![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Naturens forgård Tekst: Bård Alsvik På
slutten av 1800-tallet var Kristiania en hurtig voksende by i ferd med å ta
steget inn i den moderne tidsalder. Nybygget, teknisk og økonomisk framskreden
som den var, skulle man tro at den kunne imponere noen og enhver. Med
elektrisk trikk, et moderne brann- og ingeniørvesen og et vann- og
kloakkanlegg som betjente en befolkning som nærmet seg to hundre tusen. Med
gode kommunikasjoner til vanns og til lands var byen lett å nå. Og når du
først nådde den, kunne den by på en staselig hovedgate med hoteller og
butikker, med et lysende kongelig slott, et universitet som kunne skilte med
botaniske, mineralogiske, etnografiske, zoologiske og attpåtil zootomiske
samlinger med utstoppede elefanter, kameler, hjorter, med mer. Og som om ikke
det var nok hadde oldsaksamlingene selve juvelen i kronen, nemlig
Vikingskipet. Men her
var mer: Et skulpturmuseum, et Nasjonalgalleri, et Kunstindustrimuseum med
blant annet kinesisk porselen, en kunstforening som hadde regelmessige
utstillinger og et Storting man kunne bese innenfra ved å kontakte
vaktmesteren, så sant man ikke ville følge forhandlingene fra galleriet.
Trengte man litt ro kunne byen by på gamle kirker, og ville man ha det
motsatte kunne man ta en tur på Tivoli. Når man
så var mettet på inntrykk fra selve byen, kunne turen ut i byens omgivelser
anbefales. Dit kunne man ta seg fram med båt, men ellers hadde Kristiania et
stort oppbud av drosjer som kunne frakte turistene rundt i byen og dens
omegn. Men var
dette nok? Ville blaserte engelskmenn, verdensvante amerikanere og turister
fra det tyske keiserriket la seg imponere av dette? Kunne svenske turister,
som spradet til daglig i Stockholms brede avenyer finne noe av interesse på
Karl Johan, eller ville danske reisende som hadde latt seg forlyste i
Københavns tivoli la seg trollbinde av vårt eget lille tivoli i
Klingebergkvartalet? Kunne vårt eget Nationaltheater
eller vår beskjedne konsertscene friste operavante italienere? Eller hadde
vårt kjøkken, våre kafeer og hoteller noe som kunne tilfredsstille kresne
franske ganer? Det var mange turister som besøkte
hovedstaden de to-tre siste tiårene av 1800-tallet, særlig engelskmenn, men
også besøkende fra andre kanter. Flere av dem har sørget for å skrive ned
hvordan de opplevde besøket. Ved hjelp av disse beretningene skal vi prøve å
si noe om hvordan turistene oppfattet nordmennene og hvilket inntrykk de
hadde av Kristiania som turistby.
Først
må det sies at det fantes omtrent like mange meninger om byen som det var
turister som kom på besøk. Alt måles jo som kjent i forventninger, og man må
tro at forventningene varierte fra person til person, alt etter hvor de kom
fra, hvilken bakgrunn de hadde og hva de ellers hadde planer om å gjøre i
Norge. Noen fellestrekk mener vi likevel å se. Veldig
mange av turistene hadde opplevd Stockholm eller København før de kom til
Kristiania. En tysk turist, Alexander Baumgarten,
som kom til byen i 1887, sa at det moderne Kristiania ikke helt kunne måle
seg med Stockholm og København, til det manglet byen for mye. I tillegg til
at Kristiania manglet mye av de forlystelser og antall restauranter, som de
to andre nordiske byene hadde, manglet den også de store avenyer og de
mektige monumentale bygningene. Nasjonen
Norge var under oppbygging og Kristiania likeså. Danske Kr. Arntzen hadde
kanskje rett da han uttalte, etter sitt besøk hos oss i 1890, at byen var som
resten av landet «ennå i sin vorden.
