[Oslo kommune, Byarkivet]

Fattigomsorg i eldre tider


Samfunnets syn på fattige har endret seg vesentlig i løpet av århundrene. Definisjonen av hvem som var de «verdig trengende», og derav de «uverdig trengende», var en helt annen i middelalderen enn på 1700-tallet.

 

Tekst: Ragnhild Bjelland

Fattigdom har eksistert til alle tider. Men måten de fattige har blitt behandlet på har endret seg. Gjennom historien har synet på fattigdom, og hvem som var «verdige trengende» vært bestemmende for fattigomsorgen.

Vi skal her gi en beskrivelse av karakteristiske trekk ved fattigomsorgen slik den fortonet seg i Oslo, fra middelalderen og framover mot 1800-tallet. På mange måter kan man si at det var da grunnlaget for fattigomsorgen, slik vi kjenner den i dag, ble lagt. Sentrale aspekter i denne sammenheng er etableringen av institusjoner knyttet til fattige, synet på tigging og hvorvidt fattigomsorgen var i privat eller offentlig regi.


Middelalder: En lønn i himmelen
Fra 1200-tallet var fattigomsorgen først og fremst basert på solidaritet fra fellesskapet. De fattige ble, i beste fall, ivaretatt ved hjelp og almisser fra familie og naboer. Det var kun hvis denne hjelpen ikke var tilstrekkelig at det offentlige grep inn ved å umyndiggjøre den fattige. Umyndiggjøring betydde at en ikke var i stand til å forsørge seg selv, og det var da et krav at bemidlede slektninger skulle ta seg av den trengende. Fattige som ikke hadde slektninger som kunne understøtte dem, ble i siste instans, i byene som på bygdene, forsørget gjennom et legdsystem. Dette var en form for almisse der man ved å følge en fastlagt rute fra bygård til bygård, fikk husly og mat. I en retterbot fra kong Eirik Magnusson fra 1280, ble legdsystemet også omtalt som «fatoekra manna fluttning».

I andre halvdel av 1200-tallet ble det også etablert institusjoner for fattige, syke og gamle. Hospitalene var et slags alternativ til legdsystemet. Både kirken og kongen hadde eldrehospital for sine egne i eller ved Oslo. I tillegg omtales et St. Laurentius og et St. Jørgens hospital. Det fantes imidlertid bare ett hospital for vanlige bymenn, et spedalskhospital, omtalt første gang i 1304. På grunn av smittefare kunne ikke de spedalske bæres rundt i gårdene. Formålet med hospitalet var altså ikke å helbrede de syke, men å beskytte de friske.

Det eneste tilbudet til pleietrengende personer i Oslo som ikke var i kongens eller kirkens tjeneste, var i praksis å kjøpe seg underhold (provent) i kirkelige institusjoner, en forholdsvis kostbar affære som fattige i liten grad kunne dra nytte av.

Kirken oppfordret folk til å ta ansvar for de fattige. Å gi almisse ble sett på som en god gjerning, som ga lønn i himmelen. Den som ikke ville gi bistand til fattige, skulle ifølge Landsloven skrifte og bøte for Gud for at han ikke ville hjelpe et kristent menneske. Det å hjelpe en medkristen var en måte å ta vare på sine egne. På denne tiden var jo «alle» kristne, og kirken bidro derfor til en slags sosial utjevning i forhold til hvem som var «verdig trengende».

Kirken ville imidlertid ha en viss orden. Den ville ha en kontroll med almissene. De skulle betales inn til den slik at kirken kunne fordele videre til de «verdige trengende» – de kristne. Ingen med formynder skulle tigge, og en husvert var ansvarlig og skulle sørge for alle i sitt hushold.

Fra siste halvdel av middelalderen er det bevart flere testamenter fra både konger og privatpersoner som testamenterte gaver til kirker, klostre og hospitaler – blant annet direkte myntet på bespisning av et visst antall fattige, ofte på giverens dødsdag.

 

Tigging var i seg selv et akseptert fenomen i middelaldersamfunnet. Tiggere utenbys fra, også utenlandske, var ansett som «verdig trengende». Dette gjaldt både fattige som slo seg ned i byen og folk på kortere besøk. Eksempel på sistnevnte kunne være fattige pilegrimer som valfartet til St. Halvards skrin i domkirken, mange med Nidaros som endelig mål for pilegrimsreisen.

