![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Byens hoteller og på slutten av 1800-tallet
flere som holdt bra internasjonal standard. Men hotellnæringen holdt ikke
helt tritt med utviklingen på 1900-tallet. Byen manglet hoteller, og
standarden kunne vært bedre. Det måtte en stor sportsbegivenhet til for å
endre på dette. Tekst: Bård Alsvik I
september 1846 ankom en delegasjon svenske embetsmenn Christiania for å
forhandle om en ny tollavtale mellom Sverige og Norge. Blant disse var
tollinspektør C. A. Bodman. Ut fra hans dagbok kan
vi få et innblikk i turistenes hotellopphold i byen for over 160 år siden. Hotel du Nord Delegasjonens
medlemmer tok inn på byens eneste noenlunde ordentlige hotell – Hotel du Nord
i Dronningens gate. Bodman var ikke videre
begeistret for byen og ønsket seg hjem igjen. På hotellet ble de imidlertid
elskerverdig mottatt, og anvist to værelser i andre etasje mot bakgården.
Rommene var innredet for sommerbruk og manglet ovner – noe som nok kunne
behøves i slutten av september. For tre
rom, med to stearinlys hver dag til hvert rom, samt morgenkaffe med smør og
brød, måtte de betale til sammen to daler dagen. Delegasjonen var overrasket
over hvor billig det var, dessuten fikk de etter hvert byttet til værelser
som var langt bedre enn de første En
kraftig middag med fisk og kjøtt gjorde Bodman så mett
at han hoppet over kveldsmaten og gikk tidlig til sengs. Om sengene lar vi
ham selv fortelle: «Jeg ble behagelig
overrasket da jeg fant de tykke krøllhårmadrassene forsynt med springfjærer,
som forhindrer at man enten synker ned i et hull eller ligger og vrir seg
hele natten øm i hoftene og våkner om morgenen mer trett enn uthvilt. Det
skulle være herlig å ha en slik deilig seng hjemme». Victoria og Grand I 1855
fikk Hotel du Nord skarp konkurranse fra Victoria hotell i Rådhusgata 8.
Victoria skaffet seg et meget godt rykte i Europa og huset så vel
statsoverhoder som verdensberømte kunstnere. I 1888 kåret det engelske
tidsskriftet St. Stephen’s
Rewiews Victoria til Europas beste hotell. Fra
1874 fikk Victoria konkurranse fra Grand. Hotellet ble åpnet med støtte fra
Schous Bryggeri. Noen videre omtale av hotellet, av Grand Cafe eller
Speilsalen, trengs kanskje ikke, annet enn at kafeen lenge var tilholdssted
for kunstnere og intellektuelle, og Speilsalen ble en av byens fineste
restauranter og selskapslokaler. Hotellet fikk også huse berømtheter og nøt
godt av å ligge ved byens hovedgate. Så vel
mat som rom omtales i samtiden i de beste ordelag av turistene, og oftest hva
gjelder Grand og Victoria. Men hvilket hotell var mest populært? Den
kanskje mest kjente reiseberetningen som er skrevet av engelskmenn på besøk i
Norge, og som må betegnes som en klassiker, er Tre i Norge. Ved To av dem. Den handler om tre engelskmenn på
jakt- og fisketur i Jotunheimen, men med et kort opphold i Kristiania i 1880.
Muligens gir de svaret på hva som var det mest populære hotellet: «Etter avtale gikk skipperen
straks i land og sikret oss værelser på Victoria Hotell, for vi hadde hørt
det var vanskelig å få plass på hotellene i denne tid. Vi hadde tatt denne
forholdsregel fordi det om bord var en meget elskverdig og meget snakksom ung
engelskmann som hadde gått hele skipet rundt og rådet folk til å ta inn på
Grand Hotell, som etter hans utsagn var det beste i byen. Ikke før var
skipperen kommet inn på Victoria og hadde tilvristet seg de to ledige
værelser som ennå var igjen på dette sted, før dette naive og uskyldige
mennesket kom heseblesende inn i resepsjonen, og skipperen fikk da den
tilfredsstillelse å høre på hans unnskyldninger fordi han hadde prøvd å lure
oss. Vi hadde nemlig straks skjønt at hensikten med hans mistenkelige edle
råd var å sikre ham selv og hans selskap plass på Victoria». 1888: Mange muligheter for rom Hadde
man ikke råd til å bo på Grand eller Victoria, hvor det i følge Yngvar
Nielsens reisehåndbok for Norge kostet fra tre til tjue kroner natta i 1888,
så fantes det andre muligheter. Et annet av de finere hotellene var Hotel Scandinavie, på Karl Johan, nærme Jernbanetorge.