Den er ikke provinsby, men heller ikke et verdig sentrum». I
mangel av det storslagne, det monumentale, hadde Kristiania noe som var uvant
for de fleste turister: Stillhet. Det var en særdeles rolig by, helt ulikt
det meste de hadde sett. Det var noe eksotisk og nesten drømmeaktig over den,
kunne det virke som. Franskmannen Maurice Springer forteller om sin ankomst i
1888: «Vi gikk i land i Christiania da
det grydde av dag. Byen virket trist og kald, trass i sommervarmen her. Vi
går gjennom gater opplyst av lamper med blekt lysskjær. De store gatene,
omgitt av lave hus, er absolutt øde og vi hører bare lyden av våre egne
skritt – vi har en følelse av å være kommet til 'Den Skjønnes Slott i den
Sovende Skog'» Springer følte at han var «langveis
hjemmefra», det samme gjorde hollenderen M. Cohen
Stuart, som var på besøk her i 1875. Han sier det er som om man savner noe
man venter å finne. Byen er uferdig og uten karakter, og han bemerker
stillheten og de lange gatene så tomme at folk forsvinner i dem. En
stille by kan være vel og bra hvis det er det man forventer å finne, men de
færreste gjorde nettopp det. En by var en by, i de fleste øyne. Engelskmannen
S. R. Scargill-Bird er kanskje den som har uttrykt
størst skuffelse over møtet med Kristiania. Han skrev bok om sin reise i
Norge i 1884, og det kommer fram av denne at han var i godt humør helt til
han kom til hovedstaden: «Det er rimelig å tro at hele
Christiania var ute av byen under vårt besøk, for trass i det strålende været
virket det som om hele byen var gjennomsyret av kjedelighet. Gatene er stygge
og består for en stor del av trist utseende steinhus, med ubebygde tomter
innimellom som venter på en byggmester. Butikkene er styggere og menneskene
styggest av alt, mens det kongelige slott og den omliggende parken er rent
smertelig i sin avskyelighet». «Et eventyrlig panorama for ditt
øye» Likte
man ikke byen, så var de fleste turistene betatt av dens beliggenhet. Ta for
eksempel tyskeren Karl Konrad som var på gjennomreise i 1885: «Enten du nærmer deg Norges
hovedstad til sjøs eller til lands, så blir du ved første blikk overrasket og
henrykt. Så snart dampskipet har passert den fremspringende landtungen Nesoddtange, utfolder Christianias eventyrlige panorama
seg for ditt øye, så plutselig at du har vanskelighet med å få med alle
detaljer.» En
annen tysker, Robert Davidshon, kom med jernbanen
fra Gøteborg i 1880. Hans begeistring er nærmest
lyrisk: «Litt etter litt dukker Christianiafjorden frem, vi ser villaer og vennlige
landsbyer hvor folk i søndagspuss bestiger toget for å reise hjem fra
festligheter. Så glir blikket atter over den brede vannflaten, et syn som
alltid bringer frem jubelrop, vi ser skip, mektige dampere i det fjerne,
master i havnen som innrammet av fjell med dristige linjer [Byen] kunne være
en havn ved det italienske hav, og et skjønnere syn kan man ikke tenke seg.» Åser
ble til fjell i en tyskers øyne, men det var jo gjerne det turistene hadde
kommet for å se, og ikke minst klatre opp på. Veien opp i høyden var det også
mange som fant under sine besøk i Kristiania. Østerrikeren Carl Steicher skildrer sine lykkelige dager i Skandinavia og
bruker mye plass på Kristiania. I hans øyne er det vanskelig å orientere seg
i byen, så han gjorde som så mange andre, betalte en kusk tre daler og lot
seg transportere opp til Frognerseteren: «Hvis vi vil ha virkelig
oversikt over hvordan dette sjøfarende folk drar i alle retninger ut mellom
de store øyer, i en sverm av båter i de tusen kanaler mellom perlesnorene av
øyer, ut i Christianiafjorden eller inn den mindre Bundefjorden, da er det bare Frognerseterhøyden
med sitt tretårn med jernkjettinger i bakken, øverst på toppen, som byr oss
anledning til å se alle vandene og Telemarks og
Hallingdals isbreer i vest og nordvest. Frognerseteren
er generalutsiktspunktet over Christiania og de vide strekninger av det
sørlige Norge». Høflige og energiske Hva
hadde så utlendingene å si om lokalbefolkningen? Engelskmannen
Maturin M. Ballou la under sitt besøk i 1887 merke
til de mange pene manerer nordmenn hadde, særlig damene, som alltid snakket i
en lav, sympatisk tone. Dessuten så han ikke noe til mas og hastverk som var
så påfallende i andre europeiske byer. Folk virket solide og absolutt ikke
dumme. En annen engelskmann, S. Golder,
som var på tandemsykkeltur i landet, la også merke til at innbyggerne var
utrolig høflige og løftet på hatten uavlatelig. Golder
fant det som god underholdning å sitte og se på all bukking og hilsing som
gikk for seg ved utgangsdørene og på gatene. En tredje engelskmann, Charles
Wood, som var her i 1877, mente at nordmennene overgikk selv engelskmennene i
høflighet. Så høflige var de, at var man ikke høflig tilbake, kunne man lett
bli frosset ut i kulden. Kjøpmennene, for eksempel, forventet at man skulle
ta av hatten, og glemte du deg, så ble servicen langt dårligere med en gang.