Også munker drev en utstrakt tiggervirksomhet i byen. Munkene tilhørte de såkalte tiggerordenene – dominikanerne og fransiskanerne, som begge etablerte klostre i og ved byen, henholdsvis i løpet av 1230-årene og 1280-årene. Disse to ordenene representerte et skjerpet krav om å respektere det tradisjonelle klosteridealet om fattigdom. Klostrene skulle være uten eiendom, og munkene skulle avstå fra personlig rikdom. Klosterbrødrene skulle kun leve av gaver og almisser, i stor grad skaffet til veie ved tigging.

Synet på fattigdom i middelalderen var influert av et generelt fattigdomsideal. Jesu liv og virke blant fattige viste vei for hvordan en god kristen skulle leve sitt liv. Ettersom ens handlinger i dette livet var avgjørende for det neste, ble hjelp og almisser til fattige en slags forsikring mot «evig pine» etter døden. Alle var derfor regnet som «verdig trengende»


Etter reformasjonen: Det offentlige tar ansvar
Praksisen med almisser fortsatte etter reformasjonen, men var nå ikke lenger kirkens oppgave å administrere. Slottsherren på Akershus ga jevnlig almisser til de fattige «for Guds skyld». Hjelp til fattige begynte å bli en så presserende offentlig oppgave at kongen ga påbud om opprettelse av en ny institusjon som kunne ta imot de vanskeligstilte. Oslo Hospital ble dermed grunnlagt ved et kongebrev i 1538. Borgermester og rådmenn fikk i oppgave å ta over fransiskanerklosteret og gjøre det til byens hospital. Driften ble i utgangspunktet finansiert ved at kongen skjenket Oslo Hospital jordegods som hadde tilhørt det gamle St. Laurentius hospitalet. Selv om støtten til fattige og syke hadde gått fra å være et privat til å bli et offentlig anliggende, var det likevel de samme inntektene som lå til grunn, men nå i offentlig regi.

Oslo Hospital var et fattighjem og sykehus for pleietrengende. Folk kunne kjøpe seg inn på hospitalet, men nok en gang var det kun kristne og «ærlige folk» fra Oslo som kunne få plass. En viktig betingelse var at de hadde betalt skatt til byen og kongen. Hospitalet var dermed byborgenes egen institusjon – et hospital for borgerne selv, og altså ikke et tilbud til de aller fattigste. I tillegg var fattigstønaden nå forbeholdt Danmark-Norges egne innbyggere. Utlendinger var ikke lenger akseptert som «verdig trengende» slik de var i tiden før reformasjonen.

Kirkeordinansen av 1607 foreskrev at det i byene skulle innrettes egne kister eller bøsser som skulle romme almisser til de fattige. Det var blant annet vanlig å gi slike bidrag når man løste borgerskap. De fattige fikk tildelt et messingmerke som skulle sys på klærne, slik at alle skulle se hvem de «verdig trengende» var. Almissene gikk ikke direkte fra giver til de fattige, men ble delt ut ved mellomlegg. En eller to stodderfogder fordelte pengene. De hadde også oppgaven med å hindre at fremmede tiggere kom til byen. Tigging ble bare akseptert fra byens egne. Det var bare tillatt å tigge innenfor byen eller sognet hvor messingtegnet hadde gyldighet. Omstreifende tiggere ble sett på som kriminelle, og fremmede fattige skulle forvises.

Kirkeordinansen av 1607 var sannsynligvis bakgrunnen for at det på 1600-tallet ble opprettet en organisert fattigomsorg i Oslo i tillegg til Oslo Hospital. Helt sikre holdepunkter for at det ble organisert et fattigvesen i samsvar med ordinansen i Oslo/Christiania, finnes først i 1626. Det er likevel antatt at det offentlige fattigvesenet  i byen hadde røtter lenger tilbake i tid.

Etter reformasjonen forsvant mye av den private veldedigheten. Et spor etter privat veldedighet av varig karakter er imidlertid opprettelsen av Oslos første legat i 1594. Stattholder Ludvig Munch skjenket 400 riksdaler til en stiftelse for et titalls skolebarn og husarme. Etter hvert skulle legatstiftelsene og privat understøttelse komme til å øke betraktelig i omfang.

På 1600-tallet ser vi spor av de første fattighusene. Etter at Oslo var rammet av pest på begynnelsen av 1600-tallet ser vi at fattigvesenet anla et fattighus som lå utenfor vollporten, der Stortorvet ligger i dag. Kanskje var det pesten og redselen for smitte som gjorde at fattighuset ble bygget utenfor selve byporten. Institusjonen ble kalt «Det gamle fattighus». Betegnelsen kan imidlertid virke litt misvisende fordi vi vet at det fantes et enda eldre fattighus, ute i Gamlebyen. Fattigvesenets regnskaper tyder på at det var i bruk så sent som 1637.

