![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Til Tøyen med et skrik Tekst: Anette Walmann I sitt testamente,
datert 18. april 1940, testamenterte Edvard Munch alle sine verker til Oslo
kommune. Edvard Munchs siste vilje var at Oslo kommune skulle få hans: «efterlatte
kunstverker, tegninger, tresnitt, litografier, raderinger, samt treplater til
tresnitt, litografiske stener, samt graverede
kopperplater». Den eneste betingelsen var at det ikke måtte lages nye
trykk ved hjelp av hans litografiske stener,
treplater eller kopperplater, og at det kun skulle selges ti eksemplarer av
hans etterlatte grafiske verker. Det var
et stort ansvar for Oslo kommune å få en slik gave. Gaven måtte sikres for
ettertiden, og man måtte legge til rette for at publikum kunne få oppleve den
store kunstnerens verk. Gaven hadde en verdi som vanskelig kunne måles i
kroner og øre. I forbindelse med skiftet etter Munch, ble verdien satt til 4
784 720 kroner. Fem år senere anslo man at verdien av gaven minst var
femdoblet, og at den representerte verdier på mellom 25 og 30 millioner. Til å
forvalte denne gaven, i tillegg til de andre kunstverkene i kommunens eie,
ble Oslo kommunes kunstsamlinger opprettet. Kunstsamlingene så behovet for at
Munchsamlingen kom under faglig ledelse og tilsyn
ved en fast ansatt konservator. Munch-utvalget, som skulle ta seg av spørsmål
knyttet til Munchsamlingen, ble oppnevnt i
september 1945. Fanesaken for kunstsamlingenes styre, var å få reist en egen museumsbygning for Edvard Munchs gave: «Bare derved kan dens veldige verdier
trygges for fremtiden og bare derved kan gaven få sin fulle verdi for byen.» Det
skulle gå nesten tjue år etter Edvard Munchs død 23. januar 1944, før et
Munch-museum var en realitet. Allerede på kommunens budsjett for 1946-47, ble
det satt av 50 000 til forberedende arbeider i forhold til å etablere et
museum for Edvard Munchs kunst. Inntil videre ble Munchs kunst lånt ut på
forespørsel fra kunstinstitusjoner i inn- og utland som ønsket å arrangere
utstillinger. Interessen
fra utlandet var stor. Allerede i 1946 ble det arrangert en stor
Munch-utstilling i København. Utstillingen ble en enorm suksess – 40 000
besøkende og et betydelig økonomisk overskudd. Suksessen var ikke mindre ved
de to neste utstillingene i Stockholm året etter. Forespørslene fra utlandet
om å få låne Munch-bildene til bruk i utstillinger, fortsatte å strømme inn.
Så stor var pågangen, at man så seg nødt til å avslutte utlånsvirksomheten av
konserveringshensyn. Stadige utlån av kunstverkene ville innebære og utsette
gaven for permanent fare, samtidig som Oslo kommune ikke selv fikk
nyttiggjort seg gaven. Interessen
fra utlandet satte fart i planene om et Munch-museum. Det var bred konsensus
om at man måtte ha et eget museum for Munchs bilder, og det skulle helst skje
så raskt som mulig. Plasseringen av det nye museet var imidlertid et omstridt
spørsmål. Det ideelle Munch-museum Johan
H. Langaard, direktøren for kunstsamlingene, utredet spørsmålet om plassering
av Munch-museet og de krav som måtte stilles til tomten. I følge ham, skulle
«Det ideelle Munch-museum» ligger ved Frognerveien,
vis á vis Vigelandsmuseet. Siste ord i saken var imidlertid ikke sagt. Det
var flere alternative forslag oppe til vurdering. Blant dem var tomta til det
tidligere Foss Bryggeri, sandtaket ved Trondheimsveien
og toppen av Torshovdalen. To alternativer
utkrystalliserte seg som særlig godt egnet – nemlig Frognerarealet
og Tøyenarealet mellom Sørligata
60 og Økernveien. Vi vet
alle hvordan saken endte, men veien dit var lang og kronglete. Blant dem som
kjempet for et Munch-museum på Tøyen, veide sosialpolitiske argumenter tungt.
