![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
En levende turistattraksjon turistattraksjon i levende live. Byens største turistattraksjon, var det noen som mente – selveste Henrik Ibsen! Tekst: Anette Walmann Henrik
Ibsen var datidens store nasjonale kjendis. Paparazzifotografer sto på lur i
håp om å få et blinkskudd av den store dikteren. Utenfor boligen i Arbins gate 1 samlet det seg folk som håpet å få et glimt
av Ibsen. De mest frimodige av dem tok mot til seg og ba om autografen.
Turister passet på å legge inn et besøk hos Ibsen på sin vei videre ut i den
norske naturen. Det var da særlig snakk om turister av den celebre sorten. I
løpet av en sommer ble Ibsen oppsøkt av en ungarsk forfatter, den franske
greven de Contades, den russiske greven Galitzin og hans franske oversetter, grev Prozor og frue, den serbiske prinsen Bojidar
Karageorgevitc og den franske teatermannen Aurélien Lugné-Poe. Ibsen
var ikke vanskelig å oppspore. Hver dag spaserte han den lille veien fra Arbins gate til Grand kafé. Her ville Ibsen dukke opp,
før eller senere, og vanligvis to ganger om dagen; formiddag og kveld.
Turistene stilte seg opp utenfor Grand og ventet på at dikteren skulle gjøre
sin entré. En dag Ibsen hadde et av sine daglige besøk på Grand kafé, ble han
møtt av en gruppe på 40-50 turister. De var på guidet tur med en østerriksk
feltmarskalkløytnant for å oppleve Norges store kjendis. Etter
hvert fikk Ibsen sin faste plass i hjørnet av kafeen. En kobberplate med
teksten «Reservert for Dr. Ibsen» markerte at dette var dikterens plass. Fra
1899 sto også fire glass, med navnet hans inngravert, klare på bordet. Den
engelske lyrikeren Richard de Gallienne overvar en
gang Ibsens ankomst på Grand og har beskrevet hendelsen slik: «Idet han kom inn og gikk med
presise skritt bort til bordet som alltid stod reservert for ham alene, ingen
andre ville drømme om å sette seg der, hendte noe som for en vanlig anglosakser som meg virket aldeles nytt og oppløftende.
Som én mann var hele kafeen på benene som i givakt. Alle ble stående til han
hadde satt seg, som det var selve kongen.» Ibsen
selv hadde et noe ambivalent forhold til all oppmerksomheten. Etter at
sommeren med alle de celebre turistbesøkene var over, uttalte han til sin
kone Suzannah: «Ellers er her en ustyrtelig mængde turister i år og jeg blir dygtig
plaget af dem. (…) Men det kan jo være noget morsomt alligevel.
–» Stor, men liten Hva
slags syn var det så som møtte de skuelystne? Hvis Ibsen ruvet i landskapet,
så var det ikke på grunn av høyden. Med høye hæler og flosshatt, prøvde han å
få maksimalt ut av sine «...det kolossalt betydelige hode med den mektige panne
ombølget av en veldig hvit manke som luende flammer, med det hvite
sjømannsskjegg som innrammer hake og kinn, den energiske munnen med de smale,
sammenpressede lepper og de meget kloke, dypsindige øyne bak de skarpe brilleglass.» Den hvite hårmanken rundt den mektige
pannen, er det som oftest framheves ved Ibsens utseende. Et klokt hode på en
kropp, som i følge enkelte ikke sto i forhold til hodet. Paul Lindau beskrev en kropp og et hode som sto i skarp
kontrast: «Hodet
har noe vilt genialt over seg, en revolusjonær størrelse. Kroppen er kraftig
bygget og bredskuldret, men liten, og klærne er nesten pedantisk korrekte –
det er den banebrytende poets hode på en pedantisk embetsmanns skikkelse.» Ibsens
kropp framsto, i følge Henrik Jæger, som overmenneskelig og statueaktig: «som om han er hugget av pur granitt».
Ikke bare en levende turistattraksjon, men et levende monument med andre
ord. Merkevaren Ibsen Det har
blitt sagt om Ibsen, at han iscenesatte seg selv. Drammensveien,
og særlig øvre del av Karl Johans gate, var byens promenadestrøk. Her gikk
man for å se og bli sett. På hverdagene var det utelukkende personer
tilhørende byens borgerskap og de øvre samfunnslag som var å se i dette
området. Når Ibsen tok sin formiddagstur på Karl Johans gate, kan det
sammenliknes med det å entre en scene. Han viste seg for sitt publikum og ga
dem hva de forventet. Han ble beryktet for sin punktlighet, selv om den nok
er overdrevet. Når han på formiddagsturene på vei til Grand kafé stoppet opp
ved Universitetets urbygning for å kontrollere
klokka, spilte han ut ryktet. En liten forestilling i seg selv: Ibsen fisker
opp sitt eget ur fra lomma og kontrollerer det mot universitets-uret.
Jo, han var i rute. Grand kafé var ikke stedet man oppsøkte hvis det var fred
og ro som var målet. Det var byens mest berømte kafé, og gjestene var godt
synlig fra gata. Ibsen ville bli sett, men forbeholdt seg retten til å klage:
«Uff a mig,» sa han til en av
kelnerne på Grand. «Det er ikke rå å få
lov til å sitte i fred. De vil ha mit billede alle
sammen.» Litteratur: • Haakonsen, Daniel: Henrik Ibsen: mennesket og kunstneren •
Edvardsen, Erik Henning: Ibsens Christiania • Figureido, Ivo de: Henrik Ibsen: Masken TOBIAS 1/2009 |