I 1660 ble det holdt innsamling til et nytt fattighus som fikk tomt på nedsiden av Dronningens gate, innenfor Lille vollport. Byens borgere ga gaver til fattighuset som hadde stor betydning for driften av institusjonen.

I tillegg til fattighusene ser vi også at fattigvesenet delte ut almisser til nødlidende som ikke fikk plass i fattighuset. I hovedsak var det kvinner som fikk hjelp.


1700-tallet: Flere fattighus
Ved inngangen til 1700-tallet fantes det kun ett fattighus i Christiania, «Det gamle fattighus». Stiftprost Jakob Lodberg reagerte på at «Krøblinge og ælendige Mennisker lod sig bære omkring paa Gaderne fra Dør til Dør». Han tok derfor initiativ til å opprette Saugbanken fattighus i 1705. Fattighuset ble finansiert av pengegaver og hadde plass til mellom femti og seksti fattiglemmer. Naturligvis ble dette kalt «Det nye fattighus», men også navn som  «Vaterland hospital» og «Det store fattighus på Saugbanken» ble brukt om institusjonen.

I tillegg til det nye fattighuset ble Oslo Hospital bygd ut på 1700-tallet. Mens det i 1734 bodde 19 personer der, var tallet i 1766 økt til 97. Forutsetningene for å få plass hadde ikke endret seg så mye i løpet av de to hundre årene siden opprettelsen. I følge de nye reglene fra 1737 måtte pasientene være arbeidsuføre, gamle, syke, vanføre, blinde eller fattige som i tillegg hadde vært skikkelige og gudfryktige folk. I praksis gjaldt dette kun kjøpmenn, embetsmenn, håndverkere og deres enker. Arbeidsfolk eller tjenestefolk fikk ikke plass. Borgerne sørget fortsatt først og fremst for sine egne.

Peder Michelsen, en av byens rike borgere, opprettet i 1734 en ny institusjon for fattige på Sagbanken. Den ble omtalt som en «enkestue» allerede i 1737, selv om det ikke lå noen føringer for å prioritere denne gruppen i stiftelsesbrevet. Årsaken kan være at enker etter borgere ble ansett som særlig «verdig trengende», noe vi også skal se senere.

At et tredje fattighus ble etablert i Fjerdingen i 1742, bidro til at fattigomsorgen i Christiania ble ytterligere institusjonalisert i første halvdel av 1700-tallet. På landsbasis vokste det gradvis fram et offentlig fattigvesen, med sterkere administrativt preg enn den eldre fattigomsorgen. En årsak var at myndighetene ønsket å bli kvitt problemet med tigging. Betleri ble forbudt med tukthusanordningen for Christiania stift i 1741, og fattige som hadde bodd kortere enn to år i byen ble sendt hjem til stedet de kom fra. Nok en gang ser vi et eksempel på at det handlet om å ta vare på sine egne. Et nytt tiltak i denne sammenheng var også at arbeidsføre tiggere som ikke kom seg i arbeid, umiddelbart skulle settes i tukthus. Her skulle beboerne sysselsettes med manufaktur- eller fabrikkarbeid.


«Tuktet» av samfunnet
Friske og arbeidsføre fattige var «uverdige trengende», og skulle derfor tuktes. Tukthus ble opprettet for å bekjempe den fattigdom man mente grunnet i latskap. Institusjonen var ment å ha en oppdragende effekt, samtidig som det skulle virke avskrekkende på gruppen av uverdige fattige, omtalt som de «Modvillige, vanartige, stærke og fremmede Betlere, saavelsom at ulydige og gjenstridige Tjenestefolk, Løsgængere og dem, som sidde paa deres egen Haand, og ikke ville tjene for aarlig Kost og Løn».

Det første tukthuset i Christiania kom i drift i september 1741, nærmest samtidig med tukthusanordningen som forbød betleri og løsgjengeri. Det ble ikke bevilget offentlige midler til reisingen av fattighuset. Kongen bestemte i stedet at det i hovedsak skulle finansieres ved pengeinnsamling i byen og resten av stiftet.

Måten tukthuset ble opprettet på viser at også denne institusjonen var en del av fattigomsorgen. I praksis var det en omfordeling av midler. Innsamling av penger kunne sies å være en form for almisser. I tillegg skulle tukthuset blant annet ha en del av overskuddet fra salg av Oslo Hospitals jordegods. Myndighetene hentet penger fra den eksisterende fattigomsorgen og kanaliserte dem i et tukthus – en alternativ måte å behandle fattige. 