I samme åndedrag må nok også det meget sentrale Hotel Royal på Jernbanetorget
nevnes. I
tillegg fantes det ganske mange mindre og enklere hoteller der du kunne få et
værelse fra litt over én krone til to-tre kroner per døgn. Det tradisjonsrike
Hotel d’Angleterré i Rådhusgata 26 var ett av dem.
Hotel Stockholm ved Østbanen, hotellet med det
artige navnet Schnurbusch i Stortingsgata og
Britannia ved Tollboden hørte også med til disse
mellomklassehotellene. I tillegg fantes det flere såkalte privathoteller i
1888. Mange av dem var drevet av driftige kvinner, og de fleste hadde
beliggenhet omkring Østbanestasjonen og langs Karl
Johans gate, som Søstrene Larsens, Søstrene Byes,
Søstrene Knudsens og Anna Kures Hotel, for å nevne noen. Var
også disse hotellene for dyre, var det i følge Yngvar Nielsen reisehåndbok
mange «tarveligere Hoteller». Noen av dem med kongelige navn, tross sin
enkelthet: Hotel Kong Karl, Hotel Harald Haarfagre
og Hotel Kong Oscar. Europas beste hotell ble husvillegård Vi gjør
et raskt hopp til 1933 og ser at byens hotellandskap har endret seg ganske
mye siden 1888. Men det slår oss at på tross av at byens befolkning nesten
hadde blitt fordoblet siden 1888, samtidig som byen rent fysisk hadde vokst
utover sine grenser med betydelig forstadsdannelse i Aker, så hadde ikke
antallet hoteller økt deretter, kanskje tvert i mot. Reisetrafikkforeningens
turistblad Oslo Denne Uke, som kom
ut for første gang dette året, navnga 17 hoteller innenfor bygrensa i 1933. Foruten seks sanatorier og
turisthoteller oppe i høyden i Aker. Grand,
Bristol og gamle d’Angleterré nevnes, men ærverdige
Victoria er borte. Det som en gang hadde vært Europas beste hotell endte opp
som hjem for husville inntil det ble revet i 1936. I stedet hadde byen fått
andre flotte hoteller: Continental i Stortingsgata, Savoy
i Universitetsgata og K.N.A.- hotellet i Parkveien, hvor alle værelser hadde bad og dessuten plass
til førti biler i hotellets garasje. Byens
hoteller inneholdt det meste av det som var verdt å få med seg. Oslo denne uke kunne fortelle at Oslo
hadde et «vel utviklet restaurantliv med flotte
spisesaler, mondene danselokaler, hyggelige kunstnerrestauranter og gode
borgerlige spisesteder». Bladet fremhevet spesielt Speilsalen på Grand, Den
Mauriske Hall på Bristol og selvfølgelig 2. etasje på Continental. Om
Speilsalen leser vi at det er en «elegant og festlig spisesal» der det om
aftenen ikke er nødvendig med selskapsantrekk «men ønskelig». Her møttes det
«toneangivende Oslo-publikum for å spise godt og more sig». I den «store og
flotte» Mauriske Hall på Bristol «hvor det unge Oslo møtes til 5 o’clock tea med dans» er det ofte «mannequinopvisninger
med kunstnerisk underholdning». På
Bristol kunne man få «Diner»til fem-seks kroner, og kanskje havnet man til
slutt i hotellets populære «barr» [sic.] hvor
selskapsantrekk slett ikke var nødvendig. Ville man ha mer ro, gikk man til
2.etasje på Continental, en «1ste klasses restaurant med utmerket orkester»,
men uten dans. Til gjengjeld kunne man beskue så vel skribenter som
skuespillere som møttes for «å spise godt og passiare i ro sammen». 1955: Hovdan om byens hoteller Et nytt
hopp gjøres, denne gang til 1955. Den driftige og allerede da mangeårige
turistsjef Alfhild Hovdan hadde gitt ut en egen bok: Den store Oslo-guiden. Hun
unnlot ikke å nevne at Norge hadde en egen hotellov som satte bestemte krav
til driften. Uten hotellfagskolen kom man ikke langt, og hadde man først fått
fagbrev og noen års praksis på baken, så var det ikke bare å åpne et hotell.
