteen mot å sette «hæderlige arbeidsløse Personer til Arbeidsanstalten» slik den var innrettet, og at man ikke kunne sette inn folk «som det ikke er Andet at sige paa, end at de ere arbeidsløse». Dette var kun en løsning for «løse Personer», særlig fordi overskuddet fra arbeidet ikke strakk til å forsørge hele familier som da måtte bli forsørget særskilt. Komiteens konklusjon var at Mangelsgården måtte omorganiseres for å adskille «Udskuddet, som indsættes der med Tvangsret fra det Offentliges Side, og andre ellers optagne Personer».

Stadsfysikus Bidenkap mente at understøttelse av de fattige kun var lindringsmidler, og at for å «modarbeide Pauperismen» var hovedsaken å skaffe folk arbeid. Men til tross for at Stang også mente at de viktige tiltakene var i arbeidslivet, gikk han sterkt imot at fattigvesenet skulle formidle arbeid til arbeidsløse:

«Et overordentlig vigtigt Spørgsmaal er det, om der fra Fattigvæsenets side kunde gjøres noget for at skaffe Folk Arbeide. Dette har gjentagende været overveiet, men Fattigvæsenet har standset ved den Mening, at man maa holde strengt paa det Princip, at hver Mand selv er pligtig at skaffe sig Arbeide, og at man ikke kan henvende sig til fattigvæsenet og sige: Enten Arbeide eller Understøttelse. Ved Siden deraf har Forstanderne den Pligt at bistaa de Fattige saa meget, de kunne, uden at krænke dette Princip, og Fattigforstanderne gjøre ikke saa lidet i sa Henseende.»

Innstillingene fra komitéarbeidet ble oversendt representantskapet og formannskapet i Kristiania i 1873, men behandlingen ble utsatt flere ganger. Ved budsjett for fattigvesenet for 1874 ble det vedtatt lønnsforhøyelse for de ulike fattigforstanderne, men de store tiltakene ovenfor byens fattigbefolkning lot vente på seg.

To syn
Komiteen oppsummert selv at den representerte to syn på fattigdommens årsaker.

Det ene synet var at fattigdommen skyldtes «Individernes egen Uorden og Mangel paa Omsorg for sin Fremtid». Bedring var etter dette synet kun oppnåelig gjennom «en moralsk Forbedring og i Individernes Levemaade». Eksempler var luksusforbud og «mange andre slags Bud for at bringe Folk ind paa en skikkelig Levemaade», forbedret skolegang og oppdragelse, samt å «løfte disse Klasser op» gjennom kulturelle endringer og utvikling av næringsforholdene med særlig vekt på Eilert Sundts hjertebarn – husfliden.

Det andre synet la vekt på økonomiske forhold og lovgivning. Avslag i korntollen ble vektlagt som et viktig tiltak mot fattigdom. Boligforholdene, og da særlig dyre leieforhold, ble sett på som hovedkilden til nød, «fra alle Hovedstæder høres ogsaa, at dette er Pauperismens Hovedkilder». Boligbygging ble dermed et viktig innsatsområde for å bedre forholdene for byens arbeiderklasse.

Forståelsen av de fattige hos komiteens medlemmer befant seg i spenningsfeltet mellom en moralsk, individuell forklaring på fattigdommen og en økonomisk forklaring som handlet om strukturelle forhold i arbeidslivet og på boligmarkedet. Skillet mellom verdige og uverdige ble imidlertid ikke utfordret, og hederlige arbeidsløse ble satt opp mot utskudd.

Tidsskille
Eilert Sundts forslag om å innføre Elberfeldsystemet i Christiania hadde ikke fått gjennomslag i 1870. Fattigkommisjonens direktør H.A. Juell argumenterte i 1887 igjen for systemet. Andre debattanter ønsket heller å se til England med avskrekkende fattighus og en omfattende privat veldedighet, men denne gangen ble det gjennomført reformtiltak med Elberfeldsystemet på Sagene, Grünerløkka og Rodeløkka. Fattigforstanderne skulle bo i samme område som de fattige, og fattigstøtten vurderes etter personlig kontakt. Juell beskrev begeistret i foredrag i den statsøkonomiske forening hvordan systemet i Tyskland hadde ført til at «Betleriet, især børns, er forsvundet fra vore gader, fordi borgerne har vænnet sig af med at give almisser til alle og enhver og foretrække at anvende sine gaver til bestemte fattige. Vagabonder omgaa vor by, da deres geschäft her ikke lønner sig.» Drømmen var fortsatt å kvitte seg med de synlige og «uverdige» fattige, men tiltakene var nye.

Til tross for at Elberfeldsystemet hadde en klar sosialpasifiserende profil med mål om å dempe klassemotsetninger og sosial uro, kom det sterke protester fra arbeidersamfunnene da forsøket ble avsluttet noen år seinere. Venstre satt saken på sitt kommunale valgprogram. Ifølge Seip var Sundts sosialkonservative drøm fanget opp av radikale «og av de fattigdomstruete selv».

