![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
En nasjon på utstilling Tekst: Aina Basso Jubileumsutstillingen
åpnet på Frogner fredag 15. mai 1914. Aftenposten dekket saken entusiastisk
under overskriften «Jubilæumsudstillingens aabning. En straalende og
stemningsfull høitidelighed»: «Hele byen flagede, offentlige som private
bygninger. Veiret var overskyet, men mildt og
stille. Helt fra først af tegnet det til en
vellykket festdag. Det blev det ogsaa.» Utstillingsområdet
dekket det meste av Frognerparken, sentrert i
området der Vigelandsparken ligger i dag. I tillegg var det en egen avdeling
for sjøfart og fiskeri ved Skarpsno. Flere tusen
utstillere fra hele landet deltok, og samtlige hovednæringer var representert:
Fra landbruk, sjøfart og fiskeri, til kunst og det ypperste innen teknologi.
I spissen for arrangementet sto landets ledende menn, med Kong Haakon VII som
øverste beskytter. Utstillingen skapte en strøm av tilreisende til
hovedstaden. Omkring 2 millioner mennesker var innenfor portene i de fem
månedene arrangementet varte. I flere år senere ble utstillingen referert til
som «Eventyret på Frogner.» Året
før ble det anlagt trikkelinjer for å sikre lett atkomst til
utstillingsområdet, og en provisorisk sporveisforbindelse var også lagt
mellom Maskinhallen og Skarpsno. Det ble i tillegg
opparbeidet veier og et bruanlegg over Frognerdammen, noe som skulle inngå i den framtidige
utformingen av parken og som fikk mye å si for parkplanen som bygartner Marius Røhne la fram
tre år senere. Mellom hovedbygningen og brua ble det anlagt en flerdobbelt
allé som var Norge i verden Jubileumsutstillingen
var opprinnelig tenkt som en nordisk utstilling der både Sverige og Danmark
skulle delta. Norge hadde tidligere deltatt på lignende utstillinger i
København og Stockholm, og det ble fra flere hold antydet at det nå var
Norges tur til å avholde en større utstilling. Det skulle imidlertid vise seg
at verken Sverige eller Danmark ønsket å delta, og som et resultat ble
arrangementet dermed utelukkende norsk. I
tillegg til å være en stor norsk mønstring, en publikumsuksess
og etter hvert et nasjonalt klenodium, var utstillingen et bevisst grep for å
profilere landet og skape oppmerksomhet utover landets grenser. Nasjonen
skulle løftes opp på et nivå på høyde med nabolandene, og motivasjonen bak
utstillingen i Kristiania kan sies å være internasjonalt rettet på to
måter. På den ene siden var den bygget
etter mønster fra de store verdensutstillingene og del av en trend i den
industrielle ekspanderingsfasen. I denne sammenhengen ble utstillingen
benyttet som et tidstypisk statussymbol for å oppnå prestisje fra det
internasjonale samfunnet. I tillegg var den opprinnelige ideen om en nordisk
utstilling fra første stund rettet mot Danmark og Sverige, med et ønske om å
markere Norge og skape oppmerksomhet om nasjonen. «en søndagsklædd
arkitektur» Utstillingsområdet
hadde store monumentale bygninger, som Industrihallen, Maskinhallen, Det
utflyttede Norges hus, Kunsthallen, og Hovedrestauranten med to Den
radikale avisa Social-Demokraten var ikke udelt
positiv til utstillingen som sådan, men også denne avisas journalist lot seg
bergta av det monumentale synet: «Man kommer fra den
hverdagslige, larmende hovedstadsby ind paa et omraade,
hvor en egenartet, en litt eventyragtig stemning raader. (…) Den mysteriøse stemning fra den østerlandske
fortelling om Aladdin og hans forunderlige lampe bemægtiger sig en, naar man staar mellem søileganger blandt intenst
hvite bygninger med kobbertaarn, som glimrer i vaarsolen.» Jo, det
var mye vakkert å skue. Men Social-Demokratens
journalist lot seg ikke fullstendig målbinde av den imponerende og «søndagsklædde» arkitektur. Det var noe som manglet i de
store, stille salene: «man faar saa litet
indtryk av det liv, det arbeidstempo og mange hænders grep og bevægelser, som
har gaat forut for det færdige
arbeide som vises. (…) Der er f.eks,
lilleputgruben i maskinhallen. Fjellene, hvor gruben borer sig ind, er malt i
venlige, sollyse farver. De besøkende vil med rette beundre det vakre
panorama, og kanske en byboer
vil misunde grubearbeiderne
litt for den deilige natur de kan ha for øie. Og
der er intet som kan beriktige hans tanker, ingen tabeller, som viser hvor
sjelden arbeideren kommer ut av fjeldet og op i
dagslyset og solen.» En kongolandsby
på Frogner Utstillingens
fornøyelsesavdeling ble i Kristiania, som i andre byer, lagt et stykke unna
den mer seriøse utstillingsdelen for ikke å virke forstyrrende. Her fantes
berg- og dalbane, lilleputtbanen The Flying Scotsman, Huskestua, Huset med forhindringer, Tanagrateatret, og ikke minst Kongolandsbyen,
en ekte «negerlandsby» som var en av de aller største attraksjonene. For de
fleste tilreisende var dette den første gangen de la sine øyne på mennesker
med en annen hudfarge. Landsbyen fikk mye omtale i pressen, men omtalen var i
stor grad preget av latterliggjøring og karikering. Utstillingskomiteen mente
i utgangspunktet at det var tilstrekkelig å stille ut samer, men direktøren
uttalte til Verdens Gang at «tanken om
å la stemmeberettigede norske borgere fremvises for penge er usmakelig.»