Man kunne nemlig ikke uten videre sette navnet «hotell» på hva som helst. Det
var strenge krav til rommene, til utstyret og til sikkerheten for gjestene. I
samme avsnitt skriver hun at det ikke er noen hoteller i byen som
tilfredsstiller «internasjonal luksusklasse», men at hotellene som hun i boka
har plassert i «særklasse» fullt ut tilfredsstiller et hvert rimelig krav til
moderne komfort. Åtte
hotell var i særklasse: Bristol, Grand, Continental, kommunens eget hotell -
Hotell Viking - med 606 senger fordelt på 322 værelser, noe som gjorde det
til Skandinavias største. Videre: Carlton, i Parkveien,
Holmenkollen Turisthotell, K.N.A.-Hotellet, og
Norum i Bygdøy Allé. Grand
var fortsatt byens ledende hotell. Carlton var skattet av amerikanere, fordi
enkelte suiter der har to bad, og Holmenkollen trakk besøkende særlig på
grunn av utsikten. Continental kunne, foruten å skryte av sin gode
restaurant, varte opp med egen garasje med «full service for gjestene». Mens
Norum var «kjent for sitt gode matstell». Hovdan
ga dessuten gode råd om «betjeningsavgiften». Hotellene regnet 10-15%
betjeningsavgift som gikk «til samtlige ansatte ved hotellet». Dessuten var
det vanlig å «honorere portieren ekstra hvis denne har ydet
gjestene spesielle tjenester». Mangel på husrom, også for
turistene Rett
etter krigen var boligmangelen særlig stor i Oslo. Men også byens hoteller
slet med å skaffe nok plass når trøkket fra tilreisende var som størst. Det
hendte at turister ble henvist til det mer private og hjemmekoselige innkvarteringsmarkedet.
Allerede
i 1939 hadde Oslo kommune gått i gang med å planlegge et nytt og stort
folkehotell for å bøte noe på rommangelen, men
krigen satte en stopper for planene. Da byen ble tildelt vinterlekene
i 1952, ble det ny fart i planene. I 1951
sto Hotell Viking ferdig. Likevel
manglet det hotellrom. En stor «dugnad» måtte til for å skaffe alle
tilreisende tak over hodet under vinterlekene, også
i private hjem. Problemet
fortsatte også etter 1952. Sommeren 1953 var alle hoteller i Oslo mer enn
fulle, og det hendte rett som det var at man måtte lage provisoriske oppredde
senger i hotellenes salonger. Et tiltak som ble iverksatt var å bruke den
nybygde Sogn Studentby som sommerhotell. Dessuten ble byens ungdomsherberg opprustet.
Et annet tiltak var «Innkvarteringssentralen». Med oversikt over alle
ledige rom i byen, og sentralt beliggende på Østbanestasjonen,
sørget sentralen for at 50 000 turister årlig fikk tak over hodet. Siden
har byen fått sitt SAS-hotell, sitt Plaza og hoteller utenfor bykjernen.
Enkelte hoteller kunne nok ønske seg flere gjester, selv om det til tider kan
være fullt i hvert fall på sentrumshotellene når det avvikles store
arrangementer i byen, eller turistsesongen er på det høyeste. Statistikken
viser imidlertid, at Haraldsheim Vandrerhjem er det
mest populære overnattingsstedet, i hvert fall målt i belegg. Tett etter
følger Vandrerhjemmet Anker Hostel. Men ingen av
disse er jo hoteller, i hvert fall ikke sammenliknet med hva Victoria og de
andre gamle ærverdige Kristiania-hotellene var. Men så er ikke den jevne
turist, og slett ikke byen heller, den samme. Kilder og litteratur •
Hovdan, Alfhild: Den store Osloguiden, Oslo 1955 • «Oslo
Denne Uke», 1. årgang, Oslo 1933 •
Nielsen, Yngvar: Reisehaandbog over Norge, Christiania
1888 • Torstenson, Inge: «Fra Victoria til Viking – En liten
hotellkavalkade», i Byminner 3-1990 • Bodman, C.A.: «To måneder på
hotell i Christiania for 100 år siden» i St. Halvard. Oslo 1950. • Lund,
Aa. Børre og Andersen, Alf G.: «Reiseliv i Oslo gjennom
75 år», Oslo 2004 • Clutterbuck, W.J. og Lees, J.A.: «Tre i Norge ved to av dem», Oslo 2005 TOBIAS 1/2009 |