Ved å plassere en av landets største kunstskatter på østkanten av byen,
skulle man legge til rette for at en del av befolkningen som hittil i liten
grad hadde fått ta del i store kunstopplevelser,
skulle få nyte «det godet som kunsten og kulturen er». Tøyen var et typisk
arbeiderstrøk. Til å begynne med var området preget av typisk
forstadsbebyggelse, små trehus, oppført med billige materialer. De første
murgårdene ble bygget etter byutvidelsen i 1878. Da planene for et nytt
Munch-museum ble lagt, var Tøyen et område i utvikling. Utbygging av Tøyenjordene tok til i 1938 og ble fullført i 1954. Et
nytt stort byggeprosjekt sto på trappene, utbyggingen av Tøyen sentrum i det
eldste boligstrøket. Området ble tilført et stort antall nye og moderne
boliger. Et Munch-museum på Tøyen ble sett på som et ledd i byutviklingen av
dette området, og som et middel til å få hevet området kulturelt. Utbyggingen
av T-banenettet og kollektivtrafikken generelt, åpnet mulighetene for å
forflytte seg raskt fra den ene siden av byen til den andre, og med
T-banestasjon på Tøyen fra 1966 minket avstanden til sentrum
drastisk. Frogneralternativets største styrke var, i følge
tilhengerne, nærheten til Vigelandsmuseet. Vigelandsmuseet og – parken, var
allerede etablerte og godt besøkte turistattraksjoner. Å plassere
Munch-museet i det samme området, ville sikre besøkstallet og bidra til en
naturlig samling av kommunens viktige kunstinstitusjoner. Kunstinteresserte
turister slapp å bevege seg fra vest til øst for å oppleve to av byens og landets
største kunstnere. Det veide dessuten tungt at det skulle ha vært en drøm for
Edvard Munch at hans kunst skulle få plass i et museum som nettopp lå like
ved siden av Gustav Vigelands. Rolf
Stranger fra Høyre gikk hardt ut mot forslaget om et Munch-museum på Tøyen og
mente at det beliggenhetsmessig var så uheldig som det kunne få blitt: Museet
vil «komme til å ligge nede i en grop – uten noe vakkert omkring seg, og ikke
på noen måte fortelle om den kunstner og den kunst som det her dreier seg
om». Stranger representerte imidlertid mindretallet. 22.02.1950
vedtok bystyret med 45 mot 39 stemmer å bygge Munch-museum på Tøyen. Argumentene
fra debatten den gang kjenner vi igjen i debatten i dag. Munchs kunst skal
gjøres tilgjengelig for cruisebåtturister, turister med kun få timers
rådighet i byen. I den forbindelse er det kanskje verdt å ta med seg
skolerådmannens uttalelse fra debatten i 1950: «De som vil gjøre Vigeland og
Munch på en formiddag, hensynet til dem bør ikke veie sterkest i denne
forbindelse. De som makter det, det er de som bare ønsker å få et helt
overfladisk inntrykk av disse to kunstnere, de som ikke kan ofre en formiddag
på Vigeland og en på Munch, de er naturligvis å beklage. Vel, det kan være
turister som har liten tid, men hovedhensynet må vel tas til dem som skal få
varig inntrykk av disse to kunstnere, og det gjelder først og fremst byens og
landets befolkning, og de kan ikke da fordøye to slike giganter på en
formiddag.» Kravene
til et tidsmessig museum når det gjelder konservering, oppbevaring, sikkerhet
og formidling, er imidlertid endret radikalt siden 1960-årene. Dessuten har
Munch-museets utstillingsvirksomhet og forskningsinnsats bidratt til å øke
interessen for Munch over hele verden. Hvor mange som kommer til åpningen av
det nye Munch-museet i Bjørvika, vites ikke. Det vi imidlertid vet er at da
Munch-museet åpnet 29. mai 1963, var interessen overveldende. Innen året var
omme hadde over 174 000 personer besøkt det nye museet. Endelig kunne Munchs
mesterverker oppleves samlet innenfor landets grenser, i en bygning som var
bygd for formålet og i byen som hadde fått den store kunstskatten i gave. Kilder og Litteratur: •
Beretning om Oslo kommune 1912-1947 •
Beretning om Oslo kommune 1948-1986 • Bystyresak nr. 64 1949/50 Bystyresak nr. 95 1949/50 •
Arkivet etter Kulturrådmannen XX B 6. •
Arkivet etter Finansrådmannen, Db 0410 Statistikk
over besøkende v Munch-museet • Lande, Marit: Edvard Munch: Liv og kunst •
Stang, Ragna: Edvard Munch: mennesket og kunstneren TOBIAS 1/2009 |