Til forskjell fra tidligere ble det nå også rettet fokus mot de «uverdige trengende». Det ble nå satt inn et kraftig tiltak for å bekjempe den «uverdige fattigdommen» – en slags offensiv sosialpolitikk, med en tanke om at denne kategorien fattige lot seg forbedre.

I forbindelse med aksjonen mot «de uverdige fattige» i 1742, hevdet stiftamtmann Rappe og biskop Dorph noen måneder senere at det ikke lenger fantes tiggere ettersom «de ugudelige» nå var plassert i tukthus. Nok en uttalelse som viser sammenstillingen mellom de «verdige, skikkelige» på den ene siden og de «uverdige, ugudelige» på den andre siden – noe som hadde vært en rød tråd i synet på fattige siden middelalderen.

Blant dem som havnet i tukthus den først tiden var også ulydige barn. Foreldre, fattige som rike, kunne selv plassere mindreårige på tukthus så lenge de ønsket det, og slik «faae tæmme onde Børn».

Det ble likevel oppfattet som uheldig at barn havnet på tukthuset, og utsatt for påvirkning av kriminelle voksne. Det hadde helt siden midten av 1600-tallet vært planer for å opprette et vaisenhus (av tysk waise, foreldreløs) eller «Børnehuus» i Christiania, hvor vanskeligstilte barn skulle få underhold og opptuktes. Det skulle imidlertid vise seg å bli en langvarig prosess. Myndighetene framla flere planer for en institusjon med opplæring for fattige barn. I 1648 hadde kongen tatt initiativ til opprettelse av en institusjon for barn basert på midler fra kirken i Akershus len. Dette ble ikke gjennomført, men det ble i løpet av siste halvdel av 1600-tallet og på 1700-tallet reist kapital til et vaisenhus ved hjelp av ulike former for pengeinnsamling. Men i 1737 ble de oppsparte midlene brukt til oppføring av det ordinære tukthuset i byen. Noen få år senere ønsket myndighetene på nytt å intensivere planen om en egen institusjon for barn. Finansieringen skulle baseres på frivillige gaver fra hele stiftet og det ble til og med satt i gang et lotteri til inntekt for barnehuset.

I 1778 påpekte magistraten det faktum at byen fortsatt manglet vaisenhus og anstalter for oppdragelse av barn. Ungdom skulle verken overlates til seg selv eller havne som tukthuslemmer eller krøplinger i et fattighus. Barna burde undervises under oppsikt, og oppdras til nyttige tjenestefolk for byens innbyggere. Inntil da hadde det vært praksis at private tok seg av fattige og foreldreløse barn mot betaling. Det ble imidlertid framholdt at det ikke var de som tok dem inn i sitt hjem som var best egnet til å ta seg av barna. Til tross for at fosterfamiliene fikk betalt, ble det hevdet at de bekymret seg lite for barnas underhold, lærdom eller skolegang. Enkelte jagde til og med barna ut på gatene om nettene.

Samme år, i 1778, ble «Waisenhuset» endelig en realitet, med det offisielle navnet «Christiania Opfostringshus». Dette året ble et slags merkeår når det gjaldt fattigomsorg for barn. I 1778 ble det nemlig opprettet enda et vaisenhus, denne gangen i privat regi. «Det Ankerske Waisenhus» hadde sitt navn etter sine velgjørere, Bernt Anker og hans hustru.

Legater for vanskeligstilte barn eksisterte opp mot vår tid. På 1800-tallet tok imidlertid det offentlige mer grep om den generelle fattigforsorgen. Hvem som var «verdige trengende» var likevel fortsatt bestemmende for hvem som kunne få fattighjelp. I middelalderen kunne alle kristne – enten de kom fra byen, fra bygda eller utlandet tigge og motta almisser. Etter reformasjonen ble definisjonen av «verdig trengende» strammet inn til å gjelde byens egne borgere. Tukthusloven av 1741 gjorde en ytterligere innstramning ved at arbeidsføre tiggere ble sperret inne – da de nå ble ansett som særs «uverdige trengende».

 

Kilder og litteratur:

- Oslo bys historie bind 1-3, Oslo 1992

- Weisener, G. «Barnevernet i Norge: en oversikt», Oslo 1948

- Spierenburg, Pieter «The broken spell: A cultural and anthropological history of preindustrial Europe», London 1991

- Bergkvist, Johanne «en Haard og Dyr Tid: Fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802», Oslo 2008

- Helle, Knut «Norge blir en stat: 1130-1319», Oslo 1974

- Norges Gamle Love indtil 1387 bind III s.3-11

- Diplomatarium Norvegicum: bind V nr. 193, bind IV nr. 128, bind I nr. 1077, bind III nr. 70 og bind IV nr. 3

TOBIAS 2/2009