I stedet ble det utstilt en gruppe afrikanere som var del av en omreisende
trupp som livnærte seg av å delta på utstillinger av denne typen. Men
ikke alle reagerte med latter og fascinasjon. Den jødiske kvinnen Golde
siteres i Eva Scheers bok Vi bygger i sand fra 1948. Golde opplevde opptrinnet som
avskyelig og fornedrende: «Hva er
forskjellen på negrene og oss, kan du si det? Det er ikke annen forskjell på
oss enn at Gud, velsignet være hans navn, har gitt dem mørkere hud. Det er
mange bra folk blant negrene, og det er mange dårlige folk blant jødene, og
de jødene som ikke ser på negrene som andre mennesker, de er dårlige jøder.» Fedrelandet hylles Under
åpningsseremonien i den store Sangerhallen ble Nils Collett Vogts
jubileumskantate fremført til musikk av Christian Sinding. På scenen sto fem
kor med til sammen 500 sangere, samt et orkester, og Aftenpostens journalist
skrev at det var et mektig og imponerende verk. Teksten til jubileumskantaten
er gjengitt i sin helhet i avisen, og er en patosfylt hyllest til nasjonen: «Op kom de til Eidsvold, og mørket det stod tæt, men i hjertet de hadde en sol. Hist lumret
den træt, her lued
den hett – og det var aarhundredets
sol.» Over
3000 mennesker var invitert til å overvære åpningsseremonien i den kolossale
festsalen i hvitt og grønt, som virket «tiltalende ved sin elegante, flotte tagkonstruktion og sine rolige linjer.» I sin åpningstale
sa administrasjonskomiteens formann, arkitekt Prytz, at utstillingens oppgave
skulle være å gi «et samlet billede af det norske
folks liv og virke.» Utstillingen ble formelt åpnet av Kong Haakon 7., og
deretter ble fedrelandssangen deklamert av teatersjef Fahlstrøm. «Den fuldtonende
røst bar fædrelandssangens ord udover
forsamlingen. Alle følte sig sterkt grebet. Han
læste med den udmerkede skuespillers forståelse, og
en følte, at der under ordene dirrede et fædrelandselskende
sinds dybe og alvorlige
stemning.» Utstillingen
var en stor nasjonal begivenhet, men den var også viktig for Kristiania
utover byens og landets grenser. Jubileumsutstillingen markerte byens
«europeiske debut» der den sto fram som en fullverdig hovedstad. Utstillingen
holdt åpent fra 15. mai til 11. oktober og var godt besøkt hele sommeren, med
unntak av en tre ukers sporveisstreik og panikkdagene
i begynnelsen av august da den første verdenskrigen brøt ut. Høydepunktet i
antall besøkende ble nådd avslutningsdagen 11.
oktober da hele ett hundre tusen mennesker kom innom for å se, noe som førte
til kamp om plass på trikkene. Aftenposten dekket det hele: «Det var ikke bare Kristianiafolk som vilde si
utstillingen det sidste farvel. Ogsaa
utenbys fra var der et overordentlig talrigt besøk.
Vestbanen kjørte saaledes 3 ekstratog og uhyggelig
lange var alle ordinære tog. Paa Smaalensbanen og Hovedbanen var alle ordinære tog
betydelig forsterket, og der rullet stadig nye menneskemasser ind til byen i løpet av dagen. Alle hoteller var overfylte.» Kilder og litteratur: •
Aftenposten, 15. mai, 2. august og 3. oktober 1914. • Social-Demokraten, 14. mai 1914. • Hellerud, Synnøve Veinan og
Messel, Jan. Oslo. Tusen års historie. Oslo 2000. • Tvedt, Knut Are (red.) Oslo byleksikon.
Oslo 2000 • Kongolandsby på Frogner. Artikkel i Spor etter oss.
«Oslos multikulturelle arkiver». Utstillingshefte, Oslo byarkiv
2007. • Simonnæs, Anne: Jubileumsutstillingen på Frogner 1914 –
en nasjonal feiring med internasjonale motiver? En kulturhistorisk
undersøkelse av forarbeidet
til industriutstillingen i Kristiania i perioden 1900-1914.
Hovedoppgave i historie ved UiO. Oslo 2003 TOBIAS 1/2009 |