Bredo Morgenstiernes innlegg som forsvarte fattigdom som et naturlig og uløselig onde var et angrep på sosialistiske krav om omorganisering av samfunnet. I de siste tiårene av 1800-tallet var fattigdom i stor grad blitt «Arbeiderspørsmålet». Fattigdommen som det offentlige fattigvesenet og den private veldedigheten tok seg av ble sett som kun en liten del av et enormt problem der store deler av arbeiderbefolkningen levde i fattigdom. Arbeiderbevegelsen kritiserte fattighjelpen som ydmykende og forlangte rettigheter ved alderdom og sykdom. Ulykkesforsikringsloven av 1894 og sykeforsikringsloven av 1909 var de første resultatene av kravene om rettighetsbasert hjelp.

1900 representerer et viktig tidsskille da fattiglovgivningen ble delt i to, en fattiglov for de «verdige» og en løsgjengerlov for de «uverdige». Fattigloven representerte en nyorientering med økt vekt på samfunnsansvar, men de store endringene lot allikevel vente på seg.

De fattiges rettsstatus ble ikke forbedret og det var ingen klagerett på fattigvesenets vedtak. Hjelpen kunne kreves tilbake, også av forsørgelsespliktige slektninger. Den understøttede mistet stemmeretten, og ble dermed regnet som umyndig. For å få tilbake stemmeretten måtte all støtte betales tilbake. Først i 1919 fikk også de fattige stemmerett, og ifølge Seip ble et «vondt og viktig skille mellom arbeiderklassen og fattigkassen […] borte».

Løsgjengerloven fortsatte å hjemle tvangsarbeid for arbeidsføre som ble regnet som arbeidsuvillige og dermed «uverdige». Det rammet grupper av arbeidsløse, romanifolk, tiggere og alkoholikere. Venstremannen Andreas Hansen fra Bergen mente loven bar preg av liten forståelse for arbeiderklassens problemer fordi den ble vedtatt av folk som satt «høit oppe paa en pidestal og skal kige ned til forhold, som de ikke kjender og forstår». Mens bedrestilte ble anvist til bad av legen når de ble nervøse, hevdet Hansen at det var annerledes med behandlingen av arbeidere: «han er arbeidssky, han skal tages, han skal kommanderes til 18 maaneders tvangsarbeide. Hyggelige forhold, hr. præsident» (Seip 1994). Ifølge Seip førte det til at de fattiges klasse ble mer oppsplittet enn før.

Først i mellomkrigstida mener Edvard Bull at holdningen om at fattigdom var et nødvendig onde var på vei ut av den offentlige debatten, men skillet mellom de som ble sett på som verdige og uverdige besto.

Kilder
- Kommunale aktstykker, dokument 3/1873 «Betænkning angaaende Christiania Fattigvæsen, afgiven af den under 9de September 1868 af Repræsentantskabet nedsatte Komite» (med bilagene: Komiteens forhandlingsprotokoll (med komiteens stenografisk gjengitte diskusjoner, Sundt Om Fattigforholdene i Christiania, Skjema til «Dagbog for Fattigforstanderne» og Skrivelse fra komiteens formann fabrikkeier Drewsen).

- ”Lov av 28 August 1854 vedkommende den i Landdistrikterne bestaaende Forpligtelse til at tage fast aarlig Tjeneste” i Barth, C.A. (1876). Om Husbondes og Tjenestetyendes gjensidige Pligter og Rettigheder efter den norske Lovgivning. Christiania: Mallings Boghandel.

- Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne 6.6.1863. Lest på http://www.fattigkassa.no

- Juell, H. A. «Om fattigforholdene i Norge med særlig hensyn til Elberfeldsystemet. Foredrag i den statsøkonomiske forenings møde den 25 februar 1887» i Statsøkonomisk tidsskrift 1887.

- Morgenstierne, Bredo. «Fattigondet og socialismen. Foredrag i den statsøkonomiske forenings møde den 25de oktober 1889» i Statsøkonomisk tidsskrift 1889.

- Sundt, Eilert . Om fattigforholdene i Christiania, Oslo 1978 [1870])

Litteratur
- Bull, Edvard. Arbeiderklassen blir til (1850-1900), Arbeiderbevegelsens historie i Norge 1, Oslo 1985

- Dyrvik, Ståle. «Avgjerdsprosessen og aktørane bak det offentlege fattigstellet i Norge 1720-1760» og «To statssystem andsynes fattigdomen – ein komparasjon» i Karl Gustaf Andersson m.fl., Oppdaginga av fattigdomen: sosial lovgivning i Norden på 1700-talet. Del av nordiska forskningsprojektet Centralmakt och lokalsamhälle – beslutsprocess på 1700-talet. Oslo-Bergen-Stavanger-Tromsø 1983

- Seip, Anne-Lise. Eilert Sundt. Fire studier, Oslo 1983.

- Seip, Anne Lise . Sosialhjelpsstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920. Oslo 1994

TOBIAS 2/2009