Norge må være den mest høflige nasjon i Europa, påsto Wood! Nordmennenes
energi og arbeidsiver er et annet gjennomgangstema i turistenes beskrivelser.
Amerikaneren John
Dean Caton fra Illinois, uttalte i 1874 at folk på
gaten gikk med en sånn iver og slik energi at det var tydelig at de hadde noe
fore. Helen Jackson observerte seks år senere at nordmenn ikke kastet vekk
tiden. Hadde kvinnene på torget et ledig øyeblikk så strikket de så fort som
fingrene klarte å følge med. Av
utseende ligner nordmennene på oss, mente en skotte på besøk i 1884. Han
mente å finne spor av de nære slektskapsbåndene både i utseende og væremåte
og mente at briter ikke hadde noe å skamme seg over ved å være i slekt med
nordmenn. I en franskmanns øyne, derimot, var
Kristianias innbyggere meget provinsielle. En viss Marcot
besøkte byen i 1883 og bemerker damenes dårlige smak. Han fant knapt en
eneste tilfredsstillelse for øyet. Han måtte virkelig spørre seg om det i det
hele tatt eksisterer et muntert Norge. Herrene spaserte som oftest med lave
hatter, uten hansker, så «man kunne
gjerne tro seg hensatt til landsbygden». Han fant heller ikke nordmennene
særlig muntre, men lukkede i sin atferd. God mat og service på engelsk Om byen
i sin alminnelighet var provinsiell i en utlendings øyne, så hadde hotellene
en internasjonal standard. Mary Amelia Stone fra USA beskrev det slik: «For en rolig mottakelse! Ingen
ropte og skrek etter bagasjen eller anbefalte hoteller. Ingen brydde seg om
hvor turistene gikk, og vi fikk følelse av å ikke bety noen ting. Navnet
amerikaner forstyrret ikke roen det aller minste, og dette var en opplevelse
så ny at den ble et behagelig minne». Men i
det turistene gikk over terskelen til hotellet, endret tingene seg, da «var tid og avstand borte, og verden
plutselig liten». Hun ble møtt av en vennlig portier som snakket til henne
på hennes eget språk. «Alt var som i
andre land, værelser og mat, med unntak av den norske laksen». Hotellene
ser ut til å ha holdt en ganske så høy standard, og svært ofte skryter
turistene av maten. Den skotske W. L. Mac.Farlan, som i 1883 var korrespondent for en større
skotsk avis, og som nok fikk smake det ypperste det norske kjøkken kunne by
på, får selv fortelle: «Først var det smør og brød, med
tynne skiver reintunge, forskjellige småretter vilt, og røykelaks som er en
delikatesse som er fremmed for engelsk smak og derfor sjelden blir satt pris
på. Disse foreløpige retter blir skylt ned med en dram konjakk eller akevit, en hjemmedestillert sprit tilsatt krydder. Så
fulgte fersk laks, som i sommermånedene er like uunværlig
for en norsk rikmann som det daglige brød. Derpå ble det i tur og orden
servert kaldt kjøtt, konditorkaker, stikkelsbærgrøt, jordbær og fløte og
andre delikatesser. Under måltidet ble det drukket franske og tyske viner og
den nasjonale punsj.» Mange
turister bemerker også byens særegne «Dampkjøkken», som hadde plassering
flere steder i byen, til og med midt på Karl Johan. I Dampkjøkkenet ble det
servert middag til to tusen mennesker daglig, kunne en begeistret russer,
Aleksander Koptjev, berette i sin reiseskildring
fra 1892. Middagen kostet fra 35 til 50 øre og besto av to til tre retter:
Suppe, fisk, poteter eller grøt. Utelivet får imidlertid mer ris enn ros i
turistenes reisebeskrivelser. Franskmannen Marcot,
for eksempel, lette lenge i 1883 før han fant noe som lignet på en kafé: «Byen har en kafé, en rund
bygning med store glassruter, beliggende i en av Studenterlundens
firkanter. Plassert på en forhøyning i lokalet, som høns på en vagle, sitter
syv eller åtte musikere og blåser kvadriller og polkaer på sine
messinginstrumenter. To eller tre unnselige besøkende sitter rundt bord og
fortærer mat. De spaserende stanser opp ved lyden fra messinginstrumentene og
lytter, men går ikke inn. Også kaféene synes å dø
av blodmangel». Vikingskipet – redningen for
mange I 1878
gikk Frank Vincent jr. i land ved Tollboden etter å
ha tilbrakt 74 timer om bord i det han omtaler som en komfortabel og hurtig
reise fra København med dampbåt. Med åpent sinn steg den verdensvante
amerikaneren i land spent på hva Kristiania hadde å by på, men han kunne
raskt konstatere at Norges hovedstad var en by med få av de attraksjoner man
vanligvis forbinder med ordet by. Det som gjorde størst inntrykk på ham, var
å se Kong Oscar 2. kjøre i kalesjevogn, trukket av fire hester, på vei opp
Karl Johan til det Vincent omtaler som «en stor gul fabrikk», nemlig Slottet.
