Den fantastiske Mr. Bennett

Den fantastiske Mr. Bennett

Thomas Bennett var sikker på at Norge ville være et minst like tiltrekkende reisemål for engelskmenn som Italia og Sveits. Han fikk rett.

Tekst: Bård Alsvik

I det skotske bladet Blackwoods Magazine for 1872 fins en artikkel med anonym signatur om reiseforholdene i Norge. Skribenten nevner at hvis man sommerstid skaffer seg en utgave av «Norges Kommunikationer» med timetabell for alle offentlige reisemidler og i tillegg skaffer seg et kart, så kan man stort sett klare seg selv i Norge. Men det finnes også en annen utvei: Å henvende seg til en «mesterhjerne». Denne mesterhjernen het Thomas Bennett.

Thomas Bennett ble født i England i 1814, oppdratt på Westminster School i London og utrustet, som så mange andre engelske sønner fra bedrestilte familier, til en dannelsesreise i Europa. Til slutt endte han i København, nesten tom for penger, men skaffet seg det han manglet økonomisk ved å undervise.

Den dansktyske krig brøt ut våren 1848. Bennett, spontan som han var, vervet seg i 1ste Reserve Jæger Corps for å slåss mot tyskerne. Her ble han til det inntrådte våpenhvile, men da ble Bennett rammet av et nytt spontant innfall: Han ville se Norge, det «merkverdigste av alle europeiske land», slik han omtalte det.

Det er fortalt mange historier om Bennett, blant annet om hans første gjerning da han trådte i land i Christiania høsten 1848. På vei over Stortorget så han en menneskemengde som samlet seg omkring en auksjonarius. Budene gikk trådt, og uten å se hva det ble bydd på, ropte Bennett ut: 18 daler! Hammeren gikk i bordet med et smell, og fram fra trengselen ble det trukket fram et gammelt øk av en hest.

Hva Bennett gjorde med hesten, sier ikke historien noe om. Men at det var en hest han først ble kjent med, er ganske typisk for det han senere skulle foreta seg i Norge.

Fra diligence til drosjer

Det andre Bennett gjorde i Norge, var å reise. Med Christiania som hovedbase fulgte han alle de veier som kunne følges ut av byen, til Eidsvoll, til Fredrikstad, til Drammen og til Sundvolden. Han lot seg sjarmere av landskapet og av norsk gjestfrihet på de gårdene der han skaffet seg losji. Raskt fant han ut at det var i Norge han ville fortsette å være.

To nye skritt ble tatt. Først gikk han til det engelske konsulatet med gode anbefalelsesbrev han hadde fått under sin Grand Tour i Europa. Han ble med en gang ansatt som sekretær. Så satte han inn annonse i avisene der han tilbød nordmenn språkundervisning, noe som ga ham over tre hundre elever i engelsk og fransk de neste to-tre årene.

Undervisningen ga ham penger, og med dem nye ideer og muligheter. En diligencevogn ble bestilt fra England. Den fikk til og med et navn: Aarvåk og ble satt i regelmessig rute mellom hovedstaden og Drammen. Allerede kort tid etter skipet han inn to nye vogner som ble satt inn i trafikk mellom Christiania og henholdsvis Eidsvoll og Fredrikstad. Den til plankebyen gikk bare om vinteren når isen lå tjukk og skipene ikke kunne gå inn til Christiania. De måtte legge til i Fredrikstad eller andre byer med isfrie havner.

Man kunne tenke seg at behovet for faste diligencer var stort i et land som Norge. Men bedriften gikk merkelig nok med underskudd og Bennett så seg nødt til å legge ned rutene.

Men Bennett var ikke en mann som ga seg så lett. En forretningsidé utløste ofte en annen. I første omgang rettet han blikket mot byen han hadde slått seg ned i. Med finansiell hjelp fra sin mor i England, gikk han i gang med å få orden på drosjevesenet i Christiania. Byen hadde fra før sitt vognmannslaug som sto for skyssen i byen, men det var dårlig organisert og transporten underlagt et meget komplisert takstsystem. Dessuten, og kanskje det viktigste for organisatoren Bennett, skulle man ha skyss, måtte man oppsøke vognmannen i sitt hjem. Han så straks at dette var en hemsko for næringen. Bennett etablerte derfor faste holdeplasser og innførte et nytt takstsystem der beregningen ble gjort etter avstandssirkler, med Vår Frelsers kirke som midtpunkt.

Ordningen fikk både ros og ris. Bennett innførte billettsalg ved ombordstigning, noe som var nyskapende. Men det viste seg raskt at et antall engelske vogner, såkalte «hansoms cab», som Bennett hadde fått importert ved hjelp av sin mor, var for tunge for vinterglatte Christiania-gater.

Nest først i verden

Bennetts pågangsmot sviktet ikke av den grunn. I 1852 dro han på visitt til England der han ordnet finansiering til sitt neste prosjekt. Han var nå sikker på at det var utviklingen av reiselivet i Norge han ville satse på. Hans modell for det hele var reiselivet i Alpelandene. Men Bennett var sikker på at Norge ville være minst like så tiltrekkende på engelskmenn som for eksempel Italia og Sveits var det.

Nesten like tilfeldig som da han kjøpte sin første hest, hadde Bennett ervervet seg en eiendom i Store Strandgate 17 i 1849. Huset var en rønne, men han trengte et sted å huse sine diligencer, og eiendommen var sånn sett hensiktsmessig. I tillegg til at huset var digert og godt egnet til forretningsdrift, samt hadde et historisk preg med svalganger, hadde eiendommen et stort tun der vognene kunne parkeres.

Fra sin eiendom i Store Strandgate 17 bygget Bennett opp det som senere er omtalt som verdens andre reisebyrå og som skulle bidra til å omgjøre Norge til et land der ikke bare eventyrere med masse penger kunne søke seg. Bennett var en god nummer to etter sin navnebror Thomas Cook i England, som startet med å chartre hele tog for å frakte måteholdsfolk til stevner rundt i landet. Men Bennetts virksomhet bygget helt og holdent på hans egen ide, uvitende om hva Cook foretok seg.

Som konsulatsekretær fikk Bennett i oppdrag å ta seg av bedrestilte briter som ønsket å besøke Norge som turister. På bakgrunn av den kanskje mest brukte reisehåndboken på denne tiden, Praktiske Lommereiseroute utgitt av J.Chr. Abelsted i 1840, og reiser Bennett selv hadde foretatt, stakk han ut turer for lorder og annet fintfolk som kom med englandsbåten og hjalp dem vel av gårde. Grunnlaget for en egen forretning, et reisbyrå, var dermed lagt. Diligencene gikk det som sagt dårlig med. Drosjevirksomheten hadde han jo, men hvorfor ikke tenke større, hvorfor ikke skysse turistene inn i landet til det de var kommet for å se?

Utvikling av karjolen

Bennett skjønte som sagt at «handsoms cab» ikke egnet seg for norsk terreng. I stedet vendte han oppmerksomheten mot det nasjonale kjøretøy i Norge, karjolen. Den var ikke mye brukt ellers i verden, men hadde absolutt sin fordeler i Norge. Den var lett å bruke i bratt terreng. Hjulene kunne enkelt tas av og karjolen lot seg derfor frakte enkelt ombord på prammer eller andre fartøyer når elver og fjordarmer skulle krysses. Men en karjol flyttet seg ikke alene. I det man spente en fjording foran, fikk man det perfekte framkomstmiddel for norsk terreng.

Den oppfinnsomme Bennett visste at engelskmennene satte pris på komfort. Han satte inn ekstra polstringer og fjæringer, tilpasset setene, lagde egne kofferter for karjolen og bygget selvfølgelig inn et lite rom for engelskmannens beste følgesvenn – whiskyen. Alt dette gjorde kjøretøyet uhyre populær blant britene. Enkelte engelskmenn kjøpte sine egne karjoler som de lot stå i Norge over vinteren, men de aller fleste leide en hos Bennett.

Bennett bygget raskt ut sin virksomhet. Han anla to hovedruter, en gjennom Gudbrandsdalen og en til Bergen, senere gjennom de andre store dalførene i Sør-Norge. Han knyttet til seg en rekke kommisjonærer på steder rundt i landet, der turistene kunne hvile, bytte hester, eller sette igjen karjolen for videre reise. Omtrent hundre karjoler skal han ha hatt til sammen, og en del andre typer vogner.

Men Bennett glemt aldri sin beste venn: Hesten! Han engasjerte seg sterkt for å stoppe dyreplageri i skysstrafikken, og stelte ekstra godt med de hestene han hadde i stallen sin. Han brant særlig for fjordingen, og eksporterte flere til England med stort hell.

Turistnæringens Napoleon

Bennetts virksomhet i Norge og alt det arbeidet han gjorde for å gjøre landet kjent i utlandet krever masse plass – plass vi ikke har i dette bladet. Vi nevner at han i 1858 ga ut en egen engelsk reisehåndbok for Norge som ble meget populær og nyttig for turistene. Dessuten hadde han et uttall små og store forretninger, særlig med kontakter i England, men også i Frankrike. Han eksporterte alt fra ansjos og geitost til multerøtter og egne, ukentlige kurver med norsk vilt. Han sendte over levende hubroer, reinsdyr og elger til England. Dessuten levende tiur, røy og orrfugl og kassevis med blåbær, tyttebær og multer til det engelske markedet i tillegg til en mengde andre norske matvarer. Han ble generalagent for Norge for livsforsikringsselskapet Star og brannforsikringsselskapet London & Lancashire. Han prøvde å importere appelsiner, engelske epler og pærer uten særlig hell, men fikk æren av å introdusere kokosnøtta til Norge. I Christiania engasjerte han seg i krigen mot rotter, dessuten drev han bokhandel.

I England var han antakeligvis datidens mest kjente «nordmann», og særlig var det virksomheten i Store Strandgate 17 han gjorde seg bemerket ved. Det var ikke den ting han ikke hadde til salgs eller kunne skaffe. Store Strangate 17 ble etter hvert en turistattraksjon i seg selv for engelske, men også andre turister.

Vi gjør som vi startet og vender tilbake til artikkelen i Blackwoods Magazine fra 1872. Skribenten, som innrømmer at hadde det ikke vært for at han selv liker å ordne det meste ved sine reiser, og sånn sett er redd for å «havne i garnet» til Mr. Bennet, så kunne han, bare av ren nysgjerrighet, ha tenkt seg å få et glimt av denne «mester i reiseførerkunsten». For, som han skriver, tilsvarende personer i andre land, som «plager» sine turister, «kan i sammenligning med Bennett bare kalles menige ved siden av Napoleon eller Wellington. Denne organisering av alle kontorer som er redskaper for turistenes ønsker og svakheter, setter dem i forbindelse med førere, kjørekarer og tjenere med et slags enevelde, som en armé under en general, er en av de sublime ideer som fra tid til annen skapes i en av verdens store hjerner».

Litteratur:

• Erland Scheen, «Christianiabesøk gjennom hundre år», i Vår by nr. 3-1961

• Chr. Gierløff, «Thomas Bennett», Oslo 1925

TOBIAS 1/2009