Dessverre
var det også få andre turister som lot seg blende av byens severdigheter.
Symptomatisk var det at det var først når de dro ut av byen, til Frognerseteren for å beskue utsikten, eller tok en
fjordtur ut til Oscarshall, at de lot seg
begeistre. Men det fantes ett hederlig unntak i selve byen, og det var
vikingskipet. Enkelte turister var så begeistret at de, muligens i mangel av
andre ting, besøkte det flere ganger i løpet av sitt opphold i byen. Den
engelske Olivia M. Stone, som kom med dampskipet Albano i 1881, klaget over det
meste, helt til hun kom til Gogstadskipet. I sin
reiseskildring bruker hun hele tretti sider på å skildre sin skrekkblandede
fryd der hun sto i treskuret bak Universitetet og
beskuet skipet i hagen. Et reisefølge anført av engelskmannen James
Anthony Froude kom til byen samme år som fru Stone.
Han er egentlig ganske positiv og skiver at det var mye å se: Slottet og
Stortingsbygningen, malerisamlinger og en botanisk have, Historisk museum og
butikker hvor du fikk kjøpt kunsthåndverk til det tredobbelte av verdien. Det
som imponerte aller mest, var likevel vikingskipet. Han forteller selv: «Vi så et virkelig vidunder i
Christiania, og vi så det om igjen, og kunne ikke bli mett av å se på det.
Det var et vikingskip, et autentisk skip, og med dette hadde en norsk
høvedsmann og hans mannskap reist de samme farvann som vi … og da
høvedsmannen døde var han stedt til hvile i sitt skip. Det første som slo oss
var skjønnheten i modellen. Firmaet White i Coves
kunne ikke bygge skuter med finere linjer, eller skuter som gir mindre
motstand i vannet.» Byen
hadde også sitt tivoli, i Klingenberg-kvartalet, men svært mange hadde Tivoli
i København eller andre å sammenlikne med. Franskmannen Henri de Rothschild var derfor ikke alene om å gi følgende
nøkterne beskrivelse, slik han gjorde i 1889: «Underholdningen i Tivoli var
beskjeden. Man betalte 15 øre for å sitte ved et hjulbent bord og innta en
hvilken som helst drikk, eller leke med trehester, slå jernkiler i bakken,
delta i akrobatiske øvelser eller høre på sjenerende toner fra en del dårlige
sangere».
I 1874
uttalte den svenske turisten N. P. Ødman at: «Christiania er sant nok en vakker by,
velbygd og malerisk, og i enhver henseende vel verdt å se, men oppriktig
talt, hvem reiser til Norge for å se byer?». Ja, hvem reiste til
Kristiania på slutten av 1800-tallet ene og alene for å oppleve selve byen? Turistene hadde sjelden Kristiania som sitt
endelige reisemål. De søkte noe som lå lenger vekk. Nordkapp og norske
fiskeelver, brusende fosser, blomstrende daler, dype fjorder og
helsebringende høyfjellsluft var det som trakk folk hit. Men man slapp ikke
så lett unna Kristiania. Byen var et naturlig knutepunkt for ferdsel i
Sør-Norge. Dampbåter og tog brakte turister fra Europa og Amerika til byen i
turistsesongen, og ut fra byen gikk tog og diligencer i de fleste
himmelretninger. I Kristiania kunne det provianteres og forberedes til det
som var den egentlige reisen. Eller så var det her man avsluttet reisen,
etter uker på landeveien mellom fjord og fjell. Oppholdet i Kristiania, i det som raskt ble
til naturens uunngåelige forgård, var noe som irriterte kanskje mer enn det
sjarmerte. Lenge skulle det gå før byen ble en turtistby
som klarte å stå på egne ben. Kilder og litteratur: Denne
artikkelen bygger i stor grad på gjengivelse av reiseskildringer som er å
finne i artikler publisert i tidskriftet «Vår by»,
utgitt av Foreningen Oslo på 1950- og 1960-tallet. Under overskriften
«Christiania-besøk gjennom hundre år», øste Erland Scheen av sin enorme
samling utenlandske reiseskildringer fra Norge gjennom en tiårsperiode. Dessuten:
•
Nielsen, Yngvar, Reisehaandbog over Norge,
Kristiania 1888 •
Myhre, Jan Eivind, Oslo bys historie bind 3, «Hovedstaden Christiania –
1814-1900», Oslo 1990. TOBIAS